7. juni 1874 organiserte de norske i Northport en menighet de kalte Den Norske Evangelisk Lutherske Kirke. Pastor Ruh som bodde i Alpena, var presten som hjalp dem.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

ORGANISERINGEN AV KIRKELIVET

Northport

7. juni 1874 organiserte de norske i Northport en menighet de kalte Den Norske Evangelisk Lutherske Kirke. Pastor Ruh som bodde i Alpena, var presten som hjalp dem. Samtidig bestemte de seg for å melde seg inn i Den Norsk-Danske Evangelisk Lutherske Kirke i Amerika, men kort tid etter gikk de over til Den Norske Synode.

Fotoreferanse 178/1: Glassmaleriet bak alteret i Congregational Church i Benzonia. Laget av Allan Vigland, sønnesønn av Gjertrud Sæter fra Surnadal.

Isaac Garthe ble valgt til leder for tre år, Kristen Olsen ble styremedlem for to år og Paul Johnson for ett år. Staale Johnson ble sekretær. På et møte 28. august ble Steinar Garthe valgt til kasserer.

Medlemmene samlet seg i hjemmet til Isaac Garthe 4. oktober. De bestemte seg for å sende kallsbrev til pastor Ruh i Alpena, spørre ham om å bli menighetens prest, og preke fire ganger om året i Northport, for 48 $. De bestemte også at hvert medlem skulle kjøpe en Landstads salmebok, og Staale Johnson ble utnevnt til klokker.

Det var ingen kirkebygning, sa møtene ble holdt rundt i tømmerhyttene hvor folk bodde, og senere i forsamlingshuset i byen og i skolehuset. ”Ladies’ Aid Society” - kvinneforeningen, som ble startet i 1874, holdt møtene i hjemmene til medlemmene.

De tok til med kirkebyggingen i 1885, og kirken stod ferdig i 1886. Kirkens konstitusjon ble forfattet i 1877, signert av medlemmene 9. juli. Pastor Rystad betjente menigheten da.

Fra 1879 til 1882 var menigheten betjent av pastor Abel Anderson som bodde helt nede i Manistee, sør for Frankfort. Det var lenge mellom gudstjenestene, derfor ble kvinneforeningsmøtene lagt til søndag ettermiddag, og hele familien deltok, slik at det hele fikk mer karakter av å være gudstjeneste. De leste preken og sang salmer. Mens fergene gikk mellom Northport og Manistique på Nord-halvøya, pleide søndagsmøtene å samle mye folk, for sjØfolkene på fergene var for en stor del nordmenn, og de kom på møtene.

I 1882 fikk de pastor John J. Maakestad som bodde i Suttons Bay, og som ble værende i 36 år. Nå kom presten hver tredje uke. Maakestad var denne lille kirkens første og eneste faste prest. Han holdt den siste gudstjenesten i denne kirken 2. juli 1918. Menigheten gikk sammen med Vår Frelsers Menighet, og kirken ble lukket l. mars 1919. Den ble kjøpt av Erling Bruseth og Kristen Telgard (Teilgaard), og ble senere solgt til Edward Larson. Han og svigerfaren, Ole Moe, som hadde vært to av de opprinnelige byggerne, tok den omsorgsfullt ned i 1920 og brukte tømmeret til å bygge opp igjen huset til Larson, som var brent ned.

 

Splittelse
3. januar 1881 gikk en del medlemmer ut av den første organiserte menigheten, og grunnla Vår Frelsers Evangelisk Lutherske kirke. De ble senere medlemmer av United Church i Amerika.

Denne kirkegruppen holdt også møter i skole, forsamlingshus og i hjemmene. De satte opp kirke i 1888. Avisen skriver at Staale Johnson har en tilgivelig stolthet over det vakre kirketårnet og spiret, og avisen skryter videre av at kirken vil bli en pryd for byen.

Menigheten hadde kvinneforening som møttes hver måned. Om sommeren, før og etter århundreskiftet, kom prestestudentene Mickael Mickelson og Anton Lea fra Augsburg-seminaret, og hadde sommerskole for menigheten i tømmerhytta hvor den første menigheten delte seg, og hvor også katolikkene hadde holdt til en tid. Studentene hadde også ”sangskole” om kveldene i de hjemmene som hadde orgel.

Fra 1916 begynte menigheten å ha gudstjenester på engelsk nå og da. Ellers brukte de bare norsk.

Presten de hadde de første seks årene - Stenson, bodde også helt nede i Manistee. De hadde problemer med kontinuiteten med prest, og hadde et par perioder med møter i hjemmene og tilfeldige gjesteprester. Anders J. Raftshol var prest 1902-1916, og ble gift med Maret Waagbo, (Bæle-slekt).

Pastor Fjeseth var prest da menighetene gikk sammen igjen.

 

Sammenslåing
30. september 1918 gikk de sammen og formet menigheten Bethania Lutherske Kirke. Dette som et resultat av unionen av alle norske lutherske kirker i USA, som ble opprettet i 1917. Svært få ble stående igjen utenfor.

Ettersom Vår Frelsers Kirke var den største bygningen, ble den andre solgt.

Dette er navnene på dem som signerte kirkekonstitusjonen av 19. november 1919: Nels Fredrickson, Johan Telgard, Ole Fredrickson, Ole A. Moe, Ole Martinson, John O. Peterson, Edvard Larson, Elling Talgo, John N. Holton, Stanley Garthe, Peter Eiken, Edwin Larson, Ole Anderson, Ole Larson, John A. Swenson, Ludwig Garthe, Erling Bruseth, Johannes Hagen, Kristian Telgard, Fredrick Fredrickson, John Pederson, Oscar H. Peterson, Seth Garthe, Esten Garthe, Nels Blacken, P. Chlausen, Anders Nilson, Martin Melkild.

Isak Garthe opplyser i sin artikkel i 1875, at det norske settlementet i Northport består av 14 familier. Når kirkene går sammen i 1919, blir konstitusjonen signert av 25 familiefedre. Det er ganske imponerende at en så liten etnisk gruppe i et fremmed land har overskudd både i det timelige og det åndelige til å dele seg opp i to menigheter i en periode!

Bethany-kirken ble senere f1yttet til ny tomt, og også snudd rundt fra østvendt inngang til sydvendt – snudd rundt der den stod ved hjelp av hester, og satt på plass på ny mur. Det må ha vært svært mye tiltak og energi i disse folkene!

Kirkestallene ble ikke revet før i 1933. Full kjeller for sosiale samlinger sammen med f1ytting og snuing var fullført i 1925. Hele skipet ble panelt og nymalt i 1930. Etter brann i tårnct og taket i 1937, ble den igjen restaurert.

Alle kirkelige handlinger foregikk på norsk helt til 4. januar 1927, da de gikk over til engelsk, unntatt ved enkelte spesielle anledninger. I tredveårene ble det holdt en del gudstjenester på norsk, men etter nattverdsgudstjeneste på norsk 8. juni 1941, har det ikke vært brukt norsk i denne kirken.

Pastor K.R. Torvik var prest her i 1929-1931. Etter brevveksling med Torvik våren 1985, ble det klart at han stammer fra Romsdal, ikke fra Surnadal.

Idag er Bethany-kirken i Northport slått sammen med Immanuel-kirken i Suttons Bay, med prestebolig i Suttons Bay, og felles prest.

Fotoreferanse 180/1: Bethany-kirken i 1985.

 

Suttons Bay

24. august 1874 møttes de norske i Suttons Bay i et av hjemmene for å organisere en menighet. Husandaktene var ikke tilfredstillende i lengden. Resolusjonen ble satt opp i tre punkter:

  1. Denne menigheten skulle holde fast ved den Lutherske lære som sa at Bibelen er kilden til sannhet, kunnskap og liv, sammen med de Lutherske konfesjoner.
  2. Menighetens navn skulle være Den Norske Lutherske Kirke.
  3. Menigheten skulle melde seg inn i Den Norsk-Danske Evangeliske Lutherske Konferanse, som hadde organisert andre menigheter i denne delen av Michigan.

Esten L. Bahle og Paul Hansen ble valgt til kateketer, og Lars E. Bahle ble valgt til sekretær. Stemmeberettigede medlemmer var: Niels Einarsen, Osmund Olsen, John Toresen, Lars Christiansen og Martin Pedersen. I alt åtte stemmeberettigede medlemmer.

Formell konstitusjon for kirken ble ikke forfattet og vedtatt før nyttårsdag 1877.

27. september 1874 kalte menigheten pastor Ruh til å tjene menigheten fire ganger i året, noe han aksepterte. På samme møte ble Lars Christiansen valgt til kasserer.

Da pastor Ruh kom, gav han menigheten orientering om Den Norske Synode, og det endte med at menigheten meldte seg inn der, i stedet for å bli med i ”Conferencen”. De mente at Synoden samsvarte med det de var opplært i hjemme i Norge.

Ettersom menigheten vokste, vokste også behovet for fastboende prest og kirkebygg. I juni 1875 ble det bestemt å få til et møte med folket i Northport, med det formal å bygge en felles prestebolig. Det er uvisst om det ble holdt noe møte. I alle fall ble det ikke noe resultat.

1. november bestemte menigheten å ta fatt på et byggeprogram for kirke, så snart menigheten ble i stand til det. Til nå hadde de gudstjenestelige møtene vært holdt i hjemmet til Paul Hansen. 7. mai 1876 holdt menigheten sin første gudstjeneste i skolehuset, hvor de fortsatte å møtes helt til kirken var ferdig.

6. august ble styret gitt løyve til å starte byggingen av prestebolig, for de hadde nå kalt en fastboende prest. Huset stod ferdig i 1883. I 1884 foregikk den siste innsamlingsaksjonen for å betale kostnadene. Alt var nå klart for å ta til med kirken.

27. november 1884 ble det samlet inn 391 $. Lars Hokstad, John Syvertson, Herman Morek og Lars Bahle utgjorde byggekomiteen. Pengetilsiget gikk tregt om vinteren, og mange mente at tiden for å bygge kirke ennå ikke var kommet. Etter mye inderlig overtalelse fra pastor Maakestads side, og løfte fra John Syvertson om å betale l/8 av utgiftene, vedtok menigheten, i mai 1885, planene fra byggekomiteen om å bygge 46x28x18 fot.

De hadde ennå bare 400 $, og måtte låne 200 $ før de kunne gå i gang. Styremedlemmene var nå: Nils Bolme, Andreas Pedersen og Anders Amundson. John Syvertson ble valgt til å skaffe tømmer, og til å ha ansvaret for selve konstrueringen. Tømmerstokkene var gaver fra medlemmene, og de ble skåret gratis ved Greilicksagbruket. Andreas Holstad ble valgt til å erstatte Lars Bahle og Herman Morek i byggekomiteen.

Kirken var ferdig høsten 1886, til en pris av 1.000 $ pluss fritt arbeid og materialgaver.

Etter dette store fellesløftet ble det skisma i menigheten i 1890, og flere brøt ut.

Denne første kirken i Suttons Bay heter idag First Evangelical Lutheran Church. 31 medlemmer var registrert da menigheten ble grunnlagt i 1874, i 1910 var det 351 som tilhørte menigheten. Ved 100-årsjubileet i 1974 hadde de 88 medlemmer, av disse var 74 aktive nattverdsgjester.

Forfatteren var gjest på en konfirmasjon i denne kirken, våren 1985. Det var som å gå 50 år minst tilbake i tiden. De tre konfirmantene stod opp og avla en serie med løfter som dagens norske konfirmanter aldri har hørt om. Gjennom en serie med tvil og drøftelser i forbindelse med fusjonene av den norske kirken i USA, er denne lille menigheten i Suttons Bay en av de halsstarrige i den lille gruppen som står på gamle ortodokse læresetninger fra den norske statskirken i forrige århundre. Det understrekes av at denne menigheten så høyt og tydelig ”amen” med norsk uttale slik som det høres ut på indre Nordmøre den dag i dag. Ikke noen ”eimen” der nei. Det var en av ætlingene til Ingri Gartrønningan og Kristen Blækken som ble konfirmert. Forfatteren var svært usosial på lunchen i underetasjen, og konsentrerte seg bare om bordkavalerene Eddie Gravvold og Julius Johnså Sæterbø! De kunne ikke forstå at en kunne gå ut av den norske statskirken etter å ha avlagt konfirmasjonsløfte. De gamle hedersmenn kunne ikke forsone seg med at konfirmasjonsløftene er forsvunnet i Norge.

Forfatteren anbefaler leseren å lese professor Odd S. Lovoll’s bok ”Det løfterike landet”. Det er faktisk en bok om hva som hendte da halve befolkningen i Norge ”falt ut av” den norske statskirken i løpet av et par generasjoner, og måtte bygge opp en ny kirke for seg og sine på et nytt kontinent, ofte helt uten hjelp av prester. En må bli veldig imponert av den evnen vanlige mennesker hadde til selvstendig tenkning og det kunnskapsnivået de hadde m.h.t. teologi og kirkespørsmål ellers. Siste halvdel av 1800-tallet var en renessanse i åndsliv, politikk og kultur i det norske samfunn, som må ha gått helt ned på ”golvet” i det norske folk. Det må ha vært slik, når en ser Lovolls helhetlige skildring av kirkeutviklingen i USA blant våre folk - avspeilet i disse små lokalsamfunnene i denne utkanten av Michigan før århundreskiftet. Det ville ha vært et meget interessant prosjekt for både forfatter og leser, hvis en kunne ta fram de norskspråklige kirkeprotokollene i Northport, Suttons Bay og Frankfort, og lagt dem til grunn for en bok om den norsk-amerikanske kirkestriden i USA – i lokalutgave herfra. Protokollene er mikrofilmet, men forfatteren hadde den store opplevelsen å lese originalene våren 1985. Ingen, med unntagelse av et par i hver menighet, kan idag lese protokollene. Det fører dessverre for langt å gå helt inn i kirkestriden lokalt, men her kommer en oversettelse av framstillingen i 100- årsskriftet for First Lutheran Church:

- ”Det er et bevis på den åndelige styrke og stabilitet i denne menigheten at den nå etter 100 år, ved Guds nåde, fremdeles er tro mot Skriften og de konfesjonelle lutherske prinsipper. Dette er enda mer bemerkelsesverdig når en tenker over at den har overlevd to større læredoktrine-kontroverser i Synoden, og en annen kontrovers med hensyn til medlemsrelasjoner med Den Lutherske Kirkes Missouri-Synode. Den første striden oppstod i 1880-årene og sentrerte på doktrinen angående valg og predestinasjonslæren. I denne striden fikk også motsetninger i menigheten sin utløsning. Men ved Guds nåde og den utmerkede debatt, ledet av pastor Maakestad, forble hoveddelen av menigheten tro mot Guds ord, og også mot Synoden. Kirkens protokoller bevarer omsorgsfullt disse drøftelsene og resultatet.

Den andre store kontroversen nådde sitt høydepunkt i 1917 i Synoden. Den var resultatet av å skulle tvinge fram en sammenslåing av alle skandinaviske lutherske kirker i Amerika, uten hensyn til læreforskjeller. Det lyktes i stor grad. First Lutheran Church ble også revet med i arbeidet med sammenslåing. Uten tvil var dette et resultat av dårlig informasjon og at menigheten var uten prest i denne skjebnetime. Pastor Maakestad hadde fått kallsbrev i november 1917, og han aksepterte det. Pastor Guldberg ble så kalt til prest, og kom sent på året i 1918. Pastor Guldberg hadde også latt seg rive med, men hadde fra første stund hatt sin alvorlige tvil om dette var riktig og til Guds behag. Mange menighetsmedlemmer hadde også sterk tvil. Dette skapte mye uro. Resultatet ble at pastor Guldberg tilbød seg å gå av som menighetens prest i oktober 1921, og sa samtidig at han ville trekke seg ut av sammenslutningen. Han gav menigheten seks måneders varsel. Menigheten godtok at han trakk seg, men de gjorde ingenting for å kalle ny prest, og flere i menigheten studerte denne sammenslåingen grundig.

1. april 1922 hadde menigheten kommet til en avgjørende bestemmelse. Den dagen kalte menigheten pastor Guldberg til sin rette prest igjen, og sendte inn sin utmeldelse til Den Norske Lutherske Kirke i USA. De fastslo at de nå erkjente at sammenslutningsdokumentene var et kompromiss mellom sannhet og villfarelse, og slik ikke viste respekt for Guds hellige og inspirerte ord. På samme møte søkte de igjen om å bli opptatt i Den Norske Synode. First Lutheran Church var igjen tilbake i sin åndelige fold. Menigheten kom ikke fra dette uten skade. Men de som forble tro mot sin kirke, ble styrket i sin overbevisning om å forbli tro mot Guds ord, selv til minste detalj, uten hensyn til konsekvensene.

Denne samme ånd var synlig også i uenigheten om medlemskapet i Den Lutherske Kirkens Missouri-synode. Den reorganiserte Norske Synode nøt enigheten i innhold og målsetting med Missouri-synoden i over tredve år. Men tidlig i 50-årene ble det klart at enheten ikke eksisterte lenger. LCMS beveget seg mot en sammenslåing med Den Amerikanske Lutherske Kirke, som ikke var i samsvar med Skriften. Etter hvert som dette faktum ble åpenlyst, erkjente Den Norske Synode at medlemskapet måtte oppheves. Det ble gjort i 1955. Men medlemskapet i Den Synodiske Conference fortsatte. Dette fortsatte fordi Synoden fremdeles stod sammen med Wisconsin-synoden og Den Slovakiske synoden. Noen av prestene mente at løsningen ikke kom fort nok. Pastor Hilton i First Lutheran Church var en av dem, og han sang ut. I pakt med sin samvittighet søkte han avskjed fra Synoden i september 1960. Dette skapte spenninger i menigheten, og mellom menigheten og Synoden. Men lovet være Herren, situasjonen løste seg da Synoden offisielt oppløste fellesskapet med Den Synodiske Conference i 1961. Pastor Hilton ble opptatt i Synoden igjen på 1964-konvensjonen.

Menigheten har alltid ønsket fred. Men nå og da oppstår det strid når det står om trofastheten mot Guds ord. Slik har det alltid vært i Jesu Kristi Kirke. Vi priser Gud for at menigheten har hatt en tro som ikke viker for problemene, når oppgaven er gitt av Ordet. Vi ber Gud om fred, og går framover med arbeidet for å forkynne denne fred for andre.”

*

Denne oversikten er ikke sakset fra 100-årsskriftet for at leseren skal fatte linjene i striden for luthersk enhet i USA, men for å gi et inntrykk av at kirkelivet var ikke bare et strev med å få samlet penger, arrangert dugnader, og omsider klare å reise et kirkebygg. I tillegg til dette konkrete arbeidet i et lite utvandrersamfunn, kom også oppgaven med å ta stilling i komplekse teologiske spørsmål i alle skisma og fusjoner. Videre skulle de søke ut prest som stemte med menighetens oppfatninger, når de omsider ble enige og signerte sin konstitusjon.

Igjen og igjen er forfatteren blitt imponert over selvtilliten de legger for dagen. Når presten svarer på kallsbrevet, kommer han for å prøvepreke, og de bedømmer ham etter prøveprekenen, ansetter ham - eller ikke. De er også sterke nok til å avsette presten, om han ikke preker i samsvar med deres ønsker, eller om presten foretar seg uakseptable ting. Når en tenker på at disse menneskene hadde lange arbeidsdager for å skape seg en tilværelse av ingenting, blir en imponert når en leser kirkeprotokollene. Imponert over individualismen som det grunnleggende trekket i våre landsmenn som tok spranget over til et nytt kontinent, imponert over evnene og orienteringsnivået i forhold til tidens strømninger, og hvordan de holdt seg orientert - alle av dem.

 

Surnadalsprest splitter kirken i Suttons Bay
Ole Eriksen Bersetløfta

Boken som har bilder og opplysninger om norske prester i USA opplyser: BERSET (BERGSETH), OLE ERIKSEN

Fotoreferanse 182/1: Ole Eriksen Bersetløfta.

Ordinert 1885. Prest i Norske Synode 1885-88, Antimissouri 88-90, Forenede Kirke 90-98, -, 07. Født i Surendalen, Indre Nordmøre, Trondhjem, 25 mai 1843, af Erik J.B. og Marit (f. Olsen), snedker, kolportør og lægprædikant, Kristiansund, 63-80, udv. 80, frekv. Luther Sem., 83-85 (C.T.), prest, Wadena, Minne., 85-86, Hawley, Minn., 86-98, emissær, Audubon, Minn., 98-07. Døde 12. jan. 1907. Gift med Trine Johanna Peterson Brevik, 76.

*

Ole Eriksen Berset var fra Bersetløfta. Da han var 10 år, ble eldste søsteren gift med Amund Andreasson Bele. Ole kjente sannsynligvis Lars Bahle i Suttons Bay, da han kom dit. I løpet av besøket som varte bare to uker, organiserte han utbryterne fra den norske kirken i den nye Immanuelkirken.

8. juni 1890 ble stiftingsmøtet holdt. Da kirken skulle restaureres og påbygges i 1964, ble grunnsteinen åpnet, og listen med navnene til grunnleggerne ble funnet: Lars E. Bahle, som ble valgt til president/L.j. Grønseth som ble sekretær/Andreas Holsted/Jonas Gelnes/Andreas Olsen/John Hogstad/ Lars Johnson Borseth/John Ask - senere utmeldt uten grunn/Fredrik Smiseth/John Telstad/Einar Seterbo/Knut Seterbo.

Listen i grunnsteinen var skadet av insekt, og L.J. Grønseth oppgav på sine gamle dager fire navn til: Mrs. Olava Hansen/Otto Mork/Halver Nelson/Arnt Holton/Einer Everson.

Det må være lov å si at Lars Estenson Bahle må ha vært en energisk mann, som orket å grunnlegge to kirker ved siden av hverandre omtrent, og med kort mellomrom! En må også ha sterke meninger i kirkespørsmål for å orke det. Det understreker at den norskamerikanske kirkestriden var intens og vanskelig.

Pastor Berset kom innom Suttons Bay på vei til The United Lutheran Convention i Minneapolis. Lars Bahle hadde bedt ham komme. Han blir regnet som kirkens grunnlegger og første prest.

Som eksempel på en kirkekonstitusjon, og fordi det er en prest fra Surnadal som har forfattet den, blir Immanuelkirkens konstitusjon trykt i sin helhet. Om det er pastor Bersets håndskrift er uvisst, men alt taler for det:

 

Konstitution og Bi-Love for Immanuels Menighed af Suttons Bay, Michigan

Kapitel I

Menighedens Navn:
Immanuels Menighed af Suttons Bay, Leelanau County, Michigan.

Kapitel II

Sec. I
Bekjendelse og Samfundsforbindelse.
Denne Menighed tror, lærer og bekjender at: Den Hellige Skrift, det gamle og nye Testamentes kanoniske bøger ere Guds Ord og derfor den eneste regel for dens Tro, Lære og Liv.

Sec. II
Som en kort, sand og ren fremstilling af Guds Ords lære, antager og bekjender Menigheden sig til den Norsk-Lutherske Kirkes bekjendelsesskrifter, 1st De Gamle Symboler, det Apostoliske, Nicenske og Athanasianske. 2det Den Augsburgske Konfession og Luthers lille Katekismus forstaaet i overensstemmelse med den udvikling som indeholdes i de øvrige Lutherske Skrifter.

Sec. III
Den offentlige Gudstjeneste foregaar efter den Norske Kirke’s Alterbog og Ritual dog saaledes som Menigheden finder det bedst tjenligt.

Sec. IIII
Denne Menighed agter at komme i forbindelse med den ”Forenede Norsk-Lutherske Kirke i America”.

Kapitel III

Sec. I
Medlemmer af denne Menighed ere alle de som paa lovligt møde ere optagne i samme og ikke efter optaget igjen udelukkede eller udtraadte.

Sec. II
Alle børn, af Forældre som tilhøre Menigheden, bliver ved Daaben medlemmer af samme.

Sec. III
Stemmeberettigede i denne Menighed ere alle mandlige medlemmer, som ere 20 aar, konfirmeret og ikke under kirketugt.

Kapitel IV
Menighedsmedlemmers optagelse.

Sec. I
Naar nogen voksen person ønsker at blive optaget som medlem af denne menighed, skal en saadan personlig melde sig til Menighedens Præst eller Menighedsraadet, som skal gjøre sig bekjendt med vedkommende vandel. Bifalder Præst og Menighedsraad hans optagelse forelægges sagen for Menigheden ved et Menighedsmøde til afgjorelse.

Sec. II
Enhver voksen der optages i Menigheden maa for optagelsen være gjort bekjent med Menighedens Love og Regler enten for Menighedsraadet eller paa et Menighedsmøde, og maa med et lydeligt - Ja – erklære at tilstemme samme og vil med Guds hjælp holde sig den efterrettelig.

Sec. III
Hvis Præsten og Menighedsraadet finder at nogen person bør nægtes optagelse da skal sagen forelægges Menigheden til afgjørelse ved et Menighedsmøde.

Sec. IIII
Voksne som optages i Menigheden maa:
1st Være døbte med den kristelige Daab.
2det Ikke føre aabenbar ukristelig vandel.
3die Erklære at de tilstemmer denne Konstitution og ere villige til i alle maader at holde sig den efterrettelig og til at deltage efter evne i Menighedens udgifter.

Kapitel V
Udstødelse af medlemmer.

Sec. I
Et medlem kan udstødes af Menigheden, naar det er bevist at han fremturer i aabenbart ugudeligt liv og ligger i aabenbare kjødets gjerninger. (Se Gal. 5te Kap. 19-21. vers)

Sec. II
Den anklagede skal have i det mindste 2 ugers speciel varsel og skal til samme tid have en kopi af anklagen tilstillet sig. Han skal ogsaa have ret til at forsvare sig, enten paa et Menighedsmøde eller hvis Menigheden saa bestemmer for en Kommitee udnævnt af Menigheden i dette øiemed.

Sec. III
Dog skal et saadant feilende medlem for udstødelse kan ske, i kristelig kjærlighed være ved Præst og Menighed formanet til Bod og Omvendelse efter Math. 18de Kap. 15-17.

Sec. IIII
Udstødelse af medlemmer skal kun ske paa de aarlige eller ordentlige kaldede specielle møder af Menigheden og skal fordre i det mindste 2/3 (to trediedele) af de opgivne Stemmer.

Kapitel VI
Udtrædelse af medlemmer.

Sec. I
Et medlem skal ansees at have udelukket sig selv fra Menigheden
1st Ved offentlig at have erklæret sig udtraadt.
2det Ved i mere end 1 aar at nægte efter evne at yde bidrag til dækkelse af Menighedens udgifter samt afbetaling af Menighedens gjæld, undtagen han er fritagen for disse forpligtelser.

Kapitel VII
Tab af Rettigheder.

Sec. I
Naar et medlem er udstødt af Menigheden paa den i denne Konstitution beskrevne maade eller naar et medlem er udtraadt af Menigheden paa en eller flere af de i denne Konstitution nævnte maader, skal han have tabt al ret inden Menigheden og al ret til Menighedens eiendom. Et saadant udstødt eller udtraadt medlem kan gjenvinde et medlems rettigheder kun ved optagelse igjen i Menigheden paa den i Konstitutionen foreskrevne maade.

Sec. II
I tilfælde af splittelse tilfalder eiendommen den del af Menigheden der bliver denne Konstitution tro. For at afgjøre hvilken del af Menigheden er Konstitutionen tro, skal den Forenede Kirkes Formand tilsammen med to (2) af ham valgte Præster overlades fuldmagt til at afgjore hvem der er Konstitutionen tro og for deres dom skal Menigheden bøie sig.

Kapitel VIII
Menighedsmøder og deres Ret.

Sec. I
Menighedsmyndighed og ret i sine egne anliggender udøves paa Menighedsmøderne der bestaar af de stemmeberettigede mcdlemmer og hvis beslutninger ere gyldigc naar Menighedsmødet er sammenkaldt paa lovlig maade.

Sec. II
At vælge alle Menighedens Embedsmænd.

Sec. III
At antage saadanne Love og bestemmelser, som er til Menighedens gavn, og stemmer med denne Konstitution.

Sec. IIII
At bestemme Salmebøgcr og Lærebøger.

Sec. V
At fastsætte Menighedens udgifter samt at bestemme hvorledes de nødvendige midler til sammes dækkelse skal skaffes tilveie.

Sec. VI
At bestemme om medlemmenes optagelse i Menigheden.

Sec. VII
Menigheden afholder et aarligt Menighedsmøde i Januar, men den kan ogsaa holde specielle møder saa ofte den finder del tjenligt.

Sec. VIII
Menighedsmøderne ere lovligt sammenkaldte, naar det er bekjendtgjort ved en offentlig Gudstjeneste eller ved budstikke, 8 dage i forveien. Mødet kaldes af Præsten, i hans fravær eller i tilfælde af vacance, af Menighedens valgte Formand. Skulde Præsten eller den som er Formand negte at sammenkalde møde, da kan en majoritet af Trustees eller 5 stemmeberettigede medlemmer sammenkalde møde.

Kapitel IX
Menighedens Embedsmænd.

Sec. I
Denne Menigheds rette og lovlige embedsmænd ere:
l Præst som er Menighedens hyrde. Hans valg ligesom hans opsigelse sker på lovligt Menighedsmøde med 2/3 (to trediedels) stemmeflerhed. Naar Præsten ønsker at frasige sig Menigheden skal han underrette Menigheden derom 3 (tre) maaneder iforveien.

Sec. II
Kirkesanger. Dersom Menighedens skolelærer er dertil skikket, skal han indehave denne bestilling.

Sec. III
Formand, som i Præstens fravær leder Menighedsmøderne holder orden og paaser at kun en taler ad gangen, at personlige twistigheder og ærekrænkende ytringer bliver holdte udenfor Menighedsmøderne.

Sec. IIII
Sekretær som fører Menighedens korrespondance og opbevarer Menighedens arkiv, samt indfører referat af Menighedsmøders forhandlinger i protokol. Han vælges paa aarsmødet for 1 aar.

Sec. V
Kasserer som modtage alle bidrag og udbetaler alle fordringer af kassen eftersom Menigheden har bestemt samt fører regnskaberne. Han vælges paa aarsmødet for 1 aar.

Sec. VI
Tre medhjælpere (Menighedsraad) (Deakon) som skal bistaa Prcesten i Menighedens aandelige pleie. Disse vælges paa aarsmødet med (3) tre-aarig embedstid.

Sec. VII
Tre (3) Kirkeværger (Trustees) som har at varetage Menighedens verdslige tarv. De vælges en hvert aar paa aarsmødet, med (3) tre-aarig embedstid.

Sec. VIII
En eller to Revisorer som skal revidere Menighedens regnskaber.

Sec. IX
Alle embedsmænd er ansvarlige for sin embedsførsel.

*

De par første årene vokste ikke Immanuel menighet særlig. Det var lite framgang. Tredje og fjerde året gikk det framover, og våren 1894 ble grunnsteinen til kirkebygget lagt. Straks kjelleretasjen var ferdig, holdt de gudstjenestene der, mens de bygde selve skipet. Da de innviet kirken, ble den innviet til ”tjeneste for Herrens Kongedømme”.

Da de endelig kom i gang, ble det regelmessig gudstjeneste hver søndag, med kor, søndagsskole og andre kirkelige aktiviteter. L.J. Grønseth var første korleder og dirigent. Maret Bahle Peterson var første organisten, fulgt av Laura Grønseth Bahle. Anna Bahle var organist fra 1902, og stod i med orgeltjeneste til tre gudstjenester på 75-årsdagen for kirken i 1965! Da var Anna 81 år! Immanuelkirken må ha fått orgel uvanlig tidlig. Det var uvanlig at kirkene hadde orgel i det hele tatt på småstedene så tidlig som dette, og langt framover. Fru Lee Husby var organist en periode, og da hun reiste, tok Anna Bahle fatt på orgeltjenesten igjen.

Prestetjenesten var også et problem for Immanuelkirken. Som de andre hadde de omreisende prester som bodde for langt unna, de hadde perioder uten prest, da de samlet seg i hjemmene, og studenter var erstatningsprester. Den første fastboende presten fikk de i 1896 – pastor Lorentz C. Johnson. Etter tre år reiste han til Alpena. De var også felles med First Lutheran Church om pastor Guldberg i ”skjebnetimen” da de begge gikk inn for luthersk enhet i USA. Men som kjent, valgte First Lutheran Church å melde seg ut igjen, sammen med pastor Guldberg.

Kvinneforeningen i Immanuelmenigheten ble stiftet i huset til Lars E. Bahle 21. juli 1890, og fru Lars Bahle ble president. Det var studenten Mickelson som presiderte stiftingsmøtet, og flere menn var tilstede. Det som er interessant, er at mennene forlanger rettigheter i kvinneforeningen på linje med kvinnene, tale og stemmerett. Etter en tid fikk imidlertid kvinnene styre sine egne affærer. De yngre kvinnene startet en alternativ kvinneforening. Grunnen skal ha vært at de yngre fant norsken tungvint, ettersom de yngre begynte å få språkproblemer. De yngre gikk i gang i 1926, men i 1947 gikk de igjen sammen med de eldre, og da var vel alle blitt engelskspråklige, eller tospråklige i alle fall.

Grunnleggerne av kvinneforeningen var, i tillegg til presidenten: Sekretær Fru L.J. Grønseth/Kasserer Fru Karen Holstad/Fru Olava Olson/Fru Magnhild Borseth/Fru Jonas Gillness/Fru Gunnhild Smiseth/Fru Emma Anderson/Fru Ingeborg Hogstad/Fru Marie Bahle/Frk. Marit Bahle/Fru Marie Einerson. Av de første som kom til senere: Fru Thea Mork/Fru Einer Setterbo/Fru Olava Hanson/Fru Marit Telstad/Fru Henrikka Nielson/Fru Ingeborg Iverson/Fru Marie Johnson.

*

Immanuelkirken har delt prest og kirkeliv med Bethany-kirken i Northport hele tiden omtrent. Idag har de gudstjenester som er mer joviale enn vi er vant til i Den Norske Statskirken. Presten i 1985 er ung og jovial.

I First Lutheran Church sitter de siste haugianere på den siste haugianske skanse. Presten er ung og alvorlig i 1985, og atmosfæren er slik som det var her hos oss for mange tiår siden. Fundamentalistisk, ortodoks – med vekt på plikt og samvittighet, får en inntrykk av. En må unektelig innrømme at saltgehalten synes å ha holdt seg bedre. I alle fall har kontakten med dagens kirkeliv, samt prokollene, vært tankevekkende lesning.

Fotoreferanse 185/1: Immanuel-kirken 1985.

Fotoreferanse 185/2: First Lutheran Church 1985.

 

Frankfort

Frankfort unngikk splittelse og alvorlig indre strid. Grunnen er kanskje at ”Norske-kirken” i Franklort ble stiftet under en videre målsetting. Allerede navnet på kirken viser en videre vinkling: ”Den Skandinaviske Evangeliske Lutherskc Menighed i Frankfort, Michigan”. En av grunnleggerne var Nils Glærum, som for sin tid hadde mye utdannelse, og som var erklært fri tenker i forhold til datidens norske statskirketeologi. Han var helt sikkert både skandinavist og politisk liberaler etter norske forhold. Han bodde dessuten som nevnt tidligere, i en ”økumenisk familie”, med belgisk katolikk som kone, og ditto svigerfamilie. Alle barna var døpt katolikker, unntatt sønnen Marius som ble ”hastedøpt” av metodistpresten i Elberta, og fra Metodistkirken i Elberta ble også Nils gravlagt, p.g.a. geografisk og praktisk nærhet. Nils støttet også denne kirken økonomisk. Nils har helt sikkert sørget for store linjer i diskusjonen, og slik bidratt til å unngå fundamentalistisk bokstavdiskusjon. Han må ha hatt stor tillit og innflytelse, for av protokollen går det fram at han alltid velges med i komiteer som har kinkige oppgaver. Eksempelvis da det viste seg at kirken ble bygget utenfor tomten! Han er også den som trår til som sekretær, når sekretæren har forfall. Presten pleide losjere hos Nils.

Svigersønncn til Nils, Louis Stall, var 2. generasjons tysk katolikk, men også han støttet økonomisk både den katolske og den protestantiske kirken, slik som hans katolske svigermor hadde gjort. Alt dette indikerer at Frankfort må ha vært et blandet samfunn, der folk av forskjellig nasjonal herkomst og kirkelig opprinnelse bodde om hverandre i et bysamfunn basert på industri og skipsfart, mens bosettingsmønstret nordover Leelanauhalvøya nord for Frankfort bodde i etniske grupper.

I Northport var det et lite sveitsisk settlement nord for byen, et større norsk settlement vest for byen. Sør for dette bodde svenskene, vest for skandinavene bodde bøhmerne, sør for alle disse holdt indianerne til. Nedover mot Suttons Bay kom et nytt område med nordmenn, sør for dette tyskere, mot øst et nytt område med nordmenn. Mot sørvest lå det franskc samfunnet ved Lake Leelanau, sør for dette ved Cedar og Maple City bodde polakkene.

Denne klare grupperingen, som også idag er helt markant i dette begrensede området, vises også i at i Northport er det både svensk og norsk kirke den dag i dag, små menigheter som trassig står på tradisjonen.

*

30. juli (juni hos annen kilde) 1882 holdt pastor Abel Anderson fra Muskegon den første gudstjenesten i et av hjemmene i Frankfort. Han kunne ikke love seg for mye prestetjeneste, da han hadde et Stort område å sørge for fra før. Menigheten som hadde dannet seg i Frankfort spurte da pastor Maakestad, som hadde holdt sin første preken i Suttons Bay 25. september som fastboende prest. Allerede 15. oktober holdt han sin første preken i Frankfort. Denne dagen i 1882 regnes menigheten formelt stiftet. De fortsatte med å holde gudstjenester i hjemmene og i offentlige bygninger.

I 1885 begynte byggingen av kirken, drevet fram i sterk grad av kvinneforeningen. Byggingen var fullført, og innvielse fant sted l. desember 1889.

8. april 1886 ble konstitusjonen underskrevet. Det er interessant å legge merke til at de refererer seg sterkt til historien:
”Den uforandrede augsburgske Konfession, eller den Trosbekjeendelse, som blev overlevert Keiser Karl den Femte paa Rigsdagen i Augsburg. Aar 1530.”

”De gudstjenestelige Handlinger i Menigheden skal udføres i Overensstemmelse med den norske Kirkes Ritual af 1685 og Alterbog af 1688, dog disse saaledes modificerede som Menigheden paa Grund af Omstændighederne maatte finde det tjenligt at bestemme.”

Kirkekonstitusjonen kalles ”menighedsordning” i Frankfort.

Trass i skandinavisk tilsnitt i navnet, er kirkeordningen fra den norske kirken, og det er bare nordmenn i medlemslistene, ser det ut til. 13 % av alle som er gravlagt fra denne kirken i tiden 1891-1955, er fra Stangvik/Surnadal, emigranter og barna deres.

Pastor Maakestad var menighetens prest til han sa fra seg kallet i mars 1887, da de valgte pastor Gran til prest. Han trakk seg samme året p.g.a. avisskriverier om at han hadde vært arrestert for fyll i Detroit. Menigheten diskuterte dette, går det fram av protokollene, og menigheten var delt i synet på om dette var så graverende at han skulle avsettes.

Den som lengst har tjent menigheten er pastor J.C. Johnson. Han var prest fra 1913 og helt til 1955.

En annen heftig diskusjon som gikk over flere møter, var om ”The Knights of Maccabees” skulle ha adgang til medlemskap i menigheten. Kirkekonstitusjonen forbød medlemskap for medlemmer av ”hemmelige selskaber”. April 1886 fikk ”Maccabeer-ridderne” adgang.

Fotoreferanse 186/1: Den opprinnelige skandinaviske kirken i Frankfort.


Klipp fra protokollen:
Åpner hjemmet sitt for tidlige møter: Eistein O. Liabø og Elin Kristensdatter.

Andre aktive i startfasen: Ole E. Haltlie, Ole 0. Eines, Martenus H. Kvalvaag.
Byggekomite: Ole Larsen, Thomas Larsen, Georg Linus Sogge.
Komite for å undersøke feilplassering: Pastor Gran, Nils Glærum.
Komite for å ordne opp med feilplasseringen, ordne skjøte og betale påløpne utgifter: Georg L. Sogge og Nils Glærum.
Første kirketjener: Peder Mauset.
1885: Peder Kristensen tilbyr seg som forsanger. Vedtak om å bruke Landstads salmebok, ikke Synodens.
1888: Årsmøtet registrerer 166 medlemmer, av disse 101 ”konfirmerede”.
1889: Menigheten diskuterer om de har råd til orgel og religionsskole.
1890: Anders Røen velges til forsanger. ”Peat” Mauset - viseformann. ”Jorge” Sogge - trustee.
Nils Glærum går inn som sekretær flere ganger.

Disse klippene fra protokollen viser at det er folk fra indre Nordmøre som dominerer oppstartingen av denne kirken. Dessuten er de aktive i debattene. Særlig Peder Mauset er aktiv og står på sine meninger med stor selvtillit, og får sine ideer igjennom.

I 1887 diskuterer de hvordan de skal beta1e kirkegjelden. Peder stemmer mot lån, og får igjennom at de går rundt med subskripsjonslister og ber om pengegaver.

I 1888 viser han til at de trenger en kirketjener, han foreslår seg selv og 10 $ året i lønn. Slik blir det.

I 1889 vedtar de at kirken ikke skal lånes ut til omreisende predikanter, for menighetsordningen sier bestemt at presten skal være både korrekt utdannet og ordinert. Presten ytrer misbilligelse på dette møtet over at menigheten tar i bruk første og beste prest ved begravelser. Peder imøtegar presten, og sier at en må ta hensyn til folk, og ettersom presten for det meste er fraværende, så foreslår han at folk bruker en annen ”ordentlig prest ved nevnte anledninger”. Full støtte til Mauset - mot presten.

Dette var i juli, og i oktober går Peder inn for at kirken skal ”hvidvaskes” og males innvendig til innvielsen. Pastor Frøse sier det er unødvendig. Det viser seg at kvinneforeningen har penger, så Peder får viljen sin. Kvinneforeningen hadde penger til alterkar også. Tidligere hadde Maakestad kjøpt kirkeklokke for kvinneforeningen. I komiteen for istandsettelsen innvendig sitter Ole Haugen, Nils Glærum og Petter Andersen. Vedtar: ”At male treverket, plastringen overstryges ved veggfarene, og sakristiet ferdiggjøres.”

I 1890 er det også Peder som foreslår subskripsjonslister til prestebolig. Et halvt år etter vedtar de også å kjøpe 8 mål jord til kirkegård nord for Riverroad. De som betalte 2 $ fikk reservert en grav.

*

I januar 1892 viser medlemslisten at kirken har 71 familier/enkeltmedlemmer. Over listen står det: ”De som ikke vil deltage i menighedens forpligtelser (preste1ønn etc.), mister derved ogsaa sin stemmeret”.

Da Nordmøre Kammerkor og Henning Sommerro hadde konsert i denne kirken i 1983, fikk forfatteren se denne listen med mange kjente navn hjemmefra. Kirken ble også så stappende full av folk at de stod nedover trappa og nede i underetasjen. Presten sa: Det kommer folk og det kommer folk - men jeg har aldri sett dem før! Disse to erfaringene bidro til at forfatterens hypotese om at mange fra indre Nordmøre slo seg ned her, ble kraftig forsterket. Det ble bekreftet i 1985.

Da forfatteren satt i kirkebenken her på begravelsen til Oleanna Glærum, våren -85, var det underlig å legge merke til teksten nede på glassmaleriet til høyre: ”Peder Mauset Family” - stod det. Til venstre for meg satt Pauline Baver, med far fra Utistua Bævre, og på glassmaleriet bak stod navnet til bestefaren hennes: ”Peder Baver Family”.

*

Jubileumsskriftet fra 100-årsjubileet i 1982, viser at denne menigheten har gått med i luthersk enhet i USA, og det uten at det refereres til store diskusjoner. De tilhører nå The American Lutheran Church, og navnet ble forandret til Trinity Lutheran Church på arsmøtet i 1943. I 1957, på årsmøtet, ble det vedtatt å skrive ny konstitusjon etter mønster av det som var vanlig i Synoden. Den gamle fra 1886 hadde vært uforandret til da.

P.g.a. voksende menighet ble kirken sterkt ombygget i 1922, og nå skal den ombygges igjen. I 1922 kom selve kirkerommet opp i annen etasje, og det blir for upraktisk. Det kunne en lett se da de skulle ut med Oleannas kiste.

Noe av kirken til ”Jorge” og ”Peat” blir sikkert med over i tredje utgaven av ”Norskekirken” også, både byggelementer og ikke minst: Historien!

Fotoreferanse 187/1: "Norske-kirken" i Frankfort i dag.

 

”Ladies’ Aid”- Kvinneforeningen

Like betydningsfullt som mennenes strabaser med å skaffe materialer og dugnadsinnsats for å få realisert kirkeplaner, var kvinnenes arbeide i støtteforeninger for kirken.

I det som har vært skrevet, går det fram at de samler penger til vesentlige innkjøp og delarbeider i kirkebygget. De skyver på med sin interesse og understreker behovet for å komme i ordnede forhold med giftermål, barnedåp, opplæring, konfirmasjon, begravelser – og ikke minst et tilholdssted for sosialt liv omkring de kirkelige grunnfunksjonene i livet sitt.

Pauline Baver har fortalt at når det var kvinneforening på Baver farm oppe i Betsiedalen, kom hele familier og slo seg til hele dagen.

Det må ha vært stort arbeid å servere mat til alle, så husmødrene så vel også fram til å kunne få kirken som fellessted.

At alle kom, og var hele dagen, viser at de hadde behov for å komme sammen med folk som hadde samme bakgrunn og språk i et fremmed land, langt fra sine egne. Hadde det bare dreid seg om pengeinnsamling til kirken, kunne de alltids ha sendt penger bare. Kvinneforeningsmiljøet har derfor bidratt til å vedlikeholde norsk språk, norske kjøkkentradisjoner, håndarbeidstradisjoner m.m. Miljøet har også vært en buffersone og myk overgang for mange fra det gamle til det nye miljøet, der mange kunne være fremmedgjort og bortkommen den første tiden, mange kvinner også hele resten av sitt liv. Mange lærte seg aldri engelsk fordi de alltid var hjemme, og allerede var gift ved utreisen.

Selvfølgelig kan en se det fra andre siden, og si at amerikaniseringsprosessen ble forsinket og omstillingspinen forlenget.

Kvinneforeningens betydning kan i alle fall vanskelig undervurderes. Den har vært leddet og koblingssentralen mellom det å være norsk, og samtidig være amerikansk.

Fotoreferanse 188/1: "Ladies' Aid" - kvinneforeningen - ved "Norskekirken" i Frankfort samlet på Baver Farm en gang mellom 1903 og 1913. Tidspunktet er så løst, men det er pastor Fatnes som står lengst til venstre, og han var prest i denne perioden. | Til venstre for søylen på verandaen: Peder og Maret Baver. foran Peder: Datteren Synnøve | Ole Syvertsen står til høyre for Pastor Fatnes | Foran på marka sitter Sivert Baver med et av Sivertson-barna på fanget | Rett foran søylen sitter Kristine Glærumsmyra. Foran Kristine sitter Fru Iver Pedersen, og foran henne , med mørk kjole - Elise Vigland | Neste dame mot høyre: Fru Larsen, søster til Andrew Røen? | I svart bak henne: Helen Eriksen | Neste mørke mot høyre: Bertha (Skralthaug) Larson | Bak henne: Gjertrud Sater Vigland med barn | Neste mot høyre: Susie Dyrdal med barn | Foran Bertha med 2 barn: Anna Sater Dyrdal | I prikket kjole bak: Fru Senseth | Videre mot høyre: Sivert Bavers svigermor, Guri Olsen, Minnie datteren hennes, Mary Baver McKibben og Anna Olsen Baver gift med Sivert | De tre kvinnene som står foran er til venstre: Fru SMith, den neste ukjent, neste er Fru Swanson | De tre mennene som står til høyre er fra venstre: Harry Smith, Andrew Olsen, svigerfar til Sivert Baver og Peter Swanson | Nummer 2 til høyre for Maret Baver - bak: Hilde Dyrdal | To av barna til Sivertsons står mellom foreldrene | Av rekken med barn foran Ole Sivertson, er nummer 3 fra venstre Ida Didrikson, og nummer 5 er Senseth-barn. de andre visste ikke Pauline Baver hvem var. | Bildet tilhører: Pauline Baver | Kopi: Bud Palin.

 

East Jordan

Her var det prekenstasjon fra 1880. Menigheten ble organisert i 1905, og kirken ble bygget i 1910. Menigheten var så liten, at det var en bedrift å få opp og opprettholde egen kirke, så noen deling ble det aldri. Presten bodde i hjemmene når han kom.

De hadde først gudstjenestene i hjemmene, og senere lånte de den episkopale kirken.

Norsk ble brukt i kirken helt til 1947. Da var det norsk gudstjeneste på formiddagen, og engelsk om kvelden. I 1935 gikk protokollførselen over fra norsk til engelsk.

Det var folket i Norwegen Road som stod for byggingen, stort sett. Bl.a. Sverke Ulvund og Fred Larsen (Bæverfjordøran). I dag er menigheten fortsatt liten, men har egen prest.

Når den omreisende presten kom fra Northport, tok han toget der i 4-tiden om morgenen, og kom likevel ikke fram før i 6-7-tiden lørdag kveld! Med bil i dag tar det halvannen til to timer.

Fotoreferanse 188/2: Kirken i East Jordan 1985.

 

Pionerpresten John J. Maakestad

Norskspråklige folk i Northport og Suttons Bay uttalte Maakestad slik som Mogstad uttales i Surnadal. De fleste norskspråklige på Maakestads tid kjente Mogstadnavnet hjemmefra, og slik må det ha seg at Maakestad ble Mogstad i dagligtalen. Engelskspråklige skal alltid ha sagt Maakestad etter skrivemåten. Lenge førte dette til den teorien at Suttons Bay og omland hadde tre prester fra Surnadal: Berset, Maakestad og Torvik. Det skulle vise seg at Maakestad var fra Kinsarvik i Hardanger, f. 1854.

Fotoreferanse 189/1: Pastor John J. Maakestad i reiseutstyr | Foto: McManister | Tilhører: Ray Martinsen | Kopi: Bud Palin.

Fotoreferanse 190/1: Kopi av billett.

Pastor Maakestad var prest for våre folk i 36 år, og preket på nesten like mange steder i området rundt Traversebukta. Han har satt opp liste over prekenstasjoner listet etter county, ikke kronologisk, fra 1. oktober 1882 - 2. juli 1918: Suttons Bay/Northport/Good Harbor/Leland/Port Oneida/Glen Arbor/Empire/Traverse City/Frankfort/WallinCadillac/Elk Rapids/East Jordan/Tronton/Boyne City/North Manitou Island/Petosky/Cheboygan/Duncan City/Alpena/St. Ignace/Manistique/Mancelona/Bear Lake/Donneybrook.

I Wisconsin preket han i Madison/Sun Prairie/Wittenberg/Rush River/Onalaska. I Illinois: Lee County, Rochelle. Iowa: Fjeldberg, Stary County. Minnesota: Willmar.

Maakestad var også agent for selskapene som transporterte folk til USA. Dattersønnen, Ray Martinson i Suttons Bay, hadde ennå to av billettheftene etter bestefaren, med til sammen tyve gjenparter. Femten av disse angikk emigranter fra Stangvik/Surnadal, en Kristiansund, en Øksendalen, to Østlandet og en Sverige. Altså: 75 % av alle solgte billetter gikk hit, og vi kan si at 85 % gikk til Nordmøre. Hvis dette er representativt for billettsalget pastor Maakestad drev - og det er liten grunn til å tvile på det - så underbygges påstanden om at dette må ha vært de største settlementene i USA med folk herfra, og at det også må ha vært et viktig transittområde for folk som skulle lenger vest.

Folket i Geilen på Glærum håpet det skulle finnes spor etter bestefaren i Suttons Bay. Den første billettgjenparten i Maakestad-heftene viste at Kristen A. Bæhle kjøpte billett hos Maakestad l. april 1891 for å sende den til sønnen Ole Kristensen Vaseng - 27 år, hjemme i Norge. (Billetten er gjengitt på neste side.)

Kristen var ikke gift med Oles mor, og dette billettkjøpet viser at en far i USA, gift og med flere barn der borte, er opptatt av sønnen han forlot i Norge. Mange dro over havet for å slippe å gifte seg når de kom i ”ulykka”, så denne billettgjenparten forteller om en far med omsorg. Ol’ Krestenså var to ganger i USA - Suttons Bay, før han slo seg ned i Glærums-Geilen med familien sin.

De andre billettene:
Fra Endre Olson - til Ole -59/Sigrid -57/Anna -19/Elisabet -16/Endresen. Fra Kristiansund med Thingvalla til Traverse City. Solgt 4. jan. 1893.

Fra John Jacobson, Northport, til Peder O. Lien -20, Kvande P.O. Fra Trondhjem med Thingvalla til Traverse City. Solgt 20. jan. 1893.

Fra John Jacobson til Lars F. Stangvik -28, Aure P.O. Fra Trondhjem med Thingvalla til Traverse City. Solgt samme dato.

Fra Ole A. Rakanes, Elk Rapids, til Anders A. Rakanes -38, Kvande P.O. Fra Trondhjem med Thingvalla til Traverse City. Solgt 13. febr. 1893.

Fra Guldmund P. Moe, Suttons Bay, til Brit J. Haugen -27 /Eli G. -4 og Marit G. -2 Haugen. Fra Kristiansund med Inman til Traverse City. Solgt 27. febr. 1893. (Ektemann og far.)

Fra Guldmund P. Moe til Ole Pedersen Moe -33 - bror. Fra Kristiansund med Inman til Traverse City. Solgt samme dato.

Fra Peder N. Drypping, Suttons Bay, til Anders N. Nordvik -26 (bror), Ørkedalsøren. Fra Trondhjem med Inman til Traverse City. Solgt 4. mars 1893.

Fra John A. Hommelstad, Port Oneida, til Andrias Mathiassen -11 1/2/Johanna Pedersdatter Brandshaug, Eide P.O. Fra Kristiansund med Inman til Traverse City. Solgt 11. april 1893.

Fra Ole A. Moe, Gills Pier, til Anne A. -28/Elisabeth A. -24 - Holden Kvande. Fra Kristiansund med Allan til Traverse City. Solgt 6. mai 1893. (Bror) (?)

Fra John Jacobson, Northport, til Edward J. Stenberg -21, Kvande P.O. Fra Kristiansund med Cunard til Traverse City. Solgt 9. aug. 1893.

Fra Peter Christensen, Empire, til Olaus O. Sæterbø -18, adr. Johan Kvalvik, Nordlandet, Kristiansund. Fra Trondhjem med Cunard til Traverse City. Solgt 15. mars 1894.

Fra Bastian Rodal, Empire, til Sigrid O. og Ole B. -3 Rodal, Indre Aure P.O. Fra Trondhjem med Cunard til Traverse City. Solgt 16. mars 1894.

Fra Andrew O Røen, Empire, til Miss Anne Jakobson Norvik -18, Kvande P.O. Fra Trondhjem med White Star til Traverse City. Solgt 22. juni 1894.

Fra Andrew O. Røen, Empire, til Mrs. Marie S. Snækvig, -25 Bæverfjord P.O. Fra Trondhjem med White Star til Traverse City. Samme dato.

Fra Andrew O. Røen, Empire, til Ole Andersen Gulla -22, Surendalen P.O. Fra Trondhjem med White Star til Traverse City. Solgt 3. jan. 1895.

Fra Erik Martinsen, Suttons Bay(?), til Berit E. Husby -17, Messingseth. P.O. Fra Trondhjem med White Star til Traverse City. Solgt 19. febr. 1895.

Av de 30 som reiser over på disse billettene er 24 fra Nordmøre, 4 fra Kristiansund, 1 fra Øksendalen, 2 er ”halve” surnadalinger, og 2 fra Eide reiser for å danne familie med surnadaling.

Sønnesønnen til gamle lærer Kristian Aasgaard, Christ Oscar i Suttons Bay, sa at Maakestad snakket slik som nordmøringene. Han tok sikkert farge av dialekten etter 36 år.

Maakestad selv kom over til USA akkurat 2 år gammel, med foreldrene i 1856. De la ut fra Knarvik, rett syd for Bergen, med en tomasters skonnert som het Jørgen Brunkost” den 6. mai, og landet i Quebec 17. juni. De reiste med dampbåt opp St. Lawrence-elva og gjennom Welland-kanalen som forbinder Lake Ontario og Lake Erie. Videre tok de tog på Canada-siden til enten Port Huron eller Detroit, og videre derfra til Chicago. Det tok 10 dager fra Quebec til Chicago. De ankom Lee County 29. juni 1856.

Maakestad begynte på Luther College i 1873, og gikk ut i 1875 etter fullført 3-årskurs, sa han må ha kortet ned tiden. Han var skolelærer et par terminer i Iowa, og begynte så på Seminaret i Madison, Wisconsin, hvor han avsluttet 3-årig kurs i 1879, og ble så kalt til Suttons Bay- ifølge sønnen Harold. Der var det ingen prestebolig og ingen kirke.

Han mistet første kona i 1884 etter fire års ekteskap, og også barn nr. 2 i dette ekteskapet. Ester Oline Mason het hun.

Den andre kona, Elisabeth Midboe, døde i første fødselen i 1887. Barnet døde også.

Den tredje het Caroline Matilda Aslakson, og var lærerinne. De ble gift i 1889, de fikk 7 barn, og hun ble pastor Maakestads store støttespiller. Hun var både lærer og prest omtrent. Han reiste hele tiden, så hun underviste til og med konfirmantene og sommerskolen i menigheten.

Josephine av første ekteskap ble gift med Erik Martinsen Husby fra Øksendalen, og de startet begravelsesbyrå i Suttons Bay, som familien ennå driver, nå i tredje generasjon.

Pastor Maakestad fikk ødelagt ene vristen da han var barn, av at en hest tråkket på ham, og legen som de fikk tak i etter lang hesteskyss, klarte ikke å hele skaden med sine salver etc. Han ble kurert av en dyrlege senere. Foten var delvis lammet all tid, men Maakestad gikk over Traversebukta på skøyter om vinteren når han skulle ha gudstjeneste i Elk Rapids, East Jordan og andre steder østpå.

5. desember 1909 drev han og ryddet utendørs, da han fikk et ”slag” i nakken. Sønnen sa det så ut som om han var truffet av en kule, og da sank faren i kne, men reiste seg opp og gikk inn. Dette var en lørdag, toget til Traverse City var gått for dagen, og søndagen var det ikke noe tog. Mandagen gikk han på egne bein til stasjonen og tok toget. Røntgen viste at det var en 22- kalibers kule som hadde gått inn i bløtt bein ved en stor vene, og de torde ikke operere. Han var 55 år da dette hendte, og levde hele livet med kula i nakken, til han døde 89 år gammel i 1943. Han gikk også lenge med åpent sår, for at det skulle gro innenfra. Kula plaget ham bare når han hostet.

Enkelte kan kanskje synes at en harding får stor plass her, men Maakestad var lenge antatt å være en amerikanisering for Mogstad. Etterhvert ble forfatteren godt ”kjent” med Maakestad som liksom hele tiden omgav våre folk i området, og han framstod mer og mer som en imponerende personlighet og en hardhaus av en pionerprest. Han tåler godt å representere pionerprestene. Han er en av de fascinerende av standen! Først på slutten av oppholdet lyktes det å 1øse spørsmalet hvor han kom fra, og da var han absolutt blitt en av våre.

Maakestad snakket også tysk, og betjente også tyske grupper som prest. Engelsk skal han ha snakket uten særlig aksent. Med så godt sprakøre, har sikkert Christ Oscar rett i at han snakket indre nordmøring. Når han eksaminerte konfirmantene, pleide han gå opp og ned på gulvet og kjøre hånden med sprikende fingrer og med håndflaten opp - ut gjennom det lange skjegget, og gredde det slik i raske bevegelser. Fingrene var fulle av blekk. Det er svært synd at denne mannen ikke skrev dagbøker! Virkelig synd!

Kilder: ”A History of Leelanau Township”! Randa Fredrickson/100-årsskriftet for “First Lutheran Church”/75-årsskriftet for “Immanuel Lutheran Church”/100-årsskriftct for “Trinity Lutheran Church”/kirkeprotokollene/Pastor Robert Herbon/Selma Ulvund/Lita Larson/Harold Amberg Maakestad/Ray Martinson.

Fotoreferanse 191/1: Konfirmasjon i Suttons Bay - First Lutheran Church - 1907. Bakerste rekke fra venstre: Martin Wagboo, Harold Moe, John Gillness, Martin Larson, Lois Solem, Hans Maakestad, Fred Anderson | Forreste rekke: Julia Solem, Jennie Setterbo, Annie Hanson, J.J. Maakestad, Trina Husby, Josephine Husby | Tilhører: Louise Dobson | Kopi: Bud Palin.

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden