La overskriften være en slags innledning til et tema som det er vanskelig å snakke om. Temaet er de svakeste i samfunnet i eldre tid, de som var fullstendig avhengig av andres godhet og styrke for å kunne leve - og for å kunne ha et trygt liv. To fortellerstemmer har fortalt hver sin vanskelige historie. Historier som har fulgt dem gjennom livet.

Den som leser i gamle protokoller eller bygdebøker støter av og til på nedtegnelser som får hjertet til å synke. Det kan være ord eller setninger som vitner om sorg og hardt levde liv. Det kan også være ord som i beste fall vitner om uforstand. I verste fall handler de om stigmatisering og ondskap.

Empati
Empati er evnen til uoppfordret å ta seg inn i andre menneskers virkelighet. Empati er noe man har eller ikke har. Slik var det også før i tiden.

Det å ha empati er en av de beste egenskaper et menneske kan ha, men det er også en egenskap som kan ha sin pris. Det å løfte det som er vanskelig og vondt fra en annens skulder - for deretter å legge det over på sin egen - det kan vise seg å være en tung bør å bære.

Dessverre er det slik at det har vært samfunn og enkeltindivider til alle tider som har vært ute av stand til å føle empati - og det å vise omsorg for dem som ikke kunne kjempe sin egen sak. Men det ligger også i veldig mange menneskers natur å gjøre det motsatte.

Når ord føles som dolkestikk
I en bygdebok fra et sted i Norge leste jeg følgende oppføring. Jeg har endret navn og år, men effekten blir den samme.

Rasmus f. 1863 - Idiot

Det siste ordet kjennes som et dolkestikk. Hva om jeg byttet ut navn og fødselsår med mine egne data - eller navnet til noen som sto meg nær? Var det virkelig slik jeg skulle framstilles for ettertiden. Var det forfatterens i beste fall uforstand som førte til denne formuleringen? Eller uttrykte han bare det som nære og fjerne omgivelser tenkte? Tør vi håpe på at ordet idiot lest med nåtidens øyne gir et helt feil bilde av hverdagen til ham som var Rasmus?

Hva om jeg var dette barnets mor eller far, søster eller bror - eller en som kjente Rasmus godt: hva ville jeg ha ropt ut i historiens store rom om jeg så at dette var det eneste ordet som skulle stå igjen etter ham?

Levde Rasmus et liv med empati og kjærlighet? Eller var han en av dem som ble bortgjemt og ille behandlet? Det kan vi ikke lenger vite. Om det er en ting jeg ønsker at jeg kunne gjøre, så var det å viske bort alt det som dessverre aldri kan viskes bort. Verden og menneskene har mye å stå til rette for.

To viktige historier fra førstehåndskilder
Jeg har i de senere årene vært så heldig at jeg har fått lov til å følge flere menneskers reise gjennom lange liv i form av å lytte til historiene de har fortalt meg. Det er fascinerende og viktige stemmer - og de har hatt mange viktige tidsbilder og personbeskrivelser å videreformidle.

Det er spesielt to historier som har festet seg og som jeg vet at jeg må fortelle. Dette er førstehåndskunnskap fra stemmer som ikke lenger kan fortelle historiene selv. De handler om enkeltindivider som fortellerne - helt uavhengig av hverandre - ønsket å løfte fram i historiens lys. Bilder og tanker som hadde fulgt dem gjennom et langt liv. Bilder og tanker som de aldri tidligere hadde snakket så mye om. Ikke fordi de ikke ønsket å snakke om det, men fordi de begge bare var barn den gangen inntrykkene festet seg.

Jeg nevner ikke virkelige navn og jeg nevner ikke sted. I denne sammenheng er det historiene som er viktige - ikke hvem og hvor. Historiene kan helt sikkert passe på så mange. La oss derfor favne alle dem som opp gjennom historien har vært stemmeløse. La vår kraft blandes med deres og la oss vise samhold og styrke på tvers av tiden, og hvilken side av livet og ettertiden vi tilfeldigvis befinner oss på.

Fetteren min - de gjemte ham bort
Ved flere anledninger kom fortelleren tilbake til denne historien og jeg merket at det var en historie han ønsket at jeg skulle formidle. Han ønsket å dele den fordi han ville løfte sin fetter fram i lyset - og fordi han ville dele tanker som var ømme og såre. Tanker som hadde ligget der i over åtti år. De er enkle å se, de tegnene som viser at noe har satt dype spor i et menneskes sinn.

Bygda vår er liten og på den tiden kjente vi de fleste menneskene her omkring. Særlig selvsagt vår egen slekt og alle dem som bodde på gårdene i nærheten. Det var mye som var annerledes den gangen og det er ikke alt vi bare kan ‘oversette’ til vår tids standarder.

Det er spesielt en ting som gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg var ung gutt - og ikke på noen god måte. Jeg hadde en fetter som var ett år eldre enn meg. Det vil si: jeg vet at jeg hadde en fetter, men jeg så ham aldri. I tolv år var vi på jorden sammen, men jeg så ham aldri. Dette til tross for at han bodde bare en liten gangtur unna mitt eget hjem.

Han ble aldri snakket om - og vi barna forsto uten å ha blitt fortalt det at vi heller ikke skulle spørre. Men ingen kan jo hindre et barn i å tenke. Eller i å høre. For vi hørte ham, vår fetter, de gangene vi var på besøk i hjemmet hans. Vi hørte lyder og en stemme fra loftet der oppe - dit vi ikke fikk gå. Vi visste at han fantes. Men vi så ham aldri. Han ble aldri snakket om. Aldri. Og en dag var han ikke der mer.

Jeg kjenner at det er vondt å tenke på dette den dag i dag - selv over åtti år etter at han døde, i 1931. Han ble bare tretten år.

Det at vi aldri hørte om ham betyr ikke at ikke foreldrene hans var glade i ham eller at de ikke ga ham det beste livet han kunne få. Jeg har ingen grunn til å tro at det var annerledes. Det som er vanskelig er at de følte at de måtte gjemme ham bort fra oss og fra verden. Fordi samfunnet rundt ham bestemte at han ikke var bra nok. Akkurat det gjør vondt å tenke på. Når vi var på kaffebesøk lå han alene ovenpå og fikk ikke være med.

Trolig er jeg den siste personen på jorda som husker og kan fortelle denne historien. Derfor er det også så viktig for meg å gjøre det. Det er viktig for meg å nevne akkurat ham for jeg vil at verden skal huske ham.

La oss som kan lese denne historien skru klokkene tilbake og samles i en fantasiens blomstereng, der hvor alle mennesker har samme verdi. Og der presenterer vi de to unge fetterne for hverandre. Solen skinner på både dem og på åkrene omkring. Om hundre år er allting glemt sies det. Vel, om hundre år er vi i alle fall endelig alle like.

Når den beskyttende hånden er borte
Jeg kunne se sårheten i øynene hennes når hun fortalte. Og jeg hørte harmen i stemmen.

Hadde jeg bare vært eldre den gangen eller hatt muligheten til å gå tilbake i tiden ville jeg har gitt ham en god alderdom. Men jeg var bare et lite barn.

Han var min grandonkel og han bodde på gården der hvor jeg selv vokste opp. Der bodde han i nesten hele sitt liv. Foreldrene tok hånd om ham - og senere broren som overtok gården. Det var den samme broren som også tok seg av sin søsters sønn født utenfor ekteskap - og som senere ga denne gutten jord og hus slik en far ville ha gjort det. Det sier noe om denne broren - han som var min bestefar.

Min grandonkel gikk under navnet Tull-Ola i bygda. Jeg vil tro at han holdt seg mest hjemme hvor han fikk være i fred. Der var han får vi tro bare Ola. Jeg vet ikke så mye om ham, men han jobbet også som gardsgutt på en av nabogårdene i en periode.

Dessverre døde bestefar et år før jeg ble født - og med ham ble den beskyttende hånden borte. Et par år senere ble Ola sendt bort. På denne tiden var han en mann på seksti eller over. Jeg kjenner stedet han kom til og jeg vet navnet på mennesker der som ikke var snille mot ham. Jeg kunne ha nevnt navnene deres, men Ola og jeg er bedre enn dem.

Dit han kom var han henvist for det meste til fjøset sammen med dyra. Han fikk den maten som ingen andre ville spise. Og når han uttrykte sin lengsel etter barndomshjemmet ble han fortalt at for å komme dit måtte han svømme over en stor sjø. Noe som ikke var sant, men de visste at han var redd for vannet. Ola kom aldri hjem igjen. Hvordan kunne menneskene gjøre dette mot ham?

Jeg har selv ingen erindring av å ha truffet grandonkel Ola, men jeg hørte historier om ham. Slike historier som små barneører gjerne hører, men som ikke var tiltenkt dem. Han bodde fortsatt hjemme en liten stund mens jeg var helt liten. Da jeg var nyfødt og lå i vogga i kjøkkenvarmen sang han for meg og holdt meg på fanget. Han viste meg omsorg og godhet. Selv ble han sendt bort fra alt som var trygt og kjent i den siste delen av livet sitt. Det var ingen der til å vise omsorg for ham.

Hvor mange ganger gjennom livet har jeg ikke tenkt på deg, kjære Ola - og hvilken slutt livet ditt fikk. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt på at du skulle ha fått kommet til meg slik at du kunne leve livet i trygghet hos dem som ville deg vel. Det er slike tanker som et barn har. Et barn som dessverre ikke kunne hjelpe og som har hatt vondt av det hele livet.

Minnet om deg, kjære grandonkel, sitter like sterkt i meg i dag som da jeg var liten - det vil jeg at du skal vite. Og du skal vite at menneskene som ikke viste deg godhet i livet ditt, de vil aldri nå deg til anklene en gang. Ikke om de bruker hele evigheten på å forsøke. For deg bygger jeg en bauta i mitt indre. Men de som gjorde deg vondt skal ingen bauta få, de skal forbli bare det ubetydelige støvet.

Noen ord til ettertanke
Til alle dere som har en lignende historie som har naget dere - eller som leser gamle protokoller hvor så mangt kan leses mellom linjene. Reis en bauta i tankene for alle dem som har vært stemmeløse - og som fortjener at vi husker dem. La oss sende vår varme og energi på tvers av tiden slik at de kan kjenne den.

En stein her - og en stein der. Det er slikt det blir store pyramider av.

 

Anbefalt lesning:

1895: Et i Søen ved Fæste fundet lig

Katakombene Domitilla i Roma – de dødes underjordiske by

NII-01 De første - og hvorfor Michigan

Illustrasjonsfoto: Bad man production - Fotolia.

Del denne siden