Det er med stort savn og den dypeste respekt vi tar innover oss budskapet om at Trygve Sandaker har reist til sine på den andre siden av tiden. Han har satt dype spor etter seg i det vakre Råde-landskapet, spor som vil være synlige lenge. Arbeidet med dyra og jorda var hans levevei og et langt livsløp tett på familie, natur og årstidenes gang preget hele hans vesen.

Født hjemme på Sandaker gård i Råde den 29. august 1918 representerte han et nesten fullt hundreår av kunnskap og historie. Han var vår levende tilknytning til mennesker født så langt tilbake som på første halvdel av 1800-tallet – han var tidsvitne til den enorme endringen samfunnet vårt har gjennomgått fra gammel tid til det vi kaller den moderne. Både jordbruket og samfunnet ellers har vært igjennom en nesten uvirkelig forvandling i Trygves levetid. Han var ikke alltid sikker på at alt han så var til det bedre, men allikevel var han en nåtidens mann som levde med tiden. Han var så heldig å få beholde sin sjelelige styrke helt fram til sin siste dag. Han var en mann av stor og stillfaren integritet, et tvers igjennom godt og vennlig menneske.

Av fødselsprotokollen ser vi at han ble døpt den 29. september 1918. Fadderne var farbror Hans Sarpebakken, farmor Martine Sarpebakken, inngiftet onkel brannkonstabel Søren Myhre fra Moss og mors yngste søster Kristine Sandaker. Tante Kristine - som senere ble gift Meum og var bosatt i Oslo – sto ham veldig nær.

Søsknene Dagny, Johan, Einar, Gunnar, Kjell og Ingeborg sto for fellesskap og samhold og de var en særdeles sammenknyttet familie. Som odelsgutten på Sandaker var det han og hans kjære kone Agnes Lippert som etter hvert akslet ansvaret etter foreldrene, Olava og Jakob. Sammen løftet de gården og familietradisjonene inn i et nytt slektsledd. På Sandaker oppdro de sine tre barn, Hans Jacob, Erik og Bjørg. Agnes og barna fylte hjertet hans og ga livet den beste og dypeste mening. Han var stolt av barn, barnebarn og oldebarn – og hvilke mennesker de hadde blitt.

Trygve kunne fortelle om første gang han hørte barnetimen på radio, hos Britha og Eline som bodde på en liten plass på den andre siden av jernbanelinja - eller «linna» som Trygve kalte den. Det må ha vært på 1920-tallet. Farbror Hans Sarpebakkens død i 1929 gjorde også stort inntrykk på en tiåring. Onkel Hans var den type mann som spente hesten for sleden på snøtunge dager og kjørte ungeflokken på Sandaker til skole i tillegg til sin egen. Det var den type vennlig gest som Trygve husket sin onkel for selv nesten nitti år senere.

I 1938 tilbrakte han et år på Nordberg gård i Oslo. Gården, som lå i åsen over Ullevål stadion, var allerede da i ferd med å slukes av en by i vekst og ble på det tidspunktet drevet av tante Kristine og onkel Torstein Meum. Trygves jobb var å kjøre ut melk i små melkespann til private hjem i nærområdet og på Majorstua - med en egen liten varebil - og dem var det ikke mange av i 1938. Det var en jobb unggutten var stolt av og han var ikke bare fornøyd da han av og til måtte kjøre møkkalass med hest og kjerre til hageeierne omkring. Det var ikke en jobb som var en ung melkekjører verdig kunne han erindre å tenke. 1938 var året dronning Maud døde og utbrudd av munn- og klovsyke i Skandinavia førte med seg reiserestriksjoner.

Etter at Trygve og Agnes giftet seg i 1945 drev de Nordre Klommestein gård i Ås fram til de flyttet tilbake til Sandaker i 1950. Trygve snakket meget varmt om sin arbeidskollega Olav Eidsaunet som jobbet sammen med ham på Sandaker i flere tiår. Det arbeidsfellesskapet og vennskapet de hadde satt han meget høyt. Trygves egne ord lød: «Vi var som brødre og jeg har mye å takke ham for».

Selv ble jeg kjent med Trygve gjennom bror Kjell Sandaker – den siste bonden som drev jorda på Østre Øre gård i Moss. Sammen dyrket Trygve og Kjell interessen for travsport og det sto mange travhester på Sandaker-stallen i årenes løp. Etter at Kjell ble borte tidlig i 2013 fant Trygve og jeg fram til den gode samtalen og ble de beste venner. I våre nærmest ukentlige samtaler snakket vi oss i time etter time gjennom livsløpet og gårdshistorien. Om menneskene, dyrene og hendelsene som preget livet hans. Det var særlig ett menneske han ønsket å løfte fram i historiens lys – og det var mamma Olava. I likhet med bror Kjell uttrykte han en utømmelig beundring for Olavas kraft og kjærlige vesen. Hun var musiker, husfrue på Sandaker og kjærlig mamma for sine mange små.

Basert på samtalene våre hadde vi rukket å skrive Den siste arbeidshesten på Sandaker gård i Råde. Vårt neste kapittel i sagaen om Sandaker skulle handle nettopp om mamma Olava. Vi ble ikke ferdige med utskrivingen av dette kapittelet – og de mange andre historiene som Trygve fortalte – men det arbeidet vil fortsette. Det får bli til Trygves saga om Sandaker.

En av de siste tingene han sa til meg nylig da han selv var veldig syk var: «Hvordan går det med deg?». Den slags omsorg viser alt om hvem mannen Trygve Sandaker var.

Vi er mange som takker deg for følge, kjære venn. Agnes og alle dem av dine kjære som reiste før deg har tatt godt og trygt imot deg på den andre siden av tiden. For deg og alt du sto for reiser vi en bauta i vårt indre. Et menneske lever så lenge det er husket sier ordtaket - og vi skal huske deg lenge, Trygve - helt til dagen vi slår følge med på ferden. For meg var du høvdingen på Sandaker - en mann jeg er stolt av å kunne kalle min venn.

På vegne av så mange
Lars Dahlmann Anstensen

Trygve Sandaker 29 8 1918 - 4 6 2014
Minneordet sto på trykk i Moss Avis 18. juni 2014 - og i Fredrikstad Blad 20. juni 2014.

Les også:

Den siste arbeidshesten på Sandaker gård i Råde

Del denne siden