Glenn, som ble eneste barnet, forteller at det ble snakket engelsk og norsk om hverandre i hjemmet, og engelsken dominerte mer og mer. Faren sang gamle norske sanger alltid, og salmer. Han pleide å synge Bjørnson spesielt, og ”Brede seil over Nordsjø går” ble sunget med uttrykk.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

VESTKYSTEN OG SAMTIDSUTVANDRINGEN

Det er ålvundfjordingene som innleder bosettingen på Vestkysten med direkte utvandring, markert som destinasjon i utvandringsprotokollen.

I 1886 reiser John Larsen Røkkum, med kone Ingeborg, og småbarna Lars og Guro.

Det drypper et par mennesker i de neste to årene, og i 1889 drar et følge på 13 fra Surnadal. Alle billettene er kjøpt i Amerika. Før århundreskiftet er det ikke mer enn oppunder 50 personer som har Washington og Oregon som mål. En vet likevel av tilfeldige opplysninger her og der, at mange som hadde reisemål i Midt-Vesten dro videre derfra til Vestkysten.

Mot slutten av 20-årene går registreringen av emigranter over til å bli notert i vanlige passregistre, og utvandringsprotokollen avsluttes. Det er siste del av utvandringen der utvandringsprotokollene begynner å ”rakne”, at hovedtyngden av vestkystfolket reiser.

Vi finner våre folk spredt utover i småbyene nordover fra Seattle: Edmonds, Everett, Marysville, Granite Falls, Lakewood, Arlington, Stanwood, Conway, Mount Vernon, Sedro Woolley, Bellingham. Disse og flere ligger som perler på en snor langs veien nordover til Vancouver i Canada, hvor vi også finner noen.

*

Med samtidsutvandrer menes her dem som en i dag treffer på, som er født i Norge. De faller i to grupper: De som kom i mellomkrigstiden, og de som kom på ”Hollywood-bølgen” i slutten av 50-årene, da Amerikadrømmen mer var nørt opp på den lokale kinoen og på utferdstrang, eventyrlyst og at en var gått lei av ”bekkjadalen” hjemme.

Førkrigsemigrantene traff vi den første av i Ballard, Seattle:

 

Ane Sofie Svendsen
Sophie Løset, som ble navnet i Amerika gift med Ferdinand Løset, traff vi på pleiehjemmet i Seattle. Hun døde ett år etter vi traff henne - i februar 1986, nesten 98 år gammel. Sophie hadde vært en meget driftig dame i kirkeliv og ellers til i meget høy alder.

Fotoreferanse 369/1: Sophie Løset

Sophie var enke fra 1954.

Hun reiste til USA i 1911 for å gifte seg, og fikk barna Ferdinand Omar og datteren Irene. Hun gikk på skole for å lære engelsk i Ballard, og gikk inn for at familien skulle være engelskspråklig. Hun holdt imidlertid den norske avisen ”Western Viking”, og hadde norsk kjøkken. Irene sier familien vokste opp på fisk og poteter – laksemager/sildbaill/søtsup'/saltsild/salttorsk/lutefisk/rømm'graut. To av sønnene til Irene koker rømmgraut om julekvelden. Juleskikkene ble også beholdt på norsk vis. I omgangskretsen var det mest nordmenn og hun hadde 4 norske venninner. Hun var president for den norske kvinneforeningen til hun var langt over de 80.

Dattersønnene (4) er blitt legpredikanter og sangere, den eldste også musikkprofessor med vekt på opera ved Northwestern University i Evenston ved Chicago. Dattersønnene og faren deres har holdt tallrike musikkgudstjenester uten andre impliserte. En av dem fungerte også som prest, selv om han er legmann - ved Sophies begravelse.

Sophie led aldri av hjemlengsel, selv om hun var hjemme på besøk, og var glad i begge land, med en slags dobbel nasjonalitetsidentitet, sier datteren. Bl.a. gikk barna på norskspråklig søndagsskole.

Kilde: Irene Ockwell/Olav Helgetun d.e.

 

Gjertrud Eivindsdatter Røv (Ytre Fiskjaslia)
Det er 3 år for sent for å treffe Gjertrud, hun døde i Seattle i 1982, 96 år gammel, og sprek til det siste.

Fotoreferanse 370/1: Gjertrud Eivindsdatter Røv (Ytterlia, Fiske.) | Tilhører: Glenn Berge.

Sønnen Glenn sier hun kom over i 1910, trolig med ”Adriatic”. Margrete, gift Dalseg, var på samme skip, sier han. De reiste via Hull og Southampton til Ellis Island i New York, og med tog til Gjertruds søster Ildrid i Minnesota - Little Falls. Hun arbeidet både hos en doktor som hushjelp og i et ”boarding-house” - losjihus. Hun giftet seg i Minnesota i 1919, med Ivar Berge fra Hardanger - Jondal. De bosatte seg i Tacoma, rett syd for Seattle, hvor Ivar arbeidet på verft.

Det var Ildrid som sendte Gjertrud penger, sier Glenn, og det var i Cloquet Gjertrud giftet seg.

Glenn, som ble eneste barnet, forteller at det ble snakket engelsk og norsk om hverandre i hjemmet, og engelsken dominerte mer og mer. Faren sang gamle norske sanger alltid, og salmer. Han pleide å synge Bjørnson spesielt, og ”Brede seil over Nordsjø går” ble sunget med uttrykk. Gjertrud og Ivar sang mye sammen også.

Ivar pleide å lage lutefisk, og Gjertrud bakte fattigmann og hjortetakk, og hver gang hun fikk lyst på mølsgraut, kokte hun det, sier sønnen. Julekvelden ble feiret på norsk vis, men kalkunen fortrengte lutefisken etterhvert.

Glenn forteller at moren alltid snakket godt om Norge, men hun hadde aldri hjemlengsel. Hun var svært tilfreds med livet i USA Hun hadde masse blomster i hagen og masse kjoler i skapet, og livet hennes var familien. Etter krigen sendte hun mange pakker hjem til Norge.

Av lange brev fra broren Eivind i Ålesund ble hun påvirket til omsider å gå over til Syvende Dags Adventistene.

Søsteren Ildrid og hennes datter Eleanor besøkte Gjertrud i 2 mndr. sommeren 1935. Ildrid var gift med Knut Todal (ikke Glærum som bygdeboka opplyser, sier Glenn). Han var sagbruksarbeider i Cloquet ved Duluth. De hadde barna Eleanor/Millie/Mabel/Dora/Daniel/Selvin. Ildrid likte seg også godt i USA, var aldri til Norge igjen.

Lars, bror til søstrene, var også i Minnesota. Han ble trolig aldri gift. Gjertrud hadde lite kontakt med ham, så familien kjenner ikke yrke og skjebne.

Kilde: Glenn Berge/Gunnar og Oline Sæter

 

Søstrene fra Høgmoen på Røv
Det første stedet nord for Seattle som ble sporet opp, var huset til Margrete fra Høgmoen. Hun hadde brukket beinet, så vi traff også Marit der, som gikk Margrete til hånde etter beinbruddet. Huset til Margrete ligger rett ved Edmonds.

Fotoreferanse 371/1: Lina t.v. og Marit fra Høgmonå - Røv, med Linas datter Marlyn mellom seg. 1949. Eksamensbilde fra Highschool. | Tilhører: Marlyn Karrow.

Fotoreferanse 371/2: Nye amerikadamer: Margaret Røv i lyse, Lina i mørke klær. | Tilhører: Marlyn Karrow.

Fotoreferanse 372/1: Uimotståelige hattedamer: F.v.: Ane (Peggy i USA), Lina og Maret (Mary i USA) - Høgmonå - Røv. | Tilhører: Marlyn Karrow.

 

Ane
Ane var den første som emigrerte - rett til Seattle i 1913. Det meste av livet ble tilbrakt i San Fransisco. Hun arbeidet først på en skobutikk, men skiftet over til huspost for å kunne legge seg opp penger (fritt losji). Familien gikk konkurs, og kunne ikke tillate seg hushjelp lenger. Ane skaffet seg vaskejobb om dagen, mens hun gikk på kveldsskole for å lære engelsk. Hun ble omsider innkjøpssjef for Mayer's – 5 butikker av denne kjeden kjøpte hun inn sko og vesker for, på innkjøpsreiser som gikk helt til New York.

Ane ble gift med Bill Huff fra Seattle. Han kunne ikke utstå navnet hennes, og kalte henne ”Peggy”, som egentlig er forkortelsen for Margaret i USA.

Ane ble siden gift med dr. George Lowell, som var lege i St. Quentinfengslet. Ingen barn.

 

Lina
Lina var den neste som kom over - i 1922 på Stavangerfjord, sammen med onkelen Ola, som hadde vært hjemme på besøk. Han gikk gjennom passkontrollen automatisk omtrent, mens Lina måtte gjennom via Ellis Island. De fant ikke hverandre igjen, og hun reiste alene til Ane i San Fransisco med tog. Det eneste Lina kunne si på engelsk var ”pork-chops” - svinekoteletter, så hun levde på svinekoteletter hele turen! Ane var alltid ute, og i skapet var det bare majones, så etter kotelettkuren ble det majoneskur!

Lina arbeidet på vaskeri i Seattle. I 1928 giftet hun seg med Thomas Malony, som 6 år gammel kom i ”prærieskonnert” fra St. Paul til Idaho, hvor de homesteadet 640 acres. Derfra kom de til Spokane, Washington. Thomas arbeidet på jernbanen, og da han ble pensjonert, bygde de ”Skyline Motell” i Edmonds.

Thomas var irsk katolikk, men praktiserte ikke i sterk grad. I alle fall var det Lina som tok løftet om katolsk oppdragelse av datteren Marlyn alvorlig nok til å sette henne i klosterskole som dagelev. Der gikk hun fra 10 til 18-årsalderen. Deretter gikk Marlyn videre i katolske universitet i Seattle og San Fransisco. De var drevet av jesuitterordenen, og da Marlyn skulle besøke Norge i 1947, hadde ennå ikke jesuittene ”adgang til riget”, og det var ikke helt opplagt at Lina kunne ta med datteren inn i hjemlandet! Lina måtte også bruke fantasien på flere måter for å få med seg alt inn i Norge: Hun puttet armbåndsur i sviskepakker for å få med de gavene problemløst. Så vidt den som skriver dette vet, slapp hårsløyfene å reise med sviskene.

Marlyn ble i tillegg til nonnene og jesuittene, oppdratt av Marit Mauset. Oppdragelsen henger i med regler og uttrykk fra Surnadal, bl.a. ”tokkelbækre”, hører med til vokabularet.

Tommy døde i 1961, og Lina ble gift igjen med Leroy Garret. De solgte Skyline Motell i Edmonds, og ikke lenge før forfatteren kom til Edmonds på etterjulsvinteren -85, var de flyttet til Omaha, Nebraska, hvor mannen (lutheraner forresten), er motellbestyrer. Lina er i sitt 84 år, mens mannen ennå er yrkesaktiv. Det er imponerende å bryte opp fra hjem og familie når en er over 80, for å flytte bosted og yrkespraksis. Det forteller noe om tælet i disse utvandrerne av vår samtid også!

 

Marit
Marit kom i 1928. Hun var gift i Norge med Alfred Pettersen fra Kristiansund. Alfred var skipskaptein, og de var bosatt i New York 1928-48. Alfred døde i 1937.

Marit falt ned av en stol mens hun hengte opp gardiner, samme dag som mannen døde. Margrete som hadde planlagt Norges-tur, tok Marit med – med nyreparert arm. Marit ble med fra New York da Lina og familie kom tilbake fra Norge i 1947, og bosatte seg i Seattle. Marit arbeidet på serveringssteder både i New York og i Seattle, og ble pensjonert 63 år gammel. Ingen barn.

 

Margrete
Det var Margretes fjerde hus vi besøkte i Edmonds. Hun kom over i 1929, og bodde i 20 år i San Fransisco. Hun var utdannet kjolesyerske, og ble ansatt for å endre på dyre kjoler for kunder i en fasjonabel forretning, hvor kjolene kostet 75-300 $ stykket. De over 300 $ ble forandret gratis, husker Margrete. Rike folk betalte ikke skatt, sier hun. P.g.a. arbeidsledigheten, måtte Margrete arbeide 2 uker, gå ledig 2 uker osv. Hun bodde sammen med Ane.

I 1941 ble hun gift med Benjamin Ostrom fra Bergenskanten. Han arbeidet i et entreprenørfirma, og oppholdt seg på mange steder. Margrete karakteriserer seg som ”fin-sigøyner”. Benny arbeidet i alle statene i USA, inklusive Alaska og Canada. I 2 ½ år bodde de på Sumatra. De hadde da huset i Edmonds.

Benny døde mens han arbeidet med et destillasjons- og vanningsanlegg ved Dødehavet i Israel. Han var på vei i jeep til Sodoma, og jeepen gikk rundt. Margrete var i USA da. Ingen barn.

 

Broren Ola
Ola kom hjem til Norge etter 2 ½ år i USA. Han jobbet med tømmerdrift i Arlington-området. Han kom hjem til jul i 1925, giftet seg og ble hjemme.

 

Onkelen Ola L. Røv fra Nyvegen
Nærmest i vill fart treffer vi Olas datter Kathlene på flyplassen i Seattle, før returen til Michigan 15. februar.

Hun legger fram liste Nr. 12 med emigranter på 3. klasse på ”White Star Line”, med S.S. Oceanic, avgang fra Liverpool 5. november 1902:

Sogge, Peter Ronsen (Skal være Peder Rolfsen.)
Sogge, Michael (Mikal Kristoffersen)
Stangvik, Anders
Røw, Ole
Handstad, Margrete
Megard, Peder
Sivertsen, Alfred

Peder oppgis å være amerikansk statsborger av 1893 - Washington, 39 år, de andre er 20, og Alfred er bare 17.

Når Ola reiser ut igjen i 1922, er navnet i det amerikanske passet: Roe.

Ola ble gift med Vernal Vay Thomas, lærerinne av tysk/engelsk herkomst, i 1919. Ingen kjente Surnadalsnavn på gjestelisten.

Fotoreferanse 372/2: Ola L. Røv og kona Vernal på 1-årsdagen for bryllupet, 14. juni 1920. Ser ut til å ha vært et bra år! | Tilhører: Kathleen Kendall.

Fotoreferanse 373/1: Amerikanske vielsesattester er svært dekorert og imponerende. Dessverre er denne gjengivelsen bare en fotokopi.

Barn: Beatrice/Kathlene/Lynn.

Ola flyttet rundt i tømmerleirene på arbeid. Basen var Skaget og Snohomish Counties, nord for Seattle. Han døde rett før jul i 1937, og er begravet på kirkegården i Arlington. Han ble bare 50 år.

 

Flere fra Nyvegen på Røv
Ingebrigt
Også Olas halvbror, Ingebrigt, arbeidet i tømmercampene rundt Mount Vernon, og er visstnok gravlagt på Arlington-kirkegården. Han var gift med Anne Mikkelsdatter Løfall i Rindal, og hadde barna Anna og Mikal før utreisen. Ingebrigt var hjemme en tur, men returnerte til skogen i Snohomish alene. Han døde ca. 1924 av forgiftet vann (f. 1872).

 

Maret og John Moen (Mausetøya)
Olas søster Maret f. 1878 ble gift med John Moen fra Mausetøya. Mens John arbeidet i skogscampene, var Maret leirkokke. De levde storparten av livet på farm i Snohomish - visstnok i Stanwood. De var nabo med Ola i Cicero på slutten. De er begravet i Arlington. Barn: Leo/Beatrice/Obert/Bernhard. Beatrice døde 6-7 år gammel, og Maret sørget sterkt. Obert lever ennå, og driver jordbærfarm i California, om han ikke er pensjonert etterhvert.

Fotoreferanse 374/1: Stanwood 1958: F.v. Arnt Moen, Maret Holt og John Moen (g.m. Marit Røv). | Tilhører: Marlyn Karrow.

 

Eli (Ella)
Eli ble gift med jordkaren på Orset i Øre om trent med en gang i Ballard, Seattle. De flyttet tilbake til Orset før barna Alvin og Lillian begynte på skolen.

 

Ane
Ane kom etter Eli. Hun arbeidet på hotell som værelsespike hele tiden, i Seattle. Ane flyttet hjem til Nyvegen på Rov, og levde ugift, til hun flyttet til Eli på Orset, hvor hun dode.

 

Halvbroren Johannes
Ingen vet noe om Johannes idag, annet enn at han dro tidlig.

 

Utvandrerne fra den eldre Høgmoen
Familien kjenner ikke til hva som skjedde med brødrene Greus og Jo, onklene til Hogmosøstrene, annet enn at Greus giftet seg med en svensk dame.

”Ainn” - Anne, ble gift med Jo Nilsen Mausetmoen. Han dæde i Seattle-distriktet, og Anne ble enke med fire døtre: Agnes/Ida/Olga/?

Fra Høgmoen har det slik vært utvandring fra tre påfølgende generasjoner – se Magnhild, lenger bak.

Fotoreferanse 374/2: Maret t.v. Margrete t.h. Februar 1985 i Edmonds.

Margrete sier hun aldri har kjent hjemlengsel, men hun har vært hjemme på besøk i 1937/-45/-63/-69/-72/-75/-78/-81!
 
Marit svarer - vet ikke, på spørsmålet om hjemlengsel. Hun sier at savnet av vennene i Brooklyn var verst, da hun flyttet til Vestkysten. Marit har vært hjemme like ofte som Margrete.

Margrete sier at de svalt ut av Norge, men Marit er ikke helt med på denne karakteristikken. Grunnen for utreisen var mest at andre slektninger allerede var her, og at livsmulighetene syntes å være bedre. Ane sendte billett. Margrete husker at hun ble helt henfallen til amerikanske wienerbrød og kaffe, og måtte på slankekur etter alle wienerbrødene. De lager ofte norsk mat, sier de. De kjøper sauekjøtt og salter på, og koker kjøtt og aukabaill. Sildbaill blir det også. Men lefsa og lutefisken blir kjøpt ferdig. Margrete liker forresten ikke den berømmelige lutefisken. Julekvelden har gått for seg på norsk manér, men det er blitt lettvintere med årene. 1984 ble det råstekt oksekam til julekveldskost, og det er jo noe fjernt fra det nordmørske kjøkkenet.

Margrete snakker gammel surnadalsdialekt. En kan høre amerikaneren såvidt i v-er og l-er. Marit vil heller snakke engelsk. Når Margrete snakker i telefonen med Målfrid Fiskum lenger oppe i landet, går det på engelsk, og det gjorde det også da niesen Magnhild i San Diego snakket oppover til tantene. Magnhild kalte Marit for Mary i telefonen, så språket emigrantene imellom er fullstendig engelsk. Brevene fra Magnhild til forfatteren har også vært på engelsk, men dialekten er likevel intakt.

På spørsmal om hva som idag er forskjellig i Norge fra det Norge de forlot, er stikkordene: Levemåten er bedre/flere biler/det er ord i språket de ikke forstår/landsmålet er vanskelig (skriver selv gammelt riksmål)/butikkene er rikholdige i Norge nå/folk har det travlere.

Søstrene er 79 og 84 (Maret eldst) når vi er på vårt 3-timers besøk. De er av 20-årenes bybeboere på Vestkysten som tente 50-Årenes Amerika-feber i Røvsgrenda. Det er ikke å undres på. En kan få gnisten noen hver når disse to forteller.

 

Andre surnadalinger i området

Marit Mauset og sønnen Ingebrigt
Søstrene fra Høgmoen på Røv gir opplysninger om flere av våre i dette området. Marit Mauset er alt nevnt som barnepike for Linas datter.

Sønnen Ingebrigt Jonsson Mauset hentet Marit over da hun var vel 40 år. Hun bodde i Mount Vernon hvor hun stelte hus for Lars Moen (Myrå), før hun kom til Seattle og passet barn for Lina. Hun døde i Happy Camp i Eureka i Oregon. Ingebrigt ble ikke gift.

 

Folket fra Gullasbakken
Marit og Margrete forteller at Bastian, Ben i USA, bodde i San Jose ved San Fransisco. Søsteren Thea bodde i Sacramento og søsteren Gjertrud i Oakland. Bens datter bor i Granite Falls, tror de. Ellers ingen opplysninger om brødrene Lars, Olaf og Olaus.

Nevøen Ola Røv på Soggteigen kan fortelle at Lars tok navnet Olsen i USA Trolig gikk alle brødrene over til Olsen.

Mikal, bror til disse, skriver i 1983, at Lars reiste i 1900, og fikk snekkerarbeid.

Lars kalte seg Louis Olsen, og fra bilder ser det ut til at det gikk svært bra med den nyslåtte snekkeren i USA. Han er fotografert foran et gedigent bus - trolig i Los Angeles.

Fotoreferanse 375/1: Louis Olsen (Lars Gullasbakken) og Tora foran huset sitt. | Tilhører: Oddrun Haugen.

Bastian reiste i 1905, tok det som var av arbeid, bl.a. fisking. Mikkel oppgir at Ben bodde i Stanwood og Granite Falls. Han ble gift med Magnhild Ørsal fra Todalen. De hadde 4-5 barn, og de skaffet seg gardsbruk. Ben skulle rense bensinfat, da han ble brent til døde.

Fotoreferanse 375/2: Bastian (Ben) Olsen Gulla og Magnhild (Hilda) f. Ørsal. Fotografert i Alaska. | Tilhører: Ola Røv.

Thea og Gjertrud reiste i 1924-26. Thea ble gift med italieneren Rosen, og Gjertrud med E.W. Berg.

Olaf reiste i 1910 og tok farm i Benton, Montana. Olaf var bare 18 år da han begynte farmerlivet. Han levde som spartansk ungkar, giftet seg imidlertid på sine gamle dager, og ble ”en gammel gubbe med stor farm”, skriver Mikal.

Mikal nevner heller ikke Olaus, men et fotografi på Soggteigen plasserer ham i West Superior i ung alder, et annet er fra La Crosse, Wisconsin.

 

Gina Lie fra Øyagjerdet
Gina bodde i Everett, og døde barnløs der i en alder av 92 år, forteller Røvs-søstrene.

Kilde: Lars H. Røv/Maret og Margrete f. Røv/Marlyn Karrow/Kathlene Kendall/Ola Røv - Soggteigen.

*

Hadde vi tatt inn på ”Skyline Motell”- som i dag nok har sett sine beste dager, etter at Lina og mannen solgte det, ville vi vel fått en rolig natt, men natten på motellet i Edmonds var preget av mye bråk utenfor, og barrikadert dør. Stedene mellom dette første stoppestedet nord for Seattle, og Canada-grensen, fortonte seg uoverkommelig. Flere gamle mennesker som det var planlagt intervju med, var så gamle at de ikke orket gjester av noe slag, og led av den klassiske sjenansen fra indre Nordmøre – som går på at en ikke betyr noe her i verden. En kunne ikke godt true seg til intervju. Dessuten begynte det å snø, en tung og våt snø som lammet all trafikk etter noen tommer. Selv om Linas datter oppsporet oss på motellet pr. telefon, med invitasjon til vi returnerte til Seattle, så likevel de neste dagene mildt sagt trøstesløse ut - men neste dag slingret vi med ”ringruta” nordover til Everett, tok inn på første og beste motell, og la oss på telefonen. Under over alle undere: Kristine på 90, søster til Hans Hyldbakk, lå på sykehuset rett oppe i gata! Enkelte ganger er virkelig lykken bedre enn forstanden. Vi kjøpte en krukke med påskeliljer og stor asalea fra Ida og Hans i Surnadal, og trasket opp blåstøa til sykehuset, til Kristines store overraskelse.

 

Hyldbakkene fra Stykkjet
Kristine Hyldbakk gift med Anton Honnstad

Fotoreferanse 376/1: Kristine i sykesengen i Everett i 1985, 90 år.

Kristine virker svært ærlig når hun sier at hun ofte ønsket å ha blitt i Norge, fordi alt ble så bra der, så fort. Hun er en av de svært få som innrømmer det.

Hun kom direkte til New York fra Oslo i 1914. Krigen brøt ut den siste dagen på båten. Hun dro til Iowa, hvor hun arbeidet tre steder, passet barn og gjorde husarbeid på en stor farm med norsk eier. Om våren dro hun til Washington, til søsteren Gurå, som ventet barn. Der traff hun Anton og giftet seg i 1916, og de kjøpte seg farm i Marysville, mellom Everett og Arlington. De hadde 22 melkekyr.

Barn: Ruby/Alice/Betty. 10 barnebam, 18 oldebarn og 5 tippoldebarn har Kristine og Anton etter seg. Kristine var hjemme på besøk i 1963.

 

Gurå (Gertie)
Gurå kom i 1909, og fortsatte opp til Alaska, hvor hun ble gift med Martin Hansen i 1912, fra Vistdal. De giftet seg i Dawson Creek, hvor Martin var kommet på gulljakt, men noe gull ble det ikke. De havnet i Mount Vernon og farmet med melkekyr. Martin ble stygt skadd av en okse. De hadde flyttet øst for fjellene til Okangan i Øst-Washington og homesteadet. Det ble et tøft liv, sier familien. Martin døde i 1972, Gurå i 1975, 85 år gammel.

Fotoreferanse 376/2: Martin og Gurå Hansen f. Hyldbak på gullbryllupet. (Gurå = Gertie i USA). | Tilhører: Lyla Hansen Butters.

Barn: Datter som døde som spebarn/Howard/Gerald/Lloyd - døde liten/Rudy – døde liten/Lillian/Lawrence/Lyla.

 

Peder og Erik
På ”ringruta” videre til Stanwood, kjørte vi gjennom Marysville. Både Peder og Erik bodde der også. Hele Marysville så ut som den var bygd av Peder. Han emigrerte i 1925, og da han kom hjem igjen i 1959, bygde han huset som forfatteren hviler blikket på, hver gang hun ser ut av kontorvinduet på Kommunehuset i Surnadal.

Pe drev som entreprenør, bodde i det ene huset, mens han kjøpte land og bygget det neste. Både hustegninger og malerier/tegninger - 60 objekter, ble utstilt i Kommunehuset i Surnadal i 1980, og dannet opptakten til Surnadal Kunstforening. Pe ble den som gav gnisten til interessen som skulle vise seg å være stor for billedkunst i Surnadal.

Pe bodde mest hos Kristine.

Erik arbeidet på sagbruk i Marysville. Han var sterkt plaget av hjertetrøbbel. Han var gift før utreisen med Maret Antonsdatter Sæter, og utvandret sammen med Pe - familien kommer etter i 1930. De fire første barna var født i Norge. De og moren kom med båt til Quebec, og med tog gjennom Canada.

Barn: Ruth/Pete/John/Erling/Leif/Mary Ellen/Eddie/Roy.

Erik døde i Marysville i 1962. Han stavet navnet Erick Hylback.

Fotoreferanse 377/1: Erik Hyldbakk og Marit f. Sæter. | Tilhører: Mary Ellen Romerdal.

Søsteren Ida oppholdt seg et halvt år i området. Hun reiste non stop med buss New York - Seattle. Hardhaus! Ida returnerte etter besøket, men savner USA.

*

Kristine forteller at hos hennes familie var norsk hjemmespråket. Gertie snakket bare engelsk, sier hun, og snakket aldri om Norge, men barna forstod norsk. Kristine holdt seg til omgang med norske stort sett, mens Gertie gikk mer inn i det amerikanske samfunnet.

Kristine kokte ofte ”kjøtt å påsse”, rømm'graut og sildbaill.

Marit og Erik holdt seg også norsk. De hadde alltid norsk mat, og eldste barna snakket norsk. Marit og Erik lengtet alltid hjem.

Kristine treffer vi igjen hos datteren Betty i Arlington, til sengs i stua. Betty viser oss Kristines brudekjole: En hvit kjole fullbrodert av hardangersøm. Datteren Betty og familien har bygd opp farmen sin til ”melkefabrikk” med ca. 400 hollenderkyr, og gardsmeieri som produserer et rikt assortement av beste kvalitet melkeprodukter, inklusive iskrem. Nå bor Kristine på aldershjem.

Kilde: Kristine Honnstad/Betty Graafstra/Lyla Butters/Mary Ellen Romerdal/Ida og Hans Hyldbakk.

 

Hylbak fra Hyldbakktrøa
Både oppe i Øst-Washington og nede i Laguna Beach ved Los Angeles treffes Hyldbakkfolk: Fetterne Harley og Roger Hylbak, med bestefar Ingebrigt (Albert i USA) fra Hyldbakktrøa.

Både Ingebrigt og broren Magnus skal ha vært husbyggere i Lake Mills i Iowa. Byen er den første en treffer på i Iowa, når en drar sørover fra Albert Lea i Minnesota.

Et bilde viser søsteren Maria i ung alder, tatt i Albert Lea. Men Maria er oppgitt å være begravet i Bellingham, nord for Seattle. Marias datter Emma ble født i Minneapolis. Hun bor i Olympia i Washington. Hvis hun lever i dag må hun være 96 år.

Ingebrigts barn: Karl/Elmer/Russel.

Barna til Magnus: Alma/Olive/Oscar/Marcellus/Jeanette/Claryce.

Barna til Lisabet (Elizabeth i USA) g. Westlund: Alma/Lizzie/Norah/Oscar/Agnes. Ingen andre opplysninger.

Maret, som kalles Margaret av familien i USA, er det ingen opplysninger om. Det er tallrik slekt etter Ingebrigt, Elizabeth og Magnus. Mange er ”migrert” til Vestkysten.

Kilde: Harley og Roger Hylbak.

 

Rhododendron-spesialisten Endre Østbø
Vi plukkes opp på hotellet i Seattle av Owen Østbø, Endres sønn. Selv om det er blitt mørkt når vi går inn i huset som Endre i sin tid bodde i, og selv om det er midt i februar, så er det overveldende å gå under rhododendronene til Endre. De er store som epletrær.

Fotoreferanse 378/1: Endre Østbø stiller ut, desember 1958. | Tilhører: Gunvor Dønnem.

Endre kom i 1912, sier sønnen. Han skulle vært på Titanic på den fatale jomfruturen, men storm i Nordsjøen reddet Endre og de andre som var på vei til England, med billett til den sensasjonelle overfarten.

Endre kom først til slektningen Ole Østbø i Minneapolis. Det var han som sendte Endre billetten. Endre arbeidet i en jernvareforretning/smie der, men han fortsatte etter kort tid til Montana hvor han homesteadet. Han ble innkalt til tjeneste i hæren under krigen, men kom aldri til kampområdene i Europa. Han ble på Østkysten, der spanskesyken tok halve forlegningen. Derfra returnerte han til Iowa. I 1921 reiste han til Everett, hvor han tok arbeid på et sagbruk.

Han hadde møtt kona, Benna fra Jørundfjord, i Norge. Hun kom etter til Everett i 1921, og de giftet seg og bodde der til 1927, da de flyttet til Seattle-regionen. Allerede i Everett startet han som gartner for velstående folk. Han dyrket roser som hobby, mens han ennå var på sagbruket. I 1937 begynte han egen rhododendronbusiness i Medina. I 14 år var han ansatt i drivhus med mange ansatte. Han dyrket fram egne hybrider, og tok priser på utstillinger. En del av hans nye typer er plantet i arboretet til Universitetet. Han fikk gullmedalje fra The American Rhododendron Society.

Endre hadde 8 acres i Belvue, og gikk også i gang med orkideer, men markedet ble sprengt. Han drev ingen krysningsforsøk med orkideene, men var kjent for god blomsterkvalitetet. Også kameliaer dyrket han. Grunnleggende gartnerlære hadde han fått på Sunnmøre.

Owen fortsatte farens blomsteroppdrett, men gav opp markedet og ble eiendomsmegler. Owen er gift med datter til Gurå Hyldbakk Hansen: Lillian, og familien har ennå norske matskikker, og bruker noe norsk språk ”av og på”.

Endre var aldri hjemme på besøk. Brydde seg ikke om det, sa han.

Pe Hyldbakk og Owen bygde huset der intervjuet med Owen og Lillian fant sted. Owen - eller Ira Owen som han heter, var utdannet flyger. Han var kampflyger over Tyskland i annen verdenskrig.

Endre var også hobbymaler og gitar-spellmann. Han segnet om - død, på en utstilling hvor han deltok, i Seattle i 1958.

Barnebarn: Karen/Arne/Karl/Paul. Ira Owen var eneste barn.

 

Broren Magnus
Magnus giftet seg med Ester Hoem fra Ålesund, rett før de dro over i 1923. De reiste med båt via England til Halifax i Canada, og kom med tog gjennom Canada til Blaine. Magnus var ute på hver stasjon og spiste pai! Han leverte penger, uten å være fortrolig med pengeverdien enda, og noen ganger kom paien over disken m/vekslepenger, noen ganger ikke.

De kom til Everett til Endre, og Magnus arbeidet på samme sagbruket. Som pensjonister bodde de i Marysville.

Barn: Ivar/Louise Claude g. Nyblod.

Ivar bor i Alaska, Louise i Marysville.

Alle i hjemmet til Magnus snakket norsk, til barna kom på skolen. Norsk mattradisjon og norsk julekveld ble opprettholdt. Magnus og kona var medlemmer av Sons of Norway-losjen på stedet, og Magnus sang i det norske mannskoret i Everett. Koret var en del av aktiviteten i ”Normanna Lodge”.

Datteren Louise sier hun føler seg både norsk og amerikansk. Magnus og kona var hjemme i 9 mndr. I 1947, og hun var hjemme i 1967, som enke. Hun lever ennå, og er snart 90 år, bosatt på aldershjem nå. Magnus ble litt over 70 år. Han var den yngste av søsknene i Utistua Østbø. Magnus ble aldri helt amerikaner. Han lengtet alltid tilbake, og var en flittig brevskriver.

Kilde: Gunvor Dønnem/Kristina Østbø Mogstad/Ira Owen og Lillian Østbø/Louise (Østbø) Nyblod.

 

Torvald Ørsal
Det er i Bellingham, pr. telefon med Torvalds datter Elsie Cook, at Torvald plasserer seg. Han var fra Ørstad i Todalen, og kom til USA 18 år gammel - og det må bli i 1912, sier Elsie.

Fotoreferanse 378/2: Torvald Ørsal på besøk hos Peder Øien i Suttons Bay. | Tilhører: Elsie Cook.

Torvald var testkjører for drosjekompaniet ”Yellow Cabs”, og i 1930 fikk han eget bilverksted og drev det i 50 år. Han bodde i utkanten av Chicago, og har egentlig ikke noe å gjøre under avsnittet om Vestkysten, men det viser i alle fall at slektene puffet på videre vest - av dem som havnet rundt Lake Michigan.

Torvald ble gift med Kristine Thora Tellefsen fra Bergsøya.

Barn: Gladys Winifred/Elsie. 10 barnebarn og 16 oldebarn fulgte.

Torvald døde i 1980, etter 15 år som enkemann. Det siste året faren levde, tok datteren Elsie ham ut av pleiehjemmet og tok ham og gåstativet hans med til Todalen, med leiebil fra Oslo. Han var lam i venstre side av slag, og hadde gjennomgått treningsprogram for å kunne greie turen.

Elsie sier hun snakket norsk til hun var 6 år, da gikk hele familien over til engelsk. Familien holdt på norske skikker, med julenek og julekveld. De hadde lefse all tid, men Elsie kunne ikke fordra lutefisken.

 

Brødrene Jon, Knut og svogeren John Husby
Jon kom før Torvald. Kona var norsk og het Ingrid Johnson. Jon var maler i Chicago.

Barn: Emelie/Grace. 5 barnebarn.

Svogeren Jon Martinusson Husby (Markastua), gift med søsteren Lisbet, arbeidet på verkstedet hos Torvald. Jon var nettopp blitt enkemann i Norge, og reiste fra to småjenter. Han døde i USA.

Broren Knut var skihopper med stor suksess. Han kom igjen i 1929 og ble gift med Dagny Knutsdatter Mo. Han var bygningssnekker i 6 år i Chicago, og var ivrig medlem av en norsk skiklubb.

Fotoreferanse 379/1: Knut Ørsal med premiesamlingen. Den største er premie for lengste stående hopp, gitt av en skuespillerinne. | Tilhører: Gunvor Flaa.

Kilde: Jarle Halset/Elsie Cook/Gunvor Flaa

 

Stanwood- og Conway-området

Målfrid Fiske gift Moe
Målfrid fra Fiskum på Røv ble utgangspunktet og holdepunktet for arbeidet i området nord for Seattle. Etter mange telefoner og værvarsler som truet med mer snø, kom vi omsider dit, og Målfrid vet mye om våre folk i disse områdene, for hun og familien kom hit allerede i 1967 etter først å ha bodd i Edmonds. De hadde hytte ved Lake Martha før, og har bygd hus på stedet senere. Det ligger litt utenfor Stanwood.

Målfrid sier hun ville se verden og lære engelsk, derfor kom hun over i 1954. Hun arbeidet på stormagasin og på gamlehjem i 10 år. I 1957 ble hun gift med Anton Moe fra Frøya, som kjøpte seg fiskebåt omtrent samtidig som de giftet seg. Familien hans hadde vært i Amerika, men de vendte tilbake til Norge, og så reiste Anton over igjen.

Målfrid kom med Oslofjord til New York, og tok fly direkte til Seattle. Flere av dem som satt på flyplassen i New York, satt og gråt, sier Målfrid - de var bent fram redde for det som forestod i det fremmede landet. Da kan en nok lett tenke seg hvordan emigranter følte det i tidligere tider når de kom, og var langt mindre kjent med forholdene på forhånd, enn folk var i 50-årene.

Målfrid kom direkte til Conway, til en morbror. Conway ligger ikke langt fra Stanwood. Da Målfrid kom, var Conway bebodd bare av gammel surn'daling og rindaling, sier Målfrid. Det var fremdeles brukt bare norsk i kirken i Stanwood. Ved julegudstjenestene blir det fremdeles brukt norsk i kirken. Ikke-skandinaver måtte oppgi å etablere seg i Stanwood, for skandinavene handlet og spiste bare hos hverandre. I dag har barna til de gamle flyttet ut av området for å ta utdanning og finne arbeid. Få er blitt igjen. For det meste er de havnet i Seattle, og ferierer bare her oppe.

Den første skandinaviske kirken på Vestkysten – ”The Stillaguamish Lutheran Church” ble bygget i Conway, forteller lokalhistorien ”The Stanwood Story”. Men allerede i 1860 foregikk en begynnende bosetting i Snohomish og Skagit Counties. Dr. Henry A. Smith sier at katolske prester lyktes best med å få indianerne til å lykkes i en ny situasjon. I 1907 døde to indianerledere, og indianerne forsvant fra området. Omtrent samtidig begynte skandinavene å flytte inn i området.

Første norske kirke i Conway ble bygd i 1896, den andre i 1915, ”Fir – Conway Norwegian Lutheran Church”.

Biblioteket i Mount Vernon hadde mange lokalhistoriske skrifter og bøker. Det er imponerende å se hvordan det har sprunget opp lokale historielag som arbeider med å tilveie historisk kildemateriale for sitt område, tolknings- og analysehistorie. De bevarer muntlig historie ved intervjuer opptatt på lydbånd og video. De lager lysbildeserier og skriftlige publikasjoner av diverse størrelsesorden. Etter en dag på Mount Vernon-biblioteket hadde forfatteren innsett hva funksjonelle lokalhistoriske sammenslutninger kan utføre av umåtelig verdifull innsamling av grunnopplysninger i lokalhistorien.

Formålet ble definert som: ”Lokalsamfunnet skal ha tilgang til sin fortid, ikke historie for historikere, men informasjon om lokalsamfunnet til dets beboere.” I neste omgang vil kildematerialesamlingene danne viktig grunnlagsmateriale av stor verdi for faghistorikere, selvsagt. Det sier også historielagene i sine planleggingsparagrafer. Kommunene her ansetter nå ofte faghistorikere for å skrive ”grasrot-historien” som amatørlagene samler.

*

Tilbake til Målfrid, så kom den muntlige historien gående inn på kjøkkenet hennes en dag in persona: Halfdan Trønsdal - Sande, egentlig, sier han. Han og kona, Dora Melkild fra Øksendalen, har en stor fin farm med store hvitmalte bygninger mellom Stanwood og Conway.

Halfdan kom på besøk idet tiden holdt på å renne ut for oppholdet hos Målfrid, og en formiddagsvisitt varer aldri lenge i seg selv. Men her kommer forfatterens raske notater ettersom Halfdan snakket avgårde:

Surnadalinger her:

Thea Dalseg gift med Johannes Torsen - Conway.

Ole Harang, havredyrker i Conway. Kone og sønn døde av TB, og han flyttet hjem igjen.

Lars Dalseg - farmer i Conway, døde av TB i 1921.

Sivert Ranes (Storstua) - butikk i Conway.

Peder Ranes - bror til Sivert, lokomotivfører i skogen i Snohomish. 2 ganger enkemann, død 1982 (-83?).

Ola Honnstad - bodde på ”«Honnstadbakken” i Conway. Gift med Marit Sande.

 

Marit Sandes søsken:
Stor-John (Først i Stanley, Wisconsin.)

Litj-John

Randi gift Lee

Gurå - gift med Ola Berg

Sigrid

 

Sande-folket besøkte bare hverandre og snakket bare norsk, sier Halfdan.

Nils Moen gift med søster til Ola Harrang.

Arnt og Ole Moen - brødrene til Nils. Alle Moen-folkene bodde i Fir, bydelen over elva fra Conway.

Jan (Jon?) Sylte i Conway.

Ed Fiske død ca. 1940, Conway/Arlington.

Jo Storholt - Alaska.

 

Halfdan Trønsdals far var Sivert Trønsdal, sønn av Ingebrigt Sande - gift på Trønsdal. Sivert utvandret i 1900.

Det må ha vært en del Øksendalinger i Conway, siden Halfdan forteller at Øksendalingene pleide å kalle billetten ”Att-å-fram-farra-lapp”.

Halfdan snakker gammel rindalsdialekt, som skulle vært på bånd. Tipset får gå til historielaget i Rindal!

Navn plukket opp fra lokalhistoriesidene på Mount Vernon-biblioteket: Gunder Sather/Sivert Reinset/Lars Husby/O. Kaldseth/Knut Husby/Ole og John Hals/Tolof og Anton Ramsay (Ramsøy?)/Robert Hanstad/A.M. Brevick/Coit Utgard/John Melkild/Edwin Sande/Ragna Hanstad Moore/Alfred Moen/Arne Sande/Leonard Sande.

*

Tilbake til samtidsutvandrer Målfrid, så forteller hun at i hennes familie brukes bare engelsk, men at hun og Anton bruker norsk seg imellom, når barna ikke skal høre hva de sier.

Fotoreferanse 380/1: Målfrid og Anton Moe, Stanwood.

Hun tror at barnas identitet er amerikansk, helst – for familien driver mye med hestesport, konkurranseridning, og da er det amerikanske mennesker de kommer i kontakt med. Familien feirer ikke noen 17. mai, men derimot 4. juli.

Julekvelden feires på norsk måte, men det er bare Målfrid som holder på lutefisken, de andre spiser skinke, kjøttkaker o.l. Norske julekaker baker hun. Målfrid er fremdeles norsk statsborger, men føler seg som norskamerikaner, sier hun.

Hjemlengselen varte bare i en uke, og hun har aldri sammen med Anton vurdert å flytte hjem, for barna hører til her nå. Hun har faktisk aldri tenkt på retur. En tid holdt hun ”Tidens Krav” og fulgte med i det som skjedde hjemme, men det gjør hun ikke lenger. Tre ganger har hun vært hjemme, men nå er det 10-12 år siden. Maten blir en blanding av amerikansk og norsk, mest norsk.

Det som var annerledes i Norge, når hun kom hjem på besøk, var at dialekten er borte, det er et nytt språk, med mye innblanding av engelske ord. Og alt er så lite, sier hun. Hus hun husker som større, er så små. Dessuten har de alt i Norge nå, som en har i Amerika.

Målfrid kalles ”May” mest - i Amerika, men også ”Mali” og ”Freddie”. Amerikanerne takler ikke Målfrid som navn. Målfrid tror familien vil bli i området, også når Anton ikke fisker mer, kanskje blir de pensjonister lenger sør, om vinteren i alle fall.

Barn: Heidi/Laila/Gail - 2 barnebarn.

Målfrid er et slags bindeledd for forfatteren mellom den tidlige utvandringen til området, og Målfrids og forfatterens samtidige som kom i 50-årene, og det var et interessant utgangspunkt under samtalene med Målfrid, midt i det gamle emigrasjonsområdet.

*

Ikke alle kom inn på kjøkkenet til Målfrid, som Halfdan, eller ble besøkt med Målfrid som sjåfør. Noen ble ”fanget” på telefonen:

 

Villa Smistad
Villa er søster til Jon Ranes Solbakken på Skei. Hun er nå 83 år, men kjører bil enda!

Villa ble gift med Ingebrigt Smistad fra Øksendalen. Han reiste over i 1930, og hun reiste etter med to barn i 1934. De bodde i Stanwood hele tiden. De drev farm, og Ingebrigt var elektriker i tillegg til gardsdriften.

Barn: Else/Olav/John Allan, samt 8 barnebarn. John ble født i USA. Villa snakker ren dialekt, men sier at Else er den eneste som snakker litt fremdeles. Olav har besøkt Norge 2 ganger, Else 1 gang, og Villa 4-5 ganger, siste gang for 6 år siden.

Villa sier at Norge kjennes ennå som hjemlandet, men samtidig føler hun seg både norsk og amerikansk. Hun har tatt opp også amerikanske kjøkkentradisjoner, men det har gått på både sildbaill, ”kjøtt å påsse” og lapskaus. Alle samles til norsk julekveld. Tidligere hadde de norske aviser, men ikke nå.

Farmen ble kjøpt etter at Villa kom med barna, og landet var uthogd skog, hvor de måtte gå i gang med å bryte opp røtter og stubber, og bygge hus.

Fotoreferanse 381/1: Smistad Farm - Stanwood. | Tilhører: Jon Ranes.

På spørsmål om hun noen gang angret på utvandringen, svarer Villa at hun ville heller ha vært i Norge, men der var det dårlige tider. Så grodde barna fast her, og dermed ble alle værende. Hun sier det ble for lite skriving hjem. Olav bor forresten i Texas nå, sier hun. Hun er ikke den som nevner at Olav er ingeniør på romfartssentret i Houston. John bygger skyskrapere, er ingeniør.

 

Jo Bævre – Jostua / Sivert Sande m.fl. - Utistua
Dette er Jo f. 1874 gift med Randi Sande. Det er telefon til Mildrid Furuhaug som kontaktes fra kjøkkenet til Målfrid om dette. Hun sier at moren Randi var 3 år da hun kom over. Hun må være datter til Sivert Sande - Utistua, gift med Maret Berg.

Jo, eller John som det ble i Amerika, var sagfiler i tømmercampene i nærheten av Conway hele livet. Det var hit Johan Bævre, lærer på Glærum i en mannsalder, kom til morbror Jo - for å arbeide inn studielånet fra lærerskolen. Om lærer Johan Bævre var i dette området hele tiden, kjenner ikke forfatteren til.

Sandefolket ble farmere i området. Gordon Sande i Stanwood er sønn av Randis bror John.

*

Andre telefoner fra kjøkkenbenken til Målfrid ble besvart med at de ville ikke inn i flere bøker, Hyldbakk var nok - og også mer enn nok, hørtes det ut som. Andre hadde like lite greie på slekta som mange her hjemme.

Kilde: Målfrid Fiske/Halfdan Trønsdal/Diverse lokalhistoriske skrifter fra Skagit og Snohomish Counties på biblioteket i Mount Vernon/Jon Ranes/Villa Smistad/Mildrid Furuhaug.

*

Dette avsnittet om landet i det nordvestre hjørnet av USA, blir et kort streiftog. Det bor fremdeles mye folk av våre her, som selv kom over. Området er godt beskrevet generelt i mange bøker, og kunnskapen her hjemme er fremdeles god, kombinert med god kontakt. Derfor ble forfatterens streiftog her vurdert som mindre presserende enn å snu nesen mot Michigan og den ukjente delen av første utvandringsbølge herfra. Det hastet mest, og Vestkysten med sin høye lokalhistorieaktivitet bør ha folk som kan gå grundigere tilverks, også om våre folk - enn denne forfatteren hadde tid til og mulighet for i snøføret i februar. Men før vi forlater tidligutvandringen til Vestkysten, går vi tilbake til startpunktet for bevegelsene på Vestkysten:

 

John Torvik i San Diego
John hører med til bosettingen helt oppe på kysten i Seattle-området, men han flyttet sørover til San Diego, nesten Mexico, da han gikk over til å fiske tunfisk.

Fotoreferanse 382/1: John Torvik og forfatterens reisefølge utenfor leiligheten til John.

Han fisket kveite i Kethekan, Alaska i tiden 1916-45. Det var et hardt liv, sier han. Vinteren er strengere i Alaska enn i Norge. I 1947 bosatte han seg i San Diego. I mellomtiden fisket han sardiner i San Fransisco. John regner opp nordmøringer i Petersburg i Alaska, deriblant også forfatterens farbror Kristen fra Gyl, og skuta hans som het ”Gjøa”.

John var 4 år til sjøs - fra 14 til 18 år - mest på seglskip. Han seilte med den 4-masters barken ”Tor II” fra Bergen til Melbourne i Australia, om Kapp Det Gode Håp, og det tok litt over 100 dager, sier han. Til Victoria i British Columbia i Canada kom han med den 4-masters toppseglskonnerten ”M. Turner”, fra Australia. Det var 16 matroser ombord. De brukte 86 døgn Australia-Victoria. Det var 8 mann på vakten, utenom offiserene.

Første båten han var på, var dampskipet ”Sigrun” av Haugesund. Det er ikke hardere å segle seglskute, sier John. ”Fint liv,” sier han. Han sier han foretrakk seglskuta framfor dampskipet.

John er 86 år, men snakker som en datamaskin. Han kan også slekta si både i USA og i Norge.

Mor til John var Marie Torvik f. på Vollan i Torvik, Surnadal, og faren var Svein Torvik fra Torvikbukt. Han har slik et dobbelt Torvik-navn fra Nordmøre, uten å være direkte surn'daling. John har vært ungkar hele livet, han har besøkt Norge 3 ganger, og har gode kontakter. Han har hatt 2 brødre i Seattle, og har god kontakt med etterkommerne deres.

John snakker godt norsk. Han sier han har likt seg godt i USA, og aldri vurdert hjemflytting. Han har hatt et liv uten drama eller glamour, sier han, men et godt daglig liv.

 

Johns onkler og søskenbarn fra Vollan, Torvik
Morbrødrene Nils og Jon emigrerte før John var født – i 1890-årene, sier han. De var i sølvminene i Nevada. Dit kom også Johns fettere Anton og Olaf. Alle fire døde senere av gruvetuberkulose. John møtte aldri onklene, men Olaf oppsøkte han på et sanatorium i 1934, etter å ha fått adressen hjemmefra.

John døde ugift i Nevada i 1914. Nils ble gift med en svensk dame, Emma, og bosatte seg i Riverside i California, hvor han døde i 1930-årene. Brødrene skrev seg for Anderson i USA.

Både Anton, Brit og Olaf kom til onklene i Nevada. Anton bodde i Goldfield City, men da det ble gjort sølvfunn i Tonepah, flyttet han hytta si hel - trukket av hester - dit. Han var gift med Jenny Rogne fra Ålesund, og sønnen John Anderson, som ble født i den hytta, lever enda. Han var postmester i Tonepah. Både han og faren var heismenn i sølvminene. Anton døde i Tonepah.

Olaf slo seg senere ned på sagbruk i Snohomish, og døde i 1936. Familien finnes på en liten farm i Everettområdet. 2 sønner lever, Orwill og Wendel Anderson. Olafs kone var norsk.

Brit emigrerte som nr. 2 i søskengruppen, etter Anton. Hun ble gift med urmaker Wilhelm Lowe og fikk to sønner. Hun døde i San Fransisco. En sønn gikk med i spanskesyken, Lowes bror tok seg av andre sønnen, som ikke har kontakt med morfolket.

Kilde: Nils Magnar Torvik/John Torvik.

 

Etterkrigs-utvandrerne oppover kysten:

Magnhild Wilcox f. Røv
Magnhild kom til USA 18 år gammel, på en bølge av utferdstrang og sterkt påvirket av å ha 4 tanter og annen slekt i USA.

Fotoreferanse 383/1: Magnhild (Oppheim) Røv kikker gjennom sandformasjonene på stranda nedenfor «condoen» hvor hun bor - rett ved Stillehavsdønningene som ser ut til å ville grave ut grunnen under huset. Dette er Solana Beach, rett nord for San Diego.

Fotoreferanse 384/1: Magnhild (Oppheim, Røv) med sin andre mann «Lon» - Louis Mills Wilcox, og sønnen Barry Crenshaw av første ekteskap.

Hun kom i januar 1959 til Seattle. Hun bodde hos tante Margrete Ostrom og gikk på junior college i 2 ½ år. Jobb på Washington University fulgte – pluss kveldsskole i ett år. I 1964 giftet hun seg med George Crenshaw og fikk sønnen Barry, som nå etter skilsmissen bor hos farforeldrene på Østkysten, en ordning som ikke alltid har vært lett å bære for moren. Svigerfamilien der er franske.

I 1966 flyttet Magnhild til San Diego. I 1979 giftet hun seg med Louis Mills Wilcox. I San Diego har hun jobbet – og jobber på kontoret for kontrakter/bevilgninger/regnskap på California University, San Diego, men bor ved Solana Beach. I perioden 1977-80 arbeidet hun i sykehusadministrasjon i Santa Barbara ved Los Angeles. Hun har hatt andre jobber også innimellom.

Magnhild sier hun bare har hatt små sentimentale ”anfall” av hjemlengsel. I praksis har hun aldri hatt hjemlengsel. Kontrasten mellom USA og Norge var større da hun dro enn hva den er nå, sier hun. Hun var første gang hjemme i 1963, deretter i 1966. I 1972 oppdaget hun at Norge hadde fatt søppel. Det hadde hun aldri sett at Norge hadde før. Under besøkene i 1978 og 1983, var joggende husmødre det nye som slo henne. Dessuten nevner hun at størrelsen på alt hjemme er forandret. ”USA er smittsomt,” sier Magnhild, og hun kunne aldri tenke seg realistisk å bosette seg i Norge igjen. Magnhild er kanskje også den ”samtidsutvandreren” som virket mest naturlig assimilert i sitt nye land. Hun vil helst både snakke og skrive engelsk, men for en tilreisende surn'daling virker Magnhild etter 26 år i USA likevel europeisk, om ikke norsk akkurat. De norske jentene vil nok alltid ha noe norsk i bagasjen - likevel!

 

”Bageren i San Pedro”: Oddvar Aasen
For å spinne videre på dette med norske jenter, så er det vel forfatterens mening at den felleskomponenten det siktes til, er et inntrykk av tillitsvekkende dyktighet som ofte viser seg.

Fotoreferanse 384/1: «Bageren» Oddvar sammen med tidligere sjef Olaf Kristiansen med frue Dagmar og Oddvars kompanjong Knut Kleve.

Oddvars norske jente demonstrerte at hos enkelte blir del norske også i internasjonaliseringen i dag holdt sterkt ved like: Bordet ble dekket med norsk hvit linduk, med norsk porselen, fine glass, såvidt forfatteren husker - også norsk sølv, og norsk arbeidsinnsats rundt hele måltidet. Legge mye arbeid på maten er mindre vanlig på Vestkysten, og norske festbord er mer arbeidsomme enn de vest-amerikanske oftest. I alle fall, stort bordhald i anledning dobbelt besøk fra Norge. Baker Oddvars terteskjell ved forretten og dessertkaker i etterretten var førsteklasses bakverk på linje med det en får i stjernekonditoriene på gågatene i Budapest og Paris - og det sier ikke lite!

Oddvar var den som bakte kake for Kong Olav da han besøkte sjømannskirken i San Pedro i 1974, og han var også den som leverte kneippbrød m.m. til de norske olympiadeltakerne. I den anledning så vi Oddvar i alle avisene en stund. Han overtok butikken han startet i i 1958 - sammen med dagens kompanjong, i 1979.

Oddvar kom i 1957, etter 9 år i bakeriet i Samvirkelaget på Surnadalsøra. Med svennebrevet i lommen kom han til New York med Loftleidir etter 13-14 timer flyging via Island og Canada. Etter 2 dager hos en slektning i New York hadde han jobb. Etter en uke hadde han ny jobb. Han hadde to jobber samtidig, et norsk bakeri samt ”Broadway Pastry” - hvor han pyntet sjokoladekaker 8 timer for dagen. Han begynte med fotball i ”Gjøa” og forlot en jobb. California hadde vært målet hele tiden, og i 1958 kom han til San Pedro.

I 1961 kom Oddvar hjem, og reiste om Hamburg for å kjøpe rød Porsche, og var Surnadals attraksjon den sommeren, selvfølgelig, men da høsten varslet is og snø, og fotballen og hjortjakta var over, bar det rett tilbake til California. Han fikk igjen jobben, og innså at han kom til å bli i San Pedro. I 1985 har Oddvar vært 27 år her, og har vært 4-5 ganger hjemme på besøk. En forholdsvis kort biltur bringer familien fra ”Middelhavsvinter” opp til hytta som ligger i snø og skiterreng.

Oddvar giftet seg i 1966 med Randi Holte fra Gjøvik, og de har døtrene Cathrine og Bente Michelle. Barna føler seg som norsk-amerikanere, sier Oddvar. De snakker og leser norsk, men skriver ikke språket. Til de var 5-6 år, snakket de norsk hjemme. Om foreldrene snakker norsk til dem nå, svarer de på engelsk. Begge døtrene går på privatskole. Grunnen er at innvandringen fra Mexico er stor i området. Barn derfra står langt tilbake skolemessig når de kommer, og klassen kan ikke avansere fortere enn den mest sakte går - derfor senkes nivået i skolen dramatisk. Oddvar sier at det er ikke noe annet å gjøre enn å sette dem i privatskole, noe som koster 3.500 $ pr. år.

Oddvar sier han reiste p.g.a. utferdstrang, sporet av bl.a. at Emma Grimsmo på Øra hadde vært over, og at Emmas bror Ingebrigt ville bli med. Sistnevnte fikk ikke visum til samme tid, og kom ikke med. Oddvars utreise kom også av slekt i Amerika.

På spørsmålet om han har hjemlengsel, sier Oddvar at Norge er det logiske landet å bo i for en nordmann. Han har akutt hjemlengsel når han hører 17. mai-taler og hører norske julesanger. I dag ville det kreve stor omstilling å flytte hjem, sier Oddvar. USA gir mer for hva du yter i en småbedrift, selv om restriksjonene også er på vei inn i USA. Likevel vil han ikke si at selvstendig næringsdrift i USA er lettere, men han er inne i forholdene her nå.

Det som er fremmed hjemme nå, er først og fremst at dialekten forsvinner og språket amerikaniseres i sterk grad. Som apropos kan nevnes, at når Oddvar går til telefonen, avslører han at han har amerikanisert uttalen av navnet sitt. ”Eisen” sier han. Det er vel for at ting skal gå glattere, naturligvis.

Oddvar synes de er sterkt privilegerte som nordmenn i utlandet, når de kan bo i San Pedro. Denne forstaden til store Los Angeles og Long Beach har beholdt atmosfæren. Det er 4-500 fastboende nordmenn i kirkemiljøet, og 100 pleier møte til kirkearrangement i gjennomsnitt. Til dette ligger idrettsanlegget ”Nansenfield” som eies av den norske stat og drives av idrettslaget ”Fram” (= Framtid) der Oddvar har vært svært aktiv. Han har spilt 600 fotballkamper og driver på og tar idrettsmerket.

Det ideelle ville vært om en kunne bodd i Norge om sommeren og San Pedro om vinteren - sier Oddvar. Ja, hvem ville ikke likt det!

Vi rekker en runde i den norske matbutikken/bakeriet, runde på sjømannskirken, og besøk hos sangerinnen Eva Gustavson, tidligere gift med broren til vår hjemlige, nå avdøde, dyrlege Lægreid. Hun omgir seg med norsk kunsthåndverk som ligger på et nivå en sjelden ser i Norge - i veving og møbler.

Vi kommer hjem til Oddvars Randi - hvor bl.a. ”Benny” fra Olsenbanden er gjest - høydepunktet på Amerika-turen for forfatterens reisefelle, selvfølgelig! Neste ”etterkrigsutvandrer” kommer akkurat tidsnok til desserten:

 

Anne Lise Scott f. Røkkum
Anne Lise feier tvers gjennom Los Angeles med oss og overnatter oss 2 netter i den lille leiligheten oppe ved ”Farmers' Market”, som hun deler med datteren Lise Allyn og søsterdatteren Anne Liv, som Anne Lise og mannen, James Gordon Scott, adopterte. Jentene er jevngamle og er oppdratt som tvillinger.

Fotoreferanse 385/1: Anne Lise Scott sier farvel på jernbanestasjonen i Los Angeles.

Anne Lise har vært skilt i mange år, og arbeider på radiostasjonen K.F.I. Det har hun gjort gjennom skiftende eierforhold og omlegginger, og det må man være dyktig for å oppleve i USA!

Anne Lise sier at hesteinteressen gjorde at hun ville til Amerika for a bli ”Cowgirl”. Ren Amerika-romantikk. Moren døde, og verden så annerledes ut. Etter rask planlegging, garanterte slektningen Eiro Reinseth for henne. Hun kom til Washington og fikk jobb på ”Swedish Hospital” straks, og arbeidet der vinteren 63/64. Hun traff Magnhild Røv fra Surnadal, og de hadde leilighet sammen. Begge sa opp jobben og dro til Los Angeles. I 1965 ble Anne Lise gift. Hun var hjemme i Norge på besøk, og giftet seg på Østkysten da hun returnerte. Hun har stort sett vært i arbeide hele tiden, med barna i barnehage før skolealder, pluss spanske hushjelper.

Hun prøvde å snakke norsk til barna, men gikk trett av det og brukte engelsk. Nå angrer hun på at hun ikke stod på der, sier hun.

Av og til har hun vurdert å bosette seg i Norge igjen, især når hun periodevis blir lei av kriminalitets-trusselen i storbyen, og det å være på vakt i forhold til det hele tiden.

Hun sier det er vanskelig å flytte land p.g.a. barna. Hun har ”sigøyner-blod” sier hun, og kunne godt tenke seg et tredje land. Men for tilreisende hjemmefra, stikker nok den norske jenta fram i Anne Lises kontinuerlige arbeidsforhold som regnskaps-sjef i samme firma over lang tid, og alle årene i samme by.

Har Norge forandret seg? Det er bedre hjemme nå, sier hun. Men hun synes samfunnet i Amerika er mer service-innstilt. Det er mer velsmurt slik, og dermed er livet lettere på flere måter - bl.a. er det alltid bærere på reiseterminalene i USA. På Østbanen i Oslo sliter en seg ihjel, sier hun.

Anne Lise har fremdeles norsk pass og statsborgerskap. Det blir fornyet hvert 10. år. Stemmerett i Norge har hun ikke lenger. Barna har amerikansk pass/statsborgerskap.

Anne Lises selvbilde er i dag en blanding av amerikansk og norsk. Barna er krye av å være norske, og forteller at de er norske. Moren virker svært assimilert i det amerikanske for en tilreisende hjemmefra, men er sterkt bevisst opphavet samtidig. Det er blitt mange hjemreiser. I jula melder hjemlengselen seg, noe som også kan ha grunn i at hun ofte er alene da. Ellers trives hun med storbyaktiviteten - både fart og mengde liv i byen.

Norsk mat? Barna er oftest på diett. Kjøttkaker med stua kål og tyttebærsyltetøy er likt av mange venner. Lapskaus blir det også - og når kursen går mot Norge på besøk, da er det kvalbiff og potetbaill som lokker.

Anne Lise synes språket hjemme har forandret seg fort og mye. Mange engelske ord, synes hun.

 

Kondukter Harrang - fra England?

Reisefellen som er mer observant, forteller at togvertinnen heter Harrang. En rask tur ned fra andreetasjen i toget, ned på perrongen for å se om det er sant: En ung negresse står vitterlig der med Harrang på navneskiltet!

Navnet er britisk, har hun trodd til nå - når hun får vite at en gard i Surnadal har samme navnet, og forfatteren spør om det er norsk blod under den spenstige brune huden som er nesten svart. (Nå ja, en refererer ikke akkurat til kuløren - folk kan fort mistyde en.)

Spørsmalet blir - hele veien til Oakland, mens toget rugger oppover California hele dagen: Har Harrangnavnet vandret via De Britiske Øyene til USA?

Etter besøk has Pastor Fiske i Minot et halvt år senere, ser en igjen for seg den friske og lattermilde negressen i Los Angeles. Er Harrang kommet til Stor-Britannia i vikingtiden, middelalderen eller i lakselordtiden, da også Harrang hadde sin lakselord? Tja, Harrang er jo ikke så vanlig navn, så en legger det på lager til andre sammenhenger.

 

Egil Sæter
Gå av toget i verdens storbyer om kvelden er ikke alltid like attraktivt. Men Egil Sæter og Shirley er møtt fram i norske lusekofter, og det er en jamen glad for! Sjakalene på to bein er møtt opp.

Fotoreferanse 386/1: Egil og Shirley Sæter med to av hestene sine.

Egil kom til USA i januar 1950 som sjømann – fra Australia. Da båten gikk gjennom ”Golden Gate” en vakker dag, sa han til seg selv at her ville han bli, og sa opp hyra straks, etter 3 år som sjømann.

En måtte oppholde seg 3 mndr. i USA for å komme ombord i amerikanske båter. Han gikk i amerikansk fart under Korea-krigen i 2 år. Da ble det dårlige tider på sjøen. I 1953 var han i Galveston i Texas, og fikk ikke hyre. Han tok buss til New York, og fløy til Norge for å emigrere. Han arbeidet ett år på veiarbeid med faren og emigrerte i 1954 - reiste over med Oslofjord fra Bergen, og med fly fra New York til San Fransisco.

Egil begynte som lærling i et trykkeri. Etter 7-8 mndr. bar det inn i Tysklandsbrigaden. Etterpå ble det fortsatt trykkeriarbeid. I 5 år var han leder av 100 mann i største trykkeriet i Nord-California, som spesialist på fargetrykk, med tittel av litograf. Han arbeider mye med trykkeprosessen for 10-fargers trykk, beregnet på reklame.

Da Egil var hjemme i 1953, forlovet han seg med Svanhild Skei. Hun kom over i 1954 og de giftet seg i sjømannskirken i San Fransisco. Barn: Sandra -55/Judy -58/5 barnebarn.

Egil gjennomførte konsekvent å snakke bare engelsk til Svanhild. Han mener språket er det første når en kommer til et nytt land og skal bo og arbeide. Eneste norske publikasjon Egil leser nå, er ”Viking” og brev hjemmefra. Nå synes han nok at det hadde vært kjekt om barna hadde kunnet norsk, men han sier han har aldri likt når folk klumper seg sammen i selskaper o.l. og snakker et annet språk, og nå er familiens ”Språkpolitikk” ikke å forandre.

Egil og Svanhild ble skilt i 1969, og Egil er gift igjen med Shirley Jacobson.

Egil er medlem av ”Sons of Norway” siden 1950. Han sier han føler seg både som amerikaner og nordmann, glad i begge land og kulturer egentlig, men kan ikke si at han opplever noen følelse av å være splittet. Andre ser på ham som norsk-amerikaner, tror han, og Shirley sier at språket røper ham, tross alt.

Norsk jul har holdt seg litt: Pakkene åpnes julekve

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden