Svartedauen - denne alle pesters mor - herjet jorda på midten av 1300-tallet. Pandemien kom i kjølevannet av flere tiår med naturkatastrofer over hele verden. Anton Ludvig Faye forsket på medisinsk historie og holdt i 1879 et foredrag i Oslo hvor han belyste noen av disse hendelsene. Dette er noe av det han ønsket å formidle.

Introduksjon
Svartedauen er trolig den verste ulykken som noensinne har rammet menneskeheten. På midten av 1300-tallet raste byllepesten som en ildebrann gjennom verden. Først i det østlige Asia, deretter vestover mot Europa. På verdensbasis tror man at mer enn 75 millioner mennesker døde av denne sykdommen.

På kort tid ble familier utslettet og hele samfunn lagt øde. Husdyrene døde enten av sult på båsen eller de ble sluppet løs for å klare seg selv. Svartedauen viste ingen nåde - verken mot fattig eller rik - lærd eller ulærd - og katastrofen kunne lett ha utslettet hele vår sivilisasjon.

Vi som lever i dag er alle etterkommere etter dem som overlevde. Det må ha tatt generasjoner før smerten over de enorme menneskelige tapene fant sin endelige hvile.

I Norge antar man at mer enn halvparten av befolkningen døde mellom 1349 og 1350. Ser man på utviklingen i det estimerte folketallet er det klart at pesten gjorde dype innhogg.

  • År 1000: 100 000 – 200 000
  • År 1300: 300 000 – 450 000
  • År 1500: 140 000 – 200 000
  • År 1665: 440 000

Voldsomme naturkatastrofer banet veien for Svartedauens herjinger
Anton Ludvig Faye (1845 – 1916) var en norsk lege og sanitetsoffiser som også forsket på medisinsk historie. I et foredrag holdt for Det medisinske selskap i Kristiania (Oslo) i 1879 trekker Faye fram særdeles interessante forhold som vanligvis ikke blir nevnt i beskrivelsen av Svartedauens historie.

Både før og under pestens forløp – gjennom flere tiår - skjedde voldsomme naturhendelser i Europa og verden over. Det var jordskjelv, vulkanutbrudd, tørke, hungersnød - oversvømmelser, voldsomme stormer, merkelige luftforeteelser - og ikke minst enorme gresshoppesvermer. Alt er beskrevet av kilder fra samtiden.

La oss se litt nærmere på forholdene han nevner.

Det ytterste Østen - Kina
Fra 1333 og i årene framover beskriver kinesiske kilder voldsomme jordskjelv og andre relaterte katastrofer. Et utbrudd i 1333 skal ha vart uavbrutt i 6 dager - og ett i 1338 i hele 10 dager.

Enorme revner oppsto i jordskorpen og hele fjell raste sammen. Store vannmasser samlet seg og skarer av mennesker omkom.

Værforholdene i denne perioden skal ha skiftet mellom sterk hete og tørke - og store nedbørsmengder med oversvømmelser. Millioner av mennesker mistet livet som følge av disse hendelsene alene, samt i en påfølgende hungersnød. I tre år på rad – mellom 1335 og 1337 – skal enorme gresshoppesvermer ha ødelagt avlingene fullstendig.

I 1343 skal det ha vært et enormt jordskjelv som strakte seg fra Kina og helt til Syria, Egypt og Italia.

I 1347 – etter femten år - skal syklusen av naturkatastrofer ha opphørt i denne delen av verden.

Dramatiske hendelser i Europa
1333 er også et merkeår i Europa. Fra dette året skjer det en påfallende og dramatisk endring i naturens adferd. Det sies at 1333 marker starten på det som senere skulle komme av pest og plage.

I 1333 hersket det en sterk tørke i Europa og voldsomme tordenvær. Det var vulkanske utbrudd på Island og på Sicilia.

I de påfølgende årene var det jordskjelv og gresshoppesvermer også i denne delen av verden. Store meteorer skal ha vist seg på himmelen.

De enorme svermene med gresshopper bredte seg utover Syd- og Mellom-Europa og fortærte alt som vokste på markene. Med unntak fortelles det - av vinrankene.

Fra 1337 – det samme året som gresshoppene forlot Kina og i tre år på rad - kom de grådige svermene flyende over Europa i august måned. Verst var det i 1339. Menneskene hadde ikke mye annet å verge seg mot dem med enn bønner og prosesjoner. Senere kom regn og hagl og tok livet av store mengder gresshopper som ble liggende å råtne på bakken.

Både i 1337 og 1338 forekom det mange steder hva man kalte «blodregn» - rødt regn fra himmelen.

I 1339 ble Islands sørlige kyst hjemsøkt av et voldsomt jordskjelv hvor fjell og daler revnet i stor utstrekning og kokende vann fosset fram fra gapende kløfter.

Danmark ble i 1340 rammet av en voldsom tørke og «både mennesker og dyr døde av tørst».

I 1342-1343 ble tyske byer som Køln og Erfurt fullstendig oversvømt og i 1345 opplevde man i Tyskland skybrudd som var de verste man hadde sett i manns minne. Nøden var ubeskrivelig og man malte mel av bark og halm – og kokte kornstrå til føde.

I Norge i 1345 forsvant Gaulaelven etter et voldsomt jordras og da vannmassene presset seg fram etter noen dager gjorde de stor skade. 48 gårder og flere kirker ble ødelagte. 250 mennesker og store mengder dyr mistet livet.

I 1347 i Italia var himmelen alltid overskyet og ingenting ville vokse. Det var stadige jordskjelv og store ødeleggelser.

I Paris viste det seg i august 1348 en meteor på himmelen som ble stående lenge og ubevegelig på himmelen.

På denne tiden skal det også ofte ha vært tett tåke og dunster som forpestet luften.

Kypros ble etter et voldsomt jordskjelv med påfølgende orkan forvandlet til den rene ørken.

Hvorfor er disse hendelsene relevante for utbredelsen av Svartedauen?
Etter tiår med nød og store naturødeleggelser må mange samfunn ha vært utarmet og tappet for ressurser. Man kan tenke seg menneskenes svekkede motstandskraft mot sykdommen som skulle komme.

Som en kjede av dominobrikker dyttet den en hendelsen den neste over ende – med stadig større og katastrofale følger.

Kan det skje igjen? Er det mulig å forberede seg på slike hendelsesforløp?
Enkelte vil kanskje hevde at spørsmålet burde være - når vil det skje igjen? Menneskeheten har siden 1300-tallet gjort enorme framskritt - men er vi sterke nok til å møte en Svartedau på ny? Er vi forberedt på at naturen også samtidig vil kunne utvise sterke og ukontrollerte krefter slik som forrige gang?

Er det slik at bibelens fortelling om faraos drøm - og Josefs tolkning om de syv gode år påfulgt av de syv år med hungersnød og armod - er like relevant i dag?

Er det slik at forfedrene roper sitt budskap gjennom tiden, men at ingen er interessert i å lytte? Når dominobrikkene begynner å falle så faller de raskt.

Hovedkilde: Foredraget «Den sorte Død i det 14de Aarhundrede» av A.L. Faye – Th. Steens Forlags-Expedition 1880. Foredraget ble utgitt i bokform og er å finne i skannet versjon i Nasjonalbibliotekets skattkammer – nb.no. Denne framstillingen er basert på kapittel III i hans foredrag.

Øvrig kilde: wikipedia.org.

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden