Første bosettingen i området var Harrison Averill som kom i 1851 med kone, barn og arbeidsmannskap, og startet dambygging og sagbruk ved Lower Herring Lake, syd for Betsie Lake. Neste settlementet startet i Elberta i 1855, da Robarge-familien slo seg ned der.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»
* For disclaimer, please see end of text.

 

ELBERTA OG FRANKFORT

Dersom en tenker seg Surnadalsfjorden forminsket til omtrent 1/3, og at ingen fjell omkring er høyre enn 1/3 av liene rundt fjorden, så blir det temmelig likt Betsie Bay, hvor Elberta tilsvarer Surnadalsøra, og Frankfort Nordstranda, fra Glærum og vestover.

Første bosettingen i området var Harrison Averill som kom i 1851 med kone, barn og arbeidsmannskap, og startet dambygging og sagbruk ved Lower Herring Lake, syd for Betsie Lake.

Neste settlementet startet i Elberta i 1855, da Robarge-familien slo seg ned der.

Tredje settlementet kom oppe i Betsie River-dalen, hvor en gruppe på 10-12 personer grunnla det som de ville utvikle til et kristent vennesamfunn med et lærested på college/akademi-nivå. Byen der heter idag Benzonia.

Fjerde settlementet kom i gang i 1859 hvor Frankfort ligger idag. To agenter for "Frankfort Land Company" skulle arbeide fram handel og utvikling. Dauby og Dow skulle utvide utløpet til Lake Michigan til kanal for båttrafikk, bygge pir og sagbruk. Han som ble den første permanente settler het Coggshall, for da anleggene var ferdige i 1860, dro arbeiderne derfra, og de andre flyttet over til Elberta.

De hadde undervurdert kreftene i Lake Michigan, piren ble vasket bort, kanalen ble tetnet igjen gradvis, og så kom borgerkrigen i 1861 og bremset all videre utvikling da. Etter fredsslutningen i 1865, bevilget Kongressen penger til å gjenoppta arbeidet, og det ble stor og rask utvikling i folketall og næringsliv. I 1869 hadde Frankfort 500 innbyggere, 8 butikker, 3 hoteller, 2 smier, 1 geværmaker, 1 tinnsmed, 1 kjøttbutikk, 1 møbelforretning, 1 tannlege, 1 doktor, 1 sakfører, 1 fotograf, 2 prester, og et sagbruk med en kapasitet på 3 millioner meter trelast i året.

De første hvite som kom til Benzie-regionen ifølge nedskrevet historie, var Père Marquette og hans to ledsagere, Pierre Porteret og Jacques Largilliers, som landet ved utløpet av Betsie River 18. mai 1675. Père Marquette døde der, og ble begravet på en 30 m høy haug syd for elvemunningen. Haugen ble fjernet for å bygge Royal Frontenac Hotel ca. 1900. Marquettes ben er flyttet til St. Ignace, nord for Macinac-stredet.

I 1697 reiser Henry de Tonty forbi.

I 1721 stopper presten Pierre François-Xavier de Charlevoix for a besøke Père Marquettes grav. Presten var utsendt av Ludvig XV for å gjenoppta jakten på en rute til Vesthavet (Stillehavet).

I 1838 kom det oppsynsmenn/utforskere fra den amerikanske regjeringen - ett år etter at Michigan var blitt stat. Men mellom 1721 og 1838 har det selvfølgelig vært besøk av fangstfolk og misjonærer og andre reisende - i alle fall har de passert langs kysten.

Fotoreferanse 146/1: Innkjøringen til Frankfort. Elberta ligger rett over Betsie Bay til venstre.

Den som regnes som første hvite innvåneren i området, bortsett fra sagbruksfolket ved Lower Herring Lake, var Joseph Oliver. Han kom til Manitou-øyene i 1846, til Manistee i 1848, og var den første som skaffet seg jord ved Betsie Lake i 1851 eller -52. Han bygde hytte der sentrum i Frankfort ligger idag. Han solgte dette i 1853, og i 1855 skaffet han seg jord i dagens Elberta - og solgte igjen, til Robargefamilien i 1858.

Det var få personlige jordkjøp i området før i 60- årene.

Joseph Oliver har betegnelsen "jeger" når han dør. Han må ha hatt flere fangsthytter langsmed Lake Michigan-strendene. Han kjøper (og selger) jord også oppe i Wakazooville (Northport) i handel med indianerlederen Peter Wakazoo.

Oliver kom til Frankfort med sin første kone som var indianer, Lydia Wasrage fra Muskegon, og sønnen Joseph Jr. Da hun døde, ble indianerhatet til sagbrukseieren Averill demonstrert: Oliver bad om å få laget kiste til Lydia. Han fikk hverken materialer eller låne redskap, og sagbruksarbeideren som forbarmet seg over ham og laget kiste, ble sparket øyeblikkelig. Lydia døde i sin andre fødsel.

Oliver ble gift med Margaret Robarge i 1859.

Oliver er den som pløyde og planerte Gilmorekirkegården oppe i Betsie-dalen. Han hentet stein fra Elberta og satte opp gjerde, og han plantet 105 lønnetrær omkring den. I 1879 blir han betalt $ 40,50 for arbeidet. Det er her vi finner gravene til Nils Glærum, Jacob Glærum (Oppistua - Vika), Kristen Kaarvand Oren, Peder Bævre, Utistua, John Holden og flere, m/familie og etterkommere. Oliver døde i 1898, 78 år gammel. Det kan synes som en stor parentes å ofre så mye plass på ham, men allerede i 1871 vet vi at Sjur Glærum (Oppigard) og kona, Eli Kaarvand Oren er bosatt i Frankfort, for de har registrert en dødfødt sønn 16. februar 1871 i dødsregistret i Benzie County. Den norske kolonien må derfor ha kjent Oliver i oppimot tredve år. Dermed innser vi alle at det var et ferskt samfunn våre folk kom til. Historien blir svært nær.

 

Betsie Lake het på Ottawa-språket: Un-Zig-A-Zee-Bee, som hos franskmennene ble til Aux Bee Scies, og så anglifisert til dagens Betsie Bay. Betsie Bay er så mye åpnet til Lake Michigan idag, at det er blitt bukt i stedet for innsjø.

Indianerne i Betsie-dalen var jordbrukere og fruktdyrkere, og deres velfylte vinterlagre ble ofte hjemsøkt av mindre driftige indianere som holdt til lenger nord.

I 1867 var det et stort antall skuelystne indianere som flokket seg for å se maskinene ved kanalen. I 1890 var indianerne fremdeles i området, og bodde og levde på gammelmåten fortsatt. Det blir fortalt at de slo opp teltene mellom trekullmilene på jernverket i Frankfort om vinteren, for å nyte godt av varmen. En kjenner ikke til etterkommere av Betsie-indianerne idag.


Elberta blir ofte forvekslet med Alberta i Canada. Da stedet ble regulert og kartlagt i 1867, var navnet Frankfort City. I 1894 ble stedet gitt småbystatus, og navnet ble South Frankfort. I 1911 fikk Elberta sitt nåværende navn etter en ferskensort, som var den vanligste avlingen da.

Frankfort, på nordsiden av Betsie Lake, fikk småbystatus i 1885, og bystatus i 1935.

Idag er Frankfort et større sted som satser på turismen om sommeren.

Elberta, som framover mot århundreskiftet og videre i flere tiår var en pulserende småby med svært variert næringsliv, er idag en spøkelsesby med forlatt slum, der den opprinnelige bebyggelsen lå. Jernbanen gjorde boområdet upopulært, og folk satte opp nye hus Ienger unna banen. Stedet er idag et halvslumrende lokalsamfunn uten eget næringsliv. Når datoen kommer da det blir lov å rive opp skinnene, vil det ifølge planene bli satset på turistnæring og å få kunstnere til å bosette seg. En håper å få til en restaurering av de opprinnelige bygningene. Et av dødsstøtene for Elberta var da bilfergene over Lake Michigan stoppet i 1982. Elberta har kjøpt en av fergene som skal bli museum, kombinert med hotell og restaurant. Betsie Lake må kunne bli et flott sted hvis disse planene realiseres. En får håpe at museumsfolket også vil være i stand til å levendegjøre gamle Elberta for de besøkende.

Kilder: "Our Land and Lakes" av Sivert N. Glarum/"History of Elberta" av Allan B. Blacklock/Diverse samtalepartnere i området og eget besøk.

 

Våre første i Benzie County

Eli f Kaarvand og Sjur Glærum
Eli Kaarvand Oren og Sjur Glærum (Oppigard) må ha vært de første, eller ha tilhørt en første gruppe som kom ned fra Northport. De har sannsynligvis flyttet ned til Benzie County omtrent samtidig med at Bæle-folket flyttet til Suttons Bay. De har sikkert kommet ned allerede høsten 1870, da det er lite trolig at de flyttet midtvinters når Eli var i slutten av svangerskapet. Kanskje døde barnet deres før fødselen p.g.a. ”gyngestolsyndromet”, slik som hos Gjertrud Garthe og Ole Martinson Halle i tømmercampen i Northport? Sjur arbeidet i skogen, så Eli satt nok enten i koia – eller kanskje fikk hun være kokk?

Lokalhistorien i Willmar, Minnesota, hvor de slo seg ned senere, forteller at Sjur var sagmester på Follerøsaga før han dro til Amerika, og rodde fiske på Smøla siste vinteren før han dro. Samme boka forteller at han var skogsarbeider i Northport. Da jernverket åpnet i 1870 i South Frankfort, ble det bruk for mye folk til å hogge veden som kolmilene slukte. Vi ser av brevene som er trykt her, at vinteren 1872 arbeidet brødrene Sjur og Nils Glærum sammen med Gudmund Kaarvand Oren (Sjurs svoger) og Ole Glærum (sannsynligvis Ole Bendiksson fra Glærumsdalen) med å hogge ved for milene på verket, og Gudmunds bror Kristen er på selve smelteverket. Av Gudmunds neste brev i 1875 ser vi at Sjur har kjøpt skog, og driver med 30 arbeidere og 24 hester. Gudmund viser til at om tidene blir bedre, vil Sjur gjøre det ”overmaade godt”.

Willmar lokalhistorie forteller at Sjur også var arbeidsformann på en fruktfarm i Frankfort. Han arbeidet to og et halvt år med å rydde land og plante frukttrær. Det var etter denne erfaringen han startet med selvstendig skogsdrift, står det i boka.

Eli og Sjur forlot Frankfort våren 1878 og dro til Minnesota. Vi treffer dem igjen der.

 

Brev mellom Michigan og Ora i Stangvik

I Ora i Stangvik tok Ingeborg godt vare på Amerikabrevene, og her blir tre brev trykt i sin helhet. Det første er skrevet av Eli, og den store hemmeligheten hun har, er nok at det brygger opp til gifting med Sjur over jul. Det ser ut som hun bor et stykke fra Northport, sammen med søsteren Guri gift Qvande og familien hennes, som hun kom sammen med våren 1869. (Antar det er Guri hun bor hos.) De fortsatte til Fergus Falls senere. Det gjorde også ”Maria B.” i brevet. B. står for Bæle. M.H. i brevet er helt sikkert Maret Hagen, gift med Ole Hagen. Vi husker at begge disse kvinnene var på ”Johan”, hvor også Sjur var med.

Noen få punktum er satt inn i brevtekstene for å hindre større misforståelser. Ellers er alt som i originalene:

(Udatert, men må være skrevet før jul 1869 i Northport.)

Kjære Søster
Da vi ere saa langt bortfiernet fra hin anden saa maa jeg sende Dig en nogle linjer at du kan se jeg har ikke rent for glemt dig men Dig tro vist det da jeg ikke skriver Hjem. Jeg skrev et brev i Agust men det var saa daarlig skrevet at jeg kunde ikke sende det efter Den Tiden jeg var Syg var jeg saa rar jeg kunde ikke Tenke. Vi havde et hygligt Ver paa Ressen og vi kom da ale vel frem. Opigennem Kannada havde jeg Det saa Artig for ver gang Jarnbann stanset saa rest Dem i veg og Kjøpte noget (alternativ tolkning av håndskriften: for ver gang Jarnbann stanset saa rest Den i veg og Kjøyrte noget) saa Ressen til Amerika er ikke noget at Frygt for. Jeg har saa meget at for til Dig baade om ressen og andre ting at jeg kan ikke skriv Det altsament. Jeg maa for tille Dig at jeg har veret i nordport tre gang og en Nat Laa jeg hvor Maria B Tjene. Maria kom en Dag og gikk hjem den annen og jeg fult med henne og dem var meget hygelig til mig. Ligeledes MH hun har veret op til aas 2 gang og jeg gik Dit en Fredag og var til Søndagen. Kjære Ingeborg Du kan ikke tro hvor innerlig jeg stunder at faa tale med Dig for Det er noget som jeg har saa jærne vil for talt Dig men jeg kan ikke nu men nest gang skal jeg for tille Dig det. Naar Du skriver til mig saa maa Du for tille mig om Du tenker paa at komme hid saa skal jeg hjelpe Dig alt hvad jeg kan. Hils alle Hoaas (?) sine i fra mig aller mest Daardi. Neste gang jeg skriver saa skal jeg Maale en nogle linjer lige (?) Kristen og Eli Maret Karen Ener Ole Gudmun for jeg drømte saa rart om ham samt hos Husbi og alle som spørger efter mig og til Sist vert Du hilset Fra Din Søster Eli P. Stangvik.

Jeg vil ønske eder Alle en gledelig Jul

Kjere skriv saa Snart du kan. Du maa for Tille mig hva Gudmund fin (?) paa. Eli Tøndergaar maa Du hilse i fra mig at hun maa Skrive en nogle linjer om ikke mer.

Adressere Mit Brev til Norport i Misigan

***

Frankfort den 15/ 11-72

Kjære Forældre
Siden jeg er vel kommen her og har god tid saa vil jeg skrive en nogle Ord saa Dig kan faa høre hvor Kant vi lever. Jeg har i hele Somer veret med same Kaptein og har havt det udmerket godt og med ham har jeg et godt tilbud til neste Sommer. Her har været to Dage et overmaade Snefog saa det er aldeles Norsk Vinter.

Jeg har ikke begynt at arbeide her endnu men til neste Uge saa tænker jeg at begynde med at huge Ved. Jeg kom her op den l0 November aldeles uventendes saa Dem blev rent forundret. Da Det var mørt og Dem kjente mig ikke igjen.

Det bliver vist en lang Vinter for meg da jeg tror at paa første Haand at Øxen bliver for tung.

Min søster Eli og Siver lever ganske bra ogsaa. Nils Glærum er her. Jeg Siver Nils og Ole Glærum skal huge Ved i Compani i Vinter.

Men Christen har stødigt Arbeide paa Jernverket. Lille Hanna er frisk men Ingebær skriger bestandig.

Derpaa maa jeg slutte min simple skrivelse med en flittig hilsning til alle fra deres hengivne Søn Gudmund.

*

Da her er godt rom maa jeg skrive nogle linjer her. Vi har havt et udmerket godt veyr til denne tid. I gaar fik vi sne og jeg antager at det nu bliver stans med Murerarbeydet og da bliver vist daglønnen nedsat til 1 Dolar 75 Sent for Day. Jeg har Nÿlyg havt Brev fra Smedling men fra eder har han intet hørt. Gudmund kom her paa Søndag og han kommer vist til at arbey Sammen med Sivert da han ikke har lyst til at gaa saa nøye efter Kloken. Vi kom om Søndagsaften og har veret ope has Sivert og skulde ro over Elven og Eli og Nils Glerum fulte med os nesten til Byen og havde vendt om igjen og Vi skulde gaa til baaden traf vi Gudmund kom efter gaden og vilde spørge efter norske. Han fulte med os over og saa gik vi op til Sivert. I Nat har Gudmund veret her.

Jeg kan op regne forskjelige priser Smør 25 Kød ferskt 13 Flesk l0 Saltet og hvede med 4 Sukker 14 Kaffe 30 The 1 Dolar at (al?) 1 1/2 Dolar Pund og naar de ved at l0 Pund her ikke er mere end 9 Pund Norsk Saa er alting temmelig Dyrt men den som har helsen og vil arbejde saa kan han kjøbe mad om det er noget Dyrt. Vi ønsker snart at høre fra eder. De maa hilse alle vore bekjente fra os. Hanna og Ingeborg er frisk og Dygtÿg og de har faaet saa mange helsninger fra sine søskendebørn i Minesota.

Christen Pedersen

***

Frankfort. Benzie Co.
Michigan den 11/4-75

Kjære Søster
Dit kjærkomne Brev modtog jeg i gaaraftes hvorfor jeg takker meget. Ja det var en stor overraskelse for mig at imodtage Brev fra hjemmet, da jeg begynte at tro at dig ikke har erholt mine Breve da Stangvig Postkontor ikke er paa det beste. Jeg synes det er rart at ikke Einer vil svare mig da jeg har skrevet to gange til ham. Jeg ser af dit Brev at vor Moder er daarlig, hvilket bedrøver os, giv at hun snart maa blive bedre, og det haaber vi ogsaa at hun maa blive nu i mod Vaaren. Du skriver ogsaa om gode Tider der hjemme, men anderledes er det her da det er næppe at en kan fortjene saa meget at man kan leve deraf. Men vi vil være Tolmodig og haabe paa bedre Tider.

Fra Knud og Guri har vi nylig havt Brev. Dem lever vel. Dem har nu en 12 Melkekjør og dem kan ogsaa prise sig lykkelig for dig dem er udenfor Græshoppe Distrikterne som saa mange her er blevet hjemsøgt af. Christen lever vel med Fammeli. Hanna gaar nu i Skolen. Ogsaa vor Søster Eli har været taaliig bra i Vinter men hun halter meget endnu. Hendes Mand Siver er overmaade snild. Han er agtet af alle Folk.

Han har kjøbt sig meget Skov som skal huges til Ved, han har havt 30 Mand i Arbeide i Vinter ogsaa 24 Hester. Hvis Tiderne begynder at gaa op saa vil han gjøre det overmaade godt. Hvad mig selv angaar saa trives jeg ikke her i Landet og det er tilfeldet med mange som ønsker sig tilbage fra dette Eden til det gamle fattige Norge. Jeg tænker heller ikke paa at blive helle min Tid her i Landet men jeg vil se til Vesten først, kanske der kunde aabne sig en Vei som var bedre en slide i Michigans store Skove hvilket fordrer en sterk helse.

Vaaren er allerede nu begynt her og Sneen er gaaet af saa vi har bar grund. Vi har havt en overmaade kold Vinter saa at ingen ved af en saadan før. Du maa takke paa Tøndergaarden for hilsningerne, ogsaa maa Du hilse dem meget fra os alle. Eli siger at hun vil prøve nu at skrive en gang da det er længe siden hun har skrevet.

Her i Frankfort er det overmaade langsomt da her er ikke mange Nordmæn her ikke en Jente.

Derpaa maa jeg slutte min simple skrivelse for denne gang da jeg har intet at fortælle.

Hils Fader og Moder meget fra mig derpaa maa du hilse Karen, Einer og Ole, derpaa hilses Du fra din hengivne Broder

Gudmund.

Du maa sige Einer at han maa snart skrive til meg da han er skyldig mig to Breve.

Du maa hilse Gunder og Dørdy Hoaas fra mig. Ogsaa paa Brøske maa Du hilse.

Ikke forglemme at skrive snart til mig kjære Søster

Eli og Siver sender dig et Fottografi.

Har Fader Modtaget Avisen som Sivert sendte hjem i Forige Aar? Du maa fortælle os om dig har erholt dem riktig 2 for Maaneden,

G.P. Karwand

 

Nils Glærum
Det ble Sjurs bror Nils, som senere ble lederskikkelsen i den nordmørske kolonien i Frankfort City, senere Elberta. Men Nils finner vi i Minnesota 22. november, 1871. Han har ført inn tid og sted i bibelen sin. Gudmund Kaarvands brev fra november året etter, plasserer ham i vedhogsten i Betsie-dalen sammen med de andre herfra. Det ser ut som han bor hos Sjur og Eli.

19. november 1874 registrerer han seg i Northport, med Søknad om å bli amerikansk statsborger.

Nils kom over om våren 1869, sammen med broren Lars, som var nygift med Margrete Jonsdatter Aasen. De tilhører et følge som skriver seg inn i Trondheim 6. mai, alle med destinasjon Sarnia i Canada – unntatt Marit Beraugsdatter Glærem, som skal til Lansing, hovedstaden i Michigan.

Fra Sarnia dro nok alle til Northport - uten tvil.

At vi finner Nils i Minnesota i 1871, tyder på at han slo lag med broren Lars og kona da de dro vestover. Lars og Margrete slo seg ned i Minnesota.

Nils rnå ha krysset omkring ganske mye de første årene, ser det ut som. Når han slår seg ned i Elberta fast, er ikke helt klart. Han arbeidet i tømmercampene de første årene, og her pådro han seg tuberkulosen han senere døde av. Nils var også arbeidsformann på opplagsplassen for trevirket som skulle brennes i kolmilene på smelteverket.

Det er tankevekkende at Nils drar til Amerika. Han ble uteksaminert fra Klæbu seminar året før, og hadde en sikker framtid i Norge som lærer og klokker. Mye tyder på - og familien hevder som kjensgjerning, at Nils var sterkt uenig med teologien i den norske statskirken. Han bekjente seg som fritenker, og fant nok ut at livet hjemme som lærer og klokker var utålelig. Han har svært gode papirer fra seminaret, og da han var med under opprettingen av kirken i Frankfort, går det fram av protokollene at han fikk de kinkige oppgavene.

Han ble senere gift med en belgisk katolikk. Barna ble døpt katolikker, unntatt sønnen Marius, som holdt på å dø ved fødselen. Familien fikk tak i den nærmeste presten, og Marius ble døpt metodist! Det hører med til historien at enken til Nils fortsatte a Støtte den lutherske kirken Nils tilhørte økonomisk, også etter at han døde. Han ble begravet fra Metodistkirken i Elberta – trolig av praktiske årsaker. Virkelig en økumenisk mann!

I brev sendt fra lærer Rokstad på Nordvik til Bastian Nilsson Nordvik i Wisconsin i 1885, går det fram at fritenking er ”populært” i Stangvik/ Surnadal. I alle fall er det noe som opptar folk. Ingeborg Bergeim, datter til ”Gammel-Øye”, avslutter en lang betenkning i dagbøkene sine med den konklusjonen at faren var fritenker.

Bastian Søyseth skriver til Bastian Nilsson Nordvik, 8/3-1885: ”Nils Glærum har nu i Vinter veret hjemme fra Amerika, og har veret her hos os ogsaa, han kunde fortelle meget om Amerika, da han har veret der saa lang en tid, men det var mest til fordel for Amerika hans tale dreiede sig om baade i en og anden retning.”

Nils var felespiller, og på dette besøket lærte han trolig nevøen Ola å lese og nevøen Anders å spille fele. Familien i USA hevder at dette var det andre besøket Nils foretok til gamlelandet, men noe annet finnes ikke i emigrasjonsprotokollene. Han skal ha lært Anders å lese også. Trolig var han da hjemme ca. 1880 første gang.

Nils ble gift med Jowanna Maria Claessens (Mary Jane Claessens i USA) i 1881. Presten var ikke særlig stiv i språket, og han sa til Nils: ”Vil du ha de kvinder som hos deg står?” ”Nei,” sa Nils, «e vil ha bær’ ho Mary!”

Barn: Sivert Classens/Catherine Maret/Cornelius Classens/Marius Nelson. 7 barnebarn/10 oldebarn/13 tippoldebarn.

I 1887 kjøpte Nils et forretningsbygg sammen med svogeren Leonard Classens hvor de drev som partnere. I avisen «El Dorado» står det å lese et par år etter starten: ”Som de fleste av sine konkurrenter har de på lager omtrent alt mulig av vanlige varer, og selger cordved og hemlockbark. De opererer også med skogsprodukter i sesongene, og har et dusin hestespann på veiene til utskipningskaiene i South Frankfort. Forretningen og kontoret deres er ryddig og velorganisert og presenterer et inviterende intrykk. Leonard Classens tar seg av kontorarbeidet, mens Mr. Glarum får alt utendørs til å pulsere.”

Nils eide på denne tiden et stort skogområde, hvor Peder Bævre, Utistua, var arbeidsformann i tømmerdriften. Det er rimelig å tenke seg at Nils kjøpte Sjurs eiendom da han dro videre vestover.

Den første forretningen lå ved sjøen, men da jernbanen kom i 1892 måtte de flytte over gata, og kjøpte Crandalls bygg. I 1896-97 bygde de den største og fineste forretningen på stedet, og spesialiserte seg også innen klær og sko. Når de hadde salg, kom det folk helt fra Traverse City – på tross av vanskelige veier, for butikken var godt renommert for utvalg og kvalitet.

De bygde også en stor lagerbygning omkring 1895, hvor de opererte med lager og utskipning av jordbruksprodukter.

Glarum & Classens bygde ogsa en større forretning over på Frankfort-siden. Da Nils døde i 1899, fortsatte enken og broren hennes samarbeidet og drev begge butikkene. Mary Jane må ha vært litt av en dame. Hun satt på familiens pengekiste da de rømte ut fra Paris, rett før portene ble stengt da den tysk-franske krigen brøt ut i 1870, og hun var den første kvinnen i bystyret, hvor hun satt samtidig med yngste sønnen Marius. Hun var familiens matriark i mange år. Anna Holden Olsen karakteriserte henne som ”A lovely Lady” - en elskelig dame. Denne samdriften tok slutt da Leonard Classens døde i 1910. Sivert, sønnen til Nils, fortsatte med Elberta-forretningen til den brant ned i 1944, og en stor brann ble slynget to kvartaler og antente - av alle hus - huset til Sivert! Litt morsomt kan det være at brannen ble forårsaket av en bananmodner.

Glarum Store nr. 2 ble drevet av Cornelius og svogeren Louis Stall til Cornelius døde, og Marius tok over for broren. Fra 1950 til1956 gikk forretningen over fra å være Glarum & Stall til å bli Stall’s Store, og deretter var forretningsdynastiet slutt.


I 1896 skriver en John Perry bl.a. om Nils Glarum: ”For få år siden gikk han inn i merkantil forretning, og hadde stor suksess. Mr. Glarum er en mann av sterke overbevisninger, som tror på Amerika og amerikanske institusjoner og amerikansk proteksjon, og han har en sterk interesse for alle utdannelsesspørsmål og der finnes ikke noe bedre firma i Benzie County enn det som drives av Mr. Glarum og hans gentlemanske samarbeider, Mr. Leonard Classens.”

I ”Benzie Banner” skrives det - l. juni, 1899:
”Mr. Nels Glarum døde 29. mai etter et års sykdom med tuberkulose. (Vi hopper over livsresyméet.) I forretning var Mr. Glarum ærlig og rett fram. I det daglige liv var han snill og kjærlig mot alle, og alle gikk til Mr. Glarum når de hadde vanskeligheter, og han var alltid rede til å gi hjelp. Mr. Glarum var en mann det er vanskelig for folk i South Frankfort å miste.

Våren 1898 ble Mr. Glarum dårlig, og dro til Ann Arbor. Legene informerte ham om at lungene var angrepet, og anbefalte ham å reise til Arizona. Han dro høsten 1898, og ble bedre framover mot jul, men så begynte han å skrante. Han reiste hjem fra Arizona i april, og fikk en måned med familien.

Mandag kl. 2 om natten døde han fredelig som om han falt i søvn, etter å ha tatt farvel med familie og venner.

Han ble begravet fra M.E. Church, onsdag kl. 2. Pastor Morris forrettet. Han ble begravet på South Frankfort-kirkegården med Maccabeernes æresbevisninger.”

Fotoreferanser 150/1: Andre forretningen til Nils Glærum og svogeren i Elberta. Idag står bare trappa igjen i buskene. Nils med hånden i siden foran inngangen. (Nærbilde av Nils finnes under Willmar, Minnesota.) | Negativ tilhører: Sivert N. Glarum | Kopi: Børre Strand.

Fotoreferanse 150/2: "Sivert L. Glærum afleverer Varer for Margrethe Bæverfjord"  står det bak på dette bildet. Margrethe er senere "Miss Margrethe" som bygde hus ved Åsskard kirke. | Tilhører: Lars Bæverfjord.

Fotoreferanse 151/1: Glarum Store - Elberta. Tidligere Glarum & Classens. | Tilhører: Allan Blacklock | Kopi: Bud Palin.

Fotoreferanse 151/2: Annonse for Glarum & Classens.

 

Kristen Kaarvand Oren
Kristen og familie blir nevnt i "History of Elberta" som innvånere i ”Copenhagen”, et lite samfunn med svensker, dansker og nordmenn som bodde i raskt sammenspikrede små hus ved smelteverket i Elberta. Beboerne hadde ikke mye tid til egen husbygging, ettersom de arbeidet alle døgnets timer med tilgjengelig dagslys med å bygge smelteverket. l. juli 1870 ble det satt i drift, og 1883 stanser det for alltid. Det går fram av brevene til Gudmund og Kristen at Kristen arbeidet her.

Senere drev Kristen passasjertransport med egen ferge - eller en slags «sundbåt» over Betsie Bay, mellom Nord- og Sør-Frankfort. – Eller Frankfort og Elberta, for å bruke dagens navn. Det verserer en god historie om at da Gudmund kom til Elberta, ble han ikke gjenkjent av Kristen, men han måtte presentere seg for storebroren da de kom over på andre siden. Brevene justerer denne tildragelsen litt.

Kristen og familien bodde rett over gaten for Nils Glærum i Elberta senere. Ettersom Kristens søster var gift med bror til Nils, var disse familiene mer enn naboer.

Brevene plasserer Kristen på smelteverket i 1872. Han var av de tidlige emigrantene. At han bor i ”Copenhagen” tyder på at han kan ha kommet allerede i 1870.

Kristens kone het Eli, og skal ha vært fra Straumsnes. Kristen arbeidet i Bolga på Frei før utreisen.

Barn: Ingeborg/Alette (Lala)/Louise/Hannah Pettrena.

Kristens lillebror Ola f. 1864, døde trolig i Frankfort av tyfoidfeber 18 år gammel, eller i Nord-Dakota da han arbeidet på jernbanen. Dette er ikke verifisert, men familien plasserer Ola i Frankfort.

Kristen døde i 1916, Eli i 1917.

Louise, som ikke giftet seg, var rettsreferent og notary public, og hadde egen forretning med brukte moteklær i Chicago.

Fotoreferanse 151/3: Eli og Kristen Kaarvand | Tilhører: Marit Vassli | Foto: Banister | Kopi: Vassli.

Fotoreferanse 151/4: Annonse Louise Kaarvand.


Guri f. Johansdatter Mogstad og Jacob Glærum, Oppistua Vika
I 1983 kunne ingen i Elberta svare på hvem dette var. Navnene på gravsteinene ble notert, og ved å slå opp hos HH ved returen til Norge, ble det klart hvem gravsteinene tilhørte.

I 1983 ble en haug bilder brakt med til Elberta for identifisering, og bakpå det ene stod det: ”Pene mennesker med pene hatter.” Svært opplysende! Stor ble forbauselsen romjula 1985, da oldedatter til Nils Glærum la ”hattebildet” på bordet med full identifikasjon - i Grand Rapids, Michigan. Cathy hadde to bilder, som viste familien i to stadier.

Guri var 52 og Jakob 50 år da de reiste. Brit, Ingri og Jonas på 11 , 10 og 8 år er med nÅr de drar i 1886 over Kristiansund - med destinasjon Frankfort, Michigan. Eldste datteren, Johanna, må være Johanne som står oppført i 1888 i Kristiansund, sammen med femn andre ungdommer, fra Stangvik. Vi ser at de reiser sammen med Johannes Melhus, som har vært hjemme på besøk. En kan undre seg over hva som var grunnen til at Johanna kommer to år etter. Kanskje hadde ikke foreldrene nok penger til billetten hennes? Kanskje var hun i tjenesteforhold som ikke kunne avbrytes? Vi ser at alle disse ungdommene reiser etter flyttedagen i april. De har sikkert alle vært i tjeneste.

Det er ingen opplysninger om hva denne familien drev med i Elberta, antagelig har Jakob arbeidet i skogen hos Nils Glærum. Helt sikkert er emigrasjonen deres et resultat av besøket Nils gjorde hjemme på Glærum året før. Jakob har sikkert kontrakt med Nils ved utreisen. Når Utistufolket fra Bøvra kommer etter i 1888, blir de tatt imot av Nils på kaia i Elberta, og han følger dem til Jakob og Guri hvor de sov første natten, før Peder tok til som arbeidsformann i skogen til Nils, og kona Marit som leirkokke. Kanskje hadde Guri og Jakob losjihus? Jakob døde 1904, på vei hjem fra Christal Lake, nord for Frankfort. Han ble brakt inn i et hus, etter å ha falt sammen på veien. Guri døde året etter. Hun lå til sengs, og det siste hun sa, opplyser nekrologen, var: ”No sjer e de’ Jesus.”

lngen kjenner til etterkommere i området av denne familien.

Fotoreferanse 152/1: "Pene mennesker med pene hatter" stod det bakpå dette bildet. Ingen kunne identifisere denne gruppen i USA i 1983. Men bildet ble lagt på bordet av Nils Glarums oldedatter Cathy, julen 1985, og det viste seg å være Jacob Oppistua Glærum og Guri født Mogstad. Trolig er barna Brit, Ingrid og Jonas. | Foto: W.M. Hall, Frankfort.

 

Marit og Peder S. Bævre (Bergheim)
Her står vi overfor enda en tankevekkende utvandring: Marit og Peder hadde Utistua, Bøvra, en av de fineste gardene i Surnadal, og hadde allerede sju barn.

Vi ser at HH skriver om vanskelig økonomi, og at Peder snauhogg garden omtrent, og klarte likevel ikke å få endene til å møtes. Leser vi HH’s nøkterne framstilling av familiesituasjonen, og legger til enkel menneskelig innlevelsesevne, forstår vi også at familiesituasjonen ikke var helt enkel: Marit var eneste gjenlevende barn av morens første ekteskap, og på kåret hos Marit og Peder, satt moren med Marits fem halvsøsken samt ny ektemann, som sikkert mente at han hadde en jordkarkandidat som burde gjøre Marit rangen stridig. I alle fall må det ha vært mange rundt matbordet, og kompliserte menneskelige forhold i Utistua.

Eldste datteren, Eli, gift med Dr. LaRue, har fortalt til Bernice Smeltzer Mead, gift med nevøen Harold Mead, at faren ville til USA allerede i 1880, men moren ville nødig dra. Eli sier selv i intervjuet som Bernice har skrevet ned, at grunnen var familiemotsetninger. Trolig var det både dårlig økonomi og familiemotsetninger. Nils Glærum lovte Peder hjelp, da han var hjemme i 1885.

De holdt auksjon for å skaffe reisepenger, og Utistua gikk til Marits halvbror Peder. Det ble ikke nok reisepenger for alle, så Synnøve og Maret måtte bli igjen hos hver sin bestemor. Maret ble stasjonert på Bøvra, og sa senere at når hun ikke fikk sove om kvelden, reiste hun i hukommelsen veien til Bergheim til farmoren og Synnøve. Da sønnedatteren Pauline senere kom til Surnadal, kjente hun seg igjen etter Marets beskrivelser.

De som skulle reise, pakket tallerkener, klær og sengklær i to store kister, og reiste ”steerage”, d.v.s. på billigste plass i bunnen av båten. De reiste via England, og etter tre uker landet de i Castle Garden i New York. Emigrasjonsprotokollene forteller at de reiste fra Kristiansund i 1888, 9. august. Det er Peder S. Bævre, kone Marit, barn: Eli 16 år, Sivert 4 1/2, Ole 7, Ole 3 og Margrete 3/4 år.

Synnøve 15, og Marit 11 år kom etter i 1890. 14/8 reiser de fra Kristiansund, i følge med fern andre fra Surnadal. Bare Synnøve og Maret skulle til Michigan, viser protokollen. Men fram kom de! De hadde samme reiserute som foreldrene: Toget fra New York til Saginaw i Michigan, hvor de måtte vente en dag før de kunne fortsette med nytt tog til Manistee. Derfra reiste de med båten John D. Dewer til Elberta ved Betsie Bay. ”Tro mot sitt løfte, der var Nels Glarum, en gammel venn, og ventet på dem», forteller Eli til Bernice, som skriver dette.

”Nels Glarum tok dem med til huset til Jacob Glarum (ikke slekt), og der bodde de den første natten.”

Familien flyttet så til Classens farm ved Clay Cut (mellom Elberta og Frankfort) og var der den første vinteren. Classens var Nels Glarums svigerfamilie. Nils skal også ha lånt Peder penger i løpet av emigrasjonsprosessen.

Peder arbeidet på sagbruk, og Eli (Ellen i USA) arbeidet i huset hos ”The Cranes” for $ 1,50 pr. uke. Det var ansett som god betaling den gangen. Cranefamilien hadde to store hus og var ansett som rikfolk. Senere sydde Marit for dem, og Margrete hadde også huspost hos denne familien.

Norske hushjelper var ettertraktet i USA. Friskt utseende, renslige, flinke og hardt arbeidende - var det som ble sagt om dem.

Om våren flyttet familien inn i ”Elwald-huset” i Elberta. Pettrina ble født der.

Da Synnøve og Marit (Susie og Mary i USA) kom, flyttet familien inn i det mer komfortable ”Hansenhuset” rett over gaten. Der bodde de i to år. Da flyttet de ut til ”the Drago place”, hvor Nels Glarum hadde tømmerskog - 2-3 km fra der hvor ”Baver Farm” ligger i dag. Peder var arbeidsformann i tømmercampen, Maret var kokke. Provianten til arbeidslaget ble sendt opp fra butikken Nils eide i Elberta - ca. 5-6 km.

Lysten til å bli gardbruker igjen fikk Peder til å inngå en avtale med Nels Glarum om å overta landet i vederlag for å drive ut skogen. Peder ryddet landet for stubber og røtter, og begynte farmertilværelsen.

Peder og Maret bodde resten av livet på ”Bøvrasgarden” i ”Bøvrasvegen” i USA, og de feiret sin 65. bryllupsdag her. Alle barna dro ut fra hjemmet, men Sivert ble hjemme og tok over farmen. Han bygget på kårhus til foreldrene. Det er imponerende fjøs- og låvebygninger som fremdeles står pp farmen. Pauline, datter til Sivert, forteller at en snekkermester som de kalte Ingebrigt, reiste rundt og satte opp låver, men Harold Mead mener at Peder selv var ansvarlig for det meste.

Sivert og faren drev melkeproduksjon. Da Peder begynte, hadde han 150 acres, Pauline har delvis kjøpt og solgt nabofarmen igjen. 15 acres er slik kommet til. Peder bygde fjøs og stue sammen da han startet opp, og satte senere opp bygningene som er der nå.

De produserte fløte og smør for salg, 9-10 kyr hadde de for det meste. Ellers produserte de for salg både poteter, havre, rug - og gikk i 20-årene over til epler, ferskener, kirsebær og plommer for sviskeproduksjon. 50 vinstokker som nå er 50 år gamle, bærer rikt fremdeles hvert år uten å ha frosset, men ferskenplantningene har frosset flere ganger. De solgte også friske bringebær som de sendte med rutebåten til Chicago.

Peder fortsatte som arbeidsformann i tømmercampene en stund etter at han startet med farmen, og de hadde tømmerhoggere boende på loftet på farmen i mange år. (Der var forfatteren stasjonert en uke mens arbeidet med Elberta/Frankfort gikk på.)

Barna til Peder og Maret:

Eli ble gift med Dr. Frank LaRue, og er omtalt under Empire. De bosatte seg i Elberta i 1906, og han var den siste fastboende lege som slo seg ned i Elberta. Det blir sagt at paret tok imot 3.000 barn, og at mange tusen dollar stod uinnkrevd da legen døde. Han krevde aldri inn honorar som var utestående. Få måneder før LaRue døde, holdt 300 mennesker festmiddag for ham.

Barn: Charles/Enslie/Alice Marguerite/Ralph.

Synnøve gift med Ole Sivertson fra Øran, Bæverfjord. Se Sivertson.

Marit fikk TB i hofta, og hun bodde hos Andrew Holden i Elberta mens de andre var i tømmercampen. Eli LaRue tok henne med til universitetsklinikken i Ann Arbor. Med sta innsats kastet hun en krykke om gangen.

Hun kom i sylære hos Madame Ripley i Chicago, og ble en usedvanlig dyktig skredder som sydde mest drakter og hatter. Hun kunne sy hva som heist, bare etter å ha sett et plagg, forteller Pauline.

Marit ble gift med Dr. William Kibbin, ingen barn. Hun ble i Chicago, men kom i 1948 til Elberta og slo seg ned hos Margrethe.

Ole: Den ene av brødrene som het Ole ble drept på en eller annen festdag da han kom under en vogn. I begravelsesprotokollen i ”Norskekirken” i Frankfort som begynner i 1891 er han ikke å finne, så det må ha skjedd rett etter at de kom.

Den andre ble kalt Willie, og han bosatte seg i Montreal, gift med en svensk pike fra Muskegon. De var barnløse, men var ”reserveforeldre” for barna i en jødisk familie i samme hus. Den ene av guttene ble kalt Baver som sitt ene fornavn: Baver Salomon! Også i Baverfamilien er Baver blitt brukt som fornavn: Baver Carl Todd.

Som en kuriositet kan nevnes at da de jødiske barna som nesten bodde hos Willie Baver og kona ble ”konfirmert”, kunne de ikke lenger delta i måltid med farens forretningspartner og nabo som bodde i samme hus!

Hvilken Ole som var Willie, er ikke klart.

Sivert g.m. Anna Olsen f. i Benzonia av foreldre fra Høyanger. Datteren Pauline Anita bor idag på farmen, og datteren Dorothy Ellen bor på en farm lenger oppe i veien mot Benzonia.

Både Marit, Willie og Sivert giftet seg i 1913.

Margrethe ble gift med Frank Mead og slo seg ned på farmen hans - 7 km hjemmefra ved Upper Herring Lake. De drev med ”general farming” og gikk over til fruktdyrking. Sønnen Harold bor der nå. Barn: Harold Francis/Azel Nevin/Arthur Paul/Olga Lois/ Peder Ira/Mary Ellen/Pettrina Marie.

Margrethe døde 16/3 1985 mens forfatteren samlet opplysninger i området. Nesten 100 år etter overfarten som baby!

Pettrine er jo ingen utvandrer, men nevnes kan det likevel at hun ble g.m. Rufus Putney, og hadde farm 12 km fra Baver Farm, ”Putney Corner”. Ingen barn.

*

Peder skriver seg for Bovre i papirene som omhandler statsborgerskap i 1890.

Peder og Maret kunne ikke forstå at sønnedatteren Pauline ville besøke Norge. ”Vi kom her for å bli,” sa de til henne, ”hvorfor reiste du?” Pauline har vært i Norge 1954/62/71/78.

På båten over første gangen møtte Pauline mange som levde for å spare penger hele livet for å reise til Norge, og de gjorde det igjen og igjen. Pauline har stusset over besteforeldrenes innstilling.

Pauline er pensjonert lærer i handelsfag fra colleget i Traverse City, og bor alene på farmen i Baver Road idag.

Fotoreferanse 153/1: Veiskilt Baver Road.

Fotoreferanse 154/1: Peder og Marit Baver (Utistua Bævre) med barna. | Bakerste rekke fra venstre: Ellen, Mary, Ole, Sivert, Pettrina, Synnøve (Susie) | Margrete mellom foreldrene | Foto: O.E. Hensen, Frankfort | Tilhører: Olga Meade Granfors | Kopi: Bud Palin.

 

Synnøve f. Baver og Ole Sivertson (Bæverfjord-Øran)
Trolig er Ole Sivertsen Bæverfjord i emigrasjonsprotokollen i 1887 - 20 år, samme Ole S. Broren Sivert ser ut til å være kommet i 1889 - f. 1872 ifølge protokollen. Sivert druknet i Elberta

Da Ole Sivertson kom over, arbeidet han først i tømmerskogen, men ble skadd i ryggen av et tre som ble felt over ham.

I 1896 ble Ole gift med Susie (Synnøve) Baver. De dro på et års bryllupsreise til Norge. En hensikt med reisen var å tilby Oles datter som han hadde med Kristina Nilsdatter Gravvold, å bli med til Amerika. Men Margrete ble hjemme hos moren. (Sjøhaug, Hakstad)

17/3-1897 reiser Ole og Synnøve over igjen til Amerika sammen med Oles halvbror, Lars Jensen Hakstad og John Bævre, ”ugift arbeider”, 22 år. Hvem John er, blir mye gjetting blant John-ene i Bøvrasområdet. Det er en Jo f. 1874 i Jostua bl.a. Ole drev senere slakterforretning i Elberta sammen med John Baver, og det er trolig samme John. John Baver fra Torestua i Bæverfjord var i samme området, men det skal ikke ha vært ham. Han er gravlagt i Thompsonville mellom Elberta og Traverse City. Det er ingen John Baver i kirkebøkene i Frankfort/Elberta. Så denne John Baver reiste nok videre vestover.

Lokalhistorien i Elberta opplyser at i 1898 finnes det et firma som heter ”Thompson & Sivertson”. I 1900 er navnet ”Glarum & Sivertson”. I 1902 kjøper Sivertson tomt og bygger en toetasjes bygning med møtelokale ovenpå og kjøttforretning i første etasje. ”Sivertson Brothers” heter firmaet nå. Forretningen ble solgt 1905.

Familien opplyser at Ole byttet forretning i farm i 1903, og flyttet bolighuset sitt fra Elberta og ut til farmen i hel tilstand: Det ble trukket over stokker som de la over veien - og det var hester som dro. Strekningen er ca. 2 km!

Barna til Ole og Synnøve: Signor/Mildred/Stella/Joseph/Marie/Dorothy/Bonnie.

De hadde 6-7 kyr på farmen, og solgte melk, fløte og smør. De dyrket bringebær for salg og drev ”truckgardening” - d.v.s. produksjon av kjøkkengrønnsaker - gulrøtter, løk, purre, tomater, kål etc. Poteter dyrket de bare til eget bruk.

Da Ole kjøpte farmen, var det bare et jorde rundt huset, så han dyrket mye. Han har bygd alle hus som står på farmen idag. Mildred har bygget på en del. Hun og Marie er begge enker og bor sammen på farmen idag.

De forteller at Synnøve lærte å koke amerikansk mat i jobbene hun hadde før hun ble gift, men at nordmørsk kost dominerte menyen. De regner opp på nordmørsk dialekt: Feskbaill, sildbaill, kjøtt å påsse, blodkårv, syltaflesk, spikkjekjøtt, potetlabb, potetlefs, mårr, saupgraut, mølsgraut, fløtegraut - ofte kunne det være mølsgraut av saup nederst i kummen, med rømmgraut på toppen.

Signor snakket bare nordmøring da han begynte på skolen. Alle barna snakket norsk med foreldrene helt til de døde - Ole i 1930, Synnøve i 1939. Mildred snakker fortsatt (86 år) en god del norsk (nordmøring).

Fotoreferanse 155/1: Ole og Synnøve Sivertson født Bæver | Barna - fra venstre: Stella, Mildred, Signor, Joseph og Palmer | Foto: O.E. Hensel, Frankfort | Tilhører: Pauline Baver.

Fotoreferanse 155/2: Annonse John Baver.

 

Beret Sivertsdatter Hakstad
Beret var helsøster til Ole og Sivert Sivertson. Beret flyttet til Hakstadbukta (Heim) da andre mannen til moren, Jens Johannesen Snekkvik i Hakstadbukta, døde. Da moren døde i 1921 gjorde Beret auksjon på husene og reiste til Amerika, sier HH. Døtrene til Ole bekrefter at hun kom i 1921 , men protokollene viser at hun var returperson, allerede bosatt i USA.

Pettrina Baver, som var lærerinne, hadde bruk for husholder, så Beret fikk plass hos henne, men til alles forbauselse ble hun gift med snekkeren Ernest Ross, som kom for å reparere huset. De hadde ikke felles språk, så folk spurte hvordan han kunne fri. ”Vi så på bilder i Saturday Evening Post,” sa de!

De bodde i Elberta, og han var en meget ettertraktet snekker og tapetserer. Han var kjent for å være en stor humorist, og hadde alltid øl i veska under forbudstiden. Beret lærte litt av hvert når det gjaldt engelsk språk av mannen sin, og sjokkerte kvinneforeningen flere ganger når hun tok i bruk nyervervede engelske gloser og uttrykk.

Beret var 51 år da hun dro over i 1921, så hun ble gift i moden alder.

 

Lars Jensen Hakstad (Snekvig)
Halvbroren til Ole, Sivert og Beret kom som nevnt over til Amerika da Ole og Synnøve returnerte i 1897. Lars var født i 1881.

Han var sjømann på fergene i Frankfort. Han fikk tæring og reiste til Mexico for å bli frisk. Han ble ikke frisk, og kom tilbake til slektningene i Elberta. De bygget eget hus til Lars på farmen, med et spesielt luftingssystem. Synnøve bar ut mat til ham, med bind for munnen, for han kom aldri inn i huset. Men både Ole og barna gikk på besøk til ham, og ble aldri syke. Lars ble ikke gift. Lars er oppført i begravelsesregistret i Torske-kirken i Frankfort med Sivertson som etternavn - d. 1911, 30 år.

 

Maret Jensdatter Hakstad
Maret, helsøster til Lars, kom til New York den dagen hun fylte 18 år, i 1902. Hun ble hentet over av halvbroren Johan Aanes og sønnen Iver.

Johan Knutsen Aanes f. 1864 (d. 1927) var sønn av Sigrid Sivertsdatter Husby fra Aure, før hun ble gift med Sivert Bæverfjord-Øran.

Johan kom i 1886, først til Audubon i Minnesota. Han gikk litt på skole i Morehead, men allerede i 1888 blir han utpekt til postmann i Bisbee i Nord-Dakota, med edsavleggelse i 1889. Han drev både posthus, assortert butikk, utleiestall i stor stil, og var agent for Cunard-linjen. I 1898 homesteadet han et par km vest for byen, men bosatte seg aldri på farmen. Den ble drevet av leiefolk. Familien hadde to kyr i byen om vinteren, og om sommeren var kona og senere Maret og barna, ute på farmen.

Johan giftet seg med Tala Wibe fra Steinkjer i 1893, på nyttårsdagen.

Barn: Iver/Sophia/Carl/Mabel/Togo/Hilda/dødfødt barn/Ruth/dødfødt barn.

Johans kone døde i 1913. I 1914 reiste Johan til Norge på besøk andre gangen, med en gruppereise for folk som ville hjem på besøk. Sannsynligvis reiser han som agent for Cunard.

Johan var nå gått over fra hester til å selge biler. Han hadde en Ford-garasje som brant ned i 1915, og han bygde opp igjen en solid murbygning som står fremdeles i den lille byen. Bisbee består idag av en kornsilo med togstopp, en kafe, en curlinghall, en kirke og et titalls hus.

Det ble Maret som oppdro barna. Hun signerte på papirer som Maret Aanes, og folk kalte henne ”Grandma Aanes”. På gravsteinen står det bare ”Aunt Mary”- Tante Mary.

Maret var to ganger til Elberta på besøk hos familien der.

Det var ingen andre fra Stangvik/Surnadal i Bisbee. Maret ligger begravet på en liten vakker kirkegård ute på et jorde mellom Bisbee og farmen.

Maret hører inn under Dakota-folket vårt, men velger likevel å plassere henne her.

Aanes uttales «Eines» i USA.

***

Ole, Sivert og Beret fra Øran, Bæverfjord, var halvsøskenbarn til Larsen- og Johnson-”klanen” som bosatte seg i Elberta, Suttons Bay og East Jordan. Mor til disse, Brit Olsdatter, gift med Lars Fredrikson Hommelstaddalen på Øran, var halvsøster til Sivertsonenes far. Sivertsonene er slik en emigrasjon som følger i kjølvannet av slektningene som allerede var kommet. De er et ledd i ”kjedereaksjonen”.

Kilder: Oles døtre Mildred og Marie, Elberta/Johan Aanes’ datter Hilda, Bisbee.

Fotoreferanse 156/1: John Aanes - sønn til Sigrid Husby - Bæverfjordsøran. Huset hans er det høyeste i husrekka til høyre. | Tilhører: Hilda Paulson.


Andrew Holden
Dette er Anders Jansen fra Ytre Halten. Han var den første fra denne familien som kom over. Han kom i 1883, 25 år gammel - til Elberta, og startet med saloon. Uten tvil var han i skogen først.

Han ble gift med Agneta Rønning. Barn: Alvin/John/Raynold/Signe. Alvin døde på vei hjem fra militæret i spanskesyken i 1918. John fikk tæring, men niesen Anna Holden Olsen forteller at kona hadde penger til å få ham på kursted. Han hadde fruktfarm i Elberta, men bosatte seg senere i Indiana. Signe lever fremdeles i Grand Rapids, Michigan.

Holdens hadde saloon fra 1900 til 1909. Om sommeren hadde de iskrembar i hagen, og de laget iskremen selv. Saloonen ble stengt i 1909, men de fortsatte med iskrembar til 1915, da Andrew gikk over til å arbeide ved jernbanen, visstnok i vedlikeholdet av vognene. Familien drev også losjihus for jernbanearbeidere.

Sivert Glarum, sønnesønn av Nils, forteller at Glarums pleide å innta lunch hos Holdens når de arbeidet i butikken. Han husker ballen som ble servert - med et grøss! ”Fæl mat,” sier han.

Andrew hjalp de andre i familien over. Han kjøpte billetter for dem, og de betalte tilbake etterhvert som de kom i arbeid.

 

Hallvard Holden
Hallvard, bror til Andrew, kom over i 1892, men det er ingen opplysninger om ham ut over det - bortsett fra at han reiste tilbake til Norge.

 

Randi og Einar
Randi og Einar, barn av Hallvard, reiste til USA senere, ingen andre opplysninger. Randi var gift med Ola Bjerkeset fra Kristiansund.

 

River-Road
På nordsiden av Betsie River vokste det fram ei grend med norske farmere. Grenda ble kalt Norwegian Town eller Norwegian Valley. Området ligger rett sør for den norske kirkegården i Frankfort. Den tilhørte ”Norskekirken”, men er idag offentlig kirkegård for byen Frankfort og ligger omtrent rett over elva for Gilmorekirkegården på sørsiden.

Gatene i området idag har nesten alle navn etter de norske farmerne. 8-10 familier bodde her.

 

Elmer Holden (Hallvard i Norge)
Elmer ble en av farmerne i River-Road. Han ser ut til å være den første av Holden-folket som kom etter Andrew. Han kom til Elberta i 1886, 19 år og alene, sikkert hjulpet over av onkelen Andrew.

Datteren Anna oppgir farens fødselsdato til 18/6- 1867. Han døde i Frankfort 74 år gammel - 27/9-1941.

Elmer var tømmerhogger for Nels Glarum de tre første årene. Sa kjøpte han jord, bit for bit, til han hadde 100 acres i River-Road.

Elmer drev assortert fruktdyrking: Epler, pærer, fersken, kirsebær - og dyrket også bønner og kål. Han hadde fire kyr, solgte melk og somme tider smør. Ellers hadde de griser og høner til eget behov.

Elmer ble gift med Serina (Åsa i Norge) Lindeland fra Syrdalen. Barn: Nels/Sven/Anna/et barn som døde.

De tok til seg og oppdro Serinas tre søsterbarn da moren døde. Serinas tante flyttet inn og hjalp til.

Nels ble jernbanemann. Sven ble lærer.

Elmer døde av kreft. Han ble sendt til Ann Arbor, men ble bare sendt hjem igjen, hvor han døde.

Nels solgte farmen. Serina bodde en tid hos Anna, senere hos Nels.

Fotoreferanse 157/1: Elmer (Hallvard) Holden og Serina født Lindeland (fra Syrdalen) foran huset i "Norwegian Valley" i Frankfort. 3 barn, 3 pleiebarn og Serinas tante på trappa. | Tilhører: Anna Holden Olsen | Kopi: Bud Palin.

 

Randi, John (Jo), Ola og Anders Holden
Resten av familien til Elmer kom over også.

Randi giftet seg med Anders Røen fra Rindal. Hun blir omtalt under Empire.

Jo bosatte seg også i Empire. Han levde ugift og arbeidet i skogen og på sagbruk. Ifølge HH kom Ola og Anders over også. Ingen ting ble sagt om dem under intervjuet med Anna Holden Olsen i Frankfort, Elmers datter. Hun fortalte at faren hadde halvbrødre på vestkysten - i Washington State. Randi Røens sønner var vestover på besøk, men Elmer hadde aldri råd. Kanskje var sønnen Nils hadde med Ingeborg Pedersdatter Vikatrøa der også, siden det ble nevnt halvbror?

 

Foreldrene Nils og Ane Holden
Foreldrene kom sist. Nils arbeidet på sagbruk og i skogen i Empire. Nils døde først, og Ane bodde sammen med Jo, senere hos Randi Røen.

Anna Holden Olsen forteller at Elmer og familie kjørte ofte til Empire på besøk. Det tok en dag hver vei. Hun forteller også at hun ofte gikk på besøk til ”onkel Andrew” i Elberta og lå over til neste dag.

Selv om det den gangen tok en dag med hest til Empire, så er ikke avstanden større, enn at da sagbruket i Empire brente ned, kunne folk i Elberta/Frankfort se lysskinnet av brannen.

 

Hans Andersen (Nordvik)
Anna Holden Olsen forteller at Hans Andersen ”fra Nordvik i Stangvik” var en av naboene i River-Road. Det må ha vært Hans f. 1881 fra Hans-Slettnesset. HH opplyser at han døde ugift i USA, og at han hadde datteren Berntine gift med Peder Ørsal i Sagtrøa i Todalen.

Ifølge Anna var han gift to ganger: Første gang med Dorothy Kittelsen, andre gang med Siri Kristensen, som hadde fire barn da hun giftet seg med Hans.

Anna forteller at Hans hadde en søster som het Guro, som var hushjelp i området, og at hun døde hos broren. HH har ingen søster Guro oppført. Kan dette være moren, som likevel kom over?

Hans var en stund på arbeid i Flint, og kom etterpå tilbake til farmen. Senere tok han arbeid på fergene.

HH opplyser at både søsteren Maria og broren Lars utvandret, og at faren Anders dro etter, men at moren Guro bodde i Lia sistpå hun levde. Hans finner vi i alle fall i Frankfort. Trolig var Guro moren, og de andre var neppe langt unna.

Kilde: Anna Holden Olsen/Blacklock’s History of Elberta.


Arnt Sæterbø
Arnt Setterbo var en av farmerne i River-Road. Han var fra Utistua Sæterbø. Søsteren Maret, gift med Johannes Olson Telstad, bodde oppe i Suttons Bay, og nevøen Magnus kom også over, og bor idag i Kalamazoo, ca. 3 timers biltur lenger sør. (Om Magnus under Suttons Bay.)

Arnt har fremdeles norsk stavemåte i navnet sitt på vielsesattesten. Han ble gift med Randi Eriksen – fra Bergen, tror familien. Barn: Eilert/Ingvald/Josephine/Rena/Anna.

Josephine lever fremdeles, i Grand Rapids, Michigan, og Anna i Florida.

Arnt var skogsarbeider først, og han skal ha vært ualminnelig sterk. P.g.a. problemer med språket mistet han første lønna si, fordi en annen hevet sjekken hans.

Arnt etablerte seg raskt som farmer i River-Road. Han hadde 80 acres. Han hadde kyr, og var så heldig å ha et oppkomme med førsteklasses avkjøling for melka. Kontantavlingen var bringebær, senere kirsebær. Arnt må ha snakket engelsk med barna, for det blir sitert i familien at han ropte til datteren Anna: «Anna, throw the cow over some hay!» - Anna, kast kua over noe høy!

 

Sæterfolket fra ”Søskenheim” på Surnadalsøra
Gjertrud
Fra dette huset på Øra kom seks personer til Elberta/Frankfort-området.

Ifølge familien i området, kom Gjertrud først, så Isak, så Inger, så Anna, Jon og Torvald ikke nevnt.

Gjertrud ble gift kort tid etter at hun kom til Elberta. Mannen, Emil Vigland, er nevnt blant innbyggerne i smelteverksområdet Copenhagen. Han hadde senere flere yrker. Bl.a. hadde han butikk i en del av ”The Baver Building”, han hadde bowlinghall, og da han var ung, arbeidet han i familiebedriften som produserte sementblokker og utførte murarbeid. Han hadde tallrike betrodde stillinger i offentlige verv, bl.a. fredsdommer.

Barn: Caroline/Bonnie/tvillingene Gerald og Emil.

Gjertrud mistet mannen i 1937, men levde selv flere år etter det.

 

Isak
Isak kom med en stor gruppe i 1894, hvor bare han og Ole Andersen Telstad skulle til Michigan. Isak kom nok helt sikkert før Gjertrud, for hun er bare 14 år i 1894. Gjertrud P. Sæther som utv. 1900 til Michigan, må være henne. P. er trolig en feilskriving av T.

Isak giftet seg ikke, og var skomaker i Elberta hele livet, med verksted i ”The Baver Building”. Niesen Hylda minnes ham som en eksentrisk gammel mann, som alltid hadde småpenger og godter til barna når de kom på besøk. Isaac Sather er stavemåten av navnet i USA.

 

Inger
Inger kom i 1902, 19 år gammel til Frankfort, hvor hun tok huspost. Hun flyttet med denne familien til Cincinnati, hvor hun senere arbeidet i en annen familie. Inger kom alltid til Elberta om sommeren. Hun kom som den elegante dame fra byen, med kofferter fulle av vakre klær, og var en begivenhet hver gang for de unge damene.

Da hun ble pensjonert, kom hun til Elberta. Hun tok en stilling som husholder, men døde en uke etter det.

 

Anna
Anna kom 18 år gammel til Gjertrud i Elberta, forteller familien. Gjertrud var syk da Anna kom, og Anna måtte gå i gang med å koke havregraut. Det endte med at havregrauten ble spredt ut over hele kjøkkenet. Gjetrud hadde jernbanearbeidere i kosten morgen og kveld, så dagen ble nok minnerik for begge parter!

Anna giftet seg med Ole Dyrdal. Han kom til USA med foreldrene da han var 5 år. Ole Dyrdal arbeidet på Glarum Store, og etter 2 års huspost ble Anna gift med ham.

De bosatte seg på Dyrdal-farmen i River-Road. Farmen var på 40 acres, og de fikk senere tak i 40 acres til lenger oppe i veien – ”The east 40”. De hadde 10-12 melkekyr og dyrket epler og moreller. Hver lørdag solgte de ferskt smør til faste kunder, samt fløte. Senere leverte de melken til meieriet.

Barn: Marcus/Harold/Hylda/Olav (drept av bil 4 år gammel)/Alice.

Anna ble 55 år, Ole 56. Marcus overtok farmen, og nå bor sønnen Roy der. Han aler opp slaktedyr.

Det var Annas svigerfar som dyrket opp farmen og satte opp hus. Dette året (1985) brente huset, og alle familiefotoene strøk med.

Ole og Anna snakket engelsk sammen, men Anna snakket norsk med søstrene. Hylda forteller at nordmørske mattradisjoner ble holdt i hevd av Anna: Sildbaill, feskbaill, sild, rømmgraut, lefse, melkesuppe og lutefisk. Men mølsgraut laget ikke Anna. Ellers brukte Anna ”suckers” fra Betsie River til fiskballen. Ole fisket flittig i elva, og fanget også steelhead - en laksetype. Om høsten jaktet han med feller, og skaffet julepengene med skinn av moskusrotte og mink.

 

Torvald
Torvald er oppført som skogsarbeider i utvandringsprotokollen i 1905. Han sier han vil bli fisker.

Han levde helt til 1960. Han kom til Frankfort, forteller niesen Hylda, men han var eventyrlysten, så han reiste videre til Canada. En annen sak er vel at skogsdriften i dette området var på vei ut.

Torvald giftet seg med ikke-skandinav, så språket i familien var engelsk. Kona hans, Opal, døde i 1984. De hadde fire barn - en het Leslie.

 

Jon
Det er ingen opplysninger om Jon, bortsett fra at HH sier at han emigrerte og døde ugift.

Kilde: Hylda Dyrdal Robothan, Beula./Blacklock’s History of Elberta.


Peder og Maret Mauset f. Krangnes
Peder Johannesson Holten fra Mauset-Dalen kom til Amerika med kona Maret Sivertsdatter Krangnes, Nilstrøa og 3 barn: Johannes f. 1871, Inga f. 1874 og Sivert - som ikke er oppført i bygdeboka, men som er å finne i emigrasjonsprotokollen uten alder.

Datterdatter til John Mauseth (Johannes) forteller at familien kom sammen til USA i 1884. Protokollene viser at Maret og barna kom i 1885, men ikke Peder. Det er en Peder som reiser i 1872 - 27 år, men det er neppe samme person. Peder kan også være oversett i avskrivningen av protokollene.

Familien kom til Frankfort, og Peder var sagbruksarbeider i byen hele livet. Det ble ikke så lenge, for han døde i 1893, og Marit ble gift igjen med Ole Olsen, og levde 47 år i landet. Marit fikk tre barn til i USA med Peder: Pete, Robert og et barn til som sannsynligvis døde som spebarn, tror Jeanette Curtis, som forteller dette.

Marit fikk en datter i andre ekteskap: Marie, gift Ellis. Marit har 14 barnebarn og 19 oldebarn.

Peder var svært aktiv i kirkearbeidet i Frankfort. Et av glassmaleriene i kirken er gave fra ham og familien, og det står ”Peder Mauseth family” på det. I kirkeprotokollene ser en at Peder hadde mange tillitsverv i kirken, og var ikke redd for å ta ordet ofte, og til og med argumentere krast med presten, om han fant grunn til det - og det gjorde han ofte.

 

Barna til Peder og Maret
John
Johannes - John i USA, arbeidet på sagbruk som faren, men gikk over til å arbeide på fergene da sagbruket stoppet. Han fikk en skade i kraniet på sagbruket, og fikk satt inn en plate. På slutten av livet ble han plaget av besvimelsesanfall, noe de trodde kom av dette.

John ble gift med Mary (Marit) Solvær fra Kristiansund.

Barn: Theodore John, Emma Lucinda, Margaret (forandret fra Magdalene), Perry Lawrence.

Mary fikk sterk struma i USA, men da hun kom igjen etter et besøk hjemme i Kristiansund, var strumaen borte. Etter all innlandsmaten i USA, spiste hun sikkert saltvannsfisk morgen, middag og kveld i Kristiansund!

John holdt trekkspillet bak på ryggen til barna og lærte dem å danse. Det må ha vært en slags sport, for både Fredrik Hommelstad i Northport, og halvbroren hans, Ole Johnsen i Elberta gjorde det samme.

Fotoreferanse 160/1: John Mauseth og Mary født Solvær | Barna bakerste rekke fra venstre: Emma -15, Theodor -17, og Margaret -13 | Perry -10 mellom foreldrene | På dette bildet vises det godt at Mary har struma. Hun ble helt frisk etter et besøk hjemme i Kristiansund! (Hun spiste sikkert fisk morgen, middag og kveld!) | Foto: O.E. Hensel, Frankfort | Tilhører: Jeanette Curtis | Kopi: Bud Palin.


Inga
lnga ble gift med Louis (Lars) Rodal, som var fisker på Lake Michigan, med fiskemottak i Frankfort.

 

Sivert
Sivert er begravet på kirkegården i Frankfort. Ellers er livsmønsteret ukjent.

 

Pete og Robert
Disse to er ikke utvandrere egentlig, men det kan opplyses at Pete døde ugift, og at Robert ble gift med Pauline Strøm. Ingen felles barn.

Kilde: Jeanette Curtis, Frankfort. Johns datterdatter. (Norskkunnskapen holdt seg i familien, så Jeanette forstod bestemoren.)

 

Edvard Steinberg
Edvard Steinberg var grandnevø til Gjertrud Steinberg Garthe i Northport. Jordkaren i Bortistua kom til Empire 17 år gammel, og arbeidet først et par år i et tømmerkompani der. Derfr

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden