Det ser ut som nordmøringene har levd i fred og ro, uforstyrret av andre norske grupper i USA, uforstyrret av utvandringsforskere, uregistrert av registrene og arkivene til Det Norsk-Amerikanske Historielaget.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

SLUTTKOMMENTAR TIL SETTLEMENTENE I MICHIGAN

Holands artikkel ble omsider oppsporet av professor Naeseth, etter en del om og men. Kapitlet om Michigan-settlementene var omtrent ferdigskrevet da artikkelen kom i posten. Den fungerte som en slags ”fasit”. Den er gruelig godt og morsomt skrevet, og forhåpentlig har leseren hatt like stor glede av å lytte til Holand som forfatteren har hatt.

Holands artikkel bekrefter at omtalte område må være den største bosettingen av nordmøringer i Amerika, videre at folket her er hovedsakelig fra Stangvik og Surnadal. I tillegg får vi fastslått at dette også er det største norske settlementet i Michigan. Holand ser ut til å mene at denne grenen av norsk emigrasjon har brutt ut fra hovedemigrasjonen som gikk via Chicago. Det er ikke rett. De har kommet nord for hovedstrømmen, og ”gått seg fast” her oppe, før de løp inn i hovedstrømmen som fløt vestover lenger Sør. En må selvsagt medgi at Isak Garthe og hans følge på 29 kom inn ”hovedveien”: New York og Erie-kanalen i 1867, men så kommer neste kjente gruppe med ”]ohan” rett over, med Northport som endelig reisemål. Dette er en direkteutvandring, utenom all organisert utvandring. Selv om videre utvandring deretter legger seg i organiserte spor, reiser hovedtyngden av våre med endelig reisemål i disse områdene, og Michigan holder stand som reisemål utover hele utvandringsperioden, også etter at alle de andre områdene i vest er gjort kjent og er blitt attraktive destinasjoner. Det stadige tilsiget hjemmefra, både av folk som bosatte seg, folk som stoppet før de dro videre vestover, folk som kom på besøk, folk som kom for å arbeide en periode og returnere hjem - og folk som dro hjem på besøk - har opprettholdt en jevn kontakt med indre Nordmøre. Dessuten var nordmøringene gruppert slik at de var uavhengig av andre utenom ”reviret” sitt. Grendene var store nok til å opprettholde et eget næringsliv, menighetsliv og sosialt liv. Geografien på Leelanauhalvøya isolerte og opprettholdt særpreget også, selv om sjøen som omgav dem var selve hovedkommunikasjonsmidlet.

”Sons of Norway” har ikke ”oppdaget” dette norske samfunnet før ganske nylig. Losjene til ”Sons of Norway” ble ikke opprettet før i 1977 i Traverse City – og året etter i Suttons Bay. Nordmannsforbundet har ikke aktivitet i området. En ”all-norsk-amerikansk” organisasjon som ”Sons of Norway” vil nødvendigvis utvikle et standardisert image av det å være norsk i Amerika. Aktiviteten til ”Sons of Norway” vil vel slik etterhvert gi nordmørs-ætlingene i Michigan et standard-selvbilde hvor lutefisk, lefse og rosemaling blir hovedingrediensene. Det er helt naturlig. Men det som har vært den største opplevelsen for en nordmøring under oppholdet i Nordmørs-bygdene, har vært møtet med nordmørstradisjonene som har holdt seg svært ekte, både i mattradisjonene og språk. Dialekten fra indre Nordmøre slår igjennom også når de noterer navn på slektsregistrene sine: Ildri Hallvardsdotter Brusetha, står det. Videre: Ildri Hallvardsdotter Oppistun (Gjeldnes). Kasussystemet fra dialekten nedfeller seg i navnene på dagens slektstavler på computerne!

Det ser ut som nordmøringene har levd i fred og ro, uforstyrret av andre norske grupper i USA, uforstyrret av utvandringsforskere, uregistrert av registrene og arkivene til Det Norsk-Amerikanske Historielaget. De ser ut til å ha referert sin identitet direkte til opprinnelsen på Nordmøre i stedet for til andre norske i USA. Selvbildet har vært hverdagslig nordmørsk - i avslappet selvfølgelighet. Det har holdt seg - i en naturlig integrasjon med de andre, på tross av å være selvstendige etniske grupper. Det rareste var å oppdage at folk på indre Nordmøre har et særpreg i utseendet. Spesielt eldre, små, magre kvinner, som kom ut av sine høyst alminnelige hus og ønsket intervjueren velkommen – de så ut som disse eldre små, magre kvinnene hjemme, som plukket poteter fortere og melket kyrne raskere enn alle andre her i verden.

Spesielt matskikkene, som er blitt nevnt under hver enkelt, har vært overraskende å registrere overlevelsen av.

Når en i dag kommer til Leelanau og Benzie, vil en ikke bli slått av at det bor norske i området. Her finnes ikke den høyrøstede norskheten som en treffer på lenger vest, ofte standardisert og nesten karikert. En må bli vedvarende nærgående og temmelig nærsynt på området før det nordmørske åpenbarer seg. Nordmøringene er i dag både integrert og diskret eksklusive i området. Uten at ”Sons of Norway” omsider dukket opp, ville det norske innslaget gått opp i resten, sakte og umerkelig. Denne boka og forfatterens aktivitet i området rusker vel noe opp i det norske islettet. I alle fall er Suttons Bay, Northport og de andre stedene her glemte navn i Stangvik og Surnadal av 1985. Bare eldre personer nikker i dag gjenkjennende til disse navnene.

Grunnen til at halve boka er brukt på Michigan, er nettopp at dette kapitlet av vår utvandring ser ut til å være så ukjent. Vi kjenner Midt-Vesten fra massemedia og tallrike bøker, vi kjenner Vestkysten fra de samme, og har også trodd at våre dro dit. Fordi Michiganbygdene inneholder starten av emigrasjonen herfra, og hovedtyngden av folk herfra, har det avtegnet seg som viktig å få fram dette. Da arbeidet tok til, skulle ingen trodd at kapitlet om første utvandringsbølgen skulle få slikt omfang. En skulle ønsket at andre bosettinger lenger vest kunne blitt behandlet like inngående, men tiden begrenset innsamlingsfasen, og intuisjonen o.a. prioriterte hypotesen om massiv utvandring til Michigan.

*

Det er gitt skisser av 1850-60-årene i ”vårt” område av Michigan for at en skal vite hva våre folk kom til. Noen vil sikkert gjerne ha et kort innblikk i forholdene også før dette.

Hopewell-indianerne som bodde i området fra 100 f.Kr. til 700 e.Kr. bygde gravhauger, og arkeologene forteller om folk med høy grad av kultur og sosial organisering, handel, kunst, metallarbeid og jordbruk. Det er uvisst hva som skjedde.

Det er et gap på 1000 år etter dette. Tidligste skrevne kilder om de innfødte i Grand Traverse-området er skrevet i 1876 og er bygget på intervjuer med indianere noen generasjoner fra begivenhetene.

På ett viktig punkt er alle enige: Dagens indianere har bare vært i området i 250 år. Ottawaene og Chippewaene hadde ikke kontroll i Grand Traverseområdet før ca. 1625.

En gren av Chippewaene som bodde på Grand Manitoulin-øya på nordøstkysten av Huron-sjøen, dro til Quebec og møtte franskmennene i 1608, samme året som Quebec ble grunnlagt. En av de gamle i Stammen hadde drømt om fremmede fra Sollandet, at de gikk i land på elvebredden. De gikk i kanoene og fant mennene.

Det oppstod gode forbindelser. Chippewaene fra Grand Manitoulin brakte pelsverk og reiste hjem med europeiske klær og skytevåpen.

De som ble hjemme, uten å delta i farene forbundet med handel og navigering, ble misunnelige - og de handelsfarende måtte oppgi sameksistensen. De gikk ut av Chippewa-stammen, tok navnet Ottawa, og slo seg ned på Mackinac-øya og på fastlandet i sør, der verdens lengste hengebru i dag forbinder nordlige og sørlige del av Michigan.

Ottawaene trengte sørover, og fordi de hadde geværer og pistoler, jaget de Prairie-indianerne sørover langs østkysten av Lake Michigan, og i tre slag, det siste nede ved Ludington, ble Prairiene slaktet ned. Pastor Smith i Northport fant senere grytene Prairiene hadde forlatt i vill fart i sanden på Sleeping Bear-sanddynene nord for Empire. ”Plassen med mannshoder og ribbein” kaller indianerne stedet ennå.

Ottawaene forsonet seg med Chippewaene, og de levde sammen i disse områdene. Dette er nedskrevet etter et foredrag holdt 4/7 1876, av dommer Hatch, trykt i Grand Traverse Herald 6. og 13. juli samme år, basert på indiansk muntlig tradisjon.

*

Før 1550 kom franskmannen Jacques Cartier opp St. Lawrence, forbi hvor Quebec er i dag. Men ingen videre utforskning ble gjort resten av århundret, sannsynligvis p.g.a. borgerkriger i Frankrike.

I 1608 etablerte franskmennene handelssted i Quebec. Chaplain tok en nordlig rute til Georgian Bay i 1615, p.g.a. fiendtligc Iroquois-indianere. I Georgian Bay møttc Chaplain Father Le Caron, som nettopp hadde opprettet en misjonsstasjon.

Etienne Brulé var den første europeer en vet om som så Michigan. Langs Ottawa River kom han til Sault St. Marie i 1618, 2 år før ”The Pilgrims” kom til Plymouth Rock. Øvre del av Michigan ble utforsket først.

I 1671 krevde franskmennene suverenitet over området i navnet til den franske kongen. I 1750 har Frankrike hele Michigan og enda mer enn det. 9 handelsposter har de opprettet. De dominerer de store sjøene, og landet omkring Mississippi helt ned til Gulfen. Engelsk krav på områder her førte til den fransk-indianske krig, som sluttet i 1760 med engelsk overherredømme. Områdene ble offisielt avstått ved håndhevelsen av fredsavtalen - inngått i Paris i 1763.

Britene kontrollerte Michigan i 36 år, 1760-96. Selv om de avstod området til USA ved slutten av revolusjonskrigen, ved fredsslutningen i 1783, evakuerte ikke britene postene sine i Michigan før 1796.

I 1781 kom spanjoler, franskmenn og indianere fra St. Louis, og det spanske flagget vaiet over St. Joseph i Syd-Michigan en dag, og de slo retrett dagen etter. En rar hendelse.

”Det gamle Nordvest-Territoriet” ble definert som noe av det første regjeringen gjorde da USA ble selvstendig. Det strakte seg til Ohio i syd, Mississippi River i vest, Pennsylvania i øst og Canada i nord.

I 1800 ble Indiana-Territoriet utskilt, men innlemmet igjen i 1805. Navnet ble nå Michigan-Territoriet.

Illinois gikk ut som stat i 1818, og i 1834 var Michigan-Territoriet: Michigan, Wisconsin, Minnesota, Iowa, og østlige halvdel av Nord og Sør-Dakota.

Michigan ble stat i 1837. Resten ble da Wisconsin Territoriet.

Chippewaene og Ottawaene mistet retten til landet etter Washington-avtalen av 1836. I 1840 ble alt landet i Benzie County utlyst til salg for $ 1,25 for acren. Soldater fra krigen fikk land gratis, men lite interessert i å slå seg fram i villniset, solgte de billig. Ingen landkjøp skjer i Benzie County før i 1846. Første jordbrukeren slår seg ned på de uthogde områdene ved sagbruket ved Lake Herring i 1859, Alden Bryant var det.

I 1840 ble dagens Leelanau County, Benzie County og Manitou-øyene etablert som Leelanau County, noen ganger skrevet Leelanaw. Benzie og Leelanau ble skilt i 1863. Benzie fikk ikke County-status før i 1869.

De franske oppdagerne hadde som mål å finne ny rute til Orienten. De brydde seg lite om å beskrive folk og områder. Kanskje var det derfor at de ikke satte seg mer fast.

Historisk resyme tatt fra Sivert Glarum’s ”Our Land and Lakes”

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden