De første hvite som slo seg ned i Suttons Bay, var Harry C. Sutton og familie fra New York. Han kom i 1854. Alt var dekt av skog. Familien Sutton delte en to-roms tømmerhytte med en indianerfamilie først, til de fikk ferdig sin egen hytte.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

SUTTONS BAY

De første hvite som slo seg ned i Suttons Bay, var Harry C. Sutton og familie fra New york. Han kom i 1854. Alt var dekt av skog. Familien Sutton delte en to-roms tømmerhytte med en indianerfamilie først, til de fikk ferdig sin egen hytte. Den unge kona barrikaderte døra inn til indianerne, den første gangen mannen reiste fra henne for å proviantere i Traverse City, men hun fant fort ut at indianerne var gode venner å ha. De kurerte til og med et av barna for dysenteri med selvlaget urtemedisin.

Sutton satte i gang skogsdrift. Skogen var så tett at trærne falt ikke når de ble hogd. Sutton var både doktor, lærer og handelsmann etc. - ettersom flere settlere gradvis strømmet til. Sutton flyttet videre vestover i 1871 - til Kansas.

Det var slik et temmelig ferskt samfunn familien Bahle kom til i 1871, da de brøt opp fra det norske settlementet i Northport, og grunnla den nordmørske bosettingen i Suttons Bay.

Esten Bahle bygde båt i Northport, og seilte folk og utstyr ned til Suttons Bay. Rokken som var med, står idag i Northport, i finstua til oldesønnen George Anderson.

Fotoreferanse 116/1: Suttons Bay High School - Home of the Norsemen.

 

Bæle-folket
Lars E. Bahle
Lars var syk i to mndr. etter at han kom fram til Northport. Overfarten med "Johan" hadde tatt svært på. Han skriver selv at hans gode venn John Varle var syk like lenge. Varle her må være Vasli. I samme beretning om livet sitt, skrevet av ham selv, trykt i utdrag i nekrologen hans i avisen i Suttons Bay 14/12 1933, sier Lars om overfarten med "Johan": "Jeg innså at gravene våre var der på havet."

Etter disse to månedene med sykdom, kom han i gang med å sage å klyve ved. Største "businessen" i Northport var å produsere "cordwood" - ved i 4-fots lengde til dampbåtene som var vedfyrt. Båtene gikk til Chicago, tilbake til Northport, neste tur til Detroit, Cleveland og Buffalo. 100 cords tok de største.

Lars skriver at etter to år hadde han nok penger til billetter for resten av familien. Da de kom over, var de syke i to måneder også, ute av stand til å gjøre noe. Lars måtte stelle dem, og kunne ikke gå på arbeid.

Marit mistet håret for en stund. "Sea-fever" (=sjøfeber) ser ut til å ha vært ganske vanlig. Utvandringsprosessen må ha tæret hardt - både psykisk og fysisk, selv på unge, sterke folk.

Han skriver: "Endelig ble de friske. Jeg kjøpte mine første 80 acres med land, så mor og far kunne kjenne seg tilfreds, 1,5 km fra Suttons Bay. Det var bare noen få små hus i Suttons Bay enda. Jeg valgte Suttons Bay som mitt hjem for livet, og det var et godt valg. Klimaet er vidunderlig - og den vakre bukta - en blir aldri lei av å se på den. Vedhoggingen var arbeidet mitt i flere vintrer - om våren dro jeg til Manitou-øyene og arbeidet på skipsbyggeriene, så lenge som de var i drift for sesongen. I oktober 1873 slo jeg meg til hos far og mor i Suttons Bay. I 1874 kunne jeg betale resten av jorda - $ 800.

Mitt første 2-spann var to okser. Høsten 1874 kunne jeg selge dem og kjøpe to fine 5-års hester. Etter to år var både hester, vogn og grei betalt - $ 350.

Fotoreferanse 117/1: Okseåket som Lars E. Bahle pløyde opp homesteadet sitt med.

Sommeren 1876, da jeg var nede i Suttons Bay etter posten en dag, spurte postkjøreren om jeg ville komme over til postvogna for å finne ut hva passasjeren ville. Det var en fin og sterk norsk jente, som ble veldig glad for å høre norsk. Jeg forklarte henne hvilken postvogn hun skulle ta for å komme til Leland, hvor slektningene ventet på henne. Jeg bestemte meg for å bli bedre kjent med henne, og 7 mndr. etter var hun kona mi.

Vi bodde sammen med mor og far i fem år, men familien vokste, og huset ble for lite. Jeg bygget nytt hus nede i byen, og bodde der i 37 år. Jeg solgte all skogen og jorda mi, og bygget en liten butikk, 24 x 40 fot. Det gikk virkelig over all forventning, og jeg måtte bygge på. Jeg solgte alt mulig som det er bruk for på en farm, - og gjorde Suttons Bay til en "cash pay" som det er fremdeles (cash pay = kontant betaling).

I 1918 var vi så uheldige å miste Traverse City, Leelanau og Manistique-banen. Vi hadde møter både her og i Northport, og samlet inn penger. Alle gav det de kunne avse, og etter seks måneders hardt arbeid, da vi gikk fra hus til hus, og tagg hver enkelt om i det minste å kjøpe en aksje til $ 100, lyktes det oss til slutt å kjøpe banen for $ 65.000. Jeg ble valgt til president, et verv jeg hadde i tre år. Vi tjente nok til å bygge en stasjon både i Northport og Suttons Bay. Dessuten betalte vi $ 6.000 for bruene."

L.E. Bahle nevner videre at han hadde to sønner som var innkalt i 1. verdenskrig, og begge kom igjen. Av de fire fra Suttons Bay som falt, ble tre begravet på den norske kirkegården.

Lars avslutter med denne bønnen:
"Suttons Bay's velferd er alltid
i mine tanker og i mitt hjerte -
Må Vår Himmelske Far velsigne hvert hjem
- og alle som finner sitt arbeid her -
Det er min daglige bønn."

Fotoreferanse 117/2: Den gamle jernbanestasjonen i Northport, George Anderson foran.

Grandnevøen til Lars, George Anderson, eier idag stasjonen i Northport. Den fungerer som jernbanemuseum, samtidig som George Anderson har forsikringskontoret sitt i lokalet. Da forfatteren bodde i Northport i -85, ble bilforsikringen kjøpt her, en snøfull vinterdag. En storvokst indianer skuffet snø og matet den store vedovnen, mens sønnesønnen til Maret Bahle solgte forsikring til en stor neger ved bordet midt på gulvet. Fra radioen gjallet trompetene i frisk italiensk glad-barokk i fullt konsertvolum.

På hyppige turer mellom Northport og Traverse City - gjennom Suttons Bay, ble forfatterens bil grundig ristet hver gang vi krysset jernbanesporet, og vi tenkte på L.E.!

Mr. Sutton var fremdeles postmester i Suttons Bay da Bahle-folket kom, men Lars ble postmester i 1896, og hadde stillingen i 24 år. Han utnevnte Lars P. Bolme fra Bæverfjord til postbærer på rute 1 i 1905, og nordmannen P.C. Mork til rute 2 i 1906.

Første kona het Oline Andricksen, andre kona het Emma Weir, og den tredje, som overlevde ham, het Emmy Larson. Alle barna ble født i første ekteskap, unntatt Louis, som ble født i det andre. Lars ble kalt Louis i USA, men gikk - og går - under navnet L.E. ( - uttalt L.I.).

Barna het: Maret/Gena/Esten/Emma/Lena/Martin/John/Otto/Nellie/Thomas/Louis.

Han hadde 24 barnebarn og 7 oldebarn da han døde, 84 år gammel.

Nekrologen i "Skandinaven" forteller at to prester forrettet ved begravelsen, Guldberg på norsk, Magelsen på engelsk. Chopins sørgemarsj ble spilt, og flere kjente salmer både på norsk og engelsk ble sunget. Nekrologen avslutter med egenreklame for avisen: "Den gamle pioner havde været Abonnent paa "Skandinaven" i 63 Aar. Den havde alltid været en kjærkommen Gjæst i hans eget og i Forældrenes Hjem."

L.E. Bahle må ha vært en mann med mye initiativ og tiltakslyst. Han bygde også en skonnert - O.M. Nelson, oppkalt etter kapteinen som også finansierte prosjektet. Båten ble senere solgt og forliste på Lake Michigan. Modellen han laget av båten, står idag på en av hyllene i butikken, sammen med modell av en livbåt han konstruerte, men som ikke ble satt i produksjon. Han utarbeidet den etter at en av sønnene var med på et forlis på Lake Michigan, og berget seg iland - flytende på en tom melkebeholder. Sønnen Otto produserte senere leke-seilbåter for barn - som kunne gå tvers over Traversebukta, og drev en del forretning med denne produksjonen. I butikken finnes også halve modellskroget, oppdelt i skiver - som ble brukt som mal under byggingen av O.M. Nelson. Det var en rar følelse å sitte med det i hånden!

L.E.'s sønn Otto tok over butikken, og ble gift med datteren i nabobutikken - datter til Lars R. Sogge fra ytre Einmoen. Idag er det sønnen deres, Owen, sammen med sønnen Carl som driver Bahle-butikken, grunnlagt 1876. Den er en av de best ansette forretningene i hele området, og de selger klær. Høy kvalitet, og høye priser.

Det skal tilføyes at da L.E. anla butikken, skjedde det i et kortvarig pertneropplegg med Fred Smiseth. Smiseth og Sogge blir omtalt for seg selv senere.

Lars var ingen storvokst mann. 5 for 9'' - 150-160 pund. (175 cm - 77 kg.) Alle fire generasjoner som har hatt forretningen har en kolossal familielikhet med grunnleggeren.

Lars skal ha vært en stillfarende mann med godt humør, alltid aktiv. Han var omtrent avholdsmann. Det var vanlig å gi en runde på baren når en giftet seg, men Lars sendte isteden en kasse matvarer til alle husholdningene hvor det var knapt.

Lars gikk bankerott ved depresjonen i 1929. Han trodde alltid godt om folk, og en partner i et foretak i Chicago gikk konkurs i 1929, skrev han tapet på Lars. Han hadde visstnok avertert i Norge etter kone nr. 3, og ble gift rett før han mistet alt. Hun returnerte til Norge da han døde, Otto hjalp henne økonomisk senere. Hun døde ikke lenge etterpå av fiskebensforgiftning.

Fotoreferanse 118/1: Modellen Lars E. Bahle laget av O.M. Nelson.

Fotoreferanse 118/2: Livbåtmodellen som Lars E. Bahle utarbeidet.

Fotoreferanse 118/3: Owen Bahle og sønnen Carl, med bestefar / oldefar L.E. Bahle på bildet mellom seg - foran Bahle-butikken.

 

Foreldrene - Esten og Maret
Esten var fra Jostua - Bele, og Maret fra Torestua - Bæverfjord. De første barna skal være født i Torestua, men det er Sjøheim på Bele som er huset de drar fra i 1870.

Esten ble klokker i kirken i Suttons Bay og visstnok også lærer - til en viss grad. Esten og familien var av hovedpersonene i utviklingen av kirkeliv/undervisning i den norske flokken. (Se eget kapittel om organiseringen av kirkelivet.)

I tillegg til farmen som Lars kjøpte, drev Esten som snekker. Han gjorde nesten alle likkistene i området, og Maret utstyrte dem med tøy og blonder innvendig. Det blir fortalt at låven på Bahle-farmen var fulll av likkister til enhver tid, og ungene pleide leke gjemsel i dem!

Han gjorde også rokker, rennbårer og vevstoler - hespetre, snellestoler o.a. Kjelleren hos oldedatteren Randa Fredrickson i Northport er full av alt utstyr for spinning, renning og veving som Esten har laget.

Esten var 50 og Maret 53 da de utvandret. Esten døde i 1900, Maret i 1897. I 1883 eller -84 flyttet de nærmere byen, og kjøpte en liten farm rett vest for byen. Men den første farmen er fortsatt i familien.

Fotoreferanse 119/1: Esten Bahle og kona Maret Larsdatter Bæverfjord | Tilhører: Randa Fredrickson.

Fotoreferanse 119/2: Gullbryllupet til Esten og Maret Bahle | Venstre side forfra: Steinar C. Garthe, Anna Garthe, Maret B. Anderson, Esther Maakestad, Fru Maakestad, Ppastor John J. Maakestad, gullbrudeparet | Bak dem fra venstre: Randa B. Einerson, Jennie B. Groesser, Maret B. Peterson, Gertrude Garthe, Maret Bahle | Fra gullbrudegommen på høyre side: Pastor Rue, Andrew Fred Anderson, Oscar Anderson, Lars Bahle, Maria Bahle Bahle, Oline Bahle - første kona til Lars | Bildet er tatt i "Maakestad Grove" (Maakestad-lunden), hvor alle kirkefestene ble holdt | Bildet er tatt i 1895, kopiert i 1935 | Tilhører: Randa Fredrickson.

 

Maria
Maria ble hyret som hushjelp i fem år hos H.O. Rose som bygget jernbane fra Walton til Traverse City. $ 2 fikk hun pr. uke.

Marie Weber i Suttons Bay - Marias eneste barnebarn, forteller at Maria allerede før utreisen var forlovet med søskenbarnet sitt - Anders Bahle, farens nevø fra Jostua. Han må ha kommet over rett før eller rett etter "Johan". Familien mener de var på samme båt, men han er ikke i passasjerlisten. Han hadde hørt om muligheten for å få mye land ute i vest, så han skulle vestover og ta homestead. Mens han arbeidet og bodde de pliktige fem årene, skulle Maria arbeide i Michigan. I 1873 reiste hun ut til Fergus Falls i vest-Minnesota, og de giftet seg. De fikk en farm på 160 acres, bygget seg tømret hus og låve, og ettersom det gikk bra, bygde de nytt hus av reisverk. De fikk 7 barn: Peder - dødfødt/Peder Edward -76/Randine Marie -78/Maret Emelia -80/Edwin Leonard -81/Inga Amalia -83/Anna Louise -84.

Maria weber hadde ett brev fra Esten til Anders og Maria, to brev fra en ung og dynamisk Anders som driver opp farmen sin, og ett fra Maria:

 

Brev mellom Suttons Bay og Fergus Falls, Minnesota

Suttons Bay 21 Januar 1876
Kjere Børn
Mr Anders og Maria Bæhle

Det blir meget lenge mellem Skrivelserne til hverandre og for Øieblikket har jeg heller ikke din sidste skrivelse for haanden saa jeg rettelig kan besvare samme. Dog maa jeg Skrive nogle linjer og lade eder vide et og andet fra os. Hvad hilsen angaar er jeg og min Kone noget svagere en for en tid for hen, dog har vi det sidste for løbne Aar veret ganske friske og Arbeids dygtige, dog taaler jeg ikke tungt arbeid. Jeg vil da fortele lidt om Avlingen her pa dise steder. Høavlen var ikke med det Største men godt ind bjerget. Hvede og Rug var meget faalrigt men paa grund af meget Regn blev det mer eller mindre beskadiget. Kornet ligesaa. Potteter er det en over flødighet af, og som følge deraf er det heller ikke pris paa Poteterne. Siden September Maaned har her falt meget Regn og blev saaledes daarlig innhøstning. Og har ogsaa efter Nyt Aar vert Sne og Regn afvexlende, og har ind til nu veret lidet Sleaføre.

Lars tog i Høst 40 Eker land af Humestad som er en mil fra sjøen, og har 3-tre Mand der som hugger Ved; Veden kjøres ned til Stranden tet ved John Dilvud men har ikke fremkjørt mere enn omtrent et hundrede Kord endnu, og Lars har saaledes bestillet to Tim til som skal kjøre for ham, han driv frem veden paa egen Regning, blir det nogenlunde pris paa veden da tror jeg han kan have god fortjeneste. Det Hummestatland som jeg havde har jeg overladt til en Norske og fik for mit Oplad 250 to hundrede og femti Dollar. Siden i Høst er det 12 Norske som har kjøbt land her i Suttons Bay. For nerverende teller vi 12 Norske Fameli og 6 løskarle som har land i Suttons Bay. Størstedelen af landet til dise Norske ligger i samens og strekker sig i Nord fra vort land.

Paul H. Hakstad har ogsaa paanyt kjøbt 80 Ekers land. Paul har siden den tid han kom her lagt sig betydeli til gode, Vel har han tabt noget af sin bedste arbeidskraft, men derimod kommer hans Børn ham til hjelp og kan allerede nu lette ham betydeli. hans Børn ere flinke og arbeidsom. Siden dem kom til at bo tet ved os har jeg veret hos dem om Søndagene og holt som Katekesasion med Børnene, dem klarer sig meget godt i sin Børnelærdom.

Asmund O som er samen med Nils Setterbø blev i Høst gift med en Pige fra Øxendalen.

Maret C. Garte er gift med Jakob Vagbø Broder til Henning.

I sommer havde vi tre Kjør som melked men i August Maaned Solgte vi den ene og en tid før jul Slagtede vi den anden og en Gris og har nu bare en Ko og to kalve som snart blir et Aar. Kalvene ere Stor og muntre dem ere Qvik til at danse naar dem kommer ud. I Høst kjøbte vi ogsaa et par Faar vi vil forsøge at Avle Faar.

Fornerverende holder jeg paa at Indrede et Huus ved siden af det gamle.

Hils vore bekjente dersteds og hils Knud og Ole O at dem Skriver mig til og lader mig høre fra dem. Har di underretning fra Eli Hagen da lad os vide det vi har lenge ikke hørt noget fra dem.

Jeg formoder di vil med det første Skrive os til og lade os høre fra eder har ikke Anders tid maa du Maria Skrive.

Hermed vere i Venligt hilset
fra mig og Famli
Esten Bæhle

(Tim = team = 2-spann hester) (Hummestad og Hummestatland er nok her Homesteadland, og har ingenting med Hummelstad oppe i Northport å gjøre.) (Kord er vedmål her = Cord)

 

Fergus Falls 14 Jan, 1883
E.L. Bæhle!

Dit Brev har jeg for nogle Dage siden modtaget. Jeg maa hilse Dig Tak for de Underretninger der som nu er os meddelt. Jeg errindrer ikke hvor længe det er siden jeg skrev til Dig, og muligens kommer jeg denne Gang til at gjøre en Gjentagelse af hvad jeg før har skrevet. Det er dog ingen skade. Jeg maa først skryde af hvor meget Arbeide jeg har udført med mine 2 Stude. Først gjorde jeg 43 Acres Vaaraan, og saa gik dem næsten til Slaatten men saa fik dem gaa næsten hver Dag indtil de 43 Avres i Høst atter var oppløiet. Inden den Tid var var nedslaaet og sammenkjørt 90 Læs Hø eller omtrent saa mange Ton. Oxerne greier noksaa bra baade Reaperen og Moweren. Jeg kan sidde paa og kommandere.

Sivert Bæhle sagde da vi holdt paa at reappe i Harvesten: De findst naa vel ikke slige Oxa, dem gjør Vendinger og Holt som opexerte Soldater. Jeg reappede 6 Acres pr. Dag med dem. 80 Læs af Hvede Lo kjørte jeg sammen. 40 Læs Møg udkjørtes, saa en og anden Vending til Byen og saa bar det til i et Væk at pløie 2 Acres pr. Dag.

Læg sammen alt Arbeide som alle Hestene paa Aasgaard, Bæhle og Hakstad gjorde paa i sommer, det vil næppe blive saa meget som mine 2 Stude maa gjøre alene, og dog ere de fede aligevel. Som Du og kan skjønne er min Bedrift i vinter at kjøre hjem Ved og hugge den, at passe Kreaturene samt kjøre Hø og Hvede til Byen. Slutningen af Vinteren har jeg tænkt at anvende til Snedkering paa Nyhuset, da jeg vil forsøge at gjøre det færdig denne Vaar. Omtrent 200 Dollar vil endnu medgaa. Min søster Anne har været hos os den meste Tid siden hun kom til Amerika. Jeg har ogsaa udbetalt til hende over 80 Dollar. Nu for Tiden er hun og min kone beskjeftiget med at sy Klæder, at stelle i huset og passe unger. Tøi til Sying har endnu aldrig manglet dem. Dem kommer godt overens. Min Farming og Husholdning er for tiden ikke saa lidet kostbar. Sæt kun: 3 maaneders Løn til en Hyrekarl, Tjenestepigeløn, Løn til Bindere i Harvesten o.s.v. Det er ikke aldeles ligedan som du Lars har det, der har en Bestemor og en Bestefar til at vogte en væsentlig Del af Gaardstellet. Dog vil jeg langtfra klage, men jeg er nødt til at innrømme at det Aar for Aar har godt fremad. Lars og Ole Torvig arbeider i Skoven 50 Mile mod øst, og fortjener op til 35 Dollar pr. Maaned.

Knut Aasgaard og Ole A. Aarnes har kjøbt 120 Acre Egeskov 3 Mile sydøst herfra. Dem hugger selv, og leier til, betaler 90 cent pr. Cord for Kjøring til Banen, og kan der erholde 3 1/2 Dol pr. Cord for veden.

Sivert Bæhle er gift med Eli A. Bæhle. Han fik Kjærring kan du Tro. Dette faar være nok. Vi lever alle Vel.

A. Bæhle

Edwin har lært at springe men det er et Spark at venne ham af.

 

Fergus Falls 26 Dec 1884

Jeg faar tage mig Tid nu i Julen til at skrive nogle Ord til Eder og fortelle om et og andet smaat ifra os.

Peder Glærum som før har taget sig Land i Dakota og sat sig istand med Huse og lidt Agerbrug, kom nedover i Sommer og hentede sin Kone som havde ligget sygelig over et Aar. For et par Maaneder siden skriver han at Maret gaar oppe hver Dag og at han er dne bedste Doktor til hende.

Jeg led i Sommer en del Skade paa Hveden, saa Udbyttet blev 500 Bushels. Hagel slog ned mindst 200 Bushel.

Naar dertil kommer at Prisen er kun 50 Cent pr Bushel saa siger det sig selv at jeg neppe kan gaa fremad i Formue dette Aar. Men naar jeg kan lønne Arbeiderne, betale alle løbende Udgifter, føde og klæde 9 Mennesker, samt udføre en Del Forbedringer paa Farmen, saa er der Grund til at være ved godt Mod. Jeg faar kanske kalle det Fremgang at vi har 16 Kreature, af hvilke de Unge voxer op enten Tiden er flau eller god. For 1 Maaned siden slagtede jeg en fed ko, og snart staar en Gris for Tur, og Madhelse har vi ogsaa Allesammen.

Saa lidt Julenyt: Min yngste Datter er født den 19 December 1884, og Kjærringen fulgte sin vante Regel, nemlig: var stedse oppe paa Benene efter 1 1/2 Dag. Hele Flokken er i beste Velgaaende. Jeg maate vel være blind om jeg ikke kunne øine nogen Fremgang. Min Søster Maria har nu en 6 Ugers Tid været vor Tjenestepige. Hun er nok den paalideligste vi nogensinde har havt.

Anne er nu hos Knut, og Petrina hos moster eller Ole. Anne var lidt sygelig i Sommer, men nu er hun god igjen.

Lars Torvig er Bødker i Fergus Falls. Han kan splitte Baandene og gjøre færdige 16-18 Flour-Tønder pr Dag. Prisen er 16 Cent. Han skal nu tage sin Broder Sivert i Lære. Ole Torvig driver ikke sit Land i Dakota men nu i vinter arbeider han hos en Slagter i Fergus Falls for 20 Doll pa Maaned og fri Kost. I sine Fristunder har Torvikgutterne samt ogsaa Ole A. Aarnæs sit Tilhold hos os, og de ere alle ordentlige Gutter, som virkelig gjør os Ære. Især tror jeg at have været en liden Støtte for dem hvad Edruelighed angaar. Endnu lidt Julenyt: Der findes ikke en Draabe Julebrændevin i mit Hus, thi det er Ting som har været (og som jeg tænker skal blive) banlyst fra min Husholdning.

Hermed faar jeg afbryde. Vi sender eder alle vor flittige Hilsen.

A. Bæhle

 

Desember 26 1885 (Fergus Falls)
Kjære Foreldre og Søskende

Jeg faar vel selv prøve at fortelle eder om min tunge Skjebne. Gud har fundet for godt at tage bort min Jordiske hjelp og Støte og nu Sider jeg igjen med 6 Faderløse børn af hvilke den Elste er 9 og den yngste er 1 Aar gammel. Men Gud ske lov vi har dog et nogenlunde bra Hjem og Mad og klæder saa meget vi behøver.

Anders begynte at blive syg i Juni. Jeg Tror at han fik det af Vindutrek han havde Vinduet aabent da han lagde sig og somnede han fra det lige til Morgenen og efter den Tid var han ikke rigitig Frisk. Han sagde at han var saa Tør og hæs i Halsen. Han har vel inaandet for meget kald Luft den nat. Siste aften han levede var han ogsaa til Bordts med os men kunde ikke Spise noget videre. Neste Morgen reiste Lars Torvig efter Dogtoren men kom for sent. Jeg var alene med ham da han Dødde. Jeg bad vor elste Søn springe til neste Nabo da jeg forstod at Døden kom. Han talede ikke noget om Døden men lot til at han bliver vel maaske frisk igjen. Men det sagde han vel vist fordi at han vilde ikke bedrøve mig. Siste morgen talede vi lit om hans Sygdom. Jeg sagde at din Sygdom har vist vent sig til Lungebetenels siden at du bliver daarligere og da Svarede han at min sygdom har vist tørnet over til noget andet ogsaa. Sagde jeg at du bliver vel snart bedre og da svarede han ja jeg bliver vel god igjen. Men da han sagde det da laag det vist noget under som mente at han Dør og omtrent en Time derefter var han død. Jeg sad og holdt i ham da han Dødde og jeg Tror at Gud hjalp meg saa at jeg ikke blev saa for pluffet. Han fik ligesom et anfald først og saa var han istand til at sige prøv og reis mig op saa jeg faar side. Men saa fik han snart det siste Tag og medens jeg sad ved ham bad jeg uafbrudt til Gud at han vilde forbarme sig over ham thi Jesus har sagt at alt vad vi beder om i hans Navn det skal vi faa og så løftede han bege henderne i Veiret og efter det gav han mig sin Haand til afsked og saa var det snart forbi med livet. Lars Torvig har været her en stund. Han hjalp til med begravelsen og er en baade Flink og dygtig Gudt. Knut Bæhle hjelper mig til alt vad han kan. Han er meget øm og godmodig. Maria er hos Knud. Hun er sygelig. Ane har været i Byen i Sommer og høst men nu er hun her hos mig.

Det verste for mig nu bliver at faa i en paalidelig karl til at stelle Kreaturene til Vaaren. Lars er her endnu men han vil snart reise paa Bøkertverkstedet. Vi har 18 Kreature saa det er ogsaa noget at gjøre med dem. Vor jeld er 300 Dollar og den er hos alle tre Torvig Gutterne. Vi har lit Vede endnu at selge.

Jeg skulde Hjertelig ønske at du Far og mor kom hidop i Vaar om di er saa friske at di kan tage paa reisen. Det er vel formeget sagt om jeg siger at Lars maa følge med eder hid op. Begravelsen var tirsdagen før Jul. Vi havde ogsaa Presten her. 7 Tim fulgte med Støvet til det siste Vilested.

Jeg maa tale en nogle Ord med dig Lars. Vi fik saa mange namn kard i fra din Kone. Hils hende mange Tak. Har du alt saa mange Børn som 5?

Hils Maret fra mig. Jeg Takker meget for brevet og Portrettet. Det er en liden pen Gudt og saa spørger hun vorledes jeg kan faa Sy til saa Mange. Det kan jeg ikke svare noget andet paa end at hun med Tiden faar lære at forstaa det om hun faar saa mang børn.

en kjærlig hilsen fra eders Datter
Maria Bæhle

(Maria skriver uten å bruke punktum, så det er satt inn for forståelsen. Ellers er alt trykt som hun har skrevet det.)

 

Fotoreferanse 122/1: Maria Bahle - enke etter Anders Bahle | Barna bakerst: Fra venstre: Peter, Randa | Midtrekken: Maret, Edwin, Anna | Foran: Inga (Eldste barnet, Peder, døde.) | Foto: Overland / Holand - Fergus Falls | Tilhører: Randa Fredrickson | Kopi: Bud Palin.

Maria var dypt religiøs, og hun fortalte senere at hun hadde hatt en visjon et år før Anders døde: Hun var ute i beitene en dag, og da så hun en engel som satt på gjerdet. Engelen spurte henne om hvem hun ville velge - mann eller barn - om hun skulle miste noen. Maria tenkte seg om en stund. Hun sa så at hun ville velge barna og la mannen dø, fordi han var voksen og var et kristent menneske. Barna derimot, de trengte å få leve så de kunne lære å kjenne Gud.

Da Lars døde, skrev Lars fra Suttons Bay til Maria, og bad henne selge farmen og komme østover til familien. Hun gjorde det to år etter at Anders døde.

Hun reiste alene med alle seks barna, den yngste 3 år, den eldste 11. Hver gang de skiftet fra et framkomstmiddel til det neste, gikk Peter og Randa foran med to kofferter hver. Maret og Edwin hadde beskjed om å henge i skjørtet til moren, og Maria leide de to minste - en i hver hånd. Da de skulle skifte over til båten på kaia i Milwaukee, slapp Maret skjørtet og forsvant i mengden. Det ble stor dramatikk før de fant henne igjen. Da søsteren Inga lå for døden da hun var gammel, ropte hun om og om igjen: "Stakkars litj Maret, stakkars litj Maret!" Tilfeldigvis var det en lege som kunne norsk, og forsto hva hun sa. Det må ha vært et trauma på kaia, ettersom det hang så lenge fast i Inga.

Maria fikk hjelp først og fremst av Lars, men det var hardt å greie seg i Suttons Bay. Suttons Bay hadde hyppige skipsanløp, og barna solgte melk og nyplukkede bær til båtene. De fortalte senere at de syntes det var pinlig og følte seg plagsomt unnselig. Ett av barna byttet egg i blyanter da hun skulle på skolen.

Maria var nettopp erklært uhelbredelig syk av TB - med maksimum tre år igjen å leve, da hun kom til Michigan. Legen hadde sagt hun måtte bosette seg i enten Colorado eller Michigan.

I 1886 kjøpte Marie - som ble navnet etterhvert i USA - 40 acres for $ 200 i vestkanten av Suttons Bay. Lars hjalp henne å sette opp et hus, og mirakuløst nok ble hun kvitt tuberkolosen! Lars mente at søsterens helbredelse var et bevis på at en avis som skrev at Leelanau og omland var det mest helsesame området i USA, hadde rett.

Med hjelp av sønnene Peter og Edwin, ble farmen brakt i god drift, og familien bygde senere et av de vakreste hjemmene i Suttons Bay, på en av de vakreste tomtene.

Nekrologen til Marie avslutter: "Marie var kjent som en stillfarende og mild gammel dame, som utførte alle huslige plikter til den dagen hun døde. Hvilken historie kunne en ikke skrive om hennes liv!"

Maria var bare 152 cm. De måtte ta beina av den store komfyren hennes, så hun kunne se oppi grytene. Komfyren står idag i all sin prakt, men med beina påskrudd igjen, hos barnebarnet Marie - i Marias gamle kjøkken.

Fotoreferanse 123/2: Marias eneste barnebarn - Marie, ved bestemorens komfyr, og i hennes kjøkken, som nå også er Maries kjøkken i 1985.

Barnebarnet Maria vokste opp med ti foreldre, sier hun, ettersom hun var det eneste barnebarnet. Hun bor idag i huset etter bestemoren. Maria snakket aldri engelsk, og Marie Jr. - aldri norsk.

Maria døde i 1930, om våren.

Datteren Anna var organist i Suttons Bay i 62 år - i Immanuelkirken.

 

Mali
Mali arbeidet hos Dr. Nelson i Northport, som hushjelp, og deretter i Traverse City hos Mrs. Pratt. Så reiste hun til Chicago og arbeidet som kokk hos Ogden Armour's, rike folk som eide en kjøttpakkingsforretning. Mali bl egift med nordmannen Ole Lund som var vognmann der, i 1875. De reiste til Nebraska, hvor de homesteadet i 1878. De hadde mange harde tak i pionertilværelsen. Et år kom det grashopper og gjorde ende på hele avlingen - rubb og rake. Familien i Suttons Bay prøvde å sende den hjelpen de var i stand til å gi. Fire sønner og en datter fikk de: Edwin/Martin/Inga Marie/Kearnel/Ella, døde/Albert.

Barna slo seg ned i Colorado/Wyoming og Washington State. Mali bodde hos Albert i Washington en tid.

Det er synd vi ikke har flere detaljer om Malis liv. Mali døde i 1921, hos Martin i Nebraska, ved Mason City.

Fotoreferanse 124/1: Bahle-søskene i Suttons Bay | Bak: Lars og Maria | Foran fra venstre: Maret, Elizabeth og Mali | Tilhører: Randa Fredrickson | Kopi: Bud Palin.

 

Lisabeth
Elisabeth kalte seg Lisabeth. Hun arbeidet først i et losjihus i Northport - hos DeGolier. Etter det kom hun til Perry Hannah i Traverse City. Neste arbeidssted ble annenpike i hjemmet til de som eide Ogden Armour i Chicago.

Lisabeth giftet seg med Steinar Garthe i 1878, og de fikk ti barn. De er oppført under faren. Lisabeth døde i 1930.

 

Maret
Maret overtok Lisabets plass i Chicago, også for å få konfirmasjonsundervisning. Hun ble konfirmert i Chicago. Alle de andre ble konfirmert i Norge. Etter konformasjonen kom Maret tilbake og arbeidet om somrene på Chicago Club i Omena - mellom northport og Suttons Bay - og om vintrene i Chicago.

I 1883 giftet hun seg med svensken Andrew F. Anderson, som hun hadde møtt på Chicago-båten. De fikk fem sønner: Louis/George/Frank/Oscar/Carl.

 

Bahle Park
Lars E. Bahles sønn Otto, kjøpte 10 acres av farmen til Maria, og gav det til byen sammen med halvparten av Bahle-farmen. Det skal være skiområde og rekreasjonsområde. Foreløpig er det ikke kommet opp noen minneplate e.l., men alt er ennå ikke ordnet i detaljene (våren -85).

Kilde: John P. Snekkevik/Randa Fredrickson/Marie Weber/Realpha og Haakon Clausen/George Anderson/Owen Bahle/Carl Bahle.

 

Veiskilt ved Suttons Bay
Utenom selve byen Suttons Bay, og nærmeste naboskap, var det to hovedbosettinger. Den ene grupperte seg rundt Solem- og Sæterbøveiene, nordvest for byen. Den andre lå på Lee Point, halvøya sør for byen, mellom Norvick-veien og Traverse-bukta.

Sylt-veien, nesten inne ved det franske settlementet ved Lake Leelanau - der bodde Lars Sylte fra Sylt-Trøa og svigerfaren Kristen Bæhle med familier.

Skiltene er borte fra Bahle-veien og Smiseth-veien.

Bahle-parken har ikke fått noe skilt ennå.

Fotoreferanse 125/1: Veiskilt ved Suttons Bay.

 

Plankart over Suttons Bay - 1900
Alle norske er markerte med grått, nesten alle er nordmøringer. (Feil på kartet: Work skal være Mork.)

Fotoreferanse 126/1: Plankart over Suttons Bay - 1900.

 

Smiseth's "Old Reliable Store"
Gunnhild Jonsdatter Sæterbø fra Nyenga kom til Suttons Bay 11 1/2 år gammel i 1884, sammen med moren Sigrid og søsteren Johanna som var 18 år. Året før hadde broren Ola kommet over. (Se avsnittet om Petrine Larsdatter under Northport.)

Gunnhild - Jennie i USA - ble gift med Fredrik Fredrikson Smiseth i 1888, 17 år gammel. Fredrik kom i 1882 i en gruppe på ni personer, 24 år gammel.

Fredrik døde allerede i 1897, og de hadde disse barna: Mali/Fredrik/John/Selmer P.

I nekrologen til Gunnhild står det at hun startet en "general store" i Suttons Bay i 1894, drev og eide den i 61 år. Ekteparet var nok tosammen om starten, får en tro, men Gunnhild var en tøff og flink forretningsdrivende i alle årene alene etter at Fredrik falt fra. Hun var potetgrossist, var sin egen agent, og var en pioner i kirsebærdyrkingen. Hun fikk æren for å være dne første som markedsførte søtkirsebær fra Michigan i "Fancy Pack"-pakker. Hun var også en aktiv dame i kirkearbeidet.

Idag går det fremdeles frasagn om Gunnhild, og forfatteren kunne høre folk karakterisere henne som en "heks". Hun og de andre potetgrossistene sloss om å kjøpe når farmerne rundt Suttons Bay kom inn med potetvognene for å selge. Grossistene i Suttons Bay stod for potetskipingen videre til Chicago og andre steder. Gunnhild skal ha vært en hodepine for konkurrentene i striden om potetene ute på gaten. At Gunnhild ikke giftet seg opp igjen som andre skikkelige enker, men stod på i kampen for tilværelsen som en kar, må ha provosert de mannlige kollegaene, og det må også ha vært frustrerende å være utsatt for en så flink og nesten aggressiv kollega av hunkjønn, og bli hindret av gentlemansinstinktet overfor kvinnekjønnet i å bekjempe henne med like midler.

Nesten 87 år gammel døde Gunnhild på vei til sitt vinteropphold i Florida i 1958. Hun fikk slag i Cadillac, og ble brakt til sykehuset i Traverse City, hvor hun døde. 74 år hadde hun bodd i Suttons Bay.

Sønnen Selmer ble lege, og praktiserte visstnok i Suttons Bay en tid. Ingen av hennes etterkommere bor der idag, selv om slektninger finnes. Hennes "gamle pålitelige forretning" er ikke mer, og veiskiltet til Smisetveien er tatt ned. 4 barnebarn og 6 oldebarn hadde hun da hun døde.

Fotoreferanse 127/1: Fredrik Smiseth og Gunhild født Sæterbø med datteren Molly. Ca. 1890 | Foto: Manus Brothers, Traverse City | Tilhører: Julius Johnson (Sæterbø).

 

"Sogge's Corner"
Lars R. Sogge står det fremdeles i vinduene i andre etasje på kinoen i Suttons Bay. Kinoen drives idag av en Bahle som er oldesønn av både L.R. Sogge og L.E. Bahle. Huset ligger vegg i vegg med Bahle-butikken.

Lars kom over i samme gruppe som John Hommelstad-Dalen i mai -83. Han bosatte seg først i Leland, hvor han arbeidet i smelteverket og med fyrstikkfabrikasjon. Han bygde så butikk i Leland, en treetasjes bygning som står ennå. Lars var "County treasurer" - kommunekasserer, mens han bodde i Leland. Etter ca. 10 år her, flyttet han til Suttons Bay, og begynte straks med ny butikk: "Sogge's Corner". Han solgte jordbruksmaskiner og drev som grossist i korn og poteter. Forretningen fikk etterhvert stort omfang etter forholdene. L.R. Sogge gir fremdeles assosiasjoner om en storvokst og driftig mann, en fargerik personlighet som som fylte en stor plass i lokalsamfunnet. Dessverre ble alkoholen slutten for både L.R. og det lokale finansimperiet. Det blir sagt at hans daglige konsum aldri vistes, og at han kunne stå under mange drammer, men da han var 75 år, mistet han alt, i en kombinasjon av depresjonen i slutten av 20-årene, og alkoholens undergravninger. L.R. ble likevel 83 år.

Barna reiste ut i alle retninger, bare datteren som giftet seg med Otto Bahle ble igjen. Otto tok over Sogges forretning i 1929, og skaffet arbeid til de ansatte.

L.R. og Bertha hadde disse barna: Lena/Ruby/Rose/Bertha - død ved fødselen/Eleanor/Harry/Robert/Loren. Lars mistet Bertha i 1925.

Fotoreferanse 127/2: Sogges butikk, nå kino.

 

Hans Sogge
Lars var fra Ytre Einmoen. Broren Hans kom over i 1887. Han ble i Leland hele livet som farmer. Kona til Hans var stille og arbeidsom, med den faste beslutning å få barna fram i verden.Hun tok inn klesvask for folk, og drev også et "tea-room". Sønnen richard ble ingeniør og reiste over hele verden som representant for "General Electric". Burt ble advokat for byen Detroit. Datteren Lillian var psykisk utviklingshemmet, men hadde arbeid i kjøkkenet på et "tea-room". De hadde en sønn til som døde da han var liten.

Kilde: Owen Bahle.

 

Ole Sogge
Ole Sogge f. 1862, kom til USA 17 år gammel, til onkelen i Windom, Minnesota. Han arbeidet på kveitemarkene.

Dette opplyser datteren. Onkelen i Windom må være Ola Gudmundson Sogge f. 1841 på Teigavollen. Utvandringsprotokollen viser utreise - Ole Jonsen Sogge, mai 1880, over Trondheim.

Datteren Ceolia er født i Nord-Dakota i 1899, men familien kom til Michigan i 1903, hvor de kjøpte en liten farm vest for Traverse City. De hadde 80 acres, 2-3 kyr - somme tider ingen. De dyrket poteter og mais. Sønnen Glenn fortsatte med farmen, som senere ble oppdelt. Ole arbeidet aldri i tømmercamp.

Ole var jevngammel med brødrene L.R. og Hans Sogge. Kanskje kom han østover til Michigan igjen fordi han kjente dem, kanskje reiste han gjennom området på tur vestover.

Ole var gift med Ellen Thorson fra Bergen. Hun feiret 7-årsdagen på havet under overfarten til Amerika. De hadde barna Ceolia og Glenn og fikk 6 barnebarn.

Kilde: Ceolia (Sogge) Brown.

 

Postbud Lars Pederson Bolme fra Austigard - Sæterbø
Lars kom til USA i 1882. Han gikk på Luther College i Decorah, Iowa, og på Ferris Institue i Big Rapids. I 1905 ble han landpostbud på Rute 1 & 2 i Suttons Bay. 1903 giftet han seg med Mattie Emerson, som døde i 1949.

De hadde to døtre: Mrs. Lloyd Weiler, Spring Lake/Mrs. Oscar Erickson, Suttons Bay.

De hadde 2 barnebarn og 1 oldebarn da Lars døde.

Lars gikk av som postbud i 1935. Han døde etter lang sykdom på sykehuset i traverse City i 1960, 86 år gammel.

 

Broren Peder og faren Peder
Broren Peder kom bort på båt i Amerika, sier HH. Folk i Suttons Bay mener han bodde der i byen, og kom bort på en båt oppe på Lake Superior.

HH sier at faren også kom til Amerika, og at han fikk et tre over seg og mistet livet. Emigrasjonsdatoen for Lars er i nekrologen hans satt til -82. Han må ha kommet med faren, for i 1882 var Lars bare 9 år gammel (f. 1873). I 1882 døde søsteren Guri, 4 år gammel, søsteren Johanna var 3 år da moren døde i 1883. Johanna og eldste søsteren Sigrid - 12 år da moren døde, må ha vært satt bort i Norge, og faren må ha reist til USA med Lars og Peder. Denne tragiske familiesituasjonen må forbli uklar.

Kilde: Lars Bolmes nekrolog, HH.

 

Andre norske forretninger i Suttons Bay
I tillegg til butikkene til Bahle, Sogge og Smiseth, hadde Grønseth skobutikk i byen, Hansen hadde kolonial- og utstyrsforretning, Husby var enten eier eller bestyrer av matvareforretning, og Eli (Hommelstad - se Northport) og Nels Olsen hadde matvareforretning. De to saloonene i byen var norskeide - Borgersen og Sivertson. Når i tillegg L.E. Bahle hadde posthuset, Lars Bolme var postbud, og begravelsesbyrået var eid av Martin Martinson Husby fra Øksendalen, så var det ikke så mye igjen å drive med i denne lille byen. Nordmøringene bygde også de to kirkene som er i byen - bortsett fra den katolske kirken, som eksisterte som annekskirke før de norske. Sagbruk, husbygging, maling og tapetsering - der finner vi også aktive av "våre": Einar Pederson Aaram, Svein Bæverfjord m.fl.

 

Maler Svein Sivertsen Bæverfjord og Brit Larsdatter Bolme
Svend, som det står i kirkeprotokollen i "First Lutheran", var maler og tapetserer i Suttons Bay. Maler hadde han vært i Norge også. Brit sies å være tante til postombærer Lars Bolme.

Svend og Brit var gift i Norge, og hadde sønnen Lars (Louis i USA), før de utvandret. Andre barn: Peder/Gertrude/Gurine Severine.

Svend døde i 1925, av prostatakreft, Brit døde i 1910.

Svend og Brit utvandret i 1882, og reiste direkte til Suttons Bay. De bodde på Front Street. Sønnen Louis var også maler. Han døde i Detroit. Gertrude døde også der. Peder døde i 1919 på en flåtebase et sted sør i Lake Michigan. (De hadde også en Peder som døde i 1893.) Gurine slo seg ned med mannen, John Husby fra Øksendalen, i Milwaukee, hvor hun døde i 1957. Datteren Synneva (Lee) eier fremdeles huset i Suttons Bay, men bor i Milwaukee.

Kilde: Synneva (Lee) Husby.

 

Sagmester Sivert Mauseth og Maret (Nerpellan) Tellesbø
Sivert var fra Maursetmoen. Han var "head sawier" - sagmester på sagbruket i Suttons Bay, men vi treffer ham også i sagbruksmiljøet i Bingham ved Lae Leelanau, lenger inne på halvøya. Tena Haynes, datter til Marets søster Ingeborg Ask, karakteriserer ham som en stor, vakker og hyggelig mann - som tjente gode penger, men som støttet saloonen flittig.

Sivert døde av tyfoid og lungebetennelse i 1929, Maret av TB i 1931.

Sivert og Maret hadde bare sønnen Sivert, og fikk to barnebarn: Harry og ? (datter).

Maret hadde ingen særlig omgang med søsteren oppe i Solem Road. Sønnen sivert ble tillagt ansvaret for å ha forårsaket brann i fjøset hos Ingeborg og mannen. Marets søsterdatter tror Maret var på en måte bitter fordi hun ikke fikk samme livsvilkårene som søsteren. Maret pleide gå så langt at hun så farmen til Ingeborg, men kom ikke inn, og grunnen kan vel ha vært kombinasjonen av disse to forholdene.

Sivert og Maret bodde rett over gaten for "First Lutheran Church".

Kilde: Tena Ask Haynes.

Fotoreferanse 129/1: Sivert Mauseth og sønnen Sivert | Tilhører: Ed Grayvold.

 

Einar Pederson Aaram - sagbrukseier, byggmester m.m. i Suttons Bay
Nekrologen som blir trykt fullstendig her, hang lenge i løse luften når det gjaldt å finne ut hvor denne Einar var fra. Omsider kom forfatteren i kontakt med sønnesønnen med samme navn, og han hadde kista til broren med navnet Kristen Pedersen Aaram på. (Ålvundeidet.)

"Med dødsfallet til Einar Peterson 7. januar 1934, er en pioner til gått bort fra oss. Ettersom bare noen få av de gamle settlerne er igjen her nå, er det på sin plass å minnes noen av hovedpunktene i hans liv. Vanskene han overvant og den holdningen han møtte utfordringene med, burde stå som en inspirasjon for den neste generasjon.

Han ble født 12. januar 1862 i Ulvungfjord, nær Kristiansund i Norge. Da han vokste opp, gjette han sauer i fjellet og hadde mange spennende opplevelser i det ville landskapet. En gang trodde han at han så en rev bak noen steiner. Den angrep sauene, men da han kom nærmere, så han at det var en stor bjørn, og han skvatt til. De så på hverandre en stund, til bjørnen lusket bort, til stor lettelse for Peterson. Han gikk i snekkerlære, og tjente 5 $ pr. år. Likevel klarte han å spare alt han tjente.

Da han innså begrensningene i mulighetene i gamlelandet, kom han til Amerika - "Det løfterike landet" - for 50 år siden, og slo seg ned i Suttons Bay hvor han bodde hele sitt liv. Han ble meget glad i dette stedet, ettersom bukta som spredte seg ut mellom bølgende åser, minte ham om fjorden i barndomslandet. Han sa alltid at han følte seg alene alltid når han ikke kunne se bukta i Suttons Bay. For bare 3 år siden, da han var 69 år gammel, bygde han seg nytt hus på en høy kolle, med vinduer langs hele fasaden mot bukta, så han kunne ha kontinuerlig utsikt mot det vakre vannspeilet som syntes å glitre av liv og optimisme.

Da han landet i Suttons Bay for 50 år siden, ble han fortalt at sagbrukene bare ville eksistere ett år til, p.g.a. mangel på virke. Men siden da har han arbeidet med sagbruksdrift her i 40 år, og vært eier av 3 sagbruk. Et av dem står fremdeles og er i drift om vinteren. Da han først startet som arbeider på sagbruket, tjente han en dollar om dagen. På fritiden det første året i dette landet bygget han det første huset sitt, som nå er kjent som Ole Larsen-huset.

Om sommeren de første årene fortsatte han som snekker. Mange av forretningsbyggene og boligene i byen, og også skolen vi har nå, er bygget av ham, under hans ledelse. Området rundt byen har hus spredt over det hele, bygget av ham. Da det ikke var biler her i den første tiden, gikk han ofte 30 km med 35 kg redskapsskreppe til arbeidsstedet.

Han har gjort mye for å få byen penere, ikke bare bygget han fine boliger, men han rev gamle bygninger som virkelig skar i øynene, og han erstattet dem med moderne forretningsbygg og boliger. Et av hans siste bidrag til Suttons Bay var lønnetrærne fra jordområdet hans nord for byen, som C W A-arbeiderne nå planter langs bygatene.

Han var byggeleder på Michigan Transit Dock (kjent som Old Company Dock), og han bygget havna foran sagbruket sitt. Disse anleggene er stumme vitner om tiden da skonnerter og dampbåter var hyppige gjester i denne havnen.

I det siste tiåret ble han interessert i fruktdyrking, og før han døde, eide han en av de største kirsebærfarmene i denne delen av landet, noe som skapte mange arbeidsplasser i sesongen.

Etter en kort tid her, satte han seg som sitt hovedmål å bli eier av Deuster Creek. Drømmen ble realisert i 1920, da han kjøpte alt landet langs denne elva fra utspringet til utløpet i bukta.

Han bygde dam i elva, og et lite kraftverk som gav kraft til den lille fabrikken hans. I sine siste år tilbrakte han det meste av tiden med å lage stiger, fruktkasser og annet utstyr til fruktfarmen - noe han trivdes godt med.

Han var en stillferdig mann med enkel livsstil og med sterk tro på Gud. Han var en snill nabo og en ekte og sympatisk venn. Selv da han lå alvorlig syk, tenkte han på andre, og hjalp dem som trengte det.

Ansiktet bar preg av et hardt liv. Skjebnene tildelte ham mange slag i form av sykdom i familien og fullstendig tap av 2 sagbruk som brant ned. Han lot seg ikke knekke, men hadde et smil midt oppe i katastrofen og bygget igjen oppe i asken og ruinene. Han fikk leve og se fruktene av motet.

Han ble ikke revet med av glansen av gode tider, men la sine planer på den sunne basis, at en får aldri noe for ingenting - i det lange løp.

Mr. Peterson ble gift med Annie Nelson i 1888. (1887 sier kirkeprotokollen.) Etter ham lever kone og 3 barn: Eda gift med James Lafferty i Suttons Bay, Nicholas E. Peterson, økonom ved First National Bank of Boston og Paulus E. Peterson i Suttons Bay.

Han ble begravet fra Immanuel Luth. Church. Pastor Magelssen forretet. Han er begravet på den lutherske kirkegården." (Oversatt fra engelsk)

Aaramfolket kom fra Litjhaugen, også kalt Merket, på Aaram.

Kirkeprotokollen opplyser at Peder Ingebrigtson Aaram døde hos Einar Christenson "av alderdom" i 1910, f. i Stangvik 8/1 - 1828. Sunndalsboka sier om Peder Ingebrigtson: "Mannens dødsår er ikke funnet." Nå vet vi det! Faren reiste altså til sønnene i Suttons Bay, da han ble enkemann.

Einar Christenson er sønnesønnen Einar, som hadde farm i Solem road, hvor også faren Kristen hadde farm. (Christ Peterson på plankartet, eier av kista som står i Solem Road idag.)

Ifølge Sunndalsboka kom også Ingebrigt Pederson over, muligens flere.

Annie Nelson gift med Einar Peterson i 1888 var fra Torsletta, Stangvik. Hele familien til Ane Nilsdatter kom til Suttons Bay.

Fotoreferanse 130/1: Einar Peterson med sønnesønnen Einar | Tilhører: Einar Peterson.

 

Torslettfolket
Den første fra Torsletta, mener familien - var Hallvard, kalt Albert i USA. Han homesteadet i Solem-veien, nordvest for Suttons Bay. De andre kom etter, en om gangen, unntatt foreldrene Nils og Henrikka, som kom sammen, og med barna Knut og Lisabeth. Familien hevder at Lisabeth var yngst av barna. Hverken familien eller HH stemmer helt med utvandringsprotokollen: Lisbeth Nilsdatter, 19 år, utvandret 1883, sammen med Ellen K. Stangvik 26 år, er nok disse søstrene fra Torsletta. K hos Ellen står antagelig for farens navn Knutsen. Karen og Anna Nilsen, 25 og 19 år gamle i 1885 er nok også to søstre fra Torsletta. Alle oppgir bestemmelsesstedet Michigan. Protokollutskriftene viser ikke de andre.

Nils og Henrikka bodde i Suttons Bay., og Nils arbeidet som snekker. Da han arbeidet på State Hospital i Traverse City, gikk han til Traverse City. Han har sikkert arbeidet sammen med svigersønnen Einar, siden historien om den lange arbeidsveien til fots er felles for dem begge. Nils døde i 1890.

 

Ingeborg og Ingeborg
Datteren til Nils og Henrikka, Ingeborg, f. 1854, som hadde datteren Fredrikka f. 1875, og Ingeborgs søster Ingeborg f. 1870, er familien usikker på. Den ene døde under en gasseksplosjon i Chicago, og den andre ble gift med Jon Ask i Solem-veien, svogeren til Ingeborg Nerpellan, Tellesbø.

Jon Asks barn med Ingeborg: Gunda/Herman/Emma/Nels/Helga - d. 1886.

Hans barn med kone II - Lina Jacobsen (Grytskog?): Ida/Amanda/Clara/Oscar/Carl/Thelma/Elsie/Lenard.

Ingeborg døde i barsel. Det må ha vært den yngste Ingeborg, siden Fredrikka er ukjent for familien idag. Men familier i USA viser en utmerket evne til å "glemme" barn født utenfor ekteskap. Der stopper som regel interessen for "roots", og mange får seg en overraskelse når de tar fatt på norske bygdebøker. Linda Torvig sa: "Hvorfor ser dere på "Dynastiet" her i landet? Norske bygdebøker er jo langt tøffere stoff!"

Ingeborg f. 1854 er mer sannsynlig gift Ask hvis en ser på alderen.

 

Elen
Elen f. 1856 ble 96 år. Hun døde i Butte, Montana - gift Sørensen. Han var trolig gruvearbeider. De ble skilt etter tre barn: Tora/Agnes/Elsie. Elsie ble oppdratt av besteforeldrene i Suttons Bay.

 

Karen
Karen døde av kreft hos søsteren Magnhild i 1900.

 

Hallvard
Hallvard, "Albert", som homesteadet i Solem-veien ble gift med Marie Jacobson, søster til Lina som Ingeborgs enkemann ble gift med andre gangen. Barn: Hilma/Victor/Albin/Myrtle/Anna/Ernest - som tok over farmen. Den er solgt ut av familien nå, og drives som kiresebærfarm. Hallvard hadde 10 kyr og store potetavlinger.

 

Lisabeth
Lisabeth var hushjelp i Chicago. 80 år gammel ble hun gift med en presbyteriansk prest, og hun oppfordret alle jentene i familien til å gifte seg. Hun sa hun ville ikke ha flere gamle peppermøer i slekta!

 

Magnhild
Magnhild ble kalt "Maggie" i USA. Hun ble gift med Ole Olsen i Suttons Bay. Han var styrmann på bilfergene.

Barn: Louise/Hazel/Nora/Rudolph.

 

Knut
Knut ble kalt "Clause". Han var snekker i Suttons Bay hele livet, og var gift med Dina Hansen av Hedemarkslekt. Barn: Norman/Hilda/Dorothea/Edna/Kenneth.

Kilde: Einar Peterson/Dorothy Smith/Tena Ask Haynes.

 

Nils Einarson Sæterbø (Austigard) og Maria Jacobson Kloppan, Grytskog - Arnt Holten
Kone Marie Grytskoug 32 år utvandret 1876, er Maria. (Mer om familien under Northport.) Maria er oppgitt å være født på Sæterbø i 1843.

Nils reiste over i 1872, til Grand Haven i Michigan. Maria hadde Traverse City som bestemmelsessted. Nils døde etter noen år, og Marias navn er å finne på en farm rett vest for Suttons Bay på plankartet som Mrs. Nels Einarson.. De hadde barna Jacob og Gunnhild.

Maria giftet seg om igjen med Arnt Holten i 1890. Arnt var fra Austistua Holten. Barna til Nils og Maria tok Holten-navnet. Arnt døde allerede i 1900.

Jacob ble gift med Randa, datter til Anders og Maria Bahle.

Gunnhild ble gift med Esten Garthe.

Kilde: Louise Dobson.

 

Ole Johnson Sæterbø og Petrine Larsdatter Bæverfjord
Farmen til Ole og Petrine lå bak Suttons Bay ved kirkegården. Ole Johnson, står det på plankartet. Se eller under Petrine i avsnittet om Hommelstad/Bæverfjordøran i Northport.

Kilde: Julius Thorvald Johnson (Sæterbø).

 

Sven Olsson Gravvold, Austistua og Synnøve Øie, Telstad
Sven kom til Suttons Bay, april 1889. Han kjøpte 140 acres av en tysker i 1893, ved siden av kirkegården i Suttons Bay, oppe i Herman Road.

Sven skrev til Synnøve, som da var i Ashland oppe ved Lake Superior (øst for Duluth). Hun kom til Suttons Bay før jul i 1898, og de giftet seg. Synnøve hadde arbeidet som hushjelp, først hos en tannlege, senere hos en doktor. (Synnøve var datter til "Gammel-Øye".)

Barn: Olaf - 1899/Roy - 1901/Stuart - 1903/Eddie - 1905/Martin - 1912.

Martin var den eneste som ble tatt imot av lege, ellers var det nabokona Ingeborg Iversen som trådte til som jordmor.

Stuart ble g.m. Lina Rader (tysk), og hadde ikke barn.

Martin ble g.m. Florence Nyberg (svensk-indiansk). Barn: Sherman Marchal/Garry Clark/Max Kennedy/Lou Dan/Sonja.

Olaf, Roy og Eddie bodde ugift i hjemmet etter at foreldrene døde, Sven i 1942, og Synnøve i 1945. Etter 1981 har Eddie bodd der alene.

Farmen fødde 4-5 kyr/høner/et par griser/3 hester. Pengene kom inn ved potetavlinger og salg av fløte og egg. Til krøtterfôr dyrket de kveite/havre/mais. Eddie forteller at jorda er forholdsvis skrinn, og trenger mye gjødsel.

I 1945 gikk de over til å produsere kirsebær, og brukte sesongarbeidere fra Mexico. Fruktplantningene på 15 acres ble solgt i 1965. Jorda ellers ligger brakk. Eddie sier det er bare problemer å leie ut.

Den dagen forfatteren er der, brenner det i kjøkkenovnen. Ed serverer kaffe, og den 90-årige klokka tikker på kjøkkenbordet. Han legger handa på en av de rødmalte pinnestolene og sier: "Disse er 90 år. Jeg har bodd her alltid, og det er ikke så lett å reise fra." Han snakker helst engelsk til gjesten fra Norge, men det vises tydelig på ansiktsuttrykket at det er en opplevelse å høre foreldrespråket igjen. Ed snakker dialekten til foreldrene med så autentisk intonasjon at det kvepper i en tilreisende intervjuer. Han forteller at mora kokte mølsgraut, gjorde baill av diverse slag, potetlabbe, lutefisk etc. Potetlabba var han likesæl med, sier han, men lutefisk var god mat. Synnøve lærte opp sønnene i husarbeid, og alt er på strekk hos 80-åringen.

Han forteller at foreldrene aldri rettet på språket til sønnene når de snakket norsk, for de regnet med at norsken ville forsvinne. De snakket alltid norsk med foreldrene så lenge foreldrene levde, men brødrene snakket engelsk seg i mellom. Norsken ble oppblandet med engelsken til et merkelig språk: "Hain kjem borti råd'n" - "Ga borti barn" - "Ha att geten".

Ed forteller at moren korresponderte flittig med søstrene i USA, men bare Mali fra Scanlon ved Duluth kom på besøk - i 1925.

Sven og Synnøve pleide å synge to-stemt om søndagene, forteller ha, salmer helst. På kjøkkenbordet ligger familiefotoene, systematisk ordnet og med alle opplysningene sirlig notert. Han har også mange foto fra Bæverdalen og Surnadalen.

Farmen ligger rett ved kirkegården, i et lite dalføre. Det er naturvakkert, og det er rart hvor stille det er idag. Sven og Synnøve hadde vel ikke ventet denne utviklingen da Sven gikk ut på trappa og annonserte til de fire eldste: "Det vart en baillspellar te!"

Familienavnet ble forandret til Grayvold i 1921.

Fotoreferanse 132/1: Sven Gravvold (Grayvold) og Synnøve født Telstad (Øie), med sønnene Olaf og Roy | Fotografert ca. 1901 | Tilhører: Ed Grayvold | Kopi: Bud Palin.

 

Ola - bror til Sven
Ola bodde på farmen hos Sven fra 1893 til 1902. For det meste arbeidet han på farmen hos broren, men fartet også omkring på annet arbeid. Han returnerte til Norge, og bosatte seg på Hakstad-Rønningan.

 

"Luktet nordmann"
Bøhmerne fra Gills Pier sa at det luktet nordmann i Suttons Bay, d.v.s. kaffe. Kaffelars stod på ovnen i alle hus hele dagen, fortalte Søster Ann Magdalen i Carmelittklosteret i Gaylord til forfatteren, mens sistnevnte ventet på at fotografen i Gaylord skulle bli ferdig med en del kopier.

Byen må ha vært temmelig nær 100 % norsk, når kaffe-eimen var så tydelig. Det bodde mange sagbruksarbeidere og også sjøfolk i Suttons Bay, i tillegg til dem som hadde skaffet seg fast eiendom.

 

Lee Point
Peder Ulriksen Sæterbø og Marit f. Bæhle
Peder f. 1860, utv. 1886 sammen med Arnt Holten og Arnt Sæterbø. Faren Ulrik kom etter i 1887, sammen med Johannes Telstad.

Marit Martinusdatter Bæhle, som Peder ble gift med, kom i 1888, sammen med en gruppe på 8 personer, bl.a. kone og datter til Johannes Telstad. Marit var sjøsyk hele veien over havet. Hun kom til Suttons Bay 5/8 -88, og protokollen forteller at hun reiste 3/5!

Marit var fra Belasaga, men var oppfostret hos Randi og Martinus Holten.

Peder arbeidet i tømmerskogen de første to årene. Da Marit kom, var hun kokke det første året i campen. Så kjøpte de farmen til Lars og Helga Hockstad (Hakstad) på Lee Point. Heøga blir uttalt Helg - med "tjukk" L av kilden på Lee Point i 1985!

Farmen var på 80 acres. De hadde 5 kyr, høner, griser, 2 hester, og solgte smør, fløte, griseslakt og egg. Ellers dyrket de poteter for salg - mais, havre, kveite til krøtterfôr. Frukthage hadde de til eget bruk.

Peder ble blind de siste seks årene, og døde på Marits 70-årsdag i 1936. Marit og sønnen Paulus drev farmen til 1938, da den ble solgt. Det var vanskelige tider.

Peder og Marits barn: Gina (Jennie i USA) - 1892/Mali Ulrikka - 1896, døde som barn/Martin - 1900/Mali Pauline - 1903/Rakel Margrete - 1906/Paulus Milton - 1909/Louise - 1913.

Fotoreferanser 132/2: 3 emigranter - Peder Satterbo (Sæterbø) til venstre | Etter ferrotypi som tilhører Louise Dobson | Koip: Bud Palin.

Fotoreferanser 133/1: Pete Setterbo (Peder Ulriksen - Nedre Borstua Sæterbø) og Marit M. Bahle, med barna Martin, Gina (Jenny) og Mali Ulrikka på fanget | Tilhører: Louise Dobson | Foto: E.N. Moblo Studio, Traverse City | Kopi: Bud Palin.

 

Ulrik Sæterbø
Ulrik bodde hos Peder og Marit, og reiste rundt som bokselger til de norske settlementene i denne delen av Michigan. Av kundelistene ser en at han blant annet solgte "Pilgrims vandring" og praktutgave av Bibelen. Ulrik var også søndagsskolelærer. Andre kilder vil ha det til at han var vanlig lærer også, men det sier sønnedatteren ikke stemmer. Han døde i 1917. Satherbø var skrivemåten han brukte på navnet sitt i USA.

Kilde: Louise (Sæterbø) Dobson

Fotoreferanse 133/2: Ulrik J. Satherbø | Fra ferrotypi tilhørende Louise Dobson.

 

Peder og Maret Stanwick (Stangvik)
Peder og Maret bodde like nedenfor Sæterbøene. Louise pleide å gå med blomsterbuketter til Maret - eller Mary som hun ble kalt av engelsktalende.

Peder fra Øvre Myrleet og Maret fra Røslia ble gift i 1878, og utvandret i 1889. Barn: Einar - 1879/Anna (Annie) - 1880/Kari (Carrie) - 1886/Louis - 1889/Harry - 1893. (Louis og Harry f. i USA.)

Peder og Maret kjøpte farmen av indianere for 300 $. Driften på farmen var omtrent som hos Sæterbø. Sønnen Louis var fisker på Fox Island, men tok over farmen, som han solgte senere. Louis snakket norsk.

Einar ble ikke amerikansk statsborger før han var 42 år gammel.

Maret døde i 1949, etter 59 år i Suttons Bay, 90 år gammel. Hun er gravlagt på Maple Grove-kirkegården.

Kilde: Greg og Nancy Stanwick, Louise Dobson, Marets nekrolog, Lars Røslie.

 

Lars og Eli Liabø
Louis Liabo, som ble det amerikanske navnet, kom over ca. 1902-3 sier familien. Han kom med kona Ellen (Eli Belalia), og sønnene Pete (Peder) - 7 år, og John - 5 år. Datteren Bertha (Brit) døde på tur over havet. Lars het Fjernesdal, og var fra Tustna, sier HH.

Det må være Lars og familien som står oppført i utvandringsprotokollen 1876 over Trondheim., selv om det ikke stemmer helt med alderen hans. Reisemålet er La Crosse, trolig Wisconsin. Det er mulig de har vært der først.

Lars kjøpte 84 acres av indianerne ved siden av Peder Sæterbø. Indianerne hadde både kirke og kirkegård på farmen.

Louis var yrkesfisker og solgte fisk til andre - i tillegg til farmen.

Familien forteller at Ellen aldri lærte å snakke engelsk, bare norsk. Det forteller oss at folket i det lille farmersettlementet på Lee Point holdt sammen, og slik greide seg med norsk. Dessuten var jo alle butikkeierne og postbetjeningen ikke bare norskspråkelige, men nordmørsspråkelige i Suttons Bay!

Lars døde i 1935, 80 år gammel, Eli døde 1926, 79 år gammel. I 1926 skrives navnet Liabø, i 1935 Leabo i kirkeprotokollen.

Pete ble gift med Justina Weisler, fra det tyske settlementet, og ble katolikk.

Barn: Bertha/Theresa/Helen/Louis/Albert/Marjorie/Peder - Pete/Dolores/Andrew.

John ble gift med Myrtle Calhoun.

Barn: Cathleen/Joy/Mary Jane/Cleo/Ruth/Blaine.

Farmen er solgt ut av familien idag.

Kilde: Marjorie f. Leabo og Norman Oscar (Aasgaard) Helen Leabo Priest/Dorothy Leabo.

Fotoreferanse 134/1: Eli Liabø fra Belalia med barnebarnet Marjorie Oscar, som er friserdame i Suttons Bay i dag | Tilhører: Louise Dobson.

 

Anders Steina

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden