Det er med stort savn vi tar innover oss budskapet om at vår kjære venn Kjell Sandaker har reist til sine på den andre siden av tiden. Han har satt dype spor etter seg - og sporene vil være synlige lenge.

Kjell Martin står det oppført i fødselsprotokollen, født hjemme på gården Sandaker i Råde den 23. september 1926. Som sønn av Olava og Jakob vokste han opp under kjærlige kår - og i trygge omgivelser. Søskene Dagny, Trygve, Johan, Einar, Gunnar og Ingeborg  sto ham veldig nær og de var en særdeles sammenknyttet familie. «Mutter» og «Fatter» var hardtarbeidende og troende mennesker. Som Kjell selv sa det: på den tiden levde man et liv i balanse med tid og natur. Det var tid for arbeid - og det var tid for hvile. I likhet med foreldrene var det arbeidet med jorda og dyrene som ble hans valgte levevei.

Fra mor Olava arvet han gleden for musikk. Pianotimer ble tilrettelagt og pianolæreren het Borghild Brunslid. Var det opp til Borghild var det «pianoveien» han skulle ha gått. «Mutter» både spilte og sang - på bedehuset og i fjøset. Kjell uttrykte beundring for og kjærlighet til begge foreldrene. Mor sto hans hjerte særdeles nær og han var veldig stolt av henne.

Fotball var en annen ungdomsinteresse. "Der var jeg hard!" sa han spøkefullt. Som centre-half for Rygge Idrettslags A-lag ble det mange kamper. Interessen for sport ga ham stor glede og fulgte ham helt til det siste.

Et liv byr på så mange roller og epoker og noen er mer fremtredende enn andre. Først og fremst var Kjell en familiemann. Kona Marit - født Kjærnsrød - og sønnene Per og Terje utgjorde den bunnsolide kjernen i livet hans. Han elsket dem høyt alle tre. Det startet med en dans på Bøndenes Hus i Råde og endte med giftermål i Moss Kirke våren 1949. Som forpaktere av Saastad gård i Rygge jobbet de side om side med jord og dyr - i en tid hvor landbruket var på reise fra gammelt til nytt. I tiden på Saastad ble eldstesønnen Per født - og selv i ung alder var Peremann bonde til fingerspissene. Han kjørte traktor og satt bakpå slåmaskina i onnearbeidet. Han likte arbeidet med dyra og fulgte faren i alt han drev med.

Senere flyttet familien til Skråtorp gård i Råde og her kom yngstegutten Terje til. Per og Terje var de beste venner. «Å, dæken dem var snille - ikke noe grining og tull,» sa faren stolt og det kom ganske kontant. Terjes store interesser i unge år var ski og skøyter og det vanket mange premier. Til og med på Bislett i Oslo stilte han til start. Speider’n og Canada-hytta var andre fritidsaktiviter. Senere var det motor og maskiner som ble Terjes lidenskap. Han var driftig og begynte tidlig med egen virksomhet og store arbeidsmaskiner.

Våren 1956 overtok den lille familien forpaktningen av Østre Øre gård i Moss. Denne gården drev Kjell og Marit helt fram til jorda ble utbygget og uthusene til slutt revet på midten av syttitallet. I dag står bare hovedhuset tilbake, mest kjent som Øre Fritidshus - som et minne om flere hundreår med jordbruksdrift på dette stedet. Tilleggsjord hadde Kjell både på Rabekk, Holmen og Norødegården. Grøden besto av korn, gulrøtter, agurker og poteter - og om vinteren kjørte han tømmer med hest i Øreskogen. Både Kjell og Marit følte stor tilknytning til Øre og i en periode så det ut til at de skulle få kjøpt gården. Til slutt ble det dog byens økende behov for boliger som trakk det lengste strået. Det var vemodig å til slutt måtte reise derfra - for den siste familien på Østre Øre gård.

Hest og travsport var en annen av Kjells lidenskaper. For flere årskull av barn og unge ble hestene på Øre et varmt møte med de gamle bondetradisjonene. Navn som Molynsvarta, Gullper, Årnseth Terna, Skyloch, Øresokken og Veslesvarten – og hunden Nøste - vil være kjent for dem som ble trukket mot gården i disse årene. Kjells egne bilder av hestene på Øre og andre bilder fra gården kan du se under Hestene på Østre Øre går - Moss.

For undertegnede ble de siste årene på Øre starten på et vennskap som skulle vare i over førti år. Den raushet som Kjell viste så mange av oss unge og måten han lot oss få ta del i gårdslivet på mangler simpelthen sidestykke – i alle fall i mitt liv. Til tross for at vi på mange måter drev både ham og familien ut av det gamle kulturlandskapet så viste han en storhet som jeg til dags dato har vanskelig for helt å forstå. Det sier så mye om hvem han var. Han var virkelig en hedersmann. Og en god venn.

På Øre og i Ørebukta var det også at Kjell, Marit og Terje skulle oppleve sin store sorg – nemlig det å miste sin kjære sønn og bror Per i en drukningsulykke. Særlig hos lillebror Terje, som bare var seks år den våren i 1959, var det en hendelse som skulle sette dype spor. Han hadde det vanskelig etter brorens død - og snakket mye om ham, kunne faren fortelle. Men - til tross for sorgen elsket de også livet. Kjell og Marit hadde Øre i blodet. Senere i livet skulle Kjell også måtte miste både Marit og Terje så altfor tidlig - men det er ikke sorgen som skal være hans ettermæle – men kjærligheten til dem han var glad i - og gleden over arbeidet, livet og naturen omkring ham. Han levde et godt og langt liv.

Vi takker deg for følget, vår kjæreste venn. Marit, Per og Terje har tatt vel imot deg på den andre siden av tiden - og for alle dere fire reiser vi en bauta i vårt indre. Et menneske lever så lenge det er husket sier ordtaket - og vi skal huske dere lenge - helt til den dagen vi skal sees igjen.

En stor takk skal også sies på vegne av familien - til trofaste venner, hjemmesykepleien i Rygge og betjeningen på avdeling Solsiden 1 på Ryggeheimen. En stor takk for det vennskap, den trygghet og omsorg som dere ga.

På vegne av familie og nære venner
Lars Dahlmann Anstensen

Kjell Martin Sandaker 23 9 1926 - 19 2 2013
Minneordet sto på trykk i Moss Avis 8. mars 2013.

Les også:

Hestene på Østre Øre gård 

Del denne siden