I dette "brevet til framtiden" vil jeg gjerne skrive litt om livet mitt og min familie - som en liten hilsen til mine barn, barnebarn - og forhåpentligvis mine framtidige etterkommere.

Navnet mitt er Wenche Emilie Dahlmann og jeg ble født i Moss den 16. november 1941 som datter av Alf Petter og Bergliot Dahlmann.

Verden og Norge i 1941 - et lite tidsperspektiv
Da jeg ble født i november 1941 hadde Norge vært okkupert av Hitlermakten i Tyskland i over ett år og den andre verdenskrig raste i Europa og på andre kontinenter. Vinteren 1941/42 var en av de kaldeste på hele 1900-tallet og Terboven innførte dødsstraff for den som forlot Norge uten tillatelse. Den 7. desember 1941 angrep Japan den amerikanske flåtebasen Pearl Harbour, noe som brakte USA direkte inn i krigen. Dette var dramatiske tider som førte med seg enorme menneskelige lidelser.

Kjente personligheter som Joan Baez, Faye Dunaway, Ryan O'Neal, Ann-Margret, Knut Faldbakken og Linda McCartney ble også født dette året.

Innledning
Jeg ble født på Moss fødehjem søndag den 16. november 1941 klokken 22.55. Foreldrene mine var:

Alf Petter Dahlmann, 6. august 1916 - 18. desember 1982

Bergliot født Evensen, 25. februar 1918 - 23. desember 2003

Barndomshjemmet lå i Fredrik J. Holsts vei 9 på Malakoff.  Huset ble bygget av besteforeldrene mine på farssiden en gang tidlig på 1920-tallet og var i 1941 eiet av min onkel, Ingar Dahlmann. Sammen med mamma og pappa bodde jeg først i husets andre etasje da jeg var helt liten. Senere flyttet vi ned i første etasje hvor det var bedre plass. Min onkel Ingar - som på den tiden var skilt og bodde alene - flyttet opp i husets andre etasje.

Stue, soverom og kjøkken
Jeg kan godt huske hvordan vi hadde det der nede i første etasje, med to rom og et lite kjøkken. Det er rart hvordan enkelte detaljer, lukter og farger fester seg i et barnesinn.

I stua sto en blå sofa med to tilhørende stoler - og det hang hvite gardiner med store blå blomster i vinduene. Videre hadde vi en bokhylle med radio - og en hvit stålampe med kreppskjerm. Det var også en spisestue med en stor skjenk til. I skjenken befant skuffen seg hvor mamma hadde sine tre viktige konvolutter. De ble tatt fram hver torsdag for da fikk pappa utbetalt sin ukelønn. Pengene ble behørig fordelt i hver sin konvolutt:  til husleie, mat og diverse.

Inn fra stua var det et stort kleskott - og innenfor der igjen et mindre kott hvor vi lagret eplene om høsten så de skulle modnes skikkelig. Vi hadde stor hage med mange frukttrær. Jeg kan ennå kjenne lukta av modnende epler. Klærne som hang i kottet utenfor må også ha luktet epler.

Helt innerst i stua hadde vi en skapseng. På dagen ble den spent opp mot veggen med remmer - slik at den så ut som et skap.

Kjøleskap hadde vi ikke så mat og melk ble oppbevart i den kjølige kjelleren.

Kolonialbutikken
Pengene i matkonvolutten kom raskt til anvendelse for på fredager var vi alltid i kolonialbutikken - da skulle ukas "bok" gjøres opp. Matbutikken lå i samme huset som melkebutikken - i enden av Fredrik J. Holsts vei - på hjørnet mot Høienhaldgata.

Det var veldig vanlig å handle på "bok" den gang - eller på kreditt om du vil. Ved hver handel uka igjennom ble alt man hadde handlet nøysomt notert i en bok. Og på fredager - i alle fall i vårt tilfelle - ble "boka" oppgjort og varene betalt med pengene fra mammas konvolutt. Da transaksjonen var avsluttet vanket det alltid et kremmerhus med godterier med på kjøpet til en liten jente - så det var absolutt et av ukas høydepunkter.

Sjokolade - som så mange ting på den tiden - var ikke å få kjøpt til daglig under krigen - men var kun å få på rasjon en gang i måneden. Jeg husker godt da vi igjen kunne kjøpe sjokolade fritt etter krigen. Min første sjokolade var en Lohengrin - en av mine favoritter den dag i dag.

Venter på far
Hver eneste dag satt jeg trofast på trappa til H. Jac. Hansens butikk på hjørnet mellom Repslagergata og Ryggeveien på Ra(det) og ventet på at pappa skulle komme hjem fra jobben. Han jobbet som veveriformann på Moss Bomullsveveri den gangen.

En dag tok pappa en annen vei hjem, men jeg ble sittende trofast og vente. Til slutt fikk butikkpersonalet satt meg på veien hjem igjen.

Moss Bomullsveveri hadde adresse Fossen 15 - stedet hvor det nå så kjente Galleri F15 (etter adressen Fossen 15) først ble etablert. Galleriet flyttet senere til Alby Gård på Jeløya, men beholdt navnet. Bygningen som bomullsveveriet holdt til i - og som lå ved Mossefossen - er for lengst borte.

Lek på Malakoff
En spesielt god lekekamerat hadde jeg i Egil Runhovde. Han var ett år yngre enn meg og bodde tvers over gata. Egil fulgte meg i tykt og tynt - helt til jeg ble så stor og fikk det for meg at gutter og jenter ikke kunne leke sammen lenger. Da var det nådeløst slutt.

Jeg kan også godt huske at jeg fikk min første lekebil. Den var gul og laget av metall - og hadde et stort hull på undersiden. Bilen ble kjøpt i kortevarebutikken i Kongens gate 36 - der hvor Frelsesarmeen holder til i dag. Lukta som hang lufta i den butikken glemmer jeg heller aldri.

Lekestue og utedo
Lekestue hadde jeg på det lille loftet over utedoen som sto i hagen. Hvor merkelig det enn høres ut for oss i dag: utedoer hadde stort sett alle på den tiden. Vår utedo hadde to seter - et stort og et lite hull - og avispapir var datidens "soft"-toalettpapir. Kaldt var det om vinteren og ikke var vel odøren spesielt god heller - verken der eller i lekestua på loftet.

Glansbilder for pappa og meg
Pappa og jeg var ivrige glansbildesamlere og han kjøpte seg sine egne og hadde som meg en egen skoeske til å ha dem i. Vi hadde hva vi kalte en "puttebok" og bytta glansbilder med hverandre. Når mamma var på syklubb lekte vi ofte butikk og til min store fornøyelse kledde pappa seg ut i kjoler og hatter. Vi hadde mye morro pappa og jeg.

Hvordan jeg ble hetende Wenche
Det knytter seg en spesiell historie til hvordan jeg ble hetende Wenche. Som jeg har nevnt over var Norge i krig med Tyskland i de første årene av mitt liv. Pappa var del av den forbudte hjemmefronten og måtte rømme til Sverige for ikke å bli tatt av de tyske soldatene. Pappa fikk sendt en fyrstikkeske hjem til mamma og på den sto det skrevet "Wenche". Og Wenche ble det.

Min første skoledag
Jeg husker veldig godt min første skoledag høsten 1948. Det var det året jeg fylte 7 og ny ransel hadde jeg fått av onkel Ingar. Den var hvit med røde striper - og når det regnet farget de røde stripene over på det hvite.

Skolen jeg gikk på het Høiden skole (se opplastet bilde fra 1910) som lå i nærheten av stedet hvor Nordli Auto ligger på Høyda i dag. Rent avstandsmessig hadde det vært mer naturlig for meg å gå på Skarmyra skole, men jeg trivdes veldig godt på den lille skolen på Høyda. Om vinteren ble det fyrt i store, svarte ovner og rundt ovnen satt vi fra oss støvler og votter til tørk etter at friminuttene var over. Læreren vår på den tiden het Olga Hafstad og henne likte vi veldig godt. Vi hadde det fint på Høiden skole.

Etter at vi var ferdig med 5. klasse var det dessverre slutt. Moss og skolesystemet var i endring og Høiden skole var gammel og skulle etterhvert avvikles. En ny skole var under oppføring på Melløs, men i påvente av at den skulle bli ferdig tilbrakte jeg og klassekameratene mine 6. klasse på Skarmyra skole. For oss var dette en stor og upersonlig bygning og jeg likte meg dårlig. Spennende var det da vi som første kull flyttet inn på en splitter ny Melløs skole i 1954.

Da jeg begynte på skolen fikk jeg mange nye venninner, men min beste venninne var Inger Borge. Hun hadde flyttet inn i "brakkene" på Malakoff etter krigen og vi ble nærmeste naboer. Vi hadde det mye morro og noe av det beste vi gjorde var å sitte å høre på de voksne damene prate. Da satt vi gjerne på trappa utenfor og lyttet intenst - til vi som regel ble jaget bort etterhvert. Det satt veldig langt inne å skulle fjerne seg kan jeg huske - men vi ruslet vel motvillig videre etter en stund.

Brakkene på Malakoff
Under krigen ble det satt opp soldatbrakker på Malakoff - der hvor Malakoff skole ligger i dag. Etter krigen ble disse bygningene omgjort til leiligheter og i en av dem bodde altså min gode venninne Inger. Min tante Hedvig Hansen (født Evensen i 1906 og min mors eldre søster) bodde også der med sin familie.

Mine første skøyter
Mine første skøyter fikk jeg av onkel Rolf Evensen. De måtte spennes fast på beksømstøvlene og jeg gikk nok mer på støvlene enn skøytene i begynnelsen. Arenaen var isbanen på Skarmyra.

Bestemor Anna og onkel Rolf
Onkel Rolf bodde i Klommestensgata 21, Moss. Dette huset kjøpte han som 18-åring - noe som slett ikke var vanlig for en så ung mann av arbeiderklassen den gangen. Rolf var ugift på dette tidspunktet og sammen med ham bodde bestemor Anna Helene Evensen, født Olsen. Hun var mammas mamma og mammaen til den store Evensen-familien og fødte hele ti barn.

Bestemor hadde håret i en knute i nakken og var et stort menneske fra en helt annen tid. Dessverre ble hun tidlig dement og var merket av et liv med hardt arbeid og stort ansvar. Anna gikk alltid i kjoler for det var uhørt den gangen at en dame i den alderen skulle kunne bruke bukse.

Under krigen overnattet jeg av og til hos bestemor og onkel Rolf og var det flyalarm måtte vi rømme ned i kjelleren. Bestemor fikk vi dog ikke med oss før hun hadde fått på seg hatten.

Hver fredag la onkel Rolf fram penger til mathandel for uka. Han hadde en enormt stor lommebok med mange rom. Bestemor og jeg gikk til Olga i Vansjøveien for å handle. Butikken var ikke den som lå nærmest det nye huset i Klommestensgata, men Olga var bestemors svigerinne og tidligere bodde Anna og familien hennes i Vålerveien 31. Det var nok grunnen til at vi handlet nettopp der.

Jeg husker godt at bestemor hadde et stort lager av "Snehvit"-såpe i skuffen sin. Jeg fikk alltid med meg et såpestykke hjem.

Og bestemor satt alltid "Kaffelars" på når jeg var på besøk. Da skulle vi "kose vårs". Etter sigende begynte jeg å drikke kaffe da jeg var 2 år gammel.

Da jeg overnattet hos bestemor husker jeg at jeg var livredd for å komme nær beina hennes, for hun hadde så mange "årer" - helt ut i tærne. Ikke så rart etter alle barnefødslene og strømper med strikk under knærne - sommer som vinter.

Bestemor var en utrolig snill bestemor. Hun døde da jeg var 11 år gammel.

Barndommens jul
Da jeg var liten var pappa og jeg på besøk hos tante Solveig og onkel Reidar Dahlmann hver eneste julaften. Onkel Reidar var pappas eldre bror og han og familien bodde på Krapfoss.

Onkel Reidar jobbet som kokk på sjøen under krigen og mistet det ene beinet under et torpedoangrep. Trebeinet hadde han stående bak døra og det var jeg livredd for. Han ville så gjerne at jeg skulle sitte på fanget hans, men det torde jeg ikke. Det var noe jeg alltid angret på da jeg ble litt eldre.

Hver jul malte onkel Reidar kjøkkenet - for på julekvelden skulle alt være tipp topp.
Han holdt som regel på med siste strøket da vi ankom.  Da sto han gjerne på en stol oppe på benken - med ett bein. Lukten i huset var en salig blanding av maling og herlige dufter av ribbe og surkål.

Det er spesielt en julekveldsepisode som jeg husker godt. Vi hadde vært hos onkel Reidar og tante Solveig og var på vei hjemover. Det var mørkt og det snødde store filler. Og så plutselig der på Krapfossbrua traff vi julenissen. Ikke rart at jeg trodde på julenissen til jeg var 8 år gammel. Men da kunne min kusine Grete Lauritzen brutalt fortelle meg at han bare var en utkledd mann. Sånn som jeg gråt.

Etter våre besøk på Krapfoss gikk vi hjem til bestemor og onkel Rolf hvor mamma ventet på oss. Vi feiret alltid jul der så lenge bestemor levde.

Flotte julgaver fikk jeg også. Det er spesielt en jeg husker godt. Et flott dukkehus i to etasjer - med peis, elektrisk lys og korkmøbler. Mamma hadde strikket fine filleryer i mange farger. Jeg var 5 år tror jeg.

Ett år fikk jeg en rød toalettmappe i plastikk av tante Gunvor (mammas søster og født Evensen, gift Kristoffersen). Min kusine Grete fikk alltid noe spennende av henne, men det året sa mamma at det var min tur. Det ble underbukser på Grete den jula. Grete og jeg var for øvrig veldig gode venner. Vi var på samme alder og var mye sammen.

Andre gaver som sto høyt i kurs var bøker for jeg var veldig glad i å lese. Den interessen har jeg beholdt gjennom hele livet - til gagns.

Skummelt å ligge borte
Jeg ville aldri ligge borte. En gang skulle jeg overnatte hos en klassevenninne som het Aud. Hun bodde på Høyda. Jeg var 7 år og i utgangspunktet var det stor stas. Men da klokka slo midnatt gikk Wenche ned i kjelleren og hentet sykkelen sin. Deretter var det ut i pøsregnet og å sykle hjem til Malakoff. Det var mye mindre utbygget med hus den gangen og helt sikkert mørkt. Å ligge borte var skummelt, men å sykle hjem midt på natta det torde jeg.

Den andre gangen jeg skulle være sprek og ligge borte var hos Inger Borge - tvers over gata på "brakkene". Vi sov 6 stykker på ett rom husker jeg. Ut på natta hoppet jeg ut av vinduet og over et høyt gjerde. Hjemme igjen!

På ferie uten mamma og pappa
Da jeg var 14 år reiste jeg for første gang på ferie uten mammaen og pappaen min. Jeg skulle være med tante Randi og onkel Kristian Evensen - og kusine Erna - til Ålesund. Vi skulle være borte i 14 dager. Erna og onkel Kristian tok fly - og tante Randi og jeg tok toget. Da var jeg altfor langt borte til å kunne flykte hjem. Det ble nok noen tårer de første nettene, men det gikk bra.

Lillesøster Eva kommer til verden
Helt fram til jeg var ni år var jeg enebarn og det var bare mamma, pappa og meg der hjemme på Malakoff. Men den 19.juni 1950 var det stor stas, for da kom lillesøster Eva til verden. Eva ble også født på Moss fødehjem. Denne gangen var det jeg som fikk æren av å bestemme navnet til den nyfødte. Eva skulle barnet hete.

Jeg fikk penger av mamma og pappa for å gå til byen og kjøpe et vognteppe til henne. Og vognteppe ble det: i rosa med små blomster på.

Aldri før hadde det vært en så kry storesøster som var ute og trillet lillesøster den dagen da hun kom hjem fra fødehjemmet. Det var rett inn "på brakkene" for å vise henne fram til alle som ville se.

I årene som fulgte var Eva med meg hvor jeg enn gikk og sto. På kino var hun med til 7-års aldersgrense ble innført. Da måtte hun dessverre bli hjemme. På speidern lå hun under bordet og ventet på at vi skulle bli ferdig. Og på turn satt hun trofast og ventet.

På et eller annet tidspunkt fikk jeg en gammel "krisesykkel" i svart. Den satte pappa nytt sete på og Eva fikk sitte foran på styret. Der satt hun så fin med rød kyse på hodet og lærte sangen "De nære ting". Da var hun ikke gamle jenta.

Min første sommerjobb
Da jeg var 14 år fikk jeg sommerjobb i melkebutikken på Malakoff. Den lå i samme huset som kolonialbutikken - i enden av Fredrik J. Holsts vei - på hjørnet mot Høienhaldgata. På det tidspunktet ble melka levert i melkeflasker av glass. Før den tid var det melkespann. Da bar vi melkespannet forsiktig hjem så mamma kunne skumme fløten som lå øverst.

Mamma jobbet på væveri
I en periode jobbet mamma på veveriet og på kvelden dekket vi matbordet og tente levende lys slik at alt sto klart til hun kom hjem fra jobb. Da spiste vi sammen. Det var så koselig på vinterkveldene - med mørket ute og koksen som durte i i ovnen.

Store jenter på byen
En vinter i fjorten års alderen fikk jeg ny skidress; rustrød i gabardin med strekkbukse. Den hadde jeg på meg da venninnen min Karin Halvorsen og jeg var i byen alene på kvelden for første gang. Vi benket oss sammen på et sted som ble kalt "Koppern" - et navn som vel var lokal slang for Coop. På "Koppern" samlet ungdommen seg for å ta en brus. Vi følte oss veldig voksne der vi satt og kikket på gutta.

Helt fram til den alderen hadde jeg holdt mamma "i lanken" når vi var ute og gikk. Til tross for at jeg på det tidspunktet var vokst forbi henne. En dag spurte hun om jeg ikke var for stor til å leie. Den problemstillingen forsto jeg tydeligvis ikke for svaret var: "Du er jo mora mi, jo!".

Vi flytter fra Malakoff
Onkel Ingar hadde giftet seg på nytt og ville etter hvert gjerne ha hele huset på Malakoff alene til seg og sin nye familie. Da leide Eva, mamma og pappa og jeg en leilighet i et hus i Fjordveien. Det var stor stas for i huset ved siden av bodde min gode venninne Grete Jargvoll.

Grete og jeg gikk på idrettslaget sammen. Jeg husker godt hvordan det hadde seg at jeg begynte der: da jeg gikk i 7. klasse hadde alle de ulike klassene i det årskullet stevne i Melløsparken. Etter at jeg ble best av alle dem som deltok fikk jeg tilbud om å trene med Moss Idrettslag. Jeg løp 60 meter'n på 8,3, og det var slett ikke dårlig den gangen.

Vi dro på stevner i Halden, Sarpsborg og Fredrikstad. Da tok vi toget for det var ikke vanlig å ha bil på den tiden. Jeg ble nok den evige to'er på de stevnene for jeg løp barbeint mens de andre løp med piggsko. Men det ble da en del teskjeer.

Jeg var med i idrettslaget noen år, men etterhvert dabbet interessen av og "idrettskarrieren" var dermed over.

Svaes danseskole
Som de fleste ungdommer på den tiden hadde jeg mange jern i ilden og i flere år gikk jeg på Svaes danseskole. Jeg husker spesielt ett ball - jeg kunne være en 13 år tenker jeg. Onkel Ingars kone, Birgit, sydde ballkjole til meg. Kjolen var av vinrød taft med sort tyll utenpå. Stilig var den og jeg hadde pompadour (veske) i samme stoff. Om jeg ikke akkurat var "ballets dronning" så var jeg slett ingen veggpryd - det kan jeg forsikre om.

Skoleslutt og jobb
Fjorten og et halvt var jeg da jeg var ferdig med Framhaldskolen. Da fikk jeg butikkjobb hos H. Jac. Hansen på Ra(det). Foruten å jobbe i butikken hadde jeg også kontoroppgaver hver torsdag. Lønnen var 250 kroner i måneden og jeg var ansatt der i 2 år. Jeg hadde det godt der.

Senere ordnet pappa jobb til meg i det som den gang var Moss og Oppland Bank. Der jobbet jeg i 4 år før jeg fikk jobb i Moss Sparebank. I Moss Sparebank jobbet jeg i hele 24 år - med diverse oppgaver opp gjennom årene. I de 3 siste årene hadde jeg rollen som kasserer og satt da hovedsakelig i filialen i Kongens gate 23, Moss.

Malakoff på begynnelsen av 1920-årene
Bjarne Rundhovde skriver i et kåseri fra 14. juli 1990 (Moss Avis) blant annet følgende:
 

"Da jeg vokste opp i begynnelsen av (19)20-årene, var Malakoff en liten landsby som lå midt mellom Moss og Rygge. At Malakoff den gang kommunemessig tilhørte Rygge, kan jeg ikke huske at vi la større vekt på. Vi var mossingær så gode som noen - og ble vi spurt, så sa vi at vi bodde i Moss. Eller vi sa vel helst "på" Moss.

 Det var ikke kommet så langt at vi hadde fått gatenavn der dengang. Vi bodde i et hus som ble betegnet som Malakoff 6 A. Det heter i dag Byfogd Grundts vei 8. Min verden besto av husene på begge sider av denne veien og ellers noen få hus rundt omkring. På den ene siden av vårt hus bodde enkefru Nilsen med to voksne sønner. En av dem var den legendariske Normann Nilsen. Han var for oss en stor mann. Vi trodde det var han som eide idrettsplassen på Malakoff (anmerkning: Malakoff idrettsplass lå der Malakoff skole ligger i dag 2010).

På den andre siden av gaten bodde Dahlmanns, og konditor Dahlmann var i perioder Malakoffs mest populære mann. For en gang i måneden tok han med seg fra Brehmers bakeri, hvor han var ansatt, en sekk full av de mest vidunderlige overraskelser i form av gamle wienerbrød, store klumper sukat og marsipan og en drøss av kaker i alle fasonger og størrelser. Og - under over alle undre: Brødrene Ingar og Alf Dahlmann fikk lov til å invitere sine kamerater hjem til en orgie i sukkerbrød og wienerbrød og julekaker og marsipan og store klumper sammenklistrede rosiner. Alt smakte himmelsk og var som en forsmak på paradisets gleder. Avfallssekken fra Brehmers Bageri i 1922!

At opplevelsen ble mindre ekstatisk etterhvert som årene gjorde oss mer kresne, får så være, men ingen kan ta fra meg følelsen av en svimlende overflod av all verdens godterier når Alf sto utenfor porten og ropte: " - Sekken er kommi!"."

 

Kilder:

  • "Historier fra mitt liv" - konfirmasjonsgave til Trine Anstensen Jensen 2005
  • Wikipedia.org
  • "Guttekrøller og Brehmerkaker" - Kåseri av Bjarne Rundhovde - Moss Avis 14. juli 1990

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden