Ved Lake Michigan, mellom Leland og Frankfort, ligger den vesle byen Empire, en gang et pulserende sagbrukssted, med en hel koloni nordmenn, stort sett fra indre Nordmøre.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

NORWAY TOWN - EMPIRE

Ved Lake Michigan, mellom Leland og Frankfort, ligger den vesle byen Empire, en gang et pulserende sagbrukssted, med en hel koloni nordmenn, stort sett fra indre Nordmøre. Dette var det tredje største sagbruket ved sjøene. De produserte gulvplank av hardved for Chicago.

Fotoreferanse 172/1: Restene av sagbrukslivet i Empire i 1985.

Norway Town kalte de bokvarteret nede ved stranda, rett ved sagbruket. Det hadde både sosial og geografisk avstand til byen ellers, selv om det tar bare 5-10 minutter å gå inn til selve Empire fra Norway Town.

Idag piper vinden umerkelig i vegetasjonen som dekker alle spor etter familielivet, kirkeliv, dansefester og lang arbeidsdag. Det eneste som står igjen under svaie ungtrær på stranda, er fundamentet til gangsaga. Når lokalhistorikeren Leota Nowicki viser rundt, kan en likevel se omrisset av ”byen” i hvordan grunnen er planert og utformet. Leota sier: ”Her lå husene nedover på hver side av gata. Det var kirke i den ene enden, og danselokale i den andre. Her hos nordmennene lærte vi sjottisen!” Leota er over 80, men deltar hver lørdag på dansekonkurranser m/middag – og spiller ragtime på pianoet, etter å ha traktert oss på hjemmelaget ostekake. Eva Deering er med oss, datter til Kristian Nestua Sæter og Eli Holten fra Vindølbakken. Hun er enke etter en av etterkommerne av en av de første som slo seg ned i Empire.

Vi henter Maude Lambkin på 99 hos frisøren, og blir med henne hjem. Hun demonstrerer hvordan Norway-Town-engelsk hørtes. Ordene kommer ut som på en linje, med forseggjort uttale i sakte tempo, jevnt trykk på alle stavelsene og like lange pauser mellom hvert ord. Det er ikke antydning til setningsmelodi i den lineære talestrømmen. Poenget var å finne det rette ordet og få det ut riktig. Selvfølgelig må de ha snakket slik!

Maude forteller at nordmennene ble gjort narr av for språket sitt. Sivert Eriksen forteller i brev skrevet i 1973, at Yankee-ene i tillegg var sjalu på ”the Norskies”, og kastet både stein og kjepper etter dem. Pete Christensen som var en av lederskikkelsene i Norway Town, forfulgte en av ”hetserne” helt til losjihuset en gang. Den forfulgte hadde Pete rett i hælene da han kom til døra, og sprang rett gjennom fluenettingen med et gaul. Det pleide å være skikk på tingene der Pete var.

*

Det går fram av dagbøkene til en Mrs. Fischer, at John LaRue kjøpte 40 acres land i Empire i 1887, og fra denne glenna i skogen vokste landsbyen Empire opp. John LaRue kom fra Chicago opp til Syd Manitou-øya i 1847 eller -48 av helsegrunner, og levde av skinnhandel med indianerne m.m. Bosettingen i området rundt Empire begynte omtrent samtidig. Township-et ble gradvis organisert fra ca. 1865.

I 1895 hadde Empire allerede 800 innbyggere, og ble dette året gitt småbystatus. Navnet skriver seg fra en hjuldamper – ”Empire State” – som måtte kjøre opp på land her i 1849, for å unngå å synke av en stormskade.

Sønnen til grunnleggeren John LaRue – Frank LaRue - ble gift med surn’dalingen Ellen Baver. I Norge het hun:

 

Eli Utistua Bævre
Frank var født i Empire i 1872, Ellen samme året i Surnadal. Frank var utdannet lege på østkysten - i New York og Virginia. Ellen var den første sykepleiersken som ble utdannet vest for New York! Hun ble uteksaminert fra University of Michigan Hospital i 1894. De giftet seg i 1897.

Frank var lege i Empire i fern år, 1889-94. Han var etterpå lege i Otsego County, og bosatte seg så i Elberta hvor Ellens familie bodde.

Eli arbeidet i et tett samarbeid med mannen sin i mange år. De var nærmest en institusjon i området. Selma Christensen Edison skriver i sine barndomserindringer: ”En gang gikk jeg ned bakken med Dena Setter, og vi møtte Ellen LaRue med den lille svarte veska si. Dena skulle være hos oss om natten. Neste morgen fikk vi vite at det var kommet en ny baby hos Setter’s om natten. Jeg var helt sjokkert - og jeg som bare hadde vært en tomme fra den veska! Alle i byen visste hvem Ellen LaRue var. De bodde der hvor Maude Lambkin bor nå.”

Slik får vi vite at Eli Bævre også fungerte som jordmor i distriktet. Her tok hun altså imot en liten setergarding i Michigan!

 

Anders Ø. Røen og Randi Holden
Vi foregriper begivenhetene litt her. I 1891 kom E.R. Dailey, presidenten for sagkompaniet i Empire, til Frankfort for å skaffe arbeidsmannskap til sagbruket. Han hyret Anders Ø. Røen fra Rindal (f. 1863) som sagmester. Han fikk i oppdrag å skaffe mannskap og ta dem med til Empire. Det var lite arbeid i Frankfort akkurat da, så Anders kom oppover med en flokk slekt og venner, de fleste fra Rindal, Surnadal og Stangvik. Anders seilte opp til Empire med familien og alt godset sitt, inklusive kua si. De hadde ti års arbeidskontrakt.

De tok inn midlertidig i vedskottet til Mrs. Gordon i Empire, mens de reiste et stort hus for familien som også skulle være losjihus for karene han brakte med seg, samt tjene som kirke når den omreisende presten kom på besøk.

*

Anders kom til USA da han var 19 år. Han kom via Castle Garden i New York, og reiste med tog til Traverse City. Han slo seg ned hos en nær slektning i Eden i Benzie County - nær Beulah. Han gikk et par år på Benzonia Academy, og så startet han som ”lumberjack” - tømmerhogger.

1887 ble Anders gift med Randi Holden fra Myrann - Nordvik. Familien oppgir fødselsåret til 1869, og at hun kom til Amerika 16 år gammel, på billett betalt av onkelen Anders Holden i Elberta. Randi fikk arbeid på hotellet til Mrs. Cutler, og lærte matlaging og hushold.

Anders og Randi bygde hus i Elberta, og Anders arbeidet på sagbruk og på lunningsplasser.

*

I Empire fikk Anders og de andre fritt tømmer av sagbruket og arbeidet iherdig med å få opp hus. Flere av arbeiderne giftet seg, og Norway Town tok form etterhvert som familiene vokste i antall og størrelse. Det var 11 hus i Norway Town i 1903, og Ole Sylte bygde det tolvte rett sør for Anders Røen. De bygde husene av bord og tjærepapp, og det skal ha vært forbausende gode hus.

Det var en gate, ”Sawdust street” – ”Sagmagatå”. Familieboligene lå på den ene siden, på den andre siden var det sovehytter for de ugifte mennene som hadde vask og kost hos familiene. Etterhvert som ungkarene giftet seg, ble disse ”man-shanty-ene” brukt til sommerkjøkken, skur eller bryggerhus. I hver ende av gata var det en vannpumpe, og ungdommene hadde jobben med å pumpe vann på vaskedagene. I hver ende av denne gata lå også de to sosiale byggene: Danselokalet og kirken. De satte opp en høy slank trestamme som de fant på stranden, og heiste både det norske og det amerikanske flagget over ”byen”, og en vittig sjel døpte om ”Sagmagatå” til ”Flag Street” – ”Flagg-gatå”.

Sivert Eriksen som kom fra Norge til Norway Town i 1903, ble møtt av broren på togstasjonen. Han skriver: ”Kunne dette være byen vi hadde hørt så mye om? En rekke værbitte hus som så ut som norske rorbuer?”

I førstningen ble de kirkelige handlingene foretatt i hjemmene. Oftest i stua til Ole Haugen, svogeren til Anders Røen. Presten kom en gang i måneden fra Suttons Bay, senere oftere - fra Frankfort.

Norway Town hadde egen søndagsskole, der det ble undervist i bibelhistorie og Luthers lille katekismus. Senere gikk de også til metodistenes søndagsskole og gudstjenester oppe i Empire.

De hadde eget ungdomslag, med regelmessige møter og underholdning. Noen av ungdommene vågde seg opp i byen på dans, og ble meget imponert over den amerikanske square-dansen. En jente fra Norway Town lærte seg den også.

Mange unge jenter fra Norway Town hadde jobb i Empire som hushjelper eller på hotell, men på lørdagene kom de ned til Norway Town til lørdagsdansen. Ifølge Leota Nowicki kom det andre også, for å lære sjottis o.a. Danselokalet ble først bygd på stranda, men sand og snø ødela hardvedgulvet, og de satte opp et nytt lokale syd for Røens, på ”Shea-farmen”. Der hadde det bodd en svenske da Anders Røen og flokken hans kom. På ”Shea-farmen” lekte barna hele sommeren og gikk på ski på tønnestaver om vinteren.

Anders Røen var en flink spillemann både på fele og på trekkspill, populær på sammenkomster både i Norway Town og nede i Elberta/Frankfort. Alle gikk på dansetilstelningene i Norway Town, mødre med småbarn og besteforeldrene. Ølkaggen var parkert i et kløftet tre, men det var aldri fyll og bråk. Lederne for samfunnet, Anders Røen og Pete Christensen, fulgte det alltid orden med, blir det sagt.

Fotoreferanse 174/1: Anders (Andrew i USA) Røen. Sønnene er fra venstre: Bernhart, Gilbert og Alfred | Tilhører: Eva Deering | Kopi: Bud Palin.

Et annet populært tidsfordriv i Norway Town, var å sitte på stranden om sommerkveldene og se utover Lake Michigan, på båtene som gikk forbi og på solnedgangene. Eller sitte på en plass de hadde mellom husene, som var belagt med bord, og spille kort, mest det popultere ”Pedro”, og drikke øl etter en lang dag og lange arbeidsuker.

De norske kvinnene gikk ikke ofte opp i byen. Arbeiderne fikk betalt med kuponger på bruket, og de handlet inn for husholdningen på brukets egen butikk, og betalte med kupongheftene. Når de norske kvinnene en sjelden gang gikk på handel i byen, gikk de i samlet flokk, anført av en som kunne litt engelsk. Bare de som hadde hatt jobb blant amerikanere før de giftet seg, kunne engelsk.

Familiene gikk ofte til hverandre og ble traktert med kaffe og kaker - en sjelden gang vanket det en dram. I 1890 - 1905 var betalingen på bruket 15 cents pr. time, $ 1,50 pr. dag. Etter 1905 ble det $ 1,75 pr. dag. Lastingen av båtene ble betalt bedre: 35 cents pr. time før 1909, 40 cents etter 1909.

Lokomotivet som fraktet tømmer og trelast, representerte stor brannfare. Hans Drøpping var fyrbøter på lokomotivet. Bruket brente i 1906. Om lokomotivet hadde skylda skal være usagt. De av nordmennene som trodde at bruket ikke ville bli bygd opp igjen, reiste. Pete Eriksen og Lars Sylte flyttet til Washington State. Sivert Eriksen reiste også over, for han trodde han ville like å bo blant fjell igjen. Det gjorde han ikke, og kom tilbake til Michigan. Han forteller at lønningene var like lave på vestkysten som i Michigan.

Bruket ble bygd opp igjen, noen norske familier flyttet tilbake, og belgiske arbeidere flyttet inn. Forholdet mellom belgierne og nordmennene var svært godt. Belgierne drakk øl, heter det, mens ”The Norskies” drakk sterkere saker. Om sommeren gikk begge nasjonaliteter på øl når de stod i med lastingen av båtene.

Tre dager tok det å legge opp lasten for en lekter på piren. To arbeidslag à seks mann, med tre vogner hver, stod på hardt. Selve lastingen krevde erfaring og trening. Karene hadde fotside fangskinn av lær, som plankene og bordene skled mot. Ti timer tok lastingen - mens ”vanngutten” sprang til byen etter øl, noe som hørte med i denne delen av prosessen. Sjøfolkene på sjøene utnevnte arbeidsstokken i Norway Town som de raskeste lasterne ved sjøene.

1909-ll gikk bruket med to skift, ti timer på hvert.

Skogen holdt på å bli uthogd da første verdenskrig brøt ut. I 1915 begynte nordmennene å forlate området, med stor ulyst reiste de, blir det fortalt. Da bruket brente igjen i 1916, var det slutten. Folk dro nedover kysten av Lake Michigan til Muskegon, og også til bilindustrien i Detroit. Sagbruk for det lokale markedet ble gjenoppbygd.

Ti år tok det for vind og vann å lage sandstrand igjen der sagbruket og kaiene hadde stått. Førti år tok det å gnage ned stolpene under vann. Ellers har vannstanden steget og graset har grodd over alle merker etter aktiviteten. Selve byen Empire, lenger inn fra sjøen, er idag en liten idyll for de fastboende og for turistene om sommeren.

Fotoreferanse 175/1: "Norway Town" ved Empire mens det var full drift ved bruket. | Tilhører: Empire Museum (Røen-samlingen) | Kopi fra negativ: Børre Strand.

 

*

Få av våre ble igjen. Anders og Randi Røen ble igjen. De kjøpte seg jord øst for Empire, og bygde opp en fin farm. Anders hadde også saloon i byen. Saloonene var stengt om søndagene, men folk klatret over plankegjerdet bak Røens saloon og hadde dans i lokalet om søndagsettermiddagene!

Barna til Anders og Randi var: Alfred/Gilbert/Benny/Sivert/ Andrew. De hadde seks gutter til, men de døde av krupp/kikhoste/ørebetennelse. De to første arbeidet i marinen, Andrew på flystasjonen i Empire og Benny og Sivert var lærere. Røen-familien gjorde det godt økonomisk.

Det var store avisskriverier om de tre yngste da vi oppholdt oss i området. Sivert gikk ut av hjemmet for flere år siden, og siden har ingen sett ham. Benny var invalidisert og avhengig av Andrews hjelp og pleie. De ble begge funnet døde i hjemmet. Andrew hadde tydeligvis fått hjerteattakk, og Benny døde av mangel på tilsyn.

Fotoreferanse 175/2: Randi (Holden) Røen og sønnen Sivert, Norway Town - Empire, Michigan | Tlhører: Eva Deering | Kopi: Bud Palin.

Fotoreferanse 176/1: Røen-farmen i Empire. 1985.

Avisene hadde store overskrifter med etterlysninger etter Sivert, og han skulle erklæres legalt død i mai-85.

Anders Røen var hjemme i Norge i 1893, og hadde med over igjen søstre, besteforeldre og en onkel.

Randi døde 86 år gammel, etter 65 år i Empire. Anders døde i 1946.

 

John Holden
Broren til Randi, John - kalt Jo, var ungkar. Han arbeidet i skogen og på sagbruket i Empire. Moren - Ane Olsdatter (Asbø) bodde hos John. Faren Nils bodde nok også der. Hvem av denne familien som hadde mat- og kjøttforretning i Burdickville, ikke langt fra Empire, er ikke klart. ”Holdens groceries - fresh meat.”

Andrew Røen var en ivrig lokalhistoriker. Han satte opp denne lista over innbyggere i Norway Town for Leota Nowicki:

Andrew Oleson Roen fra Rindal
Randi Holden Roen fra Norwick
Peder Christensen
Ole Sylte
Lars Sylte
Nels Holden
Nick Engdal
Ole Settem
Tom Andersen
Ole Hagen (Skal nok være Haugen)
Severt Ericksen
Andrew Osbo
Norwick
Lars Roen
Mrs. Holden
John Holden
Selma Christensen Edison
Pete Oleson
Nick Rockstad
Einer Gillness
Marie Vanderveir
Sigrid Engdal
Joe Erickson, Sweden
Anton Johnson, Oslo
Fredrica Christofferson-Johnson, Oslo
Anna Christofferson, Oslo
Becker, Bergen
Josephine Solem Dorsey
Hans Dropping

Det er sterkt å beklage at Andrew Røen døde rett før han kunne blitt intervjuet!

 

”Satter Hill” i Empire

Christian Satter og Ellen Holten
Dette er Kristian f. 1868 fra Nestua Setergarden, og Eli Larsdatter Holten, fra Vindølbakken, sier HH. (Mulig feil hos HH.)

Christian reiste til Montana og arbeidet i gullgruvene, men likte ikke arbeidet. Han hørte om skogsarbeidet i Michigan, og dro dit.

Ellen, som Eli ble hetende i Amerika, (f. 1872) ble spurt av Mr. Smiseth da han reiste til Amerika, hva han skulle sende til henne når han kom dit. En billett, ville hun ha, og det sendte han.

Hva Mr. Smiseth het til fornavn, vet ikke barna til Eli.

Eli reiste sammen med tre brødre til Liverpool: Peder (Pete), Stor-Lars og Litj-Lars (Louis). Eli kom bort fra brødrene der, eller de skilte lag på annet vis. Kom fra hverandre gjorde de i alle fall, og Eli kom uten brødrene til Amerika og reiste innover i landet med tog. Et sted gikk hun av toget ute i ødemarken, og så ikke en sjel. Omsider kom det en mann, og så et tog, og hun var veldig redd for at toget gikk feil vei, og at hun reiste tilbake igjen. Toget kom da til Frankfort, men hun så ingen Mr. Smiseth. En vakker og velkledd mann kom bort til henne og spurte om hun var Eli Holten. Han fortalte at Smiseth var død, men at Mrs. Smiseth hadde arbeid til henne på hotellet hun eide. Eli ble opplært til kokke, og var det i lengre tid. Senere kom hun til et sommersted på North Manitou-øya, og så til D.H. Day i Glen Haven, rett nord for Empire. Eli var konfirmert i Norge sammen med Eli Bævre LaRue, og det ble Dr. LaRue som fikk Kristian og Eli Holten gift. “I know of a nice man for you, Ellen,” sa han. (Jeg vet om en kjekk mann for deg, Ellen.) Så Dr. LaRue presenterte Eli for Kristian.

Kristian tok aldri skogsarbeid i Empire, men han hadde saloon i byen. Det skal ha vært en saloon-keeper som det stod respekt av. Bare han nikket megetsigende til medarbeideren bak disken, ble det øyeblikkelig stille i lokalet! Medarbeideren Martin var fryktet.

Etter to barn, sa Eli at saloonlivet ikke egnet seg som barneoppdragelsesmiljø, og de kjøpte jord og bygde opp farmen sin bak Empire, oppe på platået hvor en har utsikt over hele Empire og vestover Lake Michigan. De hadde 160 acres, 14 melkekyr - og kinnet smør som de solgte til butikkene i Empire. Ellers dyrket de bønner/poteter/mais/kveite/havre/buckwheat. De alte opp ungdyr til kjøttsalg. Dessuten hadde de frukthage til eget bruk.

Barn: Dina -97/John Rudolph -98/Louise -1900/Agnes -02/Eva -09/Ronald -16. Eli døde i 1941, Kristian i 1959. Farmen er ikke i familien lenger, men bakken opp dit er fortsatt kalt: Satter Hill.

Fotoreferanse 176/2: John Rudolf Satter - Empire, Michigan | Tilhører: Eva Deering | Kopi: Bud Palin.

Fotoreferanse 177/1: Døtrene på Satter Hill! | Bak fra venstre: Agnes, Dena og Louise | Eva Deering foran | Tilhører: Eva Deering | Kopi: Bud Palin.

Fotoreferanse 177/2: Satter Hill 1985.

 

Søsken av Christian og Ellen som kom
Brødrene som Eli ”mistet” i Liverpool kom også til Amerika. En av Lars-ene og Pete kom til Montana. Den andre Lars-en vet ikke slekta i Michigan noe om. Pete hadde mange barn.

Eli hadde en søster som også kom til Empire. Hun het Rena i USA. Sikkert Randi eller Rannei i Norge. Hun dro videre til Chicago hvor hun ble syerske. Hun skal ha vært både flink og vakker. Hun ble gift med G.M. Ward, og 42 år gammel fikk hun en sønn, ble sinnsyk etter det - og var på sykehus resten av livet. Sønnen fikk en ukjent skjebne.

Elis andre søster som kom til Amerika - Ingeborg, kom alene, og havnet i Seattle, gift Roebuck. Han bygget hus. Bodde i det ene, mens han bygget det neste.

Kristians halvbror Arnt, slo seg først ned i Seattle, senere i Palo Alto i California. Han ble gullsmed, og hadde egen butikk. Han kom senere enn Kristian. Han hadde en sønn og en datter. Sønnesønnen (dattersønnen?) havnet i kystvakten i Traverse City, og kom slik senere i kontakt med Kristians etterkommere. Arnt skrev navnet Sether i Amerika.

Kilder om Empire: Lokalhistorisk hefte: ”Some other day” – minner fra Empire. Mest av Andrew Roen/Sivert Eriksen. Samtaler med: Leota Nowicki/Norm Satter/Eva Deering/Maude Lambkin/John Rudolf Schei. Utdrag av brev fra Sivert Eriksen - 1973. Han var da 90 år og bodde i Lansing, Michigan. Hans skildringer er skrevet på eksepsjonelt godt engelsk, med en litterær uttrykksevne langt ut over en vanlig amatør. Ukjent hjemsted i Norge.

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden