Rundt Maret var alle fargene grå, brune og trehvite. Bare veggene i stua hadde farge. Kjolemnet lyste på fanget til Maret. Maret sa til storesøsteren: «No ska de sluitt å kaill na stor dråkoinninj fer Lita! Å no ska ho få te kjoltye' me me.»

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

STANLEY

Lars I. Røv, Utistua og Ellen Krangnes, Ytre Øya
Lars kom til Philadelphia våren 1880. Kanskje i Ingeborg Øyes følge? (Se Ingeborgs dagbøker.)

Han og fem andre fra Surnadal stoppet først på farmen til Erick Hanson ved Strum, ikke langt fra Eau Claire. Hanson hjalp til å skaffe dem gardsarbeid. Lars fikk plass sist, og kom til en irer, og måtte raskt lære engelsk. Han tok også timer i engelsk med en landsens lærer. Om høsten dro kameratene til tømmerskogen, men Lars ble hos ireren.

Våren 1881 dro Hanson med Lars til Northwestern Tømmerkompani i Porters Mills og anbefalte Lars for arbeid i butikken og kontoret, fordi han behersket språket, og hadde hatt butikkjobb i Kristiansund før utreisen. Lars ble butikk- og kontorbestyrer i 31 år, til 1913.

I 1883 sender han penger til kjæresten i Norge – Ellen Krangnesøya. De stod begge som nr. 2 på kirkegulvet ved samme konfirmasjon. De arbeidet begge i forretning i Kristiansund. Ellen var en tid i en bokhandel og leste mye. Hun hadde også fått med seg amtskolen.

Ellen skriver senere om overfarten (oversatt): ”Tasso brakte oss over Nordsjøen. Om den båten kunne en skrevet en bok. Vi landet i Hull, og reiste med tog til Liverpool. Papa landet i Philadelphia. For å unngå de store og forvirrende forholdene i Philadelphia, reiste jeg med ”Dominican Line” til Quebec. Det tok oss tre uker å nå Quebec, forsinket av drivis langs New Foundlandkysten. Lyden av tåkeluren fikk en til å føle seg heller deprimert.”

Lars og Ellen giftet seg nyttårsaften 1883 i hjemmet til senere biskop Gjermund Hoyme i Eau Claire, og reiste på bryllupsreise til Stanley, som en del år senere skulle bli bostedet.

Vi finner Lars I. Røv i regnskapene til Bastian Nelson Nordvik i Porters Mills, og her slo de nygifte seg til. De første fem barna ble født i Porters Mills. Det var da en by på ca. 1000 innbyggere ved Chippewa-elven syd for Eau Claire. Elva oversvømmet hjemmet deres med gjørme og slam i 1884.

Da området rundt Porters Mills var uthogd, ble byen fort til haveråker, og Stanley, 60 km nordøst for Porters Mills, ble neste området for skogsindustrien. Lars fulgte med, og bestyrte kontoret/butikken som nå hadde tilhold i ei godsvogn inntil videre. I 1892 skriver han til Ellen for å få hennes ønsker for husbyggingen han driver med. I dag er dette hjemmet på Franklin Street listet på USA's liste over bevaringsverdige, historiske hus, for Lars skulle komme til å bli ”Kongen av Stanley” - et utnavn som ikke var godt ment fra opponentenes side. Lars tok personlige standpunkter og tok parti, bestemt av egne overbevisninger. Han gikk inn for det han trodde på med stor entusiasme og imponerende arbeidsinnsats, støttet av en Ellen som gav barna sine mer enn mat. Det ble 11 av dem: Imbert/Herman/Bertha/Edwin/Ludwig/Norman/Bernhard/Edna/Signe/Borghild/Sigfred - som var født i 1907 da Ellen var 47 år. Som oppmuntring til kvinner som føder sent i livet, kan en fortelle at Sigfred gikk ut av highschool som nr. 1 på kullet, bare 15 år gammel, og ble uteksaminert av St. Olaf College i 1927. Han var flink, morsom, ivrig som debattant og best i basketball. Han gikk et år på universitetet i Madison, arbeidet i St. Paul Pioneer Press, og arbeidet for brødrene og faren. Han ble gift, men døde barnløs allerede som 30-åring av hjerneblødning.

I tillegg til sine 11, tok Ellen til seg Berthas nyfødte, da Bertha døde under fødselen. Far til barnet, dr. Ericksen, tok senere over barnet, men likevel -! Bertha var klaverlærer ved St. Olaf College, utdannet samme sted. Hun sang i koret til den legendariske Melius Christiansen ved St. Olaf i 1910, og var første presidenten i det musikkselskapet han startet. Hun giftet seg i 1911, og døde da Berthold ble født i 1913.

Grunnen til at forfatteren gir seg så grundig i kast med barna til Louis I. Roe, som faren kalte seg i USA, og Ellen, er at dette foreldreparet innehar en sjelden rekord. De hadde barn som studenter ved St. Olaf College, sammenhengende fra 1900 til 1927, ofte 2 og 3 samtidig. Tradisjonen opprettholdes fremdeles, da barnebarn nå avløses av oldebarn. Ubrutt rekke fra 1900, sier kilde i 1963!

L.I. Roe satt også i styret for St. Olaf en mannsalder, 1912-17 og 1919-34. I 1926 var han aktiv i ledelsen sammen med sønnene Edwin og Ludwig. Han ble utnevnt som æresmedlem av ”alumni”-sammenslutningen, dvs. klubben som består av tidligere studenter – og enda hadde han bare folkeskolen.

Det er den norske kirken i Amerika som eier St. Olaf College i Northfield, Minnesota. Tillitsvervene i St. Olaf-ledelsen hadde sammenheng med tillitsvervene innen kirken for øvrig: Han var en av grunnleggerne av ”Our Saviour's Lutheran Church” i Stanley, hvor Ellen var en av pilarene i ungdomsarbeidet og i kvinneforeningen. Hun var redaktør for ungdomsforeningens avis ”Fremskridt”. Kirken ble innviet av biskop Hoyme.

Lars satt i styret for ungdomsavdelingen i Den Forenede Norsk-Lutherske Kirke i Amerika. President og visepresident var begge professorer, sekretæren var prest, og kasserer Lars hadde folkeskole. Det forteller både en del om skolen i Surnadal og om Lars selv. Utallige var kirkemøtene i Minneapolis gjennom mange år i tillitsvervene i kirken på landsplan. Han har personlig rekord som medlem av kirkens hovedstyrer: 1908-36! Da han døde, ble prekenen holdt i begravelsen av pastor Dr. L.W. Boe, president for St. Olaf College. Samme sendte fungerende president ved St. Olaf til Ellens begravelse, med hilsningstale.

I sitt personlige næringsliv, og i samfunnets felles næringsliv var Lars en ren bulldoser som rent tar pusten fra en: Han tilskrives æren for eksistensen av ”Stanley Manufacturing Company”! ”Roe and Peterson”/”The Canning Company”/”The L.I. Roe Company”/”The Citizens State Bank». Han assisterte med grunnleggelsen av bankene i nabobyene Cameron, Ingram og Junction City. Han var en av grunnleggerne av Luther Hospital i Eau Claire, med mange år i styret og som president. Det henger bilde av Lars på sykehuset.

Han gjentok det samme i Stanley etter krigen, da Victory Memorial Hospital ble reist i Stanley i takk for dem som fikk vende hjem fra krigen, bl.a. hans egne to sønner Ludwig og Bernhard og en svigersønn. Lars gav 1000 $.

Han satt i skolestyret i perioden 1894-98. Han var borgermester i periodene 1904-08 og 1909-10. Han satt i County-styret fra 1910 til 1938, unntatt 20-22. Han var ”County Commissioner” og gikk som en av de første inn for fast veidekke. Han var en tro republikaner, og deltok på county- og statskonvensjoner. 1926-38 var han også i styret for Lutheran Deaconess Hospital i Chicago.

Lars var en av dem som nektet å finne seg i at Stanley skulle bli haveråker etter at sagbruksæraen var over. Han aktiviserte seg i opptil flere ”progresjonsgrupper” for Stanleys framtid, investerte i koffertfabrikk, senere i leketøysfabrikk - basert på trematerialer. Han fikk i gang forskning - kjemisk, på hva en kunne få ut av tusener på tusener av høye trestubber som stod igjen i kjølvatnet av tømmerdriften. Han fikk utflyttede barn til å ha aksjer i lokale foretak i Stanley, han overtok firma når aksjeeierne trakk seg ut. Når mange tok snarveien til Nordvestkysten og skogsdriften i Washington State, stod han stedig på sitt valgspråk om at Wisconsin var det beste, - tolerant utvidet til å inkludere Minnesota, da mange av barna ble bosatt der.

Tobakk og potetdyrking satte han til og med i gang med.

Depresjonen kom, og han mistet ”imperiet” i endelig gjeldskrise på fabrikken i 1935. Han anså seg ikke som en slagen mann, for han siteres for å ha sagt at han hadde både helsen, troen og håpet - og ikke minst familien igjen.

Når barna gikk på skole, hadde de alle ”dead-line” på å levere brev hjem fredag/lørdag. Det var fast tradisjon å hente brev fra barna på posthuset søndag morgen for høytlesning. Foreldrene fulgte med barna - og lærte det de lærte, langt på vei.

Imbert ble bankmann i Stanley. Depresjonen satte en stopper for karrierer der, og han døde i 1937.

Herman var førstelærer i highschool i 2 år, og ble siden eier og redaktør av ”Northfield News” – en ukeavis som fikk mange priser. Faren satt i styret. Herman holdt forelesninger om journalistikk, og avisen ble sett på som en modellavis. Han overtok farens plass i styret for St. Olaf, og alle hans tre koner underviste i musikk ved St. Olaf. Den første klaver, den andre klaver og sang, den tredje sang -! Herman besøkte Norge i 1906 med et band hvor han spilte sax.

Republikanerne ville ha ham til guvernørkandidat.

Edwin ble den som var partner med faren. Han var hjemme og passet på hjulene, sammen med farens bror, Ola, mens faren dro rundt på alle møtene i øst og vest. Ed var også borgermester. Han er beskrevet som en stor og dyktig og ”alle tiders” personlighet.

Ludwig ble også redaktør. Han kjøpte ”Montevideo News” i Vest-Minnesota, og bodde i Montevideo. Han var president i pressesammenslutningen i Minnesota i alternering med Herman, som han hadde jobbet for tidlig i karrieren. Ludwig var en mann som holdt taler - og ble sitert. Mens han var i hæren, studerte han i Edinburgh. Han var president i ”The American Legion”. Han var en sterk og uavhengig personlighet.

Både Ludwig, Bernhard og svogeren, dr. Erickson, var i sterk kamp i første verdenskrig, bl.a. ved Verdun. Bernhard fikk granatsjokk og ble gasset. Han ble aldri den samme mer, men fungerte OK i arbeid hos faren. Dr. Erickson fikk ”Croix de Guerre” for å ha reddet sårede.

Ludwig solgte avisen senere, og gikk i statstjeneste i postvesenet. I 1927-29 ”vikarierte” han for guvernøren.

Norman ble hjemme og deltok i forretningene.

Herman og faren var respektive presidenter for ”State Fair” i Minnesota og Wisconsin - samtidig!

Edna døde bare 11 år gammel av hjertefeil.

Signe ble født mens faren var til Norge for å se om mor si i 1899. Han reiste l mnd. før Ellen skulle føde sitt 9. barn. De tok senere turen sammen. Det forteller litt om hva Ellen var gjort av, at hun lot ham dra i denne situasjonen! Signe ble gift Nelson, ble bosatt i Minneapolis, og ble den neste basis for familien.

Borghild gikk også på St. Olaf, hvor hun traff Rolf Syrdal, som ble mannen hennes, og var den som forrettet da moren døde.

Borghild studerte musikk, engelsk og fransk, med tanke på å bli misjonær. Hun tilbrakte 7 år i Kina med mannen, som var professor på presteseminaret. Borghild underviste i middelskolen i Kina, engelsk og musikk. Rolf tok doktorgrad i teologi gjennom studier i Oslo, New Jersey og New York. I New York nyttet Borghild anledningen til å studere musikken til ”de store liturgier”.

Rolf ble professor ved det Lutherske teologiske seminaret i St. Paul, men i tiden 1947-63 var han ”Director of World Missions” - dvs. leder for misjonsselskapet til Den Norsk-Amerikanske Lutherske Kirken, som på den tiden mer var blitt en amerikansk kirke. (Hvor fusjonsutviklingen stod på dette tidspunkt finner leseren i professor Lovolls bok, om interessen driver ham/henne.)

Borghild og Rolf Syrdal lever i dag rett ved St. Olaf College i Northfield. Rolf Syrdal er styremedlem i Det Norsk-Amerikanske Historielaget, og har visstnok også tillitsverv i ledelsen av St. Olaf. De er i åttiarene, og burde demonstrere for pensjonister i Norge, at pensjonister er akkurat så gamle som de selv vil, både i interesser og innflytelse.

Både Signe, Borghild og Rolf kom på konserten til Nordmøre Kammerkor i Minneapolis i 1983, og sommeren 1985 hadde forfatteren den store glede å møte disse aktive ”Syrdølene” i hjemmet deres i Northfield igjen. En må være i god kondisjon, både fysisk og intellektuelt for å holde tritt med pensjonistene! – som har vært kilden for Lars og Ellens familie.

Følgende passasje i et brev fra Ellen til et familiemedlem, viser det typiske ved aktiviteten til ”King Louis”: ”Far vil reise gjennom Stanley med 4-toget i morgen tidlig, men han stopper ikke. Han har vært i Cleveland, Ohio, og er på vei til St. Paul. Etter salgsforhandlinger der, vil han komme hjem med midnattstoget i morgen kveld.”

Med slik timeplan rakk paret likevel å være faddere i Red River-dalen hos Ole I. Moen på ”Sunnyside Farm”. Overskudd!

Sommeren 1985 ser Stanley ut som en av disse småbyene som ser ut som de er falt av lasset på verdens frammarsj. Ikke et liv å se i gata, og svært stille. Ett er sikkert: Uten ”King Louis” ville Stanley vært haveråker i dag, liksom Porters Mills ble det. Ikke engang kirkegården vises der i dag. Lars døde i 1937, Ellen i 1942. Vi besøker barna til broren:

Fotoreferanse 293/1: Annonse L.I Roe Co.

Fotoreferanse 293/2: Lars I. Roe (Utistua Røv) og ellen f. Krangness. Barna: Stående - Norman, Ludwig, Imbert, Bertha, Herman og Edwin. Foran: Bernard, Borghild og Edna. | Tilhører: Borghild Syrdal.

Fotoreferanse 294/1: Interiør fra butikken tio L.I. Roe i Stanley. Varer: klær, sko, kolonial. Helt til venstre: Edwin Roe, Ole - Nr. 4, L.I. Roe Nr. 5. | Tilhører: Borghild Syrdal.

Fotoreferanse 295/1: Etterkommere etter Lars og ellen setter hverandre i stevne på St. Olaf College, hvor de har familierekord i studentantall fra én familie. Sommeren 1980. | Tilhører: Gro og Dagfinn Mogstad som var representanter fra røttene i Surnadal.

 

Ola Røv, Utistua
Døtrene til Ola, Manda og Beatrice, og sønnen Imbert tar imot oss i barndomshjemmet. Det er like stort og flott som huset til Lars, som ligger like nede i gata. lnteriøret er mer skandinavisk enn det en forbinder med amerikansk smak, og huset har særdeles høy bygningsstandard og håndverksutførelse i forhold til det forfatteren har sett på sine overnattinger i mer enn 60 amerikanske hjem, og omtrent det dobbelte antallet som er besøkt.

Ole Roe, som ble navnet i USA, kom i 1885, sammen med broren Einar. De er i følge med Nils Glærum og noen til. Oles barn forteller at reiseruten var: Trondheim- Kristiansund- Liverpool- (vi kan sikkert smette inn Hull) - New York - Chicago – Eau Claire. De ble møtt i Eau Claire og kom til Porters Mills.

Etter 2 år i Porters Mills dro Ole til Montana, hvor han jobbet i butikker og på farmer i de neste to årene. Derfra dro han til Seattle, og må være av våre første der ute. Han homesteadet der, og var etter 6 år eier av 160 acres. Han var også oppe i Alaska og i Columbia på sesongfiskeri. I 1893 kom han tilbake til Cameron, ved Stanley. Han gikk i kompaniskap med Sivert Mauset. De ble gift med søstre fra Folldal. Ingrid (Ida) Simenson het Oles kone. ”Aunt Ida” kaltes hun i Stanley, hvor de slo seg ned i 1913, og Ole ble butikkleder og kompanjong med Lars. Ida gav bort kaker til alle barna omkring, og var selvsagt populær. Hun og Ole giftet seg i 1895.

Fotoreferanse 295/2: Ole Roe (Utistua Røv) g.m. Ida Simenson fra Folldal. | Tilhører: Manda B. Roe.

Ole døde av lungebetennelse i 1916. Han hadde investeringer i brorens selskap, og familien levde av det. Da det hele gikk fallitt i krakket, var tre av barna så store at de var i jobb, og de hadde ikke gjeld på huset. Ingrid er begravet under begge navn: Ingrid Ida. Hun døde i 1954 - 80 år gammel.

Barn: Imbert -97/Manda -00/Beatrice -06/Gerhard -10/Olida -13/Lorraine -15.

Imbert var ved West Point da faren døde, og kom hjem og arbeidet hos onkelen. Han var også postmester i Stanley en tid. Manda - eller Maret, arbeidet med sykehusadministrasjon, Beatrice var lærer, Gerhard arbeidet ved et teknisk institutt, Olida var organist og Lorraine var handelsutdannet og drev som kordirigent. De tre eldste stod på i familieforsørgelsen, og ble ikke gift. Alle de tre yngste giftet seg.

 

Broren Einar
Einar bodde også i Stanley. Han kom hjem fra USA i 1921, ugift. Han hadde med seg noen-og-tyve tusen kroner. Bl.a. ble Kvendset på Røv oppbygd for disse midlenc. Det var urolige tider i bankene, men grosserer Mikkelsen sa at pengene ville være sikre i Privatbanken i Kristiansund. Imidlertid tapte Einar alt. Han mistet liksom tilliten til folk generelt etter dette, og kom seg aldri av sjokket. Han holdt til i stallen for det meste. Han bodde i Gammelstua på Røv.

 

Svogeren Ola Mogstad
Halvbror til Røvskarene i Stanley, Ingebrigt, var eier av Gammelstua, ugift. Søsteren Marit og mannen, Ola Mogstad, skulle overta Gammelstua. Men da de hadde fått 3 barn, og den gamle ungkaren enda satt med garden, reiste Ola til Amerika, og han arbeidet opp penger i Stanley til å kjøpe farm der borte. Han reiste hjem etter kone og barn - men det ble gardsovertak i Gammelstua istedet, og farmen ved Stanley ble solgt.

 

Sivert Mauseth
S.O. Mauset er Sjur f. 1859 i Austistua Mauset, bror til Mauset-ene i Richland, Nord-Dakota. 100-års-skriftet for Cameron 1879-1979 sier at Sjur kom over i 1880. I 11 år var han i arbeid i forskjellige foretak i NordDakota og i Wisconsin.

I 1891 dannet Sjur selskapet ”Mauseth & Roe” sammen med Lars I. Røv. Ola Røv ble også med da han kom i 1893, og han kjøpte opp andelen til Lars i 1904. Sjur overtok det hele i 1913.

Fotoreferanse 296/1: Annonse Mauseth & Roe.

Sjur var gift med Marie Simenson fra Folldalen, svigerinnen til Ole Roe. Barn: Geneva/Mabel/Walter/Oliver/Mildred/Viola/Valborg.

I 1916 mistet Sjur alt i brann, men bygde opp igjen. Interiørbildene fra butikken i Cameron-skriftet viser en stor og aktiv forretning.

Sjur var også en aktiv samfunnsborger. Han var ”clerk” i Cameron Township i mange år, og satt i bystyret i mange år da det kom i sving. Han var ”clerk” i skolestyret, var visepresident i banken og sekretæer i Den Norsk-Lutherske Kirken.

Sjur giftet seg i Eau Claire i 1884.

Barna til Sjur ble også utdannet ved St. Olaf College.

Geneva underviste i Minneapolis i mange år og i 11 år i engelsk-instituttet på Concordia College i Moorhead. Det er jo ikke hvem som helst som slipper til som lærerkrefter på de høyt anskrevne norsk-lutherske lærestedene, som er kjent for en svært høy standard.

Mildred døde i spanskesyken i 1918, mens hun var i sykepleierutdanning. Viola arbeidet for regjeringen i Washington D.C. i 25 år. Valborg ble sykehusdietetiker i Ashland. Ellers ingen opplysninger.

Sjur døde i 1964, nærmere 90 år gammel.

 

Louis Honstad
Født i Norge 13. april 1874, står det i ”Stanley – our town 1881-1981”. Stavet Hanstad i begynnelsen, sier boka. Vi har å gjøre med Honnstad i Surnadal - Sagtrøa, Røv. Det opplyses at han kom til Amerika våren 1892, til Porters Mills, kort etter til Stanley, hvor han ble resten av livet. Han arbeidet for Northwestern Lumber Company til i 1920. Han var utlært maler, som faren. 1922-32 arbeidet han i Stanley Supply Company. Han var en av de ansvarlige i Stanley Brick Company, og i 20 år var han bestyrer for Farmers and Merchants State Bank. Han satt i countyets veikommisjon og i jury-kommisjonen.

Louis ble gift med Mathilda Johnson og hadde 4 barn: Gina/Edna/Ethel/Leonard. Han døde i 1945, enkemann siden 1938.

Kilde: Borghild Syrdal/Manda, Beatrice og Imbert Roe/Olav Mogstad/lokalhistoriske skrifter for Stanley og Cameron fra 100-årsjubileene/”On the Eighth Day of August” – brevsamling fra familien , utgitt til familiestevnet på St. Olaf College i 1980, av Borghild Syrdal/Andre skrifter forfattet av Borghilds brødre.

 

Hjemvendt norskamerikaner på 13 år

Anders Møkkelgjerd
I området indre Nordmøre var det svært mange som arbeidet ved sagbruket og i skogen i Stanley, la seg opp penger og kom hjem igjen. Stanley er et av de navnene som liksom svirrer i luften fortsatt, en slags mellomstasjon før utvandringen til Canada og Vestkysten tar fart i mellomkrigstiden. Det ville vært interessant å ha sett losjihus-regnskaper herfra.

Anders Møkkelgjerd, nå 83 år, forteller i dag svært levende om barndommen sin i Stanley.

Faren var jordkar på Møkkelgjerdet, men dro over til Amerika i 1903, sammen med Magnus Sjøflot som skulle til Colorado. Ola var 29 år. Det står ugift på Ola i protokollen, men han var gift i 1898 med Maret Teilgard fra Gartgeilen, og hadde fått sønnene Lars, Petter Kristian og Anders.

Ola fikk 3,50 $ pr. dag i Stanley, og syntes det var svært gode betingelser. Han dro hjem, og i 1906 tok han med familien over til Stanley. De hadde fått sønnen Lars i 1898, men han døde i 1904. Barna Petter Kristian f. 1900 og Anders f. 1903 var med til Stanley. Der fikk de en ny Lars i 1909, som bare ble knapt årsgammel. I 1912 fikk de datteren Gina.

Anders - 83 år i 1986, forteller om barndomsdagene i Stanley som om det var i går, og det så levende at en synes en er med på å leike ”hauk og due” på tømmerstokkene i bassenget ved sagbruket. De plumpet i rett som det var, men kunne svømme, sier Anders. De skjøt duer og fanget lappe (frosk), og stekte duer og froskelår. De badet i bekken flere ganger daglig om sommeren, og solbrent ble de på flekken. (I Norge har vi lett for å glemme at dette er på samme breddegrad som Italia.)

Ungene fikk ha med skeier og skrape iskremspannene gratis på creameriet på ”Sørsida” om sommeren – og det var iskrem av beste råstoff!i Det var artige dager, sier Anders, som her gir inntrykk fra sagbruksmiljøet fra et uvanlig blikkpunkt.

Om vinteren rente de på skeiser på bassenget ved sagbruket. Det var fryktelig kaldt, forteller Anders. Selv om de hadde noen voldsomt tjukke jakker med høy krage, som de slo opp, så holdt de fremdeles ikke varmen. - En arbeidsbas i skogen beordret springmarsj av mannskapet til hytta en gang p.g.a. ”sleet” - isregn. Helsefarlig situasjon.

Mor til Anders ble syk, og de fikk hushjelp – Valborg Solli. Stor og svær var hun, sier Anders, og kunne ”jigge” - en slags stepping. Petter ble svært flink til å ”jigge”, men Anders fikk det ikke til, sier han.

Da Anders begynte på skolen, kunne han bare norsk, men heldigvis var lærerinnen norsk, så det gikk bra. Ellers sier han at det gikk på engelsk, også hjemme.

Mor til Anders hadde TB. En del av behandlingen var at pasientene med TB skulle ha frisk luft. Han husker at mora lå ute på altanen, og at det føk snø inn på sengklærne hennes. Hun lå hjemme hele tiden, og døde hjemme. Bestefaren skrev og sa de måtte komme hjem, og året etter at moren døde, reiste faren hjem med de tre barna. Gina var bare fire år. De reiste med Bergensfjord. Utenfor Kirkwall ble de stanset av et skudd for baugen av et engelsk skip, og båten ble gjennomsøkt grundig for å se om de førte last som kunne komme Tyskland til gode under krigen. Oslofjord hadde forlatt New York dagen før, og lå ennå i Kirkwall for gjennomgang, da de stusset over at båten førte så mye bildekk.

Anders fikk jobb med å pusse knivene på Bergensfjord, med korktopp og pussepulver, og for det fikk han den frukta som folk la igjen etter måltidene på bordene.

Da Anders kom på skolen på Glærum, etter Amerika-oppholdet, ble tilpasningen vanskeligere enn den hadde vært i USA. Han snakket bare engelsk. Lærer Bæverfjord ville ha ham til å lese historier på engelsk for klassen, og det var svært triste fortellinger. De andre forstod ikke dusta av hva han leste, og de skrattet og lo, noe Anders syntes var forferdelig og vanskelig.

Anders var blitt en god baseballspiller i USA, og når de slo ball på skolen i Hallvardvika, tok han alltid ballen. Det var alltid jentene mot guttene, og forfatterens mor slo som en kar, husker han - ville slag, langt avgårde, men Anders klarte å ta ballene. Forfatterens tante som ”gav lyr” lot som hun kastet opp ballen, Anders slo, og da kastet hun. Han ble til slutt så sint at han kylte ballen i sida på henne, og læreren gav ham stygg kjeft. Ungene var etter ham på flere måter, og læreren gikk ikke til forsvar.

Tanten til Anders - Marit, pleide å sitte på loftet og spille gitar og synge tildels triste viser. Anders satt ved siden av henne og gråt og lengtet til Stanley. Han led sterkt av hjemlengsel til Stanley. Han har alltid savnet ”lemon pie” og ”chocolate pie”, sier han.

Anders sier at Stanley hadde omtrent 3000 innbyggere da familien hans var der. Han nevner opp flere fra Surnadal:

Ola Årnes - Tusvika
Mosteren Henrikka fra Gartgeilen
Lars Honnstad - Sagtrøa
Farbroren Anders Møkkelgjerd
Sivert Grimsmo
Olaf og Ola Drøpping - Sjøasæter
Peder Holten fra Eidet
Røvskarene
Lars Mauset - Utistua

Anders gikk på skolen sammen med Herman Roe, som ble redaktør i Northfield senere. Anders husker ham som en liten ”jessvint” fyr som alltid skaffet seg opposisjon og som sloss på skolen hver dag, med vekslende seier og nederlag, noe som sikkert også grunnet seg i at familien til Herman ble sett på som overklasse blant arbeiderbarna - som ”storinger”. Det er vel ikke så uvanlig.

Barna ”kappast” om å hente melk for Sivert Grimsmo. Han bodde i et nabohus til Møkkelgjerd-ene, et slags pensjonat med selvbetjening. Melkespannet stod på bordet med en liten pose sukkerkuler ved siden av - som lønn for den som hentet melk.

Da Møkkelgjerd-familien kom over, gikk båten på grunn ved New York, slik at de kom på et annet tog enn det som de var ventet med til Stanley. Det toget de skulle reist med, sporet av, og da de kom til Stanley, kom ingen og møtte dem, for de var reist østover for å se om familien var av dem som var døde og skadd. De tilbrakte første natten på hotel!, og bodde så hos Ola Tusvika. Da de fikk eget hus, bodde Lars Honnstad, Peder Holten og Olaf og Ola Drøpping hos dem. Anders husker at det var mye broktak på gardsplassen bak Møkkelgjerds-huset. Peder var champion.

Far til Anders arbeidet inne på bruket først, men senere fikk han arbeid ute på opplagsplassen – ”lumberyarden”.

Morbroren Anders ble værende i Stanley. Anders vet ikke hva onkelen, som var tømmerleir-kokk, fikk som arbeid etter at sagbruksæraen var over. Han utvandret i 1899, sammen med Sivert Sjøflot.

Morsøsteren Henrikka fra Gartgeilen ble gift med John (?) Bolme. De hadde ikke barn, men da mannen døde, ble Henrikka gift med stesønnen Albert Johnson, og de hadde datteren Myra. Henrikka ville beholde Anders, da faren returnerte til Norge, for mannen var ”contractor” - byggmester, og hadde 20 mann i arbeid. De ville ha Anders på kontoret, men Ola ville ikke la sønnen være igjen. Han syntes sikkert at å forlate kona og den lille sønnen sin døde i Amerika var nok.

Ola Tusvika hadde som jobb på bruket å stå der bord og planker kom ut av saga. 8 mann stod på hver side av bandet og tok unna. Ola merket alle bord/planker som kom ut, med riktig dimensjon. Han må ha hatt godt øyemal og rask skrivehånd for å notere på alt det som det måtte 16 mann til for å ta unna og laste på trallene. Datteren til Ola, Alma Aarnes, var lærerinne i Stanley. Dessverre ”hottet” ikke forfatteren seg på det de 3-4 raske timene oppholdet i Stanley varte, at Alma lever ennå, og skriver med kusinen til Anders, på norsk og engelsk. Hun kunne fortalt mye om Stanley!

Lars Utistua Mauset arbeidet også på bruket. Olaf Drøpping var på ”lumber-yarden” og Ola på kontoret. Sivert Grimsmo (utvandret 1909) var på bruket, det var Peder Holten også. Louis Honnstad drev som maler, sier Anders. Anders minnes en Ranes-kar som dro rundt og tok skøyterenn-premier.

Alle disse fra Surnadal var naboer. Anders Møkkelgjerd og Ola Aarnes var gift med søstre, visstnok fra Gudbrandsdalen.

Møkkelgjerd-folket brukte navnet Skog i USA (Grytskog).

Fotoreferanse 298/1: Ola Møkkelgjerd Skog på tur hjem fra Amerika på Bergensfjord i 1916. Barna er f.v.: Anders, Gina og Petter. | Tilhører: Anders Møkkelgjerd.

Fotoreferanse 298/2: Skogs-camp i Stanley. Ola Møkkelgjerd i bakerste rekke, rett til høyre for døren. | Tilhører: Anders Møkkelgjerd.

Fotoreferanse 299/1: Sagbruket i Stanley, med byen i bakgrunnen. | Tilhører: Anders Møkkelgjerd.

Fotoreferanse 299/2: Sagbruket i Stanley på nært hold. | Tilhører: Anders Møkkelgjerd.

Fotoreferanse 300/1: Første rekke f.v.: Sivert Grimsmo, Anders Møkkelgjerd, Ola Gulla, Louis Honnstad. Bakerst f.v.: Ukjent, Ola Møkkelgjerd. | Tilhører: Anders Møkkelgjerd, nevøen til Anders Møkkelgjerd på bildet og sønn av Ola Møkkelgjerd.

Fotoreferanse 300/2: Ola Aarnes, Tusvika g.m. ? - datteren Alma. | Tilhører: Anders Møkkelgjerd. | Foto: E.B. Hagen, Stanley.

Fotoreferanse 300/3: Olaf Sivertsen Drøpping - ble i USA, og Lars Mauseth som kom igjen til Surnadal. Lars t.h. | Tilhører: Anders Møkkelgjerd. | Foto: Brandmo, Stanley.

Fotoreferanse 301/1: Louis (Lars) Honnstad fra Sagatrøa på Røv, maler i Stanley, med kona (?). Barna f.v.: Gina, Edna, Ethel og Leonard. | Foto: Brandmo, Stanley. | Tilhører: Anders Møkkelgjerd.

Fotoreferanse 301/2: Anders Møkkelgjerd, onkel til vår kilde, med kona Mary, sønnen Leonard og datteren Margaret. | Tilhører: Anders Møkkelgjerd.

 

 

Peder K. Holten / Ellevset
Peder fra Ellevset-Gjeret utvandret i 1911 til Wisconsin. Utreise til Wisconsin på denne tiden betyr at vi finner Peder i Stanley, og at det nok er denne Peder-en som er broktak-champion på gardsplassen til Møkkelgjerdsfolket.

Peder ble en av dem som måtte trekke i amerikansk uniform under første verdenskrig. Senere bosatte han seg i Minneapolis. Han levde helt til 1982, og kjørte bil til sin døende dag - 90 år gammel. Ikke rart han var broktak-champion!

  

Fotoreferanse 302/1: Peder K. Holten t.h. i amerikansk uniform under første verdenskrig. | Tilhører: Magnhild Edøy.

Fotoreferanse 302/2: Ikke broktak i Stanley, men «Olaf og Ole Gjeldnes i Brydekamp ude ved Lake Minnetonka. Dette har jeg taget og fremkaldt. Ikke godt?» Hvem som har «taget og fremkaldt» er usagt på bildet, men det var Ole J. Kvendbø som hadde det med fra USA i 1909. Vi tar det med, da det nok viser en ikke uvanlig fritidssyssel i mannskapsleirene hvor mange av våre bodde. (Olaf t.v.). | Tilhører: Tønnes Kvendbø.

Barn: Dona Mae/Audry/Kenneth Oven.

Peder tok Ellevset-navnet etter moren.

Kilde: Alma Kleivset/Magnhild Edøy

 

 

Randi og Johanna fra Jørn-Gjeret, Heggset
Søsterdatteren Guro

Et svært klart barndomsminne har vendt tilbake stadig oftere hos forfatteren, og har sporet drivet til å finne ut hvor folk ble av på andre siden av havet, og hvordan de fikk det:

Maret Bakkå, på husmannsplassen av samme navn på Glærum, var ofte ”banfoster” for forfatteren, som underholdt seg med å tegne store måner på gråpapir med gråblyant, og som Maret hengte opp overalt på de blåmala veggene i lange søndagsettermiddager, eller hva ukedag det nå måtte være. Dagene hos Maret kjentes som søndager i alle fall. Maret var født i 1874, forfatteren i 1945.

En dag satt Maret på benken på trappa si. Det var en fin sommerettermiddag som holdt på å bli kveld - og tiden stod liksom stille. Maret gikk inn og dro ut kommodeskuffa si, og kom ut med et kjolemne. Hun satt med det på fanget og strøk hånden over det – igjen og igjen. Det var hvitt, med store bjørkeblad i flere lysende klare farger. Omsider sa hun: ”Te her he e fått fra Ammerekka.” Rundt Maret var alle fargene grå, brune og trehvite. Bare veggene i stua hadde farge. Kjolemnet lyste på fanget til Maret. Maret sa til storesøsteren: ”No ska de sluitt å kaill na stor dråkoinninj fer Lita! Å no ska ho få te kjoltye' me me.” Først mange år etterpå gikk det opp for den som skriver dette, hva kjolemnet må ha betydd for Maret, og hvor stor del av livet hennes det var. Det var et av båndene til søsteren i Amerika. - Jentungen må ha fornemmet det usagte, for både de røde, gule og grønne bladene på den hvite bunnen og stemningen rundt Maret vil alltid huskes i fortidens nåtid.

I Cameron finner vi søsteren til Maret - Randi. Hun reiste i 1901 med destinasjon Rice Lake i Wisconsin. Adressen ble Cameron. Hun ble gift med Ole Olsen og hadde pleiedatteren Agnes, ingen barn i ekteskapet. Hun hadde sønnen John hjemme i Norge, og han ble sendt etter til Randi, 12 år gammel, med merkelapp på. John Olsen 13 år, finner vi i protokollen 1903.

Randis søster Johanna, kom til Randi og ble der. Døde ugift.

Søsterdatteren Guro Honnstad, kom også til Randi, i juni 1912, på billett kjøpt i Amerika.

Guro slo seg ned i Minneapolis, ble gift Paulsen og hadde sønnene George og Gordon, som hun mistet så tett at de ble begravet samtidig - 1936. Hun hadde før mistet mannen i en ulykke. Hun ernærte seg på pensjonatdrift, og det må ha gått bra, for hun var hjemme på besøk i 1930 med guttene. Guro var en selvstendig og emansipert dame, som tok rattet fra Ola Nygåra og kjørte sjøl.

Guro giftet seg igjen med Bjarne Olsen fra Hamar. Ingen barn. Hun døde i 1955.

Fotoreferanse 303/1: Amerika-besøk på trappa til Maret Bakkå i 1930. Fra v. foran: Maret, Guro, Guros mor. Bak: Martinus Bakkå, Mikal Honnstad, Guros far og sønn. | Tilhører: Helma Honnstad

Fotoreferanse 303/2: «Dette er Eli Skogen (Sylte) og jeg og lille Geo, er han ikke sød?» skriver Guro til «Ragnhild». | Tilhører: Helma Honnstad.

Fotoreferanse 303/3: Randi Heggset Olsen med fra v.: Tjenestepike, Guro, «min lille pige» på krakken og «den med brilerne er min mans halvsøster, det er datter til Eli Skogaa». | Tilhører: Helma Honnstad.

Fotoreferanse 304/1: «Til Synnøve Haanstad i fra Ole og Randi. Glædelig jul.» «Faar glæm aas ei» - skriver Randi på kort til Guri Gullasbakken. Poststemplet her er Dec. 1911 - Rice Lake. | Tilhører: Helma Honnstad.

 

Onkelen Johan Honnstad
Onkelen til Guro, Johan Honnstad fra Honnstadøya II, reiste til Amerika i 1902, fra Voss, under navnet Krangnes, med Honnstad i parentes. Jernbanearbeider er yrkestittelen etter arbeid på Bergensbanen, og han oppgir ingen destinasjon.

Han ble prest i Amerika. Ogsa sønnen Ingvald John ble prest. Johan ble gift med Inga Løvdal fra Trysil, og de hadde 6 barn. Familien har besøkt Gamlelandet flere ganger.

Vi kan temmelig sikkert gå ut fra at Johan la det økonomiske fundamentet for sine studier ved ”Northwestern Lumber Company”.

Kilde: John og Helma Honnstad.

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

 

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden