Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

COLORADO

Flere ganger støter en på Colorado som reisemål i utvandringsprotokollene. Hver gang vet en at denne unge mannen sannsynligvis ville ende livet tidlig av silikosen fra gruvene her.

 

Sjøflot-brødrene
Alle seks sønnene i Utistua - Sjøflot emigrerte. Faren leste engelsk med Ingeborg Olsdatter Øye, så tanken om emigrasjon hadde sikkert bodd i far til disse brødrene.

Den eldste, Sivert Anton, dro sammen med Anders Møkkelgjerd i 1899 til Wisconsin. Anders, den neste, har samme reisemål i 1901. Når Sivert drar hjemmefra etter besøk hjemme i 1907, er Colorado reisemålet. Til Colorado reiser også Magnus i 1903, også etter besøk hjemme i 1910. Tore reiser til Colorado i 1906, Peder Torvald i 1910 og August Martin i 1913.

Sivert kom hjem og overtok garden i 1908, og døde uten barn i 1915. Broren Peder Torvald hadde ikke greid å få kona på trua om å emigrere, så han kom hjem og kjøpte Gartrønningan, men det bar til Sjøflot med dem. Peder ble 49 år.

Magnus kom også hjem og slo seg ned i Sjøflotbaugen - giftet seg i 1917.

Både Sivert og Peder døde av lungesykdom som de pådro seg i gruvene i Denver og Longmont i Colorado. Alle brødrene var skadd av silikosen, Anders minst. Han flyttet til Minnesota og drev birøkt. Han og kona er gravlagt på kirkegården i Dalton, Minnesota - Sarpsborg-kirkegården.

August døde ugift, under spanskesyken, og er gravlagt i Longmont, Colorado.

Tore hadde en røff overfart til USA, forteller sønnen Thor Severson i Sacramento, California. Han oppholdt seg en tid på østkysten hos venner/slektninger. Derfra kom han til Colorado hvor han var dreng på en farm, før han begynte i gruvene. Han var med og drev ut både kol og malm, i Boulder, ved foten av Rocky Mountains.

Tore møtte Inga Ålberg fra Valdres hos familien Throndson, hvor han arbeidet i innhøstningen. Inga var søster til kona på farmen, og kokke for innhøsterne. lnga lot Tore beile i 4 år før hun sa ja. Hun var betraktelig eldre, og trodde han ville kjøle av hodet etter en tid, men han holdt på sitt. I 1914 reiste de til Norge på bryllupsreise, og fra kort og brev som de vekslet, mens Tore var på arbeid på Dombas og hjemme, og Inga var hos familien i Valdres, ser det ut som de enten har tenkt å bli i Norge, eller at de måtte tjene billettpenger til returen. Inga var svært dårlig på havet, og selv om de hadde egen lugar over til USA igjen, lovte hun at hun aldri skulle krysse havet i båt oftere. (Da hun besøkte Norge alene i 1947, fløy hun. ) De giftet seg i New York, og tok brudebildet i Oslo.

Fotoreferanser 309/1: Tore Severson (Sjøflot) og Inga f. Aalberg. Brudefoto tatt i Oslo 1914. (Gift i New York). | Tilhører: August Sjøflot.

Tore arbeidet på veier og farmer om somrene, og i gruvene i Idaho Springs om vintrene. I 1912 dannet 4-5 stykker et entreprenørfirma – ”Jacobsen & Sivertsen”, og de tok på seg kontrakter for bygging og vedlikehold av veier. Jacobsen og Sivertsen var alternerende bosser. De bygde bl.a. første veien over Trailridge Pass, som ble en av hovedveiene senere. Det var en stor operasjon. De satte seg i gjeld med lån til maskiner hele tiden, men Tore var gjeldfri da han døde, og var på vei til å bli en holden mann. Han døde i april 1919, og sønnen Thor ble født i oktober. Han hadde før sønnen Arnold og dødfødte tvillinger.

Thor, som aldri har kjent faren sin, har prøvet å skaffe seg et bilde av ham ved å intervjue dem som kjente ham. Han hadde 48-tommers bringe, og hadde rykte for å være en sterk og humørfylt mann og et godt menneske, aldri smålig, sint eller hevngjerrig. Sønnen Thor hadde ikke fått korrespondansen mellom foreldrene oversatt før forfatteren av dette gjorde det. Thor er pensjonert redaktør II fra den store avisen ”Sacramento Bee” i California, også en rusk av en kar. Han har hatt egen ”innblikk-spalte” i avisen m.m. i mange år, og er forfatter av Sacramentos historie 1839-1874.

Thor tror ikke at det var silikosen som knekket faren, selv om han kunne vært svekket av den. Han kom hjem fra en av sine mange arbeidsreiser, og satt ved et åpent vindu på toget. Han gikk bent i seng da han kom hjem, og døde etter 7 dager, de siste tre på sykehus. Dette var dessuten under spanskesyken, og 200 døde av den i Longmont. Det ligger nær å tro at gruvearbeiderne her hadde lite motstand p.g.a. silikoseskadene.

Fotoreferanse 309/2: Ikke bare gruveluft i Colorado: Bak, midt i bildet - Peder Torvald t.v. og Anders Severson. Anna g.m. Anders med barn på fanget. | Tilhører: August Sjøflot.

Hjemme hos Thor ble det snakket norsk til han var 5 år. Moren lærte barna begge språk, og Thor kan ennå morens bordbønn på norsk. I høytidene laget hun norske kaker og lefse og lutefisk. ”God, I hated them!” sier Thor - (”Gud, hvor jeg hatet den maten!”)

Moren hadde det hardt med å forsørge guttene under depresjonen. Hun hadde opprinnelig homesteadet alene, men Tore hadde solgt landet. Tore hadde satt penger i 2 hus før han døde, og var medeier i en farm i Longmont. Inga jobbet som hushjelp, passet syke, leide ut rom, og overlevde slik.

Thor sier at det var ikke bare norsk mat han mislikte, han mislikte morens aksent også, og han la seg til en underbevisst motstand mot den gamle verdens verdier. Noe som sikkert også hadde sammenheng med at moren var streng og pietistisk - var mot dans etc. ”Det er trist, men sant,” sier han. Nå angrer han grundig. Thor er nok ikke den eneste av sin generasjon med dette reaksjonsmønstret. Det ser ut til å være temmelig gjengs. Han vet heller ikke noe om onklene. Dem får vi vite mere om av Thors kusine Celia, datteren til Anders, mens vi kombinerer en dag i Disneyland i Los Angeles, med intervju med Celia.

Andrew A. Severson, skrev Anders i USA. Alle brødrene kalte seg Severson. Han giftet seg med Anna Elaine Hanson Bjørnen fra Os ved Bergen. Hun var 5 år eldre enn Anders.

Barn: Margaret Sofie/Celia Helene/Alfred Andrew/Agnes Ruby.

19 barnebarn.

Etter arbeid - trolig på sagbruket eller i skogen i Stanley, Wisconsin, kom Anders til gruvene i Colorado. I 1911 leide han en farm i Colorado. I 1914 kjøpte han farm i Dalton, Minnesota, og drev birøkt bl.a. I 1951 solgte han ut og flyttet til Underwood, hvor sønnen Alfred var postmann i Fergus Falls. Det er han visst fortsatt.

Anders snakket aldri om hva han hadde gjort før i livet, eller om hjemlandet, men han snakket alltid norsk med barna. Celia, som var født i Dalton, snakket bare norsk til hun begynte på skolen. Datteren til Celia, som aktiviserer forfatterens sønn i Disneyland, mens Celia og den tilreisende snakker, forstår også norsk, og kan snakke norsk. Det var mildt sagt en merkelig opplevelse å klare å finne hverandre ved stevnemøtet i de store billettlukene ved inngangen til denne fantasiverdenen, og ikke mindre merkelig var det å oppholde seg med hodet på Sjøflot, i Colorado og i Minnesota, mens Disney's fantastiske verden passerte revy. En fikk virkelig perspektiv på litt av hvert i livet!

Anders var 5 fot 8 tommer. Alle Seversonene var kraftkarer.

Kilde: August Sjøflot/Ildrid Næverli/Celia Johnson/Thor Severson

 

Lars Harrang- Austigard
Peeler Seeler - Øvre Setra
Siuert Fiske Skjærmo - Hemistua Fiske
John Dalseg - Austistua Sande
Ola Sveen - Øyabakken
Johan Dalseg - bror til John

Peeler Sveen - sønn av Ola
Alle disse er fotografert sammen i Colorado, hvor de arbeidet på tunnelarbeid for et vassverk, opplyser sønnesønnen til Ola Sveen, Olaf Sveen, i boka si – ”Nordmann i Canada”. Bildet står på omslaget til Olaf Sveens bok, men på Øyabakken har de også et bilde som viser tunnelgjennomslaget. Dette var ved Boulder, ved Denver, og alle karene kom hjem igjen, men et par returnerte.

Fotoreferanse 311/1: Tunnelgjennomslaget ved Boulder ved Denver, Colorado. Arbeidsgjengen fra Surnadal står øverst til høyre for tunnelåpningen. Bakerst, nr. 2 fra venstre, med hatt i handa står Lars Harrang, de to i hvite skjorter er John Dalseg først, og Sivert Skjærmo til høyre for ham, neste er Jphan Dalseg, og neste med lyse knapper er Ola Sveen Øyabakken, foran Ola står Peder Sveen, og foran Sivert Skjærmo står Peder Sæter i finklær. | Tilhører: Øyabakken.

Ola Øyabakken returnerte til Boulder, og han døde der i 1935. Ola var en av de gamle sluskene som var virkelig profesjonelle og hadde en egen nimbus. Han hadde også vært med å bygge Ofotbanen. En må beundre dem som var gift med profesjonelle anleggsarbeidere som arbeidet borte i lange tider, til og med helt borte i Amerika.

Peder Sæter, som var jordkar på Øvre Setra, reiste også over igjen. Han var eldst av farens 22 barn i 3 ekteskap, så det var umulig å gå hjemme og vente på gardsovertak til sistemann var oppdratt og utreist av så mange. Peder reiste denne gangen til Vestkysten og var med på å bygge vei nord for Seattle, da han forulykket på veianlegget i 1936. Han er begravet i Sedro Wooley.

Ola, sønnen til Peder, kom etter til faren i Seattle i 1926, og da arbeidet de i skogen.

Peder Sæter ble gift med Ingeborg Bøe fra Olastua, Settemsøra i 1905, og Brit Øye som forteller dette, ble født 2 mndr. etter at faren reiste til Colorado i 1907.

Hun så ikke faren sin før tunnelarbeiderne fra Colorado kom hjem i romhelga 1914.

Da faren reiste igjen i 1923, var Arne Moen, Bortistua, og Anton Sæterhaugen med.

 

Til Colorado via Michigan-skogen

Lars og Nils Olsen Røv - Mauset
Lars Olsen Mauset, født i Røvsøya, og som er far til Guro som i dag bor på Øyabakken, får sitt levnet beskrevet i ”Western Viking” 17/12 - 1976, av Hans Hyldbakk, en artikkel som er sakset fra ”Driva”.

Da Lars var 20 år, reiste han til Amerika for å finne igjen broren Nils som var 14 år eldre, en ikke helt enkel oppgave.

Lars stasjonerte først på ei øy i Michigan-sjøen, sier Hyldbakk. Det må enten være en av Manitou-øyene eller Fox-øyene vest for Leelanau-settlementene. Der deltok han i vedhogsten.

Utvandringsprotokollene viser imidlertid at Lars og Nils reiste samtidig over i 1870 allerede, sammen med Ole Gudmundson Sogge, reisemål: Grand Haven, Michigan.

Historien om at Lars reiste på måfå gjennom skog og myr, og kom til et hus i myrkanten, der broren traff til å komme inn om kvelden i arbeidsgjengen, må ha rot i at Nils tok arbeid på fastlandet i Leelanau, og at de traff hverandre igjen der, da Lars kom inn fra Manitou eller Fox.

Hyldbakk forteller at de fikk arbeid på jernbanebygging, og reiste derfra da vannet på arbeidsstedet gav kolera - og de endte opp i gruvene i Colorado, hvor Lars ble spesialist på å smi kjettinger til gruveheisene. Han hadde smedarbeid utstilt på verdensutstillingen i Chicago og fikk premie. Her traff han Jo Sæter fra Kringla og Tørris Sæter fra Øra, sier Hyldbakk. Alle tre kom tilbake til Surnadal våren 1890. Dagen etter han kom hjem, møtte Lars på auksjon i Utistua Mauset, der faren var fra, og kjøpte garden for 14.000 kroner, og betalte kontant 1500 kr i ei høyregning til ”ei kjerring fra Honnstad” - sier Hyldbakk. Lars hadde holdt kontakten med Margrete, jordtausa på Mauset, og de giftet seg. Hyldbakk sier at Lars var over til Colorado 2 ganger til, men etter 1900 slo han seg til hjemme. Broren Nils kom også tilbake, og døde ugift i ei stue på Sande. Han hadde gjort det godt i USA, og vært eier av en farm på 640 dekar, sier Hyldbakk. Broren bød ham tilhold på Mauset, men Nils ville sitte ved Borgnahølen på Sande og fiske laks og tenke på Colorado og være frikar, sier HH.

Kilde: Brit Øye/Guro Sveen Øyabakken/ Lars og Georg Øyabakken/Hans Hyldbakk i ”Western Viking” – ”Driva”.

 

Profesjonelle løsarbeidere - depresjon og vanskjebne

Gudmund og Even fra Ytre Grytlia - Fiske
Gudmund f. 1889 drar til Colorado i 1910. Broren, Even f. 1890, har reisemål Idaho når han drar i 1912. Gudmund reiser sammen med Lars Fiske f. 1869, som har vært hjemme på besøk.

Utvandringsårene stemmer ikke helt med familiens opplysninger.

Fotoreferanse 312/1: Even Fiske fra Ytre Harang. | Tilhører: Gudrun Harang.

Fotoreferanse 312/2: Gudmund Fiske fra Ytre Grytlia og Gjertrud fra Skjermo-Trøa. | Tilhører: Gjertrud Harrang.

Ifølge HH ser det ut til at foreldrene kan ha hatt Amerika-planer, men både de og to barn døde her i landet, og bare datteren Ingeborg Dalseg på Årnes var igjen i Norge av denne familien i Ytre Grytlia. Av brev til henne ser vi at disse to brødrene flakket om på tilfeldig arbeid, og hadde nok med å holde seg med mat og hus. De delte skjebne med mange som endte opp som omflakkende løsarbeidere, i et arbeidsmarked som bar rett utfor stupet med mange av dem. Det er vemodig lesning å lese brevene.

Gudmund reiser til Colorado, men av siste brevet fra Even, ser en at han var også i gruvene i Michigan. De har adresser i Salt Lake City, i San Francisco, Sacramento, Reno - Nevada. Arbeidet er alt mulig, fra valnøttfarm til vassanlegg for San Francisco by, tømmerskogen og jernbanen.

I 1924 skriver Gudmund at tiendeparten av folket er arbeidsløse. Senere samme år skriver Gudmund: ”- det er ikke meget penger at gjøre, for arbeidstiden er daarlig, liden betaling og meget arbeidsløst folk i California. Los Angeles er en by paa omtrent en million inbyggere og meget rige folk er det som lever her, men jeg skal sige at det er fattigdom ogsaa, det er mange tusen som gaar paa gaderne her foruden arbeide, daalig klædt og ingenting at æde og ingen steds at sove paa.

Du tror vel at jeg overdriver naar jeg skriver saadant om Los Angeles og Amerika, men jeg ser det med mine egne øine hver dag, og det er ikke nok med det for om nogen siger hvad man tror saa gaar man i fængelse, man har ikke lov til at sige noget som er imod pengeklassen, sandheden maa ikke høres i Los Angeles.”

I 1931 skriver Gudmund: ”Arbeidstiden her i Amerika er svært daarlig, værste tiderne som har været her siden Columbus kom hid. Halve af arbeidsfolket er foruden arbeide og har været det siste aaret og ikke ser det ud til at det skal blive noget bedre. Næsten alle fabriker er nedstenkt og svært lidet af nogenting.”

Even skriver i 1932: ”jeg har ikke skrevet til dig paa mange aar men skal nu skrive nogle ord saa du faar høre at jeg fremdeles lever og har god helse.

Jeg har en daarlig nyhed for dig for Gudmund døde i sidste april. Vi var tilsammen nu i mange aar næsten hele tiden siden vi kom hid til California, men vi maatte skjilles tilslut ligevel.

Gudmund var daarlig i flere aar førend han døde. Han havde hvad de kalder Miners Concumtion. Det er ingen ting andet end Tæring.

Han var ikke rigtig frisk nogen gang siden han kom tilbage ifra Michigan.

Jeg har arbeidet her udenfor Sivermore i sommer og kan hænde at jeg bliver her en stund.

Jeg har ikke været i San Fransisco nu paa 2 aar men skal gjøre en tur did ned i næste maaned. Jeg havde brev ifra Arne Moen nylig. Han er fremdeles i San Fransisco og arbeider paa samme plads som han altid har gjordt. Har haft brev ifra gamle Arnt Bakken ogsaa han begynder at blive gammel men er fremdeles i god helse og klarer bra.

Om du skriver til mig saa faar du addresse mine brev til Sacramento for jeg har en plads der hvor jeg altid kan sende for dem. Bedste hilsen ifra din Broder Even.”

Dette var siste brevet fra Even. De hørte fra et sykehus, sist han lot høre fra seg.

Gudmund ble gift, men den lille jenta hans døde av TB. Han var gift med Gjertrud Skjermotma, opplyser familien. Familien hennes skal alle ha emigrert.

Det ser ut som brødrene fra Grytlia kan være et eksempel på ”trekket” til arbeiderne: Fra hvetemarkene i Midtvesten og gruvene i Colorado, bærer det til Vestkysten – mot depresjonen.

Kilde: Gudrun Harrang.

*

Vi får la gruppen med frisk, ung arbeidskraft på forrige side stå som representanter for de unge mennene som tok arbeid der det bød seg. Av brevene fra Grytlibrødrene og andre kilder, forstår en at de unge løsarbeiderne, som ikke ble bofaste, men profesjonelle løsarbeidere, de fikk svært ofte sørgelige endelikt. De fikk aldri noe hjem, de fikk ingen familie, mange endte opp som ”gessill” som vi sier i Surnadal, uten fast holdepunkt og uten fast bosted, svært ofte underlagt alkohol og i hardt anleggsmiljø. Tallet på gifte menn blant dem var forbausende høyt. Når de ikke sendte penger hjem, blir de ofte sterkt anklaget. Ser en på hva Grytli-brødrene skriver, manglet det vel ikke på vilje, men inntekten manglet. Skammen over ikke å klare å innfri forventningene, førte ofte til kontaktbrudd med familien. Noen forsvant ved ulykker på tilfeldige arbeidssteder, og ingen gav beskjed hjem.

Fotoreferanse 313/1: En fin bukett unge menn, overlatt til USA fra Mor Norge, i finpuss og med syrin i knappholet: 1. rekke fra venstre: Anders Gjerstad (Oppigard) / Tore Gjerstad (Holtan)/Ole Knutsen Østbø. 2. rekke: Ole Holden, Jo Holden/Jon Åsbø/Ola Åsbø/Kristoffer Nordvik (Hagavoll). Dessverre er fotografens lokalitet klippet bort ved innrammingen, så vi vet ikke hvor denne flotte flokken pyntet seg og lot seg fotografere. Men fordi vi vet at Kristoffer var i Leelanau i Michigan på denne tiden, er nok denne flokken fra sagbruksmiljøet i EMpire, Lake Leelanau eller deromkring - ca. 1910. | Tilhører: Mali Ellevseth.

Fotoreferanse 313/2: Stramme karer som har trekt i finpussen og sender bilde hjem: fr.v.: Nils Grytskog, Peder Larsson Melhus f. 1885 og Peder Melhus f. 1889. De to Pederne var fettere og døde begge ugift i USA. Dessverre har ikke fotografen lokalisert bildet. | Tilhører: Petra Melhus.

Flokken på bildet her er ikke representativ i så måte. I denne delen av USA, på denne tiden, var forholdene annerledes. Det er lenger vest i 20-årene at eksemplene på vanskjebnene blir hyppige. Ingen bør føle bitterhet over bestefaren som ”kuttet ut”. Det var som regel gode grunner, svært tragiske grunner - som familien hadde vanskelig for å begripe, mens drømmen om Amerika fremdeles for mange var uten sprekker.

 

«Gullkongen»

Fredrik Bruseth
Fredrik Bruset tok ut lenger enn til Colorado for å finne edle varer i berget. Han hadde et av de tidligste skjerpene i Klondyke i Alaska. Hvis leseren slår opp på dette avsnittet i ”Det løfterike landet”, og ser på den lange rekka av folk som kravler opp den bratte lia til det fryktede Chilkoot Pass, på vei mot gullgraverlivet i Klondyke i 1898, så kan en vite at her har også ”Gullkongen” i Stangvik gått sin tunge gang. Tungt trødde han nok på tilbaketuren også, for Fredrik ble en av dem som traff blink. Fredrik utstod forresten ikke å bli kalt ”Gullkongen”, eller bli særbehandlet.

Fotoreferanse 314/1: Fredrik Bruseth på trappa hjemme i Stangvik - nesten 80 år gammel.

Fredrik Bruseth er spunnet inn i myter og historier. Hvor mye som kan sies å være sant, er ikke godt å si. Forfatteren har kjent folk som stod Fredrik nær, og selv om Fredrik var født i 1867, har han vært en stor del av forfatterens virkelighet og eventyrverden i barndommen - noe som forteller om ”Gullkongens” dimensjoner.

Det blir fortalt at Fredrik først sendte hjem igjen broren sin, oppstaset i ny dress og det henhørende. Da Fredrik omsider kom selv, kom han i samme dressen som da han dro.

Fredriks gavmildhet er dokumentert av Hans Hyldbakk i Stangvikboka: Han gav en større pengesum til oppstarting av ”Nationen” i Oslo, han støttet Nordmøre Meieri i starten med et større pengelån, han gav 2000 kr. til Nordpolsferden til Roald Amundsen, han tok initativet til byggingen av ”Bondehuset” i Stangvik, og gav en større sum til det, og han gav nye orgel til kirkene i Todalen og i Stangvik. Det blir fortalt at Fredrik var særdeles nasjonalbegeistret, og da han ble hedret med lange takketaler i en forsamling av gamle todalinger ved orgelinnvielsen, skal han ha reist seg for å takke for all hederen. Han var så alterert av stunden og de gamle skjeggfussene fra Todalen, at alt han klarte å si, var en lang og svært fantasifull bannrenning som endte med: ” ... fær aill denj gammel nordmainn!” Dermed satte han seg ned igjen. Det var i sannhet en fyndig overlevering av kirkeorglene!

Da arbeidet på Todalsveien stanset, grunnet tom kommunekasse i Stangvik, var det Fredrik som fikk i gang videre arbeid med sin finansielle assistanse.

En dag møtte han forfatterens farmor på gata i Kristiansund. ”Nei, du he vesst ailder fått nå me' me,” sa han, og tok henne med inn til nærmeste gullsmed og handlet en stor sølvause til henne.

En annen gang var det farfaren han traff på gata i samme by. Han ville ha med O.K. Skuggevik inn på en forretning for å hjelpe seg med å ta ut en skrivebordsstol. Neste dag arriverte skrivebordsstolen som gave til prøvesitteren. Den er forresten et gedigent trearbeid med svingstolutstyr.

Stolmottakeren gikk en gang av dampen inne ved Stangvik-kaia, og Fredrik Bruseth kom i tan ombord og spurte stakkåndet om han hadde skråtobakk, det var stor tobakksnød. Ole K.S. hadde et stykke skråtobakk på størrelse med en halv tommelfinger, og Fredrik ble så glad at han løp hjem etter et rågullstykke på samme størrelse og betalte tobakken med det.

Fredrik bygde nye store hus på Rønnan i Stangvik. Ingeborg Solem, grandtante til forfatteren, fortalte en gang at Fredrik beilet til henne. Han kom seilende fra Stangvik inn i Surnadalsfjorden med lystjakten sin og hentet henne og anstandsdamen til dinering i det flotte huset sitt. Etter middagen satt damene i fluktstoler på altanen, mens Fredrik lå henslengt foran dem i hvit dress, røkte sigar og konverserte dem. Om kvelden seilte han dem tilbake, og insisterte på å bære Ingeborg i land, noe hun protesterte vilt på, for stedets lærer, fra Stryn, var den som hadde hjertet hennes, og han kunne se at Fredrik fikk bære henne i land. Floa var låg, og Fredrik fikk bære henne likevel. Men det var også det hele. Forfatteren skal innrømme at hun ofte har ønsket seg en tidsmaskin for å få lov til aå erstatte gammeltanten denne dagen på altanen og på lystjakten med Fredrik Bruseth!

I 1900 kjøpte Fredrik Sluppen gård ved Trondheim for 150.000 kr. Broren Halvor drev Sluppen. Da han solgte den til Trondheim Kommune, var det Martin Tranmæl som rakte Fredrik sjekken på 350.000.

Fredrik brettet den nonsjalant sammen og puttet den i vestlommen.

I 1906 kjøpte Fredrik dampbåten ”Yukon” i Ålesund, og drev havfiske med brorsønnen John som skipper. I 1919 solgte han båten til Dyre Halse i Trondheim, omtrent samtidig med Sluppen-salget.

Depresjonen rundt 1930 skal ikke ha skadet Fredrik, som hadde investert pengene i aksjer - med stor forretningssans. Det fikk den norske stat stor glede av 1946. Fredrik døde i desember 1946, men staten rakk å ta mellom kvartmillionen og halvmillionen fra ham p.g.a. hans medlemskap i Nasjonal Samling. Hans medlemskap der grunnet seg i oppvekst med Norges kulturelle og politiske renessanse mot århundreskiftet, med linje over 1905 og Olavs-jubileet i 1930. Medlemskapet i Nasjonal Samling var en logisk konsekvens for ham. I parallell med tilfellet Hamsun i høy alder, og flere, må frustrasjonen ha vært stor for den nasjonalbegeistrete Fredrik, nå nesten 80 år.

Fredrik var en staselig kar, som var svært glad og stolt over å ligne Fridtjof Nansen. Han var den siste av søsknene som dro. I 1889 reiser han alene til Chicago. Kom igjen i 1899, sier HH.

Søsteren Andrea var den første av denne flokken – i 1882 drar hun sammen med noen til, reisemål: Illinois, antakelig Chicago.

I 1887 drar Marie 18, Margrethe 25, Halvor 33 og Margrete 34. De to siste er gift. Dette ser ut til å være (de tre første) Fredriks søsken, bortsett fra at HH oppgir Halvor til å være gift med Eli Solem, Nestua. HH sier at Anders fôr i 1881. Han kan være av dem som reiste før protokollene ble påbegynt i Kristiansund.

Kilde: Ingeborg Solem/Axel Skuggevik.

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden