I 1923 hadde de haglstorm, som ødela alt. Den tok til og med livet av hønene, kyllingene og kalkunene. Vinduene og takspona ble smadret. Da det var over, samlet de nok hagl til å fryse en stor porsjon iskrem, og inviterte naboene på is-party ved et sprakende peisbål, for etter haglstormen ble det svært kaldt.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

CANADA

Canada var tenkt utelatt fra denne boka, da skriveføre menn som Magne Holten og Olaf Sveen kan gjøre jobben bedre, ut fra sitt kjennskap til våre i Canada, og ut fra at forfatteren av dette ikke fikk slippe inn i Canada, grunnet et utrolig byråkrati på grensen. Mistet intervjuet med Ellen og Axel Strand på det.

Endskapen ble at Olaf Sveen ikke godt kan skrive om seg selv - kanskje, selv om han har eksponert seg sterkt i Avisen ”Driva” gjennom flere år.

 

Øyabakk-folket, Svean
Rett før dette skulle skrives, kom Lars Sveen på sitt 22. besøk hjemme i Surnadal. Det er svært få opplysninger som er tatt med i denne boka, som ikke er notert i samtale. Hellet var ute, da en rent tilfeldig kommentar plasserte Lars hjemme, og han ble oppsøkt. Olaf hadde send brev, men rasjonerte opplysningene, som en ofte gjør skriftlig.

Fotoreferanse 388/1: Lars (Øyabakken) Sveen på Stavangerfjord i 1948. | Tilhører: Lars Sveen.

Lars var den første av fire søsken som emigrerte. Han reiste med Stavangerfjord i 1948. Lars sier det var så fullt på Amerikabåtene at mange måtte stå over flere ganger. Papirene for utreisen var gyldige bare i 3 uker, og Lars måtte 3 ganger oppleve at papirene ble for gamle, før han kom med.

Lars reiste til Lars Romfo i Lampman, som ligger omtrent rett nord for Williston-området, hvor Gunnar Kvande holder til. Lars Romfo var fra Austigard, Skjermo, og han reiste til Rugby i Nord-Dakota da han emigrerte. Rugby ligger rett mellom Minot og Devils Lake. Lars var 17 år da han reiste til faren i Rugby i 1893. (Mor til Lars var Brit Bolme gift Fugelsø.)

Lars leide Romfo-farmen i 9 år - 1600 acres! Han hadde 100 kjøttdyr - korthornkveg, og gikk senere over til kvithodete Hereforddyr. Ellers dyrket han hvete/havre/linfrø/rug/bygg for maltproduksjon.

I 1953 kom foreldrene over sammen med broren Georg. Georg var dreng hos Lars 1953-56. Foreldrene bodde hos Lars i 2 år den gangen. Foreldrene kom også igjen i 1965 og ble et år.

I 1959 kjøpte Lars farm ved Willmar i Saskatchewan, rett ved Lampman. Han dyrket hvete på alle de 640 acrene. Nå leier han bort halve farmen.

Om vinteren bor Lars inne i byen Arcola, og er bare på farmen om sommeren. Han begynte med det for 3 år siden.

Olaf og Ingeborg kom til Lars i 1949, og Maret kom i 1950.

Fotoreferanse 388/1: Profesjonell trekkspillmusiker fra Surnadal med karriere i Edmonton Canada: Olaf Sveen. | Tilhører: Olaf Sveen.

Fotoreferanse 389/1: Noen av plateomslagene til Olaf Sveen.

I 1949 arbeidet alle tre for Romfo. Olaf kjopte farm i samme distrikt i 1954 – 320 acres. Han solgte denne farmen og kjøpte en farm på 480 acres ved Vilna, oppe ved Edmonton. Det tar 11 timer å kjøre de 1000 km i dag, sier Lars. Olaf leier farmen bort til kornproduksjon hele tiden, for det er heltids musiker Olaf er. Helt fra første høsten har han stort sett levd av trekkspillet. De var 4-5 mann som spilte fast i radioen, og 3 ganger i uken spilte de til dans. Han var i radioen om morgenen og underviste om ettermiddagen. I 10 år spilte han fast på et hotel! Han har spilt inn minst et par dusin LP-plater, nå går det mer på kassettinnspillinger. I 1985 hadde han 40 trekkspillelever. Lars forteller at de siste 20 årene er det sprunget opp en masse musikkskoler. Det er et nytt fenomen som har spredt seg raskt, sier han. Eldste eleven til Olaf var 73 år, forteller Lars.

Olaf er rett og slett berømt i vestre Canada og på nordvestkysten av USA. Det sier hverken Lars eller Olaf, men det har forfatteren lest seg til og hørt fra andre kilder. En kan bare konstatere at 3 personer fra Surnadal, direkte og nedstammet fra emigranter herfra, har gjort virkelig store karrierer innen tre tradisjonelt folkelige og populære musikktyper: Korpsmusikk, korsang og trekkspillmusikk. Herrene Bergeim, Glarum og Sveen nyter stor berømmelse. De bør komme i platesalg og repertoar her hjemme også!

Maret slo seg til første året hos Lars. Hun giftet seg med Gordon Olson i 1951. De har farmet hele tiden. De begynte med 4000 acres - 16.000 mål, og i dag farmer far og 3 sønner 18.000 mål sammen. Det går mest på hvete, men også raps og solsikkefrø. Barn: Allan/Eileen/Marvin/Melvin/Ralph/Donna/Roy/og en jente som døde liten.

Maret har ikke vært hjemme etter hun emigrerte.

*

Ingeborg var kokke for noen gamle svensker i begynnelsen. Etter et par år giftet hun seg med Henry Deschambault. Han druknet 5 år senere, i 1957. Barn: Diane/Greg.

I 1958 ble Ingeborg gift igjen med Gerard Bouchard fra samme sted som første mannen: Radville, ikke langt fra Lars.

Barn i 2. ekteskap: Rosanne/Eva-Marie/Ryan.

Gerard døde i 1978, og Ingeborg ble gift med Vance Berry, men er skilt fra ham.

Ingeborg bor nå i Kamloops i British Columbia, siden 1972. Hun har vært hjemme 4 ganger, sist i 1984.

Olaf besøkte Surnadal så sent som i 1985.

*

Lars forteller at han har heller ikke lagt trekkspillet på hylla. Alamena, ikke langt fra der Lars bor, feiret 100-årsjubileum i 1982, og da var Lars med i trekkspillorkesteret som spilte for Prinsesse Anne av England.

Første homesteaderne kom i tiden 1893 - 1900, sier Lars. Vi har alt sett at folk fra Dakota trakk over grensen til Canada.

Med 2 bestefedre som var i Amerika og flere Amerika-farere i slekta, er det ikke rart at Øyabakkfolket dro over. Maret havnet i alle fall på store åkrer. Det er stor forskjell på bøene i Surnadal og småbrukene i Michigan, og de 18.000 målene mennene i huset hennes må harve over!

*

Rundt Lars bor det ingen nordmenn. Det er skotter og tyskere i nabolaget hans. De herfra som Lars og Olaf nevner, er nevnt i boka som Olaf har gitt ut: ”Nordmann i Canada” - og forfatteren henviser til den.

Kilde: Lars, Georg, Olaf, Ingeborg og Gurå Sveen.

 

Pionerer fra Surnadal ved Edmonton i Alberta, Canada

Peder fra Utistua - Sætergarden
Ingolv Sæter, grandnevøen til Peder, har lagt mye arbeid på å klare opp slekta i Amerika. Han har lånt forfatteren en diger murstein av ei bok på over 1000 sider: ”Echoes along the Ribstone”. Ribstone er ei elv sørøst for Edmonton, der Olaf Sveen bor i dag. Det ser ut som surndalinger var av de helt første i området ved Ribstone-elva.

Fotoreferanse 390/1: Peder L. Sæter, Utistua og Margrethe f. Almberg. | Tilhører: Ingolv Sæter.

Peder var den f0rste som dro fra Utistua. Lokalhistorieboka sier han var matematikklærer og underoffiser. Haner trolig av dem som smatt forbi registreringen i Kristiansund før den kom i gang, for han er ikke dukket opp av utvandringsprotokollene. Kilder sier 1877 eller -79. Broren Kristoffer dro sammen med Nils Glærum i 1885, da han var hjemme en tur.

Margrethe Halvorsen Almberg så seg ut Peder på båten, og de ble gift. Margrethe var fra Svorklia under Almberg, og utvandret sammen med mor og søsken.

Peder skaffet seg farm i Porter, Minnesota, og bygde gode hus. Han satte seg i gjeld pp byggingen, og tørke gjorde situasjonen tøff. 5 barn ble født her: Lars -83/Halvor - døde som spebarn/Henry -85/Maret -88/Bastian.

Peder fant ut at han ville til et sted hvor det ikke var så tett befolket. Han hadde hørt om Nordvest-Territoriet i Canada, og syntes det hørtes forlokkende. Han dro av gårde med familien, inklusive svigermoren Brit i 1896. Det var bosetting bare i østre Canada ennå. Peder og familien dro så langt som jernbanen gikk. Han kunne fått homestead ved Edmonton, men dro sørover til Camrose, og begynte farming der. Etter en stund ville han slutte med åkerbruk og gå over til krøtterdrift. De dro rundt til flere steder på leting etter grasland og beiter. De slo seg til i en ”dugout” i elveskråningen av Battle River, noe lenger øst. Levemåten var rett ut primitiv, men reisende pleide å ta inn hos Sæters. De forbireisende var de eneste familien traff, så de var alltid velkomne i boligen. 2 av barna pleide å bli sendt på jakt med 2 patroner hver for å skaffe mat til de reisende!

Nærmeste provianteringssted var jernbanestoppet i Wetaskiwin, 160 km lenger nord og vest. To ganger om året dro Peder og Margrethe dit, mens barna ble hjemme. Med Stormer, elver som måtte krysses, og lange avstander, var dette farefulle ferder. Barna ernærte seg på graut mens foreldrene var borte. En gang de kom hjem, lå barna i skarlagensfeber, og den ene holdt omtrent på å dø. Bastian brakk beinet en gang. Lars spjelket det. Doktoren sa senere at han kunne ikke gjort det bedre.

Guttene tilbrakte mye tid på å streife rundt på jakt etter enda bedre grassletter. En dag i 1908 hadde de oppdaget grassletter som strakte seg i det uendelige, så langt en kunne se. De bosatte seg nå i østre delen av denne sletta, og bygget det permanente hjemmet sitt ved Czar. Tømmer hentet de helt fra Castor, noe som må ha krevd både tålmodighet og store anstrengelser. Etterhvert hadde de: 500 kyr, 50 hester, 4-500 tonn høy …

Peder og Margrethe fikk med seg de få i området og grunnla Sardis Lutheran Congregation - de var ennå for få til å bygge noen kirke. Peder og Margrethe reiste tilbake til Minnesota og fortalte familien om landet.

Margrethe inviterte ungdom til hjemmet, og unge jenter helt fra Minneapolis på sommerbesøk. Hun hadde stort hell som Kirsten Giftekniv, og familiene formet seg og samfunnet utviklet seg.

Da de organiserte skoledistriktet i 1919-20, b1e det kalt ”Sather School” til ære for distriktets første settlere. Sæter-folket ble så tallrike at området ble kalt ”Sather District”.

Peder døde i 1923, 69 år gammel, Margrethe i 1942, nesten 91 år. Som pensjonister bodde de i Hughenden. Margrethe lærte aldri engelsk. Hun var hyppig på Vestkysten hos sønnen Henry på sine eldre dager.

 

Peders bror Kristoffer
Anders J. Sæter fra Lykkja - Surnadalsøra
Kristoffer var gift med Ingeborg Dahl fra Trondheim. De farmet ikke langt fra Peder i Yellow Medicine County i Minnesota. Kristoffer flyttet etter til Alberta i Canada, der også datteren Melia og svigersønnen Anders J. Sæter holdt til. Trolig dro Kristoffer oppover i 1911. Da de hadde bodd på landet lenge nok til å ha opparbeidet retten til det, vendte Kristoffer og Ingeborg tilbake til Porter, Minnesota, ca. 1914. I 1924 døde Kristoffer. Ingeborg var i Canada i 1926, men døde i Porter i 1927. Begge ektefellene ligger gravlagt på Wergeland-kirkegården i Yellow Medicine County. Barn: Melia/Emma/Lena/Julia.

Fotoreferanse 391/1:Kristoffer L. Sæter, Utistua med familie. Bak fra venstre: Lena, Melia, Emma. Foran: Ingeborg, Julia mellom foreldrene. | Tilhører: Ingolv Sæter.

Fotoreferanse 392/2: Melia og Anders Sæter (Lykkja på Surnadalsøra) på sin 60-års bryllupsdag. | Tilhører: Ingolv Sæter.

Melia forteller i Ribstone-boka om livet sitt sammen med Anders fra Lykkja. Anders kom til Czar i 1909, og tilbrakte den første vinteren som dreng hos Charlie Houcher for 25 $ måneden. Det kostet 500 $ å registrere seg for land. Lærdommen fra tiden som dreng var: Kast aldri høyviskene så nær hverandre at kyrne eter på den ene mens de skiter på den andre!

Sommeren etter bygde Anders tømmerhytte og kjøpte 35 ranch-krøtter for en sum av 700 $. Han høyet nok for å kjone krøttera den vinteren, gjerdet inn høystakkene og grov brønn. Så reiste han tilbake til Minnesota, hvor han giftet seg i november. (Forfatteren er storlig imponert over all denne reisingen over svært lange avstander som disse folka driver med!)

Han førte så sin brud tilbake til ranchen. Nå var det kommet toglinje fram til Czar, med daglig tog.

Melia forteller at hytta var svært kald den første vinteren, fordi fyllmassen mellom tømmerstokkene ikke var god nok. På bilde i Ribstone-boka ser en at det er brukt omtrent like mye sementfyll , eller hva fyllet nå var laget av - som tømmer. Det var selvfølgelig fordi det var lite tid til å bygge, og langt og tungvint å hente tømmer. Melia sier at hvis vinden stod fra nordvest, oppholdt de seg ”i le” på soverommet, hvor de hadde en liten ovn. Stod den fra øst, var kjøkkenet stedet, med en liten kokeovn. De hadde problemer med å hindre at brødet frøs den første vinteren, sier hun.

Da den første våren kom, var torvtaket helt lekk, så de la nytt tak med trespon, og det ble tett.

Første våren fikk de 12 kyr til å melke. Melia sier at det var litt av en jobb å venne kyrne til å bli melket. De kinnet rømmen og pakket smøret halvkilovis inn i smørpapir for salg. Året etter ble rømmen levert til smørproduksjon i Edmonton. De fikk 23 cents for halvkiloen rømme. Rømmen ble holdt avkjølt i den grunne brønnen.

Det var mye vill frukt og bær i området som ble plukket og hermetisert, men myggen var så voldsom at de måtte ha hatter med myggnett for å bevege seg i buskene.

I 1911 hadde de præriebrann. Mennene bekjempet ilden med plog og våte sekker, mens Melia lastet alt på vogna for å kjøre til side for brannen som stod mot farmen. Plutselig skiftet vinden, og de var berget. Det var verst for præriedyra, sier Melia. Hun nevner at hun fanget hundrevis av ”gophers” i snare. Det er en slags store rotter å se til. Etter brannen så prærien ut til å være levende av ”gophers” som ikke lenger fant noe gras å gjemme seg i. De bodde ved et vann, og der fanget de ender og gjess, så kjøttmangel var det aldri. Anders utviklet stor nøyaktighet når han ladet patroner hjemme. Han hadde spesialpatroner for alle slags vilt. Melia hadde jegere i kost og losji om høsten. Da kom det jegere fra Edmonton og helt fra Detroit. Det var høydepunktet i året, ser det ut som.

Fotoreferanse 392/1: Trøsking hos Henry P. Sæter sør for Czar i Alberta ca. 1904-05. Drivkrafta er lokomotiv. | Tilhører: Ingolv Sæter.

Høyonna var et helvete for både menn og dyr, for myggen var utrolig plagsom. Anders og Melia hadde bestemt seg for å dra fra farmen så snart de hadde bodd lenge nok til å eie landet. Men da de hadde dyrket opp landet og fått alt i drift, gav myggen seg betraktelig, og forsvant etterhvert som kultiveringen av landet avanserte.

Melia forteller om harde vintre, men at snøvinteren 35/36 overgikk alt. Det er imponerende å lese om at de dro til Vestkysten i januar pr. bil. 12. april, på vei hjem igjen til Czar, måtte de forlate bilen i Snøskavlene og ta siste etappe pr. slede.

I 30-årene hadde de en jordstorm da menn som arbeidet bare 3/4 km fra husene ikke fant tilbake. De hengte våte laken for vinduer og dører. Neste dag snudde vinden, og jorda kom tilbake!

I 1923 hadde de haglstorm, som ødela alt. Den tok til og med livet av hønene, kyllingene og kalkunene. Vinduene og takspona ble smadret. Da det var over, samlet de nok hagl til å fryse en stor porsjon iskrem, og inviterte naboene på is-party ved et sprakende peisbål, for etter haglstormen ble det svært kaldt.

Anders og Melia solgte farmen i 1945 til to av sønnene, og kjøpte seg et stykke land ved den lille nabobyen Hughenden, hvor de bodde til Anders døde i 1973. Melia skriver sin livshistorie for Ribstone-boka fra aldersboligen hun flyttet til i 1974. Hun døde før jul 1985. Morris overtok farmen i Hughenden.

Barna til Anders og Melia: Clifford/Julian/Elna/Alice/Morris/Norma.

Anders og Melia var søskenbarn. Peder og Kristoffer var morbrødrene til Anders, og Peder hjalp Anders med å komme i gang i Czar - økonomisk. Anders må være ”Eager Anders Jansen Sæter” som utvandrer i 1902 til Minnesota med ”prepaid ticket” fra Amerika. 17 år gammel. Han var hjemme på besøk i 1928/29.

 

Lars - bror til Anders
Lars utvandrer i 1910, destinasjon - Canada. Han ble kalt ”Litj-Lars” i Czar, mens fetteren Lars Pedersen Sæter var ”Stor-Lars” Etter at han hadde ”bodd landet til eie”, solgte han halve området til broren, og halve til Anders Skjolde som var gift med Maret Pedersdatter Sæter. En del av dette landet ble kirkegården i Czar.

Lars flyttet til et sted som het Warburg, og giftet seg og fikk 4 barn. Han levde ennå i 1969.

 

Synnøve fra Utistua Sætergarden og Mikkel (Øye) Vasseng
Synnøve var søster til Peder og Kristoffer, og søskenbarn til Anders og Lars. Hun ble i Minnesota, og havnet ikke i Canada. Det er naturlig å nevne henne her.

Fotoreferanse 393/1: Bak fra venstre: Louie, Charles, Jenny, Ollie, Marvin. Foran fra venstre: Minnie, Synnøve (Utistua, Sætergarden), Ida, Mikkel (Gjeret, Øye) Ca. 1910. | Tilhører: Ingolv Sæter.

Hun emigrerte i 1882 med Mikkel Øye fra plassen Gjeret på Øye, men han tok Vasseng-navnet etter å ha vært dreng på Vassenden. I Amerika ble det Wassing. I utv. prot. heter han fremdeles Øie. ”Arb. Mikkel Olsen Øie og Pigen Sønøve L. Sæther” 33 og 26 år, har destinasjon Minnesota 2. august 1882.

Mikkel var møbelsnekker i Minneapolis, et håndverk han drev før utreisen. De giftet seg i 1882, og bygde seg hus i 1886. Mikkel hadde verksted hjemme.

Barn: Ole -83/Lars -84/Carl -85/Marvin -86/Minnie Sophie -88/Jennie Pauline -89/Ida Terese -93/Emma -94/Ida -97 d. 5 mndr. Emma ble bare 12 år. Ellers ble alle godt voksne.

Mikkel døde fra Synnøve i januar 1907. Hele barneflokken bodde sammen med Synnøve enda da Mikkel døde.

Rokken som Synnøve hadde i bagasjen, pryder stua til en av etterkommerne i dag.

 

Lars Sylte (Einhaugen) - John Skeistrøa - Johan Bævre (Jostua)
Disse tre karene kom til Canada i 1927, og fikk arbeid på farmen til Anders Sæter. De bygde seg ei koje, så de slapp å farte rundt på arbeid.

Lars var sønn til Sigvald Larsson Sylte og Lisbet Oldsdatter fra Nordvik-Geilen. Han var gjeter i Klokkargarden først, senere dreng. Han arbeidet i saltpakking for å tjene til Amerika-billetten. Trolig sikter Ribstone-boka til fisk- eller sildsalting, Kristiansund helst.

Disse karene bygde seg et motorisert kjøretøy for å komme seg omkring på arbeid. Det var så svakt at de måtte kjøre bakover opp bakkene. Bakker var det vel ikke så mye av i området. Jon-ene dro hjem igjen. Ingolv Sæter mener at Johan er han som er født i 1906 i Jostua (Eivindson), ikke Jo 1901. Begge de to brødrene døde tidlig.

I 1931 ble Lars Sylte gift med enken Ida Sather, enke etter Lars Pedersen Sæter. Hun hadde 5 barn med den første Lars-en, men ”ennå var ikke Ida ferdig med å befolke Sather-distriktet” - sier Ribstone-boka. Hun og Lars II hadde disse barna: Edmund/Audrey/Irene/Carole.

Lars kom med i den canadiske hæren i 1942 (f. 1908), og han tjenestegjorde både i Canada, England og på kontinentet i Europa til i 1945.

Lars hadde både farmen og diverse andre jobber i tillegg etter dimitteringen. Farmen ble solgt i 1963, og han og Ida kjøpte seg hus i Czar. Lars døde i 1964. Ida lever visst ennå, over 80 år gammel. På farsiden stammer hun fra Hjørundfjorden.

 

Inga Bergem og Halvor Almberg
Da Margrethe og Peder Sæter var nede i Porter, Minnesota, for å fortelle om forholdene i Alberta, ble Margrethe spesielt interessert i nevøen sin, Halvor. Han var blitt alene og foreldreløs 13 år gammel. Han likte dårlig slektningene han bodde hos, og spurte en enke, Gertrude Bergum, som hadde to sønner og en datter, om han kunne bo der. Gertrude tok ham på prøve, han ble værende, og giftet seg med datteren Inga. Ingas far må ha vært Jo Jakobson Bergheimsgjeret, fetter til Gammel-Øyes døtre. Han og broren Ola arbeidet hos Ole Sylte i Yellow Medicine County i sin tid, og han må ha slått seg til der.

Kristoffer Sæter og Halvor dro sammen til Czar i februar 1911. Fra Czar gikk de 15 km sørvestover til Peder med snø til knes og med to kofferter hver.

Han startet på homesteadet om våren, og Inga kom med datteren Dora og den 2 mndr. gamle Gladys i juni. Familien til Kristoffer kom samtidig.

Peder og Margrethe Sæter skaffet plass for alle, selv om det ikke var plass. Det var vanlig hos pionerene, sier Ribstone-boka, som har mye stoff og bilder om Halvor og Inga. Det er bilde av de flotte kjøreoksene, og av Inga ved høystakken med kalkunene sine og gardshunden.

Boka forteller at da Halvor kjøpte kjøreoksene sine, ble de etter tur bundet til en ring i en påle og drevet rundt og rundt. Så ble drettet bundet sammen, og han kunne kjøre dem. Dette var sikkert en slags temming. Oksene var vel så glad for omsider å få gå rett fram, at de ble som lam en stund.

Det fortelles at Inga og Halvor hadde 3-4 kyr, et lite fjøs for dyra, og et hus til seg selv - uten tak, da høsten kom.

En snøtønne stod hele tiden ved siden av ovnen for å smelte snø til husholdet. De hentet også vann i en brønn hos Anders Sæter, 12 km borte …

En av oksene ble drept av lynet i 1914, og det var vanskelig å ta fatt på en utemt okse sammen med den andre. Lars Sæter og Halvor gikk til Camrose og handlet to merrer som de avlet de hestene de trengte unna - til 1928, da de kjøpte enda flere.

*

Sæter-grenda utgjør et særsyn både fordi folk herfra kom så tidlig opp dit, og reiste så langt unna andre ”lommer” med våre folk. Når en leser Ribstone-bokas avsnitt om disse tidlige pionerene på Canada-prærien, blir en virkelig imponert over tiltak, livsvilje og vitalitet.

 

Sylte-familien i Porter - Minnesota

Ingolv Sæter har også en stor bok som heter ”The Syltie Family in Amerika”. Så langt er dette den mest gjennomarbeidete familiehistorien forfatteren har sett i dette arbeidet, og den som er best utstyrt bokproduksjonsmessig.

”Syltie”-ene er etterkommere etter Eli Syltbakken og mannen hennes, Jo Jonson Sylte, Einhaugen. Han var med i mannskvartetten som ”Gammel-Øye” startet i 1858, og han ble klokker i menigheten i Porter. Det er ikke så få klokkere fra Surnadal en kommer over etterhvert i Amerika. Nesten påfallende. Kanskje har vi lov å tro at det var ”Gammel-Øye”s initiativ til musikalsk aktivitet, som sendte alle klokkerne til Amerika?

Jon og Eli reiste over havet i 1879. Trolig over Kristiansund, og slik er de ikke registrert. De hadde med barna: Karen -66/Ragnhild -68/John -69/Arnt 28/3 -71/Ole 2/12 -71/Knut -78. Knut døde på havet 13. september 1879. De fikk en ny Knut i Wergeland Township, Yellow Medicine County i 1880. Eli mistet et barn etter at hun stod i med å slukke en præriebrann. Brannen oppstod av ovnsaske tømt utenfor huset.

Boken inneholder et flott bilde av Eli og Jon med sønnen Knute, fotografert i Canby, Minnesota, og et flott bilde av alle brødrene, tatt i Wilno. Jon Einhaugen var halvbror til Lars Kristofferson Utistua på Sætergarden, f. 1822 - og slik knyttet til disse slektningene i Porter.

Ole Arntsen Sylte, svogeren til Jon - bror til Eli var også med i kvartetten til ”Gammel-Øye” før utreisen. Han bosatte seg i Everett, nord for Seattle. Ingolv Sæter besøkte sønnesønnen Ole på aldershjem i Everett i 1985.

Ole Arntsen kan være snekker Ole Sylte i utv. prot. I 1869. Han skal til La Crosse, Wisconsin. Tidlig der.

Synnøve Syltbakken utvandret allerede i 1870, alene - 30 år gammel. Ingen opplysninger.

Syltie-boka er ren genealogi, stort sett. Vi får ikke vite noe særlig om livet til klokker Jon og Eli i homesteadingsprosessen, dessverre.

Kilde: Ingolv Sæter/Bøkene “Echoes along the Ribstone” og “The Syltie Family in America”.

 

Kragnes-familien i Porter, Minnesota
Idet manus er i ferd med å gå i trykken, kommer det brev fra Kurt K. Kragness i Minneapolis: Bersvend Nilson Kragness f. i Moen, Surnadal 1866 gift med Ingeborg Olsdt. Skei f. 1839 på Skei, ligger begge begravet i Porter. Begge døde med 4 dagers mellomrom, først i desember 1906.

Barn: Anne -63/Anne -66/Nels -70/Ola -72/Ingebrigt -75/Rannei -78/Engebar Eliza -84/Lizzia (Elise) -87. De to siste er født i Porter, Wergeland Township i Yellow Medicine County. De andre er oppgitt å være født på ”Kragnes Farm”.

Bersvend var fra Oppistua Kragness, og Ingeborg fra Utistua Skei. HH opplyser at de solgte garden i 1879.

Kilde: Kurt K. Kragness.

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden