Nå måtte alle bare klore seg fast og be en bønn, og se på at alt innvendig ble slått til pinneved. Dampen betydde liv eller død.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

SJØFOLKENE VÅRE PÅ LAKE MICHIGAN

Her blir det med bare noen få. Flere herfra har helt sikkert vært bosatt i andre havner enn Elberta/Frankfort, og flere har arbeidet bare kort tid på Lake-båtene som en overgang til neste etappe av livet, og finnes bare i mannskapslister som ikke har vært innen forfatterens rekkevidde.

Fotoreferanse 166/1: Bilferge i isen ved Elberta | Tilhører: Betty Glarum.

***

I 1892 kom Ann Arbor-jernbanen til Elberta/ Frankfort, og ettersom omlastingen bane/båt/bane ble for dyr, ble det bygget ut et omfattende nett av jernbaneferger - senere bilferger, som fraktet godsvognene over Lake Michigan.

”Early History of the Ann Arbor Carferries” av Arthur og Lucy F. Fredrickson gir en levende skildring av et båtliv som var alt annet enn søndagsturer. Selv om det bare var 5 timer fra Frankfort over til Kewaunee i fint vær, så var vinteren med is og plutselige, voldsomme og uberegnelige vindbyger med storm- og orkan styrke, snøfokk og tåke, det rene inferno ofte. Lasten slet seg, tippet over bord eller laget slagside. Isstormer iset ned båten, innseilingene til havnene var trange og grunne. Grunnstøting var nesten vanlig. Lake Michigan er dessuten kjent for å ha lumske understrømmer, og er alt i alt kjent som meget farlig. Utrolig mange skip og sjøfolk er forsvunnet i Lake Michigan fordi alle forhold for sjøfarende er så uberegnelige.

***

Vi blir med Nils Drøpping på en tur, natt til Valentinsdagen 1923. Sønnen til Kaptein C. Fredrickson - Arthur, skriver i 1949: ”Kvelden for avgang, mens det ble lastet i Frankfort, var det svært stille i luften, ingen vind, og et lett og tørt snødryss. Når en stod på bakken og ventet på lasten, kunne en høre når ballene traff i bowlinghallen på den andre siden av Betsie Bay.

Hun (Ferge Nr. 4) forlot Frankfort 13/2 kl. 20.15. Det var lett vind fra øst, med snø. Med kurs for Keewaunee ville dette være en tur på 5 timer i vanlig vær. Sigurd Frey gikk fra borde og skulle ha fri, og Kaptein Charles Fredrickson kom ombord. Båt 4 tok ombord 19 vogner, 17 med kol, en med biler og en med salt.

På vakt på brua fra 18 til 22, la vi merke til at omtrent kl. 21.30 kjente vi et slags press mot trommehinnene, og stemmene våre gav et slags ekko inne i hodet. Vinden kom da de to viserne på klokka stod sammen på 10 min. på 22. Som ofte er tilfelle, kom ikke vinden med sjøen med en gang, men det tok ikke lang tid, så var det over oss. Vinden var W.N.W. Det ble kaldere og kaldere. Jeg gikk av vakt kl. 22, og gikk straks til sengs - men ble ikke der lenge. Ingen trengte å bli purret. Det sørget Nr. 4 for selv.

Vinden blåste 120 km/t., pisket sjøen som rasende, og snart var bølgene 30 fot høye. Kvikksølvet gikk ned til minus 22 (Fahrenheit). Situasjonen for mannskap, skip og last ble meget alvorlig da togvognene ble kastet av skinnene på mellomdekket. Noen av vognene begynte å renne fram og tilbake langs dekket når skroget kastet seg opp og ned i sjøene. Bilvogna rente akterover og gikk rett gjennom den gamle treporten som hadde vært en slags beskyttelse, og rett i sjøen. To tunge kolvogner gikk halvveis over hekken og ble hengende over kanten. Til alles store forbauselse hang de der fremdeles om våren da de hevet henne. Liverpool Al og gjengen hans veltet innholdet av noen kolvogner ut på dekket akterut, for å hindre mer last i å gå overbord. Ellers ville det blitt stor slagside, og hun ville ha rullet rundt. En av kolvognene gikk av sporet på babord side over maskinrommet. Den veltet mot skottet, et av hjulene hvilte mot avlastningsventilen for lavtrykkssylinderen, og skurte att og fram ettersom skuta kastet seg i sjøene. Hvis ventilen ble ødelagt, ville babord maskin stoppe, og Båt 4 i denne sjøen med bare en maskin i drift ville ikke vare lenge. Maskinchiefen og en del av mannskapet klarte å dra vogna til side ved hjelp av kjettinger og strekkfisker.

Alle arbeidet innbitt, og en stund så det ut som brukne jekker, istykkerslitte kjettinger og kroker fløy omkring, sammen med knekte spant og kolbiter. Noen vogner babord midtskips raste att og fram i vill fart mellom for- og akterdekket. Orastus Kinney og jeg satte oss fore å fange dem opp med stoppklosser når de rente mot fenderne forut på dekket. Han brakk tommelen og jeg våknet halvveis begravet i kol som raste ned av vogna i de få sekundene den stod før klossen ble smadret. Mens Kapt. Ole så over den brukne handa mi, så vi ”Gammel’n” (Kaptein Fredrickson) skreve fra en vogn over til den neste med en 35-kilos sjakkel i hver hånd, pa vei forover til styrbord side. Disse var ikke enkle å håndtere, han gjorde virkelig sitt, og syntes å være overalt.

Mens James Dorey, lastesjefen, gav førstehjelp i byssa, samlet flere av guttene seg omkring - uten å ta seg til noe, og far stakk fjeset og pipa inn og sa: ”Gutter, jeg har tatt dere med til sjøs i mange år, og alltid bragt dere trygt hjem, og skal gjøre det denne gangen også, bare dere gir oss en hardt tiltrengt hand her.” Dermed bar det ned på mellomdekket igjen, frosne og sultne, med forslåtte hoder, brukne bein og andre skader.

Ed Gabrielson og Nils (Bo) Dropping ble ansett som de beste som fantes for arbeid på et vogndekk den gangen, og denne fortellingen ville være ufullstendig om en ikke nevnte de store anstrengelsene de stod for denne natten.

Det er vanskelig for en som var på dekket den natten å beskrive og å honorere de tapre maskinmennene, smørerne og fyrbøterne som heroisk holdt henne flytende med maskinene i gang. At Nr. 4 overlevde, skyldes at de stod på sin post til siste mann.

Kl. 1 var sjøene så høye og vinden så voldsom, at Nr. 4 kunne ikke klare seg mot været lenger. Hun rullet hele siden under og tok inn vann langs hele lengden idet vannberget tok med seg hele relingen og hoveddekket, men hun kom rundt, idet alt ble slått løst ombord, inkludert skorsteinen, som ble festet igjen på et vis med utstyr fra vogndekket. Hun lå 20 minutter på langs av sjøene før hun bestemte seg til å legge sjøene bak seg og sette kursen hjemover. Hun rullet verre enn noen båt har rullet både før og siden. Forkrøplet, med liten framdrift og halvfull av vann, var det et mirakel at hun stod det over.

Nå måtte alle bare klore seg fast og be en bønn, og se på at alt innvendig ble slått til pinneved. Spantene midtskips ble slitt løs, og det fikk øvre dekk til å løfte seg opp og ned sammen med sjøene, og det slet av damppipa til fløyta jamt ved dekk. Chiefen kravlet oppover på toppen av fyrkjelen for å stenge av ventilen for å hindre dampen i å forsvinne. Dampen betydde liv eller død. Fyrkjelen var et svært farlig sted å oppholde seg.

Da hun omsider var snudd rundt, og lenset unna været, så alt lysere ut, for hun hev ikke så voldsomt på seg lenger, men det var nifst å se de store sjøene som rett som det var brøt inn over den åpne hekken, og å vite at pumpene gjorde jobben sin altfor sakte om enn sikkert. Vi visste alle at dette var et tidsspørsmål.

Kl. 5 om morgenen sendte McKesson SOS og ca. kl. 6.30 meldte han at Frankfort var nær ved, for radiosignalene var sterke. Vi kjente oss noe lysere til sinns, men det var ikke noe svar på hvordan dette ville ende, ettersom vi ikke ante hvor vi ville ta land.

På brua diskuterte de samme spørsmål. Annenstyrmannen O.B. Olson trodde kursen stod mot Point Betsie. Flere var enige. Noen trodde hun var mye lenger sør enn det. ”Gammel’n” tygget på pipa og sa at her skulle det ikke legges om noen kurs. ”Hold steady som nå”, sa han til Peter Strom som stod til rors. Frostrøyken var så tjukk at sikten var bare på en båtslengde.

På Valentinsdagen 14. februar kl. 7. 00, rett etter daggry, hørte vi den velkomne lyden av tåkeluren og så sydpiren rett i baugen. Far beordret hardt babord i et forsøk på å få henne inn havneinnløpet og gå klar av piren. Men full av vann, og med all lasten samlet bak, satte hun alt for dypt akter. Hun stakk 18 fot dypt, mot sine vanlige 13, så en halv lengde fra piren, mellom to sjøer, tok hun bunnen. Rorstammen brakk og propellen og akslingen på styrbord side ble revet av. Da hun ble løftet av neste sjø, ble hun satt ned mot det nordvestre hjørnet av sydpiren med slik kraft at alle hadde nok med å holde seg på beina. Både is og betong ble slått av piren. De nådeløse vannmassene fylte henne over hekken med is og sjø idet mannskapet klatret opp av lasterommet. Sist kom Chiefen opp leideren, fåmælt og pliktoppfyllende som alltid, med sjøen knedyp bak seg nede i rommet.

Hun svingte mot nord, og lå med bredsiden over piren. Vinden og sjøen brøt henne sakte rundt enden på piren slik at hun ble liggende med halve lengden inn i kanalen mot sydpiren. Hun hellet faretruende, og noen av mannskapet tok fatt på å henge en line utenpå den siden som stakk høyest opp, for å ha noe å henge fast i om hun veltet. ”Hun velter ikke”, sa far. Hun rettet seg opp ganske bra, og satte seg ned på rett kjøl, unntatt en og annen gang når en stor sjø slo henne mot piren med et smell og så la henne tilbake på bunnen.

Kystvakten kom ned på nordpiren med line og buksebøye, men far viftet dem vekk. Snart lå Nr. 4 roligere, og hun var nær nok piren til at vi kunne legge over en stige. Livbåtfallene ble hentet ned fra båtdekket, og alle holdt i trossa når vi gikk over stigen, slik at om noen mistet fotfestet, kunne de andre holde i trossa, så den som gled hadde noe å holde i. Dette gikk bra, men far ville ikke forlate skuta, og sa: ”Hun har vært en trofast jente, og jeg vil gi meg til her for å se hvordan hun legger seg til.” Vi nektet å gå uten ham. Han satt i hjørnet av styrhusbenken, og sov omtrent. Da han forstod at vi mente alvor, kom han ned, men han var virkelig rasende. Øyenbrynene stod rett ut, og det var alltid et tegn på at han var skikkelig sint.

At vi kunne gå ned på den brede faste moloen, og inn i armene på ventende venner, som avisen skrev, var ikke sant. Hele moloen var bare et eneste stort isberg. Uoverkommelig som store kratere, og med store sjøer som slo over med slik kraft at sjøsprøyten stod 25-30 fot i været og frøs på tur ned, var det den visse død om noen falt ned. Det var en Guds gjerning at alle kom trygt hjem, trøtte, halvt ihjelfrosne og sultne.

De fleste hadde forfrosset kroppsdeler. Den store hinduen hadde tullet rundt seg minst tre lakener og to ulltepper, men likevel forfrosset hendene og ørene. Emil Johnson gikk i denne tilstanden 10 km nedover den vindpiskede stranda til Arcadia hvor han bodde.

John Webber gikk rett på snøskufferjobb på toget til Thompsonville, hvor han forlot jobben og tok toget hjem til Wallin. Han kom hjem to dager etter havariet, og fikk kjeft av kona som trodde han kom hjem på ferie i skitne filler. Han tidde og tok imot mens han frøs på beina. Senere mistet han neglene, for beina var forfrosne. Mens kona skjelte, ble avisene utpakket på disken i butikken hun drev, og hun stoppet ordflommen da hun fikk se overskriftene og slo armene om ham og gråt av glede.

Da far kom hjem, kastet han av seg saueskinnsjakken, og dro opp et par raske ”Norsk Sea Tunes” på trekkspillet, som han pleide å spille på dansene i gamle dager i den delen av Frankfort som ble kalt Norwegian Hollow. Den gangen kalte de han Charlie Long fordi han var så lang.

Hinduen gikk omkring i Frankfort neste dag med favnen full av kart og spurte om landruten tilbake til India.”

***

På vestveggen i postkontoret i Frankfort viser en stor murfreske Kaptein Fredrickson og mannskapet hans mens de sloss med uværet på bakken av Nr. 4.

Da Nr. 4 ble hevet om våren, hang klokka til Chiefen fremdeles i maskinrommet. Den hadde vært innkapslet i is hele tiden, men sønnen til Kaptein Fredrickson som skriver dette, forteller at lommeuret var i full drift i 1949 når dette ble skrevet!

Konsulent på faguttrykkene: Ole K. Skuggevik.

Både Alexander Linus Larson fra Halsa, broren Ole og svogeren Ola Glærum (Myra) har tjenestegjort på Nr. 4. Da Alex og Ola gikk i land for å være med i bryllupet til Ole og Brit Skralthaug, satte vikarene Nr. 4 på grunn. Det var ikke eneste gangen Nr. 4 og de andre fergene ikke ”traff” havna.

Nr. 4 fikk et langt liv. I 1937 ble hun seilt opp til Mackinaw-stredet av Kaptein Sigurd M. Frey, hvor hun hvitmalt og statseid fraktet folk og biler att og fram over sundet til verdens lengste hengebru kom på plass.

Fergesystemet var bygget opp til 14 fartøy som betjente 8 havner i 1949. Det var verdens største fergesystem. Da Nordmøre Kammerkor skulle over til Keewaunee kom vi akkurat et år for sent. Farten ut fra Elberta/Frankfort stoppet i 1982, så vi måtte ned til Ludington for å komme over. Det er et tidsspørsmal når fergene stopper helt.

***

Av de 46 levende kildene til boka som er kilde for dette avsnittet, er 5 fra indre Nordmøre: Alex Larson, Magnor Roen, Ole Glarum, Stanley Steinberg og John Telgard.

Nils (Bo) Dropping som var ombord Valentinsnatten 1923, er sannsynligvis Nils f. 1889 fra Øvre Kobbskjeret på Drøpping, utvandret 1910 - destinasjon Michigan. Utreist over Bergen. Det er ikke flere opplysninger om ham.

Magnor Roen er sikkert Magnar Røen. I boka er begge skrivemåtene for fornavnet brukt. Rindaling? Magnar var kaptein.

Stanley Steinberg må være Steinar f. 1883, utvandret 1905 til Michigan, fra Teigen, Steinberg. Han reiste sammen med returpersonene John (Johannes) Brøskehagen og Erling Bruset fra Northport m.fl. Han var 50 år på fergene.

Sivert Mauseth er steward på Båt 1 og 2. Han kan være samme Sivert som tidligere er sagmester i Suttons Bay. Det er neppe hans sønn Sivert, da han døde for ung.

John Hagen (Brøskehagen) var styrmann på båtene 1-4. Han er omtalt under Northport. Han fikk polio og ble skomaker med skoforretning i Northport.

Fotoreferanse 168/1: Johannes Hagen, førstestyrmann på fergene.

Mange har hatt arbeid på båtene som mellomstasjon eller et startpunkt over til en neste livssituasjon. Folk kom også fra Norge og arbeidet en periode, la seg forhåpentligvis opp penger, før de reiste hjem igjen. Vi får vel aldri vite noe om dem. Noen har folk etter seg til å fortelle – om dem som ble bofaste:

 

Kristine Glærum (Myra), broren Ola og kusinen Brit Skralthaugbakken
”Mine børn skalst ikke blive som Tostens børn. Mine børn skalst reise til Amerika og ernære sig ved pennen!” Dette sa far til Kristine og Ola, Fredrik Myra. Tosten som nevnes er Tosten Trø’n - Glærumstrøa. Det var stor sport å overgå hverandre i fyndord på stivt riksmål ute på åkrene og i slåttateigen i Oppigard på Glærum. De ser ut til å ha hatt stor moro av denne underholdningen, ettersom flere fremdeles blir sitert. Tosten var spesialist på slike fyndige ytringer, men Frek, naboen, var heller ikke borte.

I alle fall kom tre av ”Fredriks børn” til Amerika.

Ola ble 2.-styrmann pa bilfergene. Han ble gift med Oleanna Olsen fra Halsa, da hun var nesten 40 år, og de fikk ingen barn. Oleanna hadde arbeidet som hushjelp i Chicago - Evenston i flere år før hun giftet seg med Ola. Oleanna traff Ola da hun var på besøk i Frankfort.

Oleanna kunne intervjues på aldershjemmet i Frankfort i en alder av 97 år - i april 1985. Hun var nesten blind, men hadde utmerket hørsel og var klar i hodet som en ungdom. Hun sa at hun likte dårlig at de nå restaurerer Ellis Island i New York, hvor emigrantene kom i land. Det var et forferdelig sted, sa hun, og burde glemmes av alle. Men overfarten og maten hadde vært OK.

Hun kom over i 1906, sammen med søsteren Kristine, og de slo seg ned i Chicago. Oleanna var 17 da hun emigrerte. Hun kom til Frankfort sammen med Kristine og tanten Johanna, da hun traff Ola.

Ola begynte som alt-mulig-mann på fergene med en gang han kom til Frankfort, og arbeidet hele livet der. Oleanna døde våren 1985. Ola hadde da vært død i mange år.

Fotoreferanse 169/1: Ola (Myra) Glærum og Oleanna, i hjemmet sitt i Frankfort | Tilhører: Fran Larson.

***

Olas søster, Kristine, var den første som kom. Hun reiste over i 1897, alene, på billett sendt fra USA. Ola og Brit reiste sammen i 1903, og det er trolig Brits bror – Ole Olsen Garte Skralthaug som reiser med dem. Alle har billetter sendt fra Amerika.

Kristines destinasjon er New York, Ola og Brit skal til Michigan, og Brits bror til Minnesota.

***

Kristine Glærum kom til Frankfort og ble gift med Alexander Linus Larson (Stålsmo) fra Halsa. Larsons var 12 søsken som kom over, sammen med moren.

Fotoreferanse 169/2: Kristine født Glærum og Alex Larson. (fra Halsa) | Tilhører: Fran Larson.

Kristine ble kalt ”Pene Kristine” i Frankfort. Hun og kusinen Brit (Bertha i USA) Skralthaugbakken som ble gift med Alex’s bror Ole, hadde alltid store vakre søljer på seg når de kom til kirken, blir det fortalt - for de som arbeidet på fergene tjente godt i forhold til andre i byen. Ole var maskinchief og Alex kaptein.

Kristine og Alex Larson fikk først en sønn - Lorenz, som døde som spebarn. Det neste barnet var Elsie, som døde 5 år gammel. Datteren Agnes ble utdannet ved St. Olav College. Hun døde ugift 45 år gammel. Alex var en av ”stor-kapteinene” som det går rene heltehistorier om. Han var borgermester i Frankfort også.

Fotoreferanse 170/1: Neste generasjon og amerikaner: Agnes Larson, datter til Alexander Linus fra Halsa og Kristine Glærum (Myra), døper amerikansk krigsskip.

Fotoreferanse 171/1: Ole og Bertha Larson født Olsdatter Skralthaug | Tilhører: Fran Larson.

***

Brit og Ole Larson fikk sønnen Lawrence. Brit var to ganger hjemme i Norge på besøk, før første verdenskrig, og sammen med sønnen i 1932.

Alle disse tre familiene bodde på Leelanau Avenue i Frankfort.

Brits (Berthas) brødre skrev seg for Haugen i USA, Brit skrev seg for Bertha Olsen. Et foto viser at broren Ole Haugen oppholdt seg i Minneapolis. Brødrene Kristoifer og Kristian bosatte seg i Montana.

Kristoffers barn: Margaret og tvillingene Oliver og Emmet.

Kilder: Gunvor Gulla, Oleanna Glærum, Fran Larson.

 

Brødrene John, Martin og Nils Telgard - søsteren Martha
John het Stangvik i Norge, men tok navnet Telgard (Teilgård) i USA. Han var fra Nytrøa, Ulvund, døpt Johannes.

Han kom til USA 14 år gammel i 1910, som mannskap på båt. Han stakk av fra båten i New York. Han hadde to søsken i USA – som sannsynligvis allerede bodde i Northport, opplyser familien. John skal ha sagt at faren i Stangvik var fisker, og det ville ikke John bli. Han ble sjømann på fergene hele livet. Han begynte fra bunnen og arbeidet seg opp til skippereksamen, men var 1.-styrmann. Han bodde i Northport først.

I 1920 giftet han seg med Alma Carlson, født i Frankfort.

Barn: Lorraine og Helen.

John var god venn med Ola Glærum, og bodde ikke langt unna - på Forest Avenue. John døde i 1951.

Fotoreferanse 171/2: John Telgard (skrev Stangvik ved utreisen) gift med Alma født Carlson. Her med datterdatter Jane Tifft født Laubach. | Tilhører: Helen Mead.

Søsteren Martha skal ha kommet før John. Se avsnittet om Telgardene under Northport.

Johns bror Martin ble fyrvokter i St. Joseph, sør for Muskegon. Senere hadde han samme jobb i California - først i Mendicino, så i Fort Bragg, og kom visst tilbake til St. Joseph i Michigan. Kona het Caroline – ellers ingen opplysninger, bortsett fra at de hadde adoptivdatteren Martella. Familien tror at også Martin kom før John. HH sier at han var gift med søskenbarnet sitt, Inga Nelson.

Om Nils er det ingen opplysninger. Gift med Anna Grendal fra Meisingset, sier HH.

Kilde: Alma Telgard og Helen Mead

Fotoreferanse 171/3: Ferge i opplag i Elberta, med tenkt framtid som museum. Frankfort på andre siden av Betsie Bay. (1985)

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden