Historien er fra virkeligheten, men overskriften kunne ha vært opptakten til en kriminalroman. Eldre herre funnet drivende i sjøen ved Feste i Rygge. Det er midtsommernatt i 1895 og mannen er skutt i tinningen med en revolver. Hvem var han? Hvor kom han fra?

Det var rent tilfeldig at jeg kom over den underlige oppføringen i dødsfallsprotokollen: Et i søen ved Fæste fundet lig. Ordene bet seg fast i bevisstheten og ytterligere informasjon fant jeg i gamle utgaver av Moss Avis.

Moss Avis, onsdag 3. juli 1895
En fisker fandt Nat til igaar et lig drivende i Søen utenfor Bougetangen ved Fæste. Han drog det til Land, og det viste seg at være en ca. 70 Aar gammel, velklædt Herre, i hvis Klæder bl.a. fandtes Gulduhr og 45 Kroner. Hans Haar og Skjæg er graat og han er temmelig Baldet. Manden er neppe omkommet ved Drukning eller Ulykkestilfælde, men ved et Revolverskud gjennem høire Tinding. Dette formodes han at have bibragt sig selv, da Skuddet er løsnet på saa nært Hold, at Haaret er svid. Formodentlig har han gaaet så langt ud i Vandet, som han kunde, og der skudt sig. Da Liget ble fundet, saa det ud til ikke at have ligget i Vandet mere end en halv times Tid.

Hvem Manden er, har man endnu ikke faaet Rede paa. Han hører neppe hjemme paa disse Kanter. I hans Hat staar med blyant skrevet «Taberg» eller «Toberg». Han var i Løbet af Mandagen seet vanke omkring ved Fæste uden at nogen lagde større Mærke til ham. Liget, som nu ligger paa Sygehuset, er fotograferet og obduceret.

Hva var det som drev ham?
Det er lett å føle sympati for den stakkars mannen. Hvilken desperasjon eller sorg får en 70 år gammel mann til å vandre ut i det kalde sjøvannet - fullt påkledd, med hatt på hodet og gullklokke og penger i lommene - for deretter å skyte seg selv i tinningen.

Hvordan kunne de være så sikre på at det var selvmord? Var det noen som hørte skuddet? Hvordan så man at han hadde ligget i vannet kun en halvtimes tid? Hvorfor var det tilfeldigvis en fisker i nærheten? Spørsmålene er mange - og svarene tilsynelatende få.

Feste - hvordan kom han seg dit?
Feste, som på den tiden besto av et lite knippe gårdsbruk, ligger i Rygge kommune - idyllisk til ved fjorden, rett sør for vår tids kommunegrense mot Moss. Selv i dag er ikke stedet noen naturlig gjennomfartsåre - med mindre man kommer gående langs kysten – eller reisende med jernbanen som løper over jordene bare noen steinkast fra sjøen. Smaalensbanen, som det den gang het, ble åpnet i 1879 og var relativt ny da vår mann endte sine dager her. Kanskje steg han av toget idet det gjorde et kort stopp – eller kom gående langs skinnegangen? Perrongen og stoppestedet på Feste ble ikke åpnet før i 1912, så noen ordinær stans var det trolig ikke.

Kommer man sørfra åpner landskapet seg vakkert mot sjøen. Man har direkte utsyn mot øya Revlingen og et frodig og grønt Jeløy. Kommer man nordfra - og ombestemmer seg etter å ha forlatt Moss - blir Feste det neste naturlige hvilestedet.

Det var midtsommer og naturen viste seg fra sin beste side. Kanskje var det bare tilfeldig at en sliten sjel endte sin ferd akkurat her.

Mannen kunne også ha kommet sjøveien. Med D/S Alpha som gikk i rute mellom Moss og Christiania fra juli 1893 eller med Petersons dampskipsrute fra Horten. Men da burde vel noen ha sett ham? På en ferjereise har man ofte tid til å iaktta sine medreisende.

Kanskje kom han i personlig skyss over fjorden i nattens mørke – eller med en ankommende skute til Moss havn. Hvem vet om fergemann eller kaptein hadde en egeninteresse av å ikke rapportere at de visste hvem han var. Kanskje hadde de for lengst seilt videre.

De 45 kronene han hadde i lommen var formodentlig norske. Da kom han kanskje ikke lenger sørfra, fra Sverige eller Danmark? Men hvor spiste han sist? Ethvert menneske må jo spise for å leve.

Han var i Løbet af Mandagen seet vanke omkring ved Fæste uden at nogen lagde større Mærke til ham.
Kanskje var Feste det endelige bestemmelsesstedet for en langveisfarende som engang hadde reist derfra? Kanskje fant han at alle de nære og kjære for lengst var borte. Men da hadde han vel snakket med noen der ute på gårdene - spurt seg for? Med mindre han allerede visste. Kanskje kom han hjem etter en lang livsreise for å finne hvile blant forfedrenes røtter.

Taberg eller Toberg sto det i hatten hans. Taberg er et svensk tettsted i Jönköping kommune i Småland. Tabergsbeboerne har tatt malm fra fjellet siden 1400-tallet, men mot slutten av 1800-tallet stoppet utvinningen. Kanskje var han en mann på flukt fra kreditorene – eller på jakt etter nye muligheter? Taberg er også et lite sted i staten New York, USA.

Toberg forekommer som etternavn til en Karen Mathilde Toberg fra Sem ved Tønsberg i folketellingen for 1910.

Moss Avis, lørdag 6. juli 1895
Det fundne lig har siden Onsdag været Dagens Samtaleemne her i Byen. Det mystiske ved Affæren stiger for hver Dag som gaar uden at den gamle Herre er gjenkjendt.

Man har nu fundet den Revolver, hvormed Skuddet er bibragt ham. Den laa omtrent paa det Sted hvor Liget fandtes. Vandet rækker der en voksen Mand omtrent til Halsen. Revolveren er seksløbet, temmelig stor, med udskaaret Ibenholt Skaft og idethele et ganske værdifuldt Vaaben. Den har været ladet i 3 Løb. Det ene Løb var udskudt, og i de to andre sidder Patronerne endnu. – Paa samme Sted fandtes ogsaa den afdødes Paraply, hvis Skaft var fast i Tanget. Der skulde ogsaa være en Badfæl, men den er endnu ikke funden.

Ligets Identitet er som sagt endnu ikke konstateret. Det blev paa Politiets Foranstaltning fotograferet i Kabineformat af Lind & Co., og Bilderne sendt til forskjellige byer. Vi har havt Anledning til at se Billedet. Det gir Indtryk af at have været en kraftig Kar, trods Alderen. Ansigtsudtrykket er stærkt lidende.

Fra Kristiania er sendt herned Billedet af en Handelsreisende, som er savnet derinde, og hvis Navn svarer nogenlunde til det Navn, som stod skrevet med Blyant i den afdødes Hat. Men det kan umulig være samme person.

En revolver og en paraply
En revolver. En paraply. Hvem gikk rundt med en ladet revolver? Og hvor vanlige var de i Norge i 1895? Kongsberg Våpenfabrikk skriver på sine nettsider blant annet om Lefaucheux-revolveren som ble brukt av det norske militærvesenet. Kanskje var det en tidligere offiser som avsluttet sitt liv med en slags militær ære. Men hvorfor var det da ingen som savnet ham? Og skaft av utskåret ibenholt var kanskje ikke standard for et militært våpen?

Og hvor naturlig er det å bære med seg en paraply ut i vannet om man har planer om å ta sitt eget liv? Om man er forvirret og ikke helt sitt normale selv, kanskje? Eller er en som holder sterkt på sin stolthet og verdighet til den siste slutt? Hvordan kan vi tolke hans psyke?

Moss Avis, onsdag 10. juli 1895
Det fundne lig er fremdeles ikke gjenkjendt. Der har været fremsat forskjellige Gjætninger om, hvem det kan have været, men ingen af dem har vist sig at være riktige.

Liget blev igaar begravet på Moss Kirkegaard i al Stilhed og uden Ceremonier.

Moss kirkegård
Dagens Moss kirkegård ble innviet i 1833 så det er trolig der han ble begravet. I jorden på Moss ligger støvet etter denne mannen som døde så tragisk og ensomt der ute ved Feste en sommernatt i 1895.

Der slutter sporet i denne omgang, men jeg skulle så gjerne vite mer om omstendighetene. Mon om det finnes bevarte protokoller bortgjemt i et temperert arkiv et sted - eller kanskje hans paraply og pistol. Så langt et kapittel 1 med flere spørsmål enn svar. Om noen vet mer så ta din kunnskap og la den gjerne vandre.

Uden Ceremonier står det skrevet
Uten seremonier ble han begravet. Var det fordi den inkluderende kirke simpelthen ikke var så inkluderende som den påstår å være - han hadde jo sølvpenger å betale med. I tidligere tider ble selvmord sett på som synd, og mennesker ble sågar i mange tilfeller begravet utenfor kirkegårdsmurene. Slik straffet man dem som var fortvilet eller syke - og de familier som satt igjen.

Kanskje finnes det en nåtidens prest der ute som ser seg kallet til å gi vår mann den siste rite.

La oss lyse fred over den fremmedes minne. Han var noens sønn - kanskje bror, far, ektemann og venn. I døden, kjære venn, er vi alle like. I døden er man aldri alene.

Kilder: se eksterne lenker, "Spor" - av Erik Wiggo Larsen, Hybris Forlag, side 71

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden