I over tusen år utgjorde seterdriften en viktig del av det norske jordbruket. Hvert år reiste budeia med buskapen til skogs eller til fjells for å utnytte de rike beiteressursene. I 2016 er denne driftsformen nesten helt borte. Ressursene ligger der fortsatt - og kanskje vil det en dag pustes nytt liv inn i disse urgamle tradisjonene.

Av LA Dahlmann

Introduksjon
Norge er et land fylt med fjell og skog, store flater som ikke egner seg til dyrking av mat som korn og andre jordbruksprodukter. Den mest fruktbare jorda finner man gjerne i dalførene, langs kysten og i enkelte flatlendte og jordrike områder.

Vi har i tillegg et klima som gir oss lange, mørke og kalde vintre, og relativt korte og intense somre. Dette er virkeligheten som lå til grunn for hvordan jordbruket vårt gradvis utviklet seg gjennom hundrevis av år.

I begynnelsen var befolkningen liten og både mennesker og dyr hadde all den plassen de trengte. De tidlige forfedrene trakk mot den mest fruktbare jorda, og til områder med et egnet klima. Her etablerte man de første gårdene og bygdene: de permanente bosettingene.

Etterhvert ble landskapet tettere befolket og man fikk behov for å høste mer enn hva de permanente bosettingene kunne yte. Husdyrene, og det de kunne gi av mat i form av kjøtt og melk, ble viktigere og det er i dette skjæringspunktet at seterdriften ble til.

For å kunne skaffe fôr nok til den voksende buskapen måtte man ta i bruk den enorme - og til dette formålet rike - delen av norsk natur som så langt ikke hadde blitt særlig utnyttet: skogene og fjellområdene.

Seterdrift har vært vanlig i mange land, men i Norge har den vært særdeles utbredt.

Hva er en seter?
Det er mange definisjoner på hva en seter er, men landbrukshistoriker Lars Reinton definerte det omtrent på denne måten:

«Seterbruk har vi når en bondegård - som er et fast helårsbosted - har buskapen sin i sommerbeite på en plass et stykke fra gården - altså et sesongbosted. På denne plassen er det et fast husvære og fast personale gjennom setersesongen. Slik kan man utnytte større områder til beite og ofte også til høyslått og annen fôrsanking. Dermed sparer man på jorda rundt hjemgården og man er i stand til å fôre flere husdyr gjennom vinteren - og således også skaffe mer mat til menneskene som bor der

Setra kunne i avstand ligge relativt kort fra gården - eller mange timers marsj unna. Grunnen til at man hadde et fast tilholdssted - og at buskapen ikke fulgte en gjeter på vandring gjennom landskapet - var at produksjonen av mat laget av melka fra kyr og geiter utgjorde en viktig del av denne driften. Man trengte redskap og gode kokemuligheter for å kjerne smør og yste ost. Og maten måtte deretter oppbevares trygt før den kunne fraktes tilbake til gården. Både mennesker og dyr trengte også beskyttelse mot dårlig vær og lave sommertemperaturer.

Ordet seter kommer av norrønt setr eller sætr og henger sammen med verbet å sitte. I deler av landet bruker man også navnene støl, sel, vang, voll med flere. Tidligere stavet man gjerne ordet på denne måten: sæter.

Mange steder lå setrene isolert og langt fra omverdenen. Andre steder lå de samlet i grupper - eller setergrender. Det var sikkert mange gode grunner for å samle setrene, ikke minst av praktiske årsaker. Seterlivet kunne være ensomt og med flere setre samlet ble det mulighet for økt sosial omgang. Skulle uventede eller farlige situasjoner oppstå var de også flere til å hjelpe hverandre.

Enkelte steder kunne gårdene ha flere enn én seter. Dette var for å optimalt utnytte tilgangen på mat til dyra, tilpasset terrenget og klimasonen man befant seg i. Ofte lå det snø i de høyereliggende områdene til langt ut i juni. Da beitet man forsommer-seteren ren før man dro videre til sommer-seteren. For eventuelt å komme tilbake til den første plassen mot slutten av sesongen.

Hvor gammel er seterdriften?
Seterdrift nevnes allerede i den eldre Gulatingsloven, første gang nedskrevet i siste halvdel av 1000-tallet. Allerede da var seterdriften gammel og det refereres i loven til seterdrift i gammel tid.

Man snakker derfor om en driftsform som strekker seg mer enn tusen år tilbake. Selv om metodene for å omgjøre dyremelk til ulike former for mat har utviklet seg gjennom århundrene, er det naturlig å tro at stølsdriften i store trekk var den samme. Om man kom gående inn på setervollen enten i år 950 eller i år 1800 er det ikke sikkert at man hadde sett de aller største forskjellene. Dette gir et dypere perspektiv og knytter menneskene nærmere sammen - på tvers av tiden. Det viser også hvordan generasjonene tok vare på og videreførte kunnskapen fra den forrige.

Lykkelig er den ku som kan gå fritt i utmarka sommeren igjennom
I dagens verden har jordbruket blitt en industri. I år 1800 bodde det 880 000 mennesker i Norge - og i 2016 over fem millioner. Med en slik befolkningsvekst sier det seg selv at jordbruksproduksjonen måtte økes. Prisen man måtte betale for økt industrialisering var at husdyrene i stor grad mistet sin mulighet til å vandre fritt i naturen og at de på mange gårder ble stående på bås hele året igjennom.

Slik var det ikke i seterdriftens tid. Da var det om å gjøre å sørge for at dyrene skaffet seg mat selv på beite fra tidlig vår til sen høst. Etter å ha stått innestengte i trange og mørke fjøs hele vinteren ble de sluppet ut på beite så snart det var forsvarlig. Dersom vinteren hadde vært særdeles lang var dyrene ofte svake og underernærte.

For den som har sett dyr bli sluppet ut på beite første gang etter en lang vinter gir denne hendelsen en dypere mening.

Seterferden
Buføring kalles mange steder ferden fra gården til setra om våren. Man kan tenke seg hvilket spetakkel det kunne utvikle seg til om man ikke var godt forberedt og visste hva man gjorde.

Ofte var dyrene sluppet ut på beite i god tid slik at de hadde vendt seg til å være utendørs og ikke minst det å omgås hverandre.

Seterveien besto ofte bare av stier og tråkk og de kunne gå gjennom krevende terreng og over lange avstander. Var veien tung og buskapen stor måtte alle gårdens folk trå til for å få dyrene trygt fram til setervollen.

For de fleste dyr er det naturlig å stoppe opp for å spise underveis og man kan tenke seg hvilken energi som skulle til for å holde buskapen igang hele veien fram - med hester, kyr, sauer, geiter - og enkelte ganger til og med gris.

I tillegg til dyrene skulle utstyr og andre nødvendigheter som salt og mat medbringes. Dette ble gjerne fraktet ved bruk av kløvhest - eller på menneskeryggen.

På velholdne gårder satt ofte budeia til hest da seterfølget satt ut på seterveien. Seterbudeia var den som var ansvarlig for dyra gjennom hele sesongen og den som var ansvarlig for å omgjøre dyremelka til de mange melkeproduktene. Budeia var ikke noen hvemsomhelst og hadde gjerne en høy status.

Vel framme på setra var det å sette igang med skuring og vask og annen klargjøring av hus og utstyr etter vinterdvalen. Det tok nok gjerne en uke eller to før seterrytmen kom inn i sitt faste mønster - både for mennesker og for dyr.

Hvem finner vi på setra?
Foruten buskapen var det ofte bare to personer som bodde fast på setra: budeia og gjeterjenta eller -gutten. Dersom setra befant seg i et område med rovdyr - og til vakthold ellers - hadde man kanskje også med seg en hund.

Budeia kunne være både husmoren på gården eller en av døtrene. Eller det kunne være innleid hjelp.

Gjeterjenta eller-gutten var i nyere tid ofte barn av husmannsfamiliene som var tilknyttet gården. De måtte tidlig ut for å tjene til livets opphold.

På de setrene hvor det også ble slått høy og samlet fôr kom slåttefolket til seters for en periode i løpet av sesongen. Det var sikkert en kjærkommen avveksling for seterfolket.

Farende folk som beveget seg i skogen eller fjellet fikk ofte husly og mat på setrene. Og i lange, lyse sommernetter var det mang en frier som fant veien til fjells. Norsk litteratur har mangt et eksempel på det.

Enkelte steder dro også bygdens ungdom til seters lørdagskvelden for å samles til fest på setervollen.

Hva finner vi på setra?
På setra finner man ofte kun to bygninger: bolig- og lagringshuset - selet - og seterfjøset. Disse bygningene er normalt enkle og grove i sin utforming og er bygget med praktisk bruk for øye. Avhengig av hvor i landskapet setra befinner seg, kan seterbygningene være bygget av tømmer eller av stein - eller en kombinasjon.

Det er store variasjoner i bygningsmassen fra distrikt til distrikt. Mange steder er selet bygget slik at man midt på huset går inn i en gang - hvor det også kunne være kokemuligheter. Deretter hadde man ett rom på den ene siden som ble benyttet til oppbevaring av melka og melkeproduktene, før den ble hentet hjem til gården. På den andre siden lå oppholdsrommet hvor seterfolket hadde sitt sengeleie og opphold ellers.

Tilgang på rikelig med vann var også veldig viktig. Derfor finner man gjerne at setra ligger ved et oppkomme, en bekk eller ved en elv. Vannet trengte man til koking og til rengjøring - og selvsagt til mennesker og dyr.

Store mengder brensel
På setra trengte man også stor tilgang på brensel. Mange steder utgjorde arbeidet med å skaffe nok brensel en stor utfordring. Her måtte man utnytte det naturen omkring kunne gi, for eksempel torv. Torven ble enkelte steder skåret om høsten og lagt under tak i fjøset vinteren igjennom slik at man hadde tørket brensel klar for neste sesong.

Setertellingen i 1907
Den første virkelige setertellingen i Norge fant sted i 1907. Her er en oversikt over hva tellingen kom fram til:

  • Antall benyttede setre: 44 239
  • Antall hester: 17 050
  • Antall melkekuer: 186 987
  • Antall okser: 8 358
  • Antall ungfe: 79 562
  • Antall sauer: 367 805
  • Antall geiter: 142 319
  • Antall griser: 6 172

I 1907 bodde det omlag 2,3 millioner mennesker i Norge - 60% på landsbygda.

Mange stedsnavn indikerer hvor setrene lå i gamle dager
Ser man på kartet over norsk fjellheim og norske bygder dukker ordet seter eller sæter opp veldig ofte. Selv på steder hvor det ikke har vært noen seter i manns minne. På denne måten gir stedsnavnene oss verdifull informasjon om hvordan utmarka har vært benyttet i gammel tid.

Budråtten
Av melka som ble produsert på setra om sommeren laget seterbudeiene smør og ost og andre melkeprodukter. Disse produktene ble mange steder kalt budråtten. Hele sesongen igjennom var budeia travelt opptatt med å få mest mulig ut av melka dyrene ga.

Litt avhengig av avstander og produksjon, kom gjerne en av mennene fra gården opp ukentlig med kløvhest for å hente hjem melkeproduktene, og for å se til at alt sto bra til på setervollen. Da fikk budeia også praktisk hjelp med tyngre ting som måtte gjøres - kanskje vedhogst og denslags. I tillegg fikk hun nyheter fra bygda og fikk sendt sine egne meldinger tilbake til gården. Stakkars den budeie som fikk en fåmælt mann til fjells. Da kunne sommeren bli lang.

Hos budeia lå det prestisje i å få budråtten så stor som mulig. I tillegg til ysting og kjerning skulle dyrene melkes to ganger daglig. Det å være seterbudeie var på ingen måte noe latmannsliv. 

Hvor lenge lå man på setra?
Hvor lenge man ble liggende på setra var avhengig av vær og vind - og tilgang på mat til dyra. Befant man seg i et klimamessig enklere område - og var det gode år - kunne man ofte oppholde seg på setra fra slutten av mai til slutten av september.

Kostholdet
Generelt kan man si at man spiste det samme som man gjorde hjemme på gården: man kunne ikke leve av melk og melkeprodukter alene. Den maten som ikke ble produsert på setra måtte fraktes hjemmefra.

I gamle utstyrslister nevnes mat som flatbrød, mel til grøt, spekekjøtt, gryn og erter til suppe.

I tillegg vanket det kanskje fersk fisk om man var heldig nok til å ha en elv eller et fiskevann i nærheten.

I dag er seterdriften nesten borte
I vår moderne tid er seterdriften i ferd med å dø helt ut. Dette er ikke så underlig om man ser på utviklingen i jordbruket generelt. Nye og forbedrede dyrkingsmåter - og et mer industrialisert landbruk - førte med seg store endringer. Disse endringene kom i bevegelse allerede på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, men skjøt virkelig fart etter annen verdenskrig.

Seterdriften var arbeidskrevende og arbeidskraften fant ofte bedre betalte og mindre krevende jobber i byene. Seterbudeiene kunne jobbe 10-15 timer i døgnet eller mer - og buskapen skulle melkes ukedag som helgedag.

Opprinnelig var seterdriftens rolle den å gi mat til gårdens folk. Etterhvert som bonden og bondegården ble en del av pengehusholdningen, ble det meste av gårdens produkter videresolgt. Dette stilte større krav til transport, kvalitet, renslighet og så videre.

I stedet for å sendes til seters, ble buskapen etterhvert satt på båsen året rundt og ble fôret opp på silo og kraftfôr. Setra mistet dermed hele sin funksjon.

Som ved alle urgamle deler av en sivilisasjon som blir borte, følger det et vemod med tapet av seterdriften i Norge. For mange blir det viktig å holde kunnskapen og historien levende. Det man kan enes om er at Norge som nasjon har en enorm uutnyttet ressurs i sine skogs- og fjellområder. En ressurs som kanskje en dag kommer til urgammel heder og verdighet igjen.

Kilder: «Stølsdriften paa Vestlandet» av J, Grude - Steenberg 1891, Stavanger. | «Sæterbruket i Noreg» av Lars Reinton - Aschehoug 1955, Oslo.

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden