Er man interessert i gammel gårdshistorie og familiehistorie - og finner man fram til kunnskapen og de gamle berettelsene, objektene og bygningene som forfedrene våre har sendt oss - da begynner man ofte å se dem så mye klarere. Forfedrene har mye klokt å fortelle det moderne mennesket - om vi bare tar oss tid til å lytte.

Av LA Dahlmann

Innledning
I vår moderne verden har vi nesten glemt at hele vår kultur bygger på livet i det gamle bondesamfunnet.

I år 1000 bodde alle mennesker i Norge i grisgrendte strøk, og i år 1835 fortsatt 90 % av befolkningen. Selv ved slutten av andre verdenskrig var andelen av mennesker som bodde i byene omtrent lik den som bodde på landsbygda. Mange av oss som bor i byene i dag har foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som vokste opp i mindre jordbrukssamfunn landet over - samfunn som hadde og har dype røtter i de eldgamle bondetradisjonene.

Naturalhusholdningen
I tidligere tider var hvert gårdsbruk en egen liten enhet hvor man selv produserte det man trengte for å leve. Dette urgamle levesettet er hva man kaller en naturalhusholdning. De få tingene man ikke kunne skaffe seg selv byttet man til seg med egenproduserte varer - eller ved å tilby arbeidskraften sin. Penger - selv i nyere tid - var noe de fleste sjelden hadde.

Historisk ble skatter målt i - og betalt med - gårdens egne produkter - som smør, tønner med korn og lignende.

Naturens matkammer
Naturens matkammer var hovedkilden til alt liv. Skulle man overleve den lange og kalde vinteren måtte man høste det man klarte - og man måtte finne fram til gode måter å oppbevare maten på. Dette gjaldt mat for både mennesker og husdyr.

Jobben med å dyrke og å sanke mat var en heldagsjobb og en helårsjobb - og alle familiemedlemmene måtte delta fra ung alder.

Den som var flittig var den som aldri manglet noe, selv i år hvor lite ville gro.

Den viktige kunnskapen ble sendt fra slektsledd til slektsledd
I en slik verden var kunnskap - og evnen til å lære - den viktigste eiendom et menneske kunne ha. I gammel tid kunne de fleste hverken lese eller skrive, men de visste hvordan de skulle tolke naturen rundt seg, og hvordan de skulle bearbeide og oppbevare maten de fant.

Dette hadde de lært av foreldrene sine – som igjen hadde lært det av sine egne foreldre. Slik ble kunnskapen sendt videre fra slektsledd til slektsledd. For hver generasjon ble kunnskapspotten større og man sendte således slekten videre til et bedre og mer opplyst liv.

I tillegg til å sørge for nok mat skulle hus bygges, redskap lages og vedlikeholdes og husdyrene stelles.

Går man langt nok tilbake fantes hverken doktor eller medisiner. Man hadde kun det som naturen kunne gi og den kunnskapen man selv hadde opparbeidet seg. Våre forfedre levde en sårbar og til tider tung tilværelse, men de var også lykkelige og tilfredse mennesker som gledet seg over livet. Akkurat som oss i dag.

Et fast livsmønster tilpasset årstidenes gang
Det gamle bondesamfunnet hadde sin egen rytme som i stor grad var basert på naturens gang. Arbeidsdagen var inndelt med tid for arbeid, mat og hvile.

Man hadde ikke elektrisk lys og de mange andre moderniteter som vi tar for gitt i vår dager. Derfor fulgte også arbeidsdagen i stor grad dagslyset.

Den følgende dagsarbeidssyklusen kommer fra gården Holstad i Ås og er nedskrevet i nyere tid, men den gir allikevel et bilde av hvordan dagsrytmen kunne være på en gård. På Holstad brukte man stabbursklokka til å kalle inn arbeidsfolket til mat og til hvile:

Arbeidsdagen begynte klokken 06.00, men det ble ikke på denne gården ringt ut til arbeid. Det ble dog ringt inn til frokost klokken 08.00. Det ble også ringt inn til middag klokken 11.30 - og ut til arbeid etter middagshvilen klokken 13.00 - 13.30, for da sov folket middag. Senere ble det ringt inn til "eftasvæl" klokken 16.00 og ved arbeidsdagens slutt klokken 19.00.

Da kvelden kom satt man gjerne foran ildstedet eller under oljelampen og gjorde håndarbeid eller reparerte seletøy og annet utstyr. Og var man heldig hadde man en god historieforteller på gården: historiefortelleren var en viktig person i det gamle bondesamfunnet. I århundre etter århundre ble de gamle historiene videreført fra slektsledd til slektsledd.

Tid for fest og moro
I gammel tid hadde man selvsagt også mye fest og moro. Store fester, som bryllup og annet, ble gjerne lagt til håbolla – som var tiden mellom onnene - eller til vinteren. Dette var et helt naturlig valg. I våronn, høyonn og skuronn måtte alle krefter settes inn for å sikre avlingene og vinter-maten. Da hadde ingen tid til å trekke i finstasen eller til å sette ut på reisefot.

Hvorfor ble råvarene videreforedlet?
Brød, smør, ost, seterrømme og spekeskinke er ord som for den jevne nordmann ofte frambringer mange og gode tankebilder. Mattradisjonene - og de følelsene og tankene den tradisjonelle maten gir oss - strekker seg mange århundrer tilbake.

Det vi normalt ikke tenker på er hvorfor man en gang i fjern fortid begynte å lage smør, ost og spekeskinke. Svaret er ganske enkelt: melk og kjøtt ble videreforedlet fordi det var viktig at maten kunne oppbevares over lang tid.

Osten ble laget av ku- og geitemelk og kunne om nødvendig oppbevares i flere år. Smøret ble kjernet av fløte eller rømme og ble tilført salt slik at det skulle holde seg. Kjøttet og fisken ble saltet, røkt eller tørket slik at det og den kunne oppbevares over lang tid. Vikingene hadde med seg slik mat på sine mange og lange reiser for over tusen år siden.

Ferskt kjøtt spiste man normalt bare på høsten og ved juletider da det var slaktetid på gårdene – og ellers når et dyr måtte slaktes av ulike grunner eller man hadde vært på jakt.

Flatbrød kunne gjerne lagres lenger enn kornet når det var malt til mel. Det er uklart hvor langt tilbake man har bakt flatbrød i Norge, men flatbrødet kunne om nødvendig lagres i mange år og lå gjerne i høye stabler rundt om på stabburene.

Seterdrift og utmark
Reiser man til andre land ligger matjorda mange steder i flate terreng og strekker seg milevis omkring. I store deler av Norge er den gode matjorda langt mindre tilgjengelig og ligger ofte i mer ulendt terreng. Dette medførte at man måtte utnytte landskapet på en annen måte enn våre frender i mange andre land.

Innmarka var den mest produktive delen av jorda, hvor man kunne dyrke korn og andre vekster. Gårdens hus lå gjerne i nær tilknytning til innmarka. Mange steder finner man riktignok også innmarksteiger som ligger spredt lenger ut i terrenget.

Utmarka kan man gjerne kalle det øvrige terrenget som tilhører gården – eller som gården har rett til å utnytte til beite og så videre.

Utmarka var i tidligere tider en umåtelig viktig ressurs. En stor andel av gårdsbrukene hadde seter der, og setra kunne ligge høyt til fjells. På setervollen beitet dyrene hele sommeren igjennom og man slo ofte også gress til høy - og samlet mose og løv til vinterfôr. Dyrefôret fra setra ble ofte fraktet hjem til gården på slede vinterstid.

Av melka som ble produsert på setra om sommeren laget seterbudeiene smør og ost og andre melkeprodukter. Disse produktene - mange steder kalt budråtten - ble brakt tilbake til gården – enten ved bruk av kløvhest eller båret på ryggen - og lagret på stabbur og i kjeller.

I utmarka fisket man også i elver og skogs- og fjellvann. Og der sanket man bær, urter og jaktet vilt.

Det evige kretsløpet
Naturen er bygget på et system hvor alt går i et evig kretsløp: hvor det fødes og det gror – det lever og det blomstrer – det visner og det dør. Forfedrene våre levde som en naturlig del av dette kretsløpet. De forsto naturens gang og dens regler og begrensninger. 

Vi må aldri glemme å lytte til forfedrenes stemme – eller være redde for å følge deres råd. Våre forfedre var mye klokere enn det moderne mennesket ofte tror.

Kilder: «Vår gamle bondekultur 1» av Kristoffer Visted og Hilmar Stigum - J.W.Cappelens Forlag 1971. | «Matklokka» av Andreas Ropeid - Norsk etnologisk gransking, 1985.

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden