I dag vil vi gjerne slå et slag for våre eldre og syke venner og familiemedlemmer - og av to viktige grunner. Den ene er at det sitter altfor mange ensomme mennesker rundt om i sine stuer eller på alders- og sykehjem. Den andre er at de sitter på en enorm skatt av familie- og hverdagshistorie. La ikke sjansen gå fra deg til å være både et medmenneske og den som forteller hverdags-sagaen videre.

Kjenner du noen som sitter altfor mange timer alene?
I de fleste faser av livet er vi voksne nok til å være bevisst et viktig faktum: at vi har eldre og syke mennesker rundt oss som vi kunne ha gledet enormt ved rett og slett å besøke dem av og til. Altfor mange av oss sitter helt stille i båten og overlater ansvaret til 'de andre'. Problemet er at 'de andre' er ikke der de heller. Ofte bare de veldig få.

Kanskje slenger vi innom med en julestjerne tre dager før jul - og sitter i 15 minutter før vi haster videre. Ellers i året overlater vi gamle grandtante Magda til kusine Kari - for kusine Kari har jo et slikt varmt hjerte. Hun klandrer ingen for at hun ikke får avløsning de øvrige 364 dagene av året. Lyder det kjent?

Jeg kan garantere at den dagen det blir vår tur - om vi har krefter til å rope - vil mange av oss kaste både besøket og julestjernen på dør. Og kanskje skulle kusine Kari øve seg på å kaste litt julestjerne hun også. Det er negativ omsorg å bare overlate ansvaret til alle 'de andre'.

Våre foreldres og besteforeldres liv og kunnskap er morgendagens historie
I eldre tider bodde storfamilien sammen og alle generasjonene delte hus og bord. I vårt moderne samfunn har denne eldgamle strukturen nesten fullstendig forsvunnet. Barna blir kastet inn og ut av biler på vei til barnehage og skole, mor og far haster avgårde på jobb - og de gamle og syke sitter altfor ofte alene i en stue - eller foran en TV på et alders- eller sykehjem. Ta deg en tur så skal du se at det er sant.

Et viktig element som i stor grad ble borte ved storfamiliens oppløsning er videreføringen av slekts- og lokalhistorien. Historiene som vekte latter, harme eller tårer rundt middagsbordet - fortalt av de eldre - og videreført av de unge når de selv ble gamle. Hver generasjon er et skattkammer av kunnskap - og i våre dager faller altfor mange generasjonsledd fra uten at historien viderefortelles.

Alt vi aldri fikk spurt om er borte for alltid
Alt det vi aldri fikk spurt våre foreldre og besteforeldre om er borte for alltid. Og når framtidens slektsforskere en dag kommer for å lete etter oss - da finner de like lite som vi finner i dag når vi reiser tilbake i gamle protokoller.

Forskjellen mellom oss og våre forgjengere er at vi har alle mulige hjelpemidler til rådighet. Der hvor tidlige tiders generasjoner hadde den muntlige videreføringen som sitt eneste alternativ - har vi i dag internett og all verdens tekniske hjelpemidler. Dessverre er det eneste vi etterlater oss av dagens hverdagshistorie altfor ofte ord og uttrykk som 'LOL' og 'hashtag' - og bilder av en vakker solnedgang. Og det er det absolutt ikke noe galt i - men kan og burde vi gjøre mer for å ta vare på hverdagshistorien på en mer strukturert måte?

Hvem vet om Facebook og Twitter en gang finnes i framtiden. Kanskje slettes de enorme mengdene med usammenhengende meldinger for å gjøre plass til nye generasjoner - eller stenges inne bak bruker-ID og passord. Da er det kanskje bare tørre fakta fra offentlige protokoller som er igjen etter oss også: generasjonen som hadde de beste mulighetene til å viderefortelle minst tre slektledds kunnskap og livsinntrykk - av alle generasjoner som til nå har levd på jorden.

Vår utfordring til deg og til oss selv - vis mer omsorg og begynn også med omvendt slektsforskning
La dagens utfordring fra oss selv til oss selv være todelt:

  1. Besøk de gamle og syke mer og gi dem glede i hverdagen. Snakk med dem, lytt til historiene deres, still dem alle spørsmålene, les for dem eller gå en liten tur i solskinnet. Det er 'de nære ting' som gir sjelen næring og gjør hverdagen lys. Gå foran som et godt eksempel - og en dag er det du selv som får besøk en høstkveld når tankene er tunge og stillheten endeløs.
  2. Gjør det til din oppgave å skrive ned hverdagshistorien fortalt av alle dem som opplevde den - og send den videre. Ikke vent til historiene ikke lenger kan fortelles. Den dagen kommer dessverre alltid raskere enn vi hadde ønsket.

Som et eksempel på hvordan kanskje nettopp dine nedtegnelser kan ta form vil vi gjerne dele barndomsminner skrevet av Wenche Emilie Dahlmann. 

Wenche Emilie Dahlmann - historier fra mitt liv

Del denne siden