Inspirator og "arkitekt" bak utvandrings-starten fra området Stangvik/Surnadal må ha vært Kristen Isakson Garte. Han drev fraktfart nedover Europa-kysten og skal ha vært helt ned til Middelhavsområdet. Båten skal ha hett "Synja" og ble solgt, så Gartrønningan kunne kjøpes, opplyser Ida Edahl i Northport.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

DE FØRSTE

Inspirator og "arkitekt" bak utvandrings-starten fra området Stangvik/Surnadal må ha vært Kristen Isakson Garte. Han drev fraktfart nedover Europa-kysten og skal ha vært helt ned til Middelhavsområdet. Båten skal ha hett "Synja" og ble solgt, så Gartrønningan kunne kjøpes, opplyser Ida Edahl i Northport.

På låvedøra på Gartrønningan kan en fremdeles se seglbåtene som eldste sønnen Isak har skåret inn. Gutten var nok opptatt av farens lange sjøturer til fremmede land.

Kristen Isakson Garte ser videre ut til å ha vært et unntaksmenneske for sin tid. I sønnen Isaks nekrolog står det: "Faren var sjømann og fisker, og betraktet som en av de best beleste menn for sin tid, der han bodde. Navigasjon, filosofi og astronomi - inkludert astrologi var hans favorittstudier. Han var samtidig en hengiven kristen som forsøkte å lære opp barna sine etter beste evne. I sin religionspraksis var han lutheraner, og hellet til calvinismen når det gjaldt livets og dødens mysterium. Dette synes å ha hatt innflytelse på de andre i familien også."

Av kommentaren om calvinismen, ser vi tydelig innflytelse fra utlandet. Tankegangen på Gartrønningan må ha vært kosmopolitisk!

Farens andre ekteskap med Gjertrud Steinberg, karakterisert som "strisint" av Hans Hyldbakk, har sikkert bidratt til å spore emigrasjonsplanene for Isak. Også det faktum at faren giftet seg om igjen bare ett år etter at moren døde. Det er et hyppig mønster at barn av første ekteskap reiser til Amerika, når gjenlevende foreldre gifter seg igjen. Det ser en ofte.

John Mikkelsen på Gartrønningan forteller at da Isak dro, sprang han ned stien, hoppet i været, slo seg på hælen og ropte: "Hit kjem e ailder mær!" John Mikkelsen har det fra budeia på Gartrønningan - "Ska-Kari" (født Sjøasæter).

Stien ned fra Gartrønningan har vært en del av forfatterens "trim-løype" under dette arbeidet. Det har gitt mange tanker å gå der. Soppsanking rundt Isaks farm i Northport likeså.

Isaks nekrolog opplyser: "Da Isak var 18 år gammel var han 6'2'' høy og veide 240 pund - omtrent 190 cm og 110 kg. I styrkeprøver før utreisen fra Norge, mente de han var like sterk som en norsk hest var den gangen. På den tiden ble han sterkt skadd av et vedlass som veltet over ham i ei bratt li. Det var grunnen til at han hadde pukkelrygg."

Nekrologen opplyser at Isak landet i Northport, Michigan, i juli 1867. I samme følget var søsteren Ane, Tory (Tore?) Melkild og Staale Johnson. Tore Melkild sies å være fra Surnadal. Staale Johnson gikk under navnet "Dansken" i Northport. Kirkebøkene i Northport opplyser imidlertid at han var født i Flekkefjord, og fikk vel klengenavnet "Danske" fordi nordmøringene i Northport syntes han snakket nesten dansk.

Familietradisjonen i Northport forteller at Isak og følget hans forlot Norge våren 1867 med dampskip, og landet i New York. Derfra reiste de opp Erie-kanalen og med båt videre til Northport.

Carlton C. Qualey (= Kvaale?) forteller i boka "Norwegian Settlements in the United States", at båten "City of Freemont" stoppet for å fylle drivstoff i Northport i 1867 på vei til Chicago. Flere fikk tilbud om skogsarbeid, men de fortsatte ivrig til Chicago, fant ikke arbeid der, og kom tilbake til Northport.

Qualey henviser til H.R. Holand som forteller at det største norske settlementet i Michigan ble Leelanau County. Det ble grunnlagt i 1867 av en gruppe på 29 menn, kvinner og barn, under ledelse av Staale Johnson. Nesten alle var fra Nordmøre. Det var gruppen ombord på "City of Freemont".

Holand forteller at en av pionerene, Ole Hagen, skrev hjem om settlementet, og det førte til at andre kom etter i 1868 og senere. (Se Holands artikkel lengre bak i boka.)

Emigrasjonsprotokollene inneholder ingen av disse personene, for det finnes ikke emigrasjonsprotokoller for Trondheim, Kristiansund, Ålesund og Bergen ennå.

Fotoreferanse 76/1: Isaac Garthe - Første emigrant fra Surnadal | Foto: H.S. Spencer, Cape Girardeau Mo. (Missouri) | Tilhører: Randa Fredrickson | Kopi: Bud Palin.

 

NESTE GRUPPE I DRAMATISK OVERFART

Neste gruppe herfra dro våren 1868. fra flere kilder kom det beretninger om en fryktelig overfart med seglskipet "Jonas" eller "Johan", som skal ha forlatt Namsos med kurs for Quebec. Første gang denne historien dukket opp, var i Årbok for Nordmøre Historielag 1981 - side 71, skrevet av Jon Snekkvik, på grunnlag av tilsendt materiale fra Randa Fredrickson i Northport, med Lars E. Bæhle i hovedrollen. Senere kom det brev fra dattersønnen til Lars L. Sogge - Tilmore Meium i Jackson i sydvestre Minnesota.

Her kommer versjonen fra nekrologen til Maria Bæhle: "21 år gammel emigrerte Marie sammen med broren Lars til USA.

De betalte $ 15.00 hver for billetten, fra Kristiansund til Quebec, Canada. De tok med seg sengklær og all maten de trengte for overfarten. De forlot Norge i begynnelsen av april, og kom ikke til Northport før 20. august. 4 mndr. reise med 53 dager tilbrakt på havet, på seglskipet "Jonas" (Johan). Det var 400 nordmenn ombord på båten, og alle sov i ett stort rom på første dekk. Elve passasjerer ble senket i havet under overfarten. 2 sov i hver seng, og det var 3 senger over hverandre. 6 kokeovner var fastboltet på dekk, hvor passasjerene kunne koke. Skipet var på vei til Montreal for å laste plank som skulle til Liverpool.

Skipet hadde en stormfull overfart. En av stormene varte i 3 uker, og kulminerte i en orkan som varte i tre timer. Skipet ble kastet hit og dit og opp og ned, og passasjerene syntes at "alle verdens djevler hadde gått sammen med bølgene" om å ødelegge skuta. Lars Bæhle skrev senere at han kunne ikke beskrive hvordan det var, men at han hadde innsett at det ville være slutten for alle sammen.

Kapteinen vurderte å sage av masten, da hele ene relingen lå konstant under vann. Passasjerene måtte klamre seg til køyene. En kunne ikke koke noe mat på dekk, unntatt i sjeldne øyeblikk når stormen avtok for en kort stund. Synet av "Det lovede land" var sikkert en stor opplevelse etter dette.

Den videre reisen gikk med godsvogner hvor det var spikret opp benker langs sidene, og det luktet krøtter. De satt på benkene og sov og åt, ettersom reisen gikk med tog de neste fire dagene.

Da de kom til Port Huron, tok Marie og Lars Behle et lasteskip opp til Dames Landing i Northport. De ankom 20. august."

Lars Bæhles nekrolog opplyser at de ble møtt av Ole Hagen som bragte dem til Thor Mikkelsen.

*

Den andre hovedkilden som forteller om denne overfarten er som nevnt Tilmore Meium. Han skriver: "Min bestefar Lars Sogge emigrerte fra Surnadal. 15. april 1868 gikk han sammen med broren Nels ombord i skipet Namsos. Etter 9 uker og 3 dager på Atlanterhavet, kom de til Quebec. Overfarten med seglskipet "Johan" var uvanlig stormfull, og vinden var vanskelig hele tiden. De var 365 passasjerer, ingen livbåter eller redningsutstyr av noe slag. Det var 12 dødsfall og 5 fødsler ombord.

Ombord møtte Lars Hannah Sether fra Verdal, og de forlovet seg. Hannah var på vei til Midt-Vesten sammen med foreldrene, en bror og tre søstre. Flere på "Johan" hadde samme reisemål, og de dro sammen til Minnesota, også Lars og broren Nils.

De reiste med dampbåt opp St. Lawrence, over Ontariosjøen til Hamilton. Deretter gikk reisen i godsvogner til Sarnia, båt over St. Claire-elva til Fort Michigan og med dampbåt over Lake Michigan til Milwaukee, tog til La Crosse i Wisconsin og med flatbunnet damper opp elva til Red Wing i Minnesota.

Mer om dem under Jackson, Minnesota.

*

Disse litt forskjellige tallene i kildene, og forståelsen etterhvert av at dette må være neste gruppen herfra som reiste, gjorde at det ble svært viktig å få tak i denne passasjerlisten. "Johan" var så ramponert etter denne turen, at den ble kondemnert og kom aldri mer til sjøs, men ble delvis hugget opp, og delvis brent. Det skulle derfor være mulig å finne spor av dette dramatiske innslaget i skipsfarten på havna i Quebec i arkivene der. Det ble professor Naeseth i Madison som kunne skaffe listen: (Aug. -85)

Fotoreferanse 78/1: Signatur av passasjerlisten til seilskipet "Johan" - 12. mai 1868 av H. Hansen.

Emigranter fra "Surendalen" oppført i passasjerlisten til seglskipet "JOHAN", undertegnet 12. mai 1868 av H. Hansen:
 
Nr
222  Nils L. Sogge - ug. - 28 - Surendalen
223  Ingebrigt Sogge - ug. - 20 - Surendalen
250  John Estenson Vasli - ug. - 22 (21?) - Surendalen
270  Lars L. Sogge - ugift - 26 - Surendalen
292  Knud Evensen Tellesbø - ug. - 24 - Surendalen
293  Sivert Siversen Glærem - ug. - 22 - Surendalen
294  Henrik Isaksen Størseth (?) - ug. - 29 - Surendalen
295  Maret Estensdatter - g. - 36 - Surendalen
296  Anne Olsdatter - 13 - Surendalen
297  Nils Olsen - 7 - Surendalen
298  Einar Olsen - 5 - Surendalen
299  Ole Olsen - under - 1 - Surendalen
300  Guro Eriksdatter - g. - 66 - Surendalen
301  Nils Sandnæs - g. - 30 - Surendalen
302  Elen Larsdatter - g. - 22 - Surendalen
303  Lars Esten Bæhle - ug. - 19 - Surendalen
304  Marie Estensdatter Bæhle - ug. - 21 - Surendalen
305  Christen Isaksen Garte - g. - 60 - Surendalen
306  Stener Christensen Garte - 13 - Surendalen
307  Ildri Christensdatter - ug. - 19 - Surendalen
308  Ingri Christensdatter - ug. - 17 - Surendalen
309  Marith Christensdatter - ug. - 13 - Surendalen
310  Gudmund Stenersen Garte - ug. - 30 - Surendalen
311  Gunder Isaksen - ug. - 25 - Surendalen
312  Thore Isaksen - ug. - 20 - Surendalen
422  Eli Olsdatter  - 3/4 - Surendalen

Det var tre til fra Surnadal, men kopiene av mikrofilmen gjør det vanskelig å finne navnene som hører sammen med hjemstedet. Både navnene som Naeseth mener stemmer, og de som forfatteren mener er de rette, virker ukjente.
78-80: Andreas Olsen Nerle (?)/Peder Andersen Folme (?) Anne Mathiasdatter Folme (?)
142-144: Jørgen Andreas Ingebrigtsen Barstad/Henrik Pedersen Almaas/Johanna Mathiasdatter/Georg Mathiassen
284-286: Sara Olsdatter(?), Ole Lathiassen, Georg Mathiassen
356-358 eller 359: Ole Iver Tygesen/Karen Olsdatter Bakken/ Gurine Larsdatter Krudtaagen (?)/John Aagesen (?)

Det er bare surnadalingene som er fra Nordmøre på "Johan". Ellers er de andre passasjerene fra Tromsø, Vefsn, Kolvereid, Rana, Vesterålen, Nærø, Overhalla, Mallangen, Brønnø, Grong, Fosnæs, Namsos, Værdalen og et sted hvor håndskriften i listene er vanskelig å lese.

Ole Hagen som møtte dem på kaia i Northport, må være Ole Nilsson Brøskehagen fra Stangvik. Alle barna som heter Olsen, må være hans barn, og det ser ut som om Mareth Estensdatter er moren. Selv om det ikke stemmer med HH i Stangvikboka, så bekreftes det av folketellingen i 1870.

Hun ser ut til å ha født tvillinger etter at Ole reiste, men folketellingen avkrefter det. Her er Eli 3/4, blitt Ella 5 år. 3/4 må bety 3-4 år i passasjerlisten. Spedbarnet Ole er ikke å finne i folketellingen. Han ble kanskje en av de små som ikke greide overfarten, og døde på "Johan", eller rett etterpå. Mareth må ha hatt et rent helvete på "Johan". Det var hun ikke alene om.

Trolig er John Estenson Vasli broren hennes.

Lars og Marie Bæhle er Oles søskenbarn. Mødrene var søstre, fra Torestua i Bæverfjord. De kom begge senere. Oles mor Eli og faren "Storsmeden" Nils, broren Lars og sønnen Ole 14 år finner vi i Trondheims-protokollen i mars året etter - 1869. Marith og Esten Bæhle med døtrene Mali, Elisabeth og Marith er oppført under navnet Bøvra i protokollen for Trondheim 1870.

Isak Garthe var nok også på kaia da følget fra "Johan" kom. Han kunne ta imot faren, broren og tre søstre. Også fetrene Gunder og Thore fra Garte og Sjur (Sivert) fra Oppigard Glærum kunne han ta imot.

***

Vi ser at det er folk hovedsakelig fra hovedhavnene i fjordene her - Stangvika, Glærumsvika og Snekkervika som drar over først. De slår seg ned i havnene der: Northport, Suttons Bay og senere Betsie Bay mellom Elberta og Frankfort lenger sør.

Bortsett fra Lars Sogge som forlovet seg ombord, og ble med svigerfamilien til deres slektninger som ventet i Jackson, så slår de andre seg ned her, noen for en tid, de fleste for godt. Isak Garte og slekta hans ble grunnstammen i settlementet i Northport, og Lars Estenson Bæhle ble lederen blant grunnleggerne av settlementet noen km lenger sør - Suttons Bay.

 

HVORFOR MICHIGAN?

Gjennom registreringen av gamle foto på kulturkontoret i Surnadal, ble det klart av svært mange fra vårt område hadde slått seg ned i nordvestre del av den nedre Michigan-halvøya. Fotoene var nesten alle merket traverse City, Suttons Bay, Northport, Empire og Frankfort.

En hypotese om at den første utvandringsbølgen var gått nettopp hit, ble grunnlaget for 3 mndr. opphold med Northport som base for undersøkelsene omkring emigrasjonen til dette området. Det ble klart at hypotesen holdt.

Den første bølgen av utvandrere bosatte seg her - de fleste. Området ble dessuten et transittområde for våre folk, på vei videre vestover. De kom her og fikk straks anledning til øyeblikkelig inntekt som gardsarbeidere, tømmerhoggere, sagbruksarbeidere eller gruvearbeidere. De første klarte raskt å samle penger til å kjøpe jord. Lokalhistorieskriverne i Northport fortalte at nordmennene i Northport var ualminnelig raske med å tak i jord og komme i gang med gardsdrift, sammenlignet med andre nasjonaliteter.

Mange av våre fikk også jobb på båtene på Lakene, på fyrene og i kystvakten. Noen drev fiske. Skomakere og handelsmenn finnes.

En god del av våre folk lyktes det å spore opp disse tre månedene. Noen av dem som slo seg ned fast, er likevel ikke kommet med. Og de som brukte området for å skaffe seg penger og utstyr for videre reise vestover, går liksom en usynlig gjennom de nordmørske settlementene. De er ikke "fanget" av hverken folketellinger eller kirkebøker. Gravsteinene deres står lenger vest, nekrologene står i andre aviser.

Én er oppskrevet i folketellingen: Sivert Glenn og kona alice. Det viser seg å være Sivert Sivertsen (Sjur) Glærum, og kona Eli Kaarvand (Oren i Stangvik). Alice heter hun imidlertid i lokalhistorikernes avskrifter. I selve folketellingsoriginaler heter hun Alie. Gravsteinen står i Willmar i vest-Minnesota, og da heter hun Ella.

Vertinnen vår i Northport, som stammer fra Ingri Garte, hadde fantasi nok til å finne ut at Glenn var Glærum. Dette som et eksempel på at det må fantasi til, både for syn og hørsel i språksammenheng, for å "fange" rette folk på rette sted. Det var nok ingen enkel affære for folketellerne når nyemigranter uttalte navnene sine på dialekt fra Norge, og den arme amerikaner skulle få det ned på papiret rett. Litt av hvert i navnene ble forandret. Det samme må en også være oppmerksom på i utreiseprotokollene - når folk sto i kø og alle slags dialekter gikk inn i øret på protokollføreren mens unger skrek og folk maste. For å forstå hvilket navn det er, må en ha kjennskap både til engelsk og dialekten i Norge, og så slippe forestillingsevne og fantasi løs på det en har foran seg.

Flere komponenter falt sammen og forårsaket at nordmøringene slo seg ned i Michigan.

Nordmøringene kom til å reise innover i Amerika via rutene om sjøene og Northport, slik at de ble tilbudt skogsarbeid. Det var for dem kjent arbeid. Det var nettopp åpnet for jordsalg og stordrift i skogene her da. En kilde opplyser at Isak Garte og de andre slett ikke dro til Chicago for å finne jobb, men tvert imot ville gå av i Northport med én gang. De hadde imidlertid billetter helt til Chicago, og kapteinen ville ikke sette dem av før bestemmelsesstedet, da han hadde ansvar for å føre dem dit de skulle. Se Holands artikkel, hvor han korrigerer denne kilden.

Skogsdriften førte til bygging av sagbruk. Det førte igjen til at skipsfarten tok seg opp kraftig på Lake Michigan. Mye bygningstømmer og ved trengtes i de store byene Chicago og Milwaukee. Båtene ble fyrt med ved også.

Storbrannen i 1871 i Chicago akselererte tømmerdriften i Michigan, som igjen økte skipstrafikken. Det gjorde også en voksende transport av jordbruksprodukter og gruveprodukter fra øvre Michigan.

Til dette hører også at settlementene i Michigan allerede var 10-20 år gamle, slik at det var jobber å få i diverse yrker. Dessuten er landskapet på Leelanau-halvøya svært likt nordmørslandskapet, bortsett fra at det er ingen høye fjell. Klimaet er også likt. Gardene de kjøpte eller dyrket opp, var på størrelse med middels garder på Nordmøre, bakkete eller plassert i små daler. Landskapet minner om nordmøre i miniatyr. Skogen minner også svært om Nordmørs-skogen. De fleste syntes det var både hjemlig og tilfredsstillende.

Stort sett hadde gardene 5-8 kyr, et par hester, noen høner, et par griser - og noen få hadde noen sauer. De fleste solgte fløten eller kinnet smør for salg. Kontant-avlingen ble etterhvert poteter. Det holdt seg i flere 10-år, før hele området gradvis gikk over til kirsebærdyrking. Det er idag verdens største kirsebær- og morellområde. Grunnen til denne utviklingen er at jorda var svært ujevn av kvalitet - ofte et tynt humuslag på sandgrunn. Noen måtte gi opp drifta etter kort tid p.g.a. dårlig jordkvalitet. Det måtte f. eks. Olaf Bæverfjord (Torestua).

Idag er området et pulserende friluftsområde for turister om sommeren, med vekt på vannsport. Steiner Gartes familie var av de første som tenkte på turisme. De bygde restaurant og hytter på "Garthe Farm" i 1920-årene med utsikt mot solnedgangen over Lake Michigan, fra "the bluffs" - hvor sandmelen går rett ned i sjøen.

I dag holder også vindruedyrking på å bygge seg opp i området. Vinstokkene som Sivert Baver (Utistua Bævre) plantet for 50 år siden, bærer rikelig fremdeles etter 50 år! Datteren Pauline leverer druesaft av dem til nattverden i Norskekirken i frankfort.

Den første utvandrerflokken kom til rett sted til rett tid. Utviklingslinjene løp sammen til et optimalt tidspunkt for nordmøringene, noe som bekreftes av Isak Gartes artikkel som følger.

Fotoreferanse 81/1: Flyfoto sørover Leelanau-halvøya.

Vi lar Isak Garte selv beskrive området hvor han slo seg ned:

Brev til avisen "Norden" - Torsdag den 23de September 1875:
Northport, Mich., Septbr. 1875.

Hr. Redaktør!

Deres ærede Blad har nu siden dets Begyndelse været en kjær og velkommen Gjæst i mit Hus, og da det nu er bleven god Skik og Bruk fra de forskjellige norske Setlementer at indsende Beretninger saavel om Avling som Forholdet og Omstændighederne blandt Lansmænd i Almindelighed, er jeg saa fri at bede om Plads i Deres ærede Blad for følgende Linjer angaaende det norske Setlementet her i Leelanaw County. Som kartet viser ligger Leelanaw County i den nordlige del af Michigan ved Michigansøen i Nord og Vest og Traverse Bay i Øst, medens det i Syd støder op til Grand Traverse County. Med store Vande på tre Sider og mæktige Skove mod Syd har Countyet Aaret igjennem en jevn Temperatur, saa Jorden sjelden fryser mere end i 2 Tommers Dybde og ofte aldeles ikke, naar tidligt Snefald indtræffer. Klimaet er av det sundeste, og i det hele taget synes Naturen og Klimaforholdene her at have mer Lighed med de mere frugtbare Kysttrakter i Norge, naar undtages her findes ikke Fjeld, uagtet Landet overalt er bølgeformigt og ofte Højene kunne nå op til hundrede Fod og over; overalt findes Skov og det af bedste slag for Bygningstømmer, Brændsel og Snedkerarbejde, og kun hvor Rydningsmandens Økse har fælt disse Slovens Kjæmper, ser man Aabninger; godt Vand findes overalt uden at man behøver at grave dybt, og desuten vrimler det her af Kilder; i Søen findes White Fish, Trout, Bass etc. og i de smaa Bække speckled Trout. Jorden er rig og bestaar for det meste af en kalkholdig Sandart, let at bearbejde, og synes med fornuftig Dyrkning hvert Aar at blive bedre og give større og større Udbytte istedetfor at tabe sig; alskens Kornsorter, saasom Hvede, Byg, Rug, Havre, Mais osv-. give her mange Fold og ansees, hvad Kvalitet anbelanger, som det Bedste i sit Slags, almindelig Avl af Hvede er her 25 Bushels paa hver Acre, medens der ofte avles saa højt som 40 Bushels. For Poteter som for alskens anden Rodfrugt har landet her vist sig som det bedste; desuden produseres her alle de ædlere Frugtsorter som Æbler, Pærer, Ferskener, Druer, Plommer osv. med Resultater, der gjør det temmelig sikkert, at dette County med Tiden maa blive Michigans om ikke Vestens Frugthave. Græshopper, Chinch Bugs og ødeleggende Hagelstorme kjender man her ikke til. For nærværende gives her ingen nærmere Jernbane end Grand Rapids og Indiana Banen, der gaar til Traverse City, som er 30 Mile fra Northport, men Countyet er dog langt fra uden Kommunikationsmidler; thi Post- og Bygdeveje skjære hinanden paa Kryds og tværs i alle Retninger inden korte Distancer, og ad Michigansøen saa vel som som ad Traverse Bay og Huronsøen har Countyet et bedre og billigere Kommunikationsmiddle end nogen Jernbane kunde tilbyde; om Sommeren anløbe større Dampskibe til og fra Chicago, Milwaukee og Detroit hver Dag, og på samme Maade foregaar Kommunikationen med Traverse City. I Northport, som er Countysædet, findes utmerket Havn samt alle for et nyt Land nødvendige Butikker, Værksteder, og, om ønskes, kan man uden store Omkostning, sende sine Produkter til de større byer direkte. Countyet teller for tiden kun 6000 Indbyggere, men det meste af Landet er allerede optaget, saa Homesteadland ikke mer er at erholde. Kun forholdsvis en ubetydelig Del er endnu taget under Dyrkning, da nemlig Indianerne siden Aar 1854 have holdt store Tragter af Landet under speciel Overenskomst, og en stor Del holdes af Spekulanter. Poor John, som Indianeren kaldes, holder Landet i milevis langs traverse Bay; men han interesserer seg ikke for Farming, og naar Skatten skatten skal betales, hænder det ofte, han sælger ud for en Spotpris, eller, til andre Tider, naar det stikker ham; han vil da i Almindelighed forlange en stor Sum Acren, men tager som oftest mod det første det bedste Tilbud, der gjøres ham, uden minste Akkordering. Indianernes antal her omkring formindskes stadig, efter som de Hvide blive bekjendt med Landets og Klimatets Beskaffenhed, og Poor John gaar oftest barneløs og arveløs to his happy hunting ground, saa de hvide Setlere, der alt siden Landet her i Countyet kom i Markedet, hvilket ikke skete før sidste Vaar, har seet paa Poor Johns Besiddelser med Begjærlighed, sandsynligvis snart ville blive Eneherrer over det hele. Hvad angaar Pris paa vildt Land, saa varierer det efter Beliggenheden; i Nærheden er det fra 5 til 12 Dollars acren. Tømmeret paa Landet betaler i Almindelighed saavel for Landet som for Rydning. Med hensyn til det Norske Setlementet her, saa bestaar det for Tiden kun af 14 Familier, der alle sidde i ganske gode Omstændigheder, skjønt de for faa aar lig meg selv kom hertil med saa godt som to tomme Hænder; flere Familjer ventes hit til Høsten fra andre Setlementer i Amerika som ogsaa fra Norge, og da her er Rum og den bedste Anledning for Hundreder, vilde det være ønskeligt, om ret mange av mine Landsmænd i Vesten og i Norge vilde undersøge Forholdene her, før de tage Land andet Sted. Setlementet kan siges at ligge i den beste Del af Countyet, fra mit Hus til Northport og til Traverse Bay er kun en engelsk Mil, og Land og saa godt som alt andet kan findes her omkring. Setlementet har organisert sig til en Menighed og betjenes af Pastor Ruh fra Alpena; om Vinteren er der jo stadigt Arbeide og god Fortjeneste at erholde i Skoven, og for den Bemidlede som for den Ubemidlede tilbyder Setlementet Fordele, der, naar alt tages i Betrakn ing, neppe kunne overgaaes af nogen Stat i Unionen. - Ønskende Dem og Deres ærede Blad Held og Fremgang tegner jeg mig

Ærbødigst
I. Garthe.

 

TØMMER-CAMPENE

Fordi tømmerleirene og sagbrukene ble starten for så mange, blir alt av tilgjengelig fotomateriale presentert her for å gi et inntrykk av livet mange fikk.

Etterhvert som nybyggerfronten beveget seg vestover, flyttet tømmerdriften og sagbrukene med i teten for framrykkingen. Tømmergjengene ryddet skogen, sagbruket leverte virke til husbygging og til byene som etablerte seg.

Driftsperioden for "Michigan White Pine" - Kvitfurua i Michigan, går fra 1840 til 1910. Michigan ble snauhogd, og siden er ikke noe gjort i skogene. De har vokst vilt siden da.

Fotoreferanse 83/1: Sivert Baver (Utistua Bævre) til venstre. Ca. 1900. | Tilhører: Pauline Baver.

Fotoreferanse 83/2: Tømmerhoggere ved Elbertea Michigan | Negativ lånt av Allan Blacklock | Kopi: Bud Palin.

Tyskerne og irene kom først til campene. Skandinavene kom i 1880-årene, fortelles det i tømmerhoggermuseet i Hartwick Pines. Våre folk som kom så tidlig som i 1867, må ha vært blant de første skandinavene.

Da Isak Garte kom i 1867, ble det ennå brukt bare øks omkring Northport. Han skrev til faren og ba ham ta med sager. Kristen kom med flere sager på "Johan" i 1868. Disse sagene var uten høveltenner (rakers" på fagspråket i Michigan). Kristens svigersønn kom med "rakers"-sager året etter. (Hans Peterson fra Helgeland.) Nordmøringene moderniserte tømmerhogsten!

Inntekten av tømmerdriften var nok til å betale jorda, når de kjøpte et område for dyrking og drev av tømmeret.

Svært ofte var hyttene i leirene små og trange. Mange menn lå stuet sammen så tett at det var umulig å få tørket klærne til neste dag. De sov i dårlig ventilasjon, i lukten av våt ull, vått lær, piperøyk og svette. Lampa ble som regel slokt kl. 9.00. Kokken startet dagen sin i 4-5-tida, og frokosten ble inntatt i fullstendig taushet.

Mange utviklet tuberkolose i disse forholdene. Nils Sivertson Glærum (Oppigard) var en av dem. han var seinere i livet på helsekur i Arizona, men døde likevel bare 50 år gammel.

Arbeidsmoralen i campene var avhengig av kvaliteten på kokken. Kokkene kunne være både menn og kvinner.

Museet i Hartwick Pines opplyser at 100 mann i en stor camp åt følgende på en uke:
 
300 kg mel
110 kg saltkjøtt
110 kg saltflesk
12 kg pickles
50 kg sukker
20 kg smult
2,5 kg te
7,5 kg kaffe
25 kg smør og margarin
8 bushels løk
+ tørket frukt/sennep/ketchup/salt, pepper etc.

Menyen var:

Frokost: Pannekaker, stekte poteter, saltflesk, brød, te/kaffe, småkaker, smultringer.

Middag: Kjøttstuing, bønner, rosin- eller pai av tørkede epler (Pregnant woman pie = gravid kone-pai.), smultringer, brød, småkaker, te/kaffe.

Kveldsmat: Bønner, poteter, rispudding, kjeks, kake eller pai, rester fra middagen, kjøttstuing eller cornbeef, brunsukkerkaker, smultringer, te/kaffe.

Pistoler og brennevin var forbudt i leirene. Selv med disse forbudene kunne det sikkert være en tøff jobb å være arbeidsformann. Vanligvis hadde formannen eget rom - når leiren var stor nok til det.

Trolig var tømmerleirene i Benzie og Leelanau Counties mindre og enklere utstyrt enn det som skildres i leiren som er gjenoppbygd i Hartwick Pines.

Interessant er det å se at redskapen som ble brukt er identisk med tømmerredskap her, bortsett fra det som vises på bildene tatt i Hartwick Pines.

De store hjulene ble oppfunnet rundt 1850, for å unngå økonomisk katastrofe hvis vinteren ble snøløs. De hengte tømmerstokken under og satt oppå. Det ble brukt 2 hester foran. De fleste av disse store hjulene var laget i Manistee.

Støttingene har ukjente dimensjoner for folk herfra. På ett bilde går det fram hvor enorme lass de kjørte. De var ute om natta og sprøytet veien med vann, så det skulle fryse på, slik at underlaget skulle bære lasset neste dag. En kan virkelig spørre seg hvorfor de ikke kjørte flere og mindre lass. De ville sikkert drevet fram like mye tømmer pr. tidsenhet om de hadde gjort det. Flere tømmerveier hadde sin "Dead Man's Hill" (Dødmannsbakken). Flere enn ett av disse svære lassene tok nok laus for kjøreren. Nå er det meste av treenget temmelig flatt, men ikke der hvor våre folk slo seg ned. Lassene vokste med konkurransemomentet, selvfølgelig.

Kvinner i leiren kunne ikke ha vært helt enkelt. Isaac Martinson, sønn av Ole Martinson Halle og Isaac Garthe's datter Gjertrud, fortalte at foreldrene bodde i 16 år i tømmercamp ved Gills Pier og på Beaver Island vest for Northport. Gjertrud og Ole hadde bare ett rom, og Ole bar mat til Gjertrud fra leirkjøkkenet. Hun var aldri ute. Det blir sagt at hun var svært intelligent, og hun brukte tiden til å lese bøker. Den første gutten deres var stor og velskapt, men dødfødt. Legen sa at det kom av "gyngestol-syndromet". Hun hadde sittet inne i en stol hele svangerskapet.

Innelivet hadde vel sin klare grunn.

Fotoreferanse 85/1: Urørt kvitfuruskog i museumsområdet ved Hartwick Pines, Michigan, sørøst for Gaylord. Slik skog dekket hele Michigan da Nordmøringene kom i 1867.

Fotoreferanse 86/1: Tømmercamp ved Betsie River | Tilhører: Allan Blacklock | Kopi: Bud Palin.

Fotoreferanse 86/2: Tømmerleirmannskap ved Elberta, Michigan | Negativ lånt av Allan Blacklock | Kopi: Bud Palin.

Fotoreferanse 87/1: "Hestene dro dette lasset 2 1/2 miles", står det på dette postkortet, sendt til G.C. Hopkins, Benzonia Michigan, fra Mamie Case | Tilhører: Pauline Baver | Kopi: Bud Palin.

Fotoreferanse 87/2: "Log-drive-crew" - tømmerfløtergjeng ved Betsie River. De bodde 2-3 dager på hver farm. Dette er Senset Farm - i "Norwegian Valley" ved Frankfort. Ole Senset til høyre. Han hadde "boarding-house" - arbeidsmannslosji her | Negativ lånt av Allan Blacklock | Kopi: Bud Palin.

Fotoreferanse 88/1: Tømmerfløting på Betsie River | Tilhører: Allan Blacklock | Kopi: Bud Palin.

Fotoreferanse 88/2: Glarum & Classen Store i Elberta skipet ut skogsprodukter, mest bark. Her lastes en av båtene. Den høye mannen på vedstabelen med en påle i hånden er Nils Glarum | Tilhører: Allan Blacklock | Kopi: Bud Palin.

Museet i Hartwick Pines

Bilder viser tømmerdrift-redskap brukt i Michigan omkring århundreskiftet.

Fotoreferanse 89/1: Vann-sprinkler. Brukt til å spre vann på snøen, så underlaget skulle bli fast å kjøre på.

Fotoreferanse 89/2: Snørulle. Brukt for å få veien fast.

Fotoreferanse 90/1: Tømmerstøtting. En god del større enn de som var vanlige på Nordmøre.

Fotoreferanse 90/2: Lastekran. Dette er forklaringen på hvordan de klarte å lesse på de enorme lassene.

Fotoreferanse 91/1: "Big wheels". I snøløse vintrer ble tømmerstokken hengt under kuskesetet og slept ut av skogen ved hjelp av denne innretningen. Også brukt i myrlendt terreng. | Magne A. Skuggevik og Harold Mead poserer. Harold er sønn av Margaret Mead, f. Baver. (Utistua Bævre. Se under Elberta / Frankfort.)

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden