Hesten har alltid utgjort en viktig del av livet mitt - både som trofast arbeidskamerat i arbeidet som bonde - og som partner innenfor travsporten, som har vært en lidenskap i alle år.

I denne profilen har jeg lastet opp en rekke bilder fra tiden på Østre Øre gård, som jeg og min kone Marit Sandaker (født Kjærnsrød) forpaktet fra 1956 fram til gården ble utbygget og uthusene revet i 1975.

Du finner mange bilder under 'Bilder' over - fra og rundt gården. Trykk på de små bildene og de blir forstørret.

Østre Øre gård

Det som tidligere var Østre Øre gård er i dag boligområdene Ørejordet og Øreåsen. Det eneste som står igjen av gårdstunet er hovedbygningen som i dag er Øre fritidshus.

Du kan også lese litt om Østre Øre gård og se flere bilder på profilene om:

  1. Kaptein Fredrik Daniel Svanemann Solie - den tidligere eieren av gården som falt i kampen mot tyskerne ved Fossum bro i aprildagene 1940.
  2. Østre Øre gård.

Sokken

Da vi overtok gården den 14. april 1956 overtok vi en hest fra den tidligere forpakteren - i tillegg til en melkeku og et grisekull. Det er mange år siden nå og detaljene viskes lett ut, men så vidt jeg husker kalte vi hesten for Sokken. Det var en gammel arbeidshest og den så ikke så godt lenger - men den var snill og trygg å bruke i arbeidet.

Jeg har dessverre ikke noe bilde av Sokken - annet enn det jeg har i mitt eget minne.

Kombinasjonen arbeidshest og travhest

Landbruket hadde allerede vært i sterk endring lenge på denne tida og hesten fikk stadig mindre betydning som den som trakk det tyngste lasset – bokstavelig talt. Traktoren overtok gradvis mesteparten av det tunge arbeidet og det åpnet opp for det å ha lettere hestetyper som kunne brukes både i arbeidet på gården - og som konkurransehest innenfor travsporten.

Primært var det kaldblodstraveren som var hesterasen for meg. Det Store Norske Leksikon definerer kaldblodshesten som følger:

”kaldblodshest, gruppebetegnelse på hester som er minst i slekt med den orientalske hesten. Gruppen karakteriseres ved grov kroppsbygning og grove ben, store hover med velutviklet hovskjegg, kraftig muskulatur og rolig temperament. Rasene har typisk langrektangulær kroppsbygning, og alle de fire nasjonale hesterasene (dølehest, kaldblodstraver, fjordhest og nordlandshest/lyngshest) tilhører denne gruppen sammen med de tyngre trekkhestrasene i Europa.”

Molynsvarta

Jeg hadde hatt en traverhingst noen år tidligere, men Molynsvarta var den første traveren jeg kjøpte etter at vi kom til Øre. Til daglig kalte vi henne bare for Svarta.

Svarta ble født i 1951 som datter av Rebergsokka (født 1942) og ”Molyn” (født 1932). Broren min, Trygve Sandaker, står oppført som oppdretter i Det Norske Travselskaps arkiver og han var eier av Rebergsokka. Jeg tror vi fikk Svarta til gården da hun var noen år gammel – trolig i 1957/58.

Hun ble en slags stammor for hestene jeg hadde i årene på Øre og fikk hele fem føll på like mange år. På travselskapets hjemmeside (se link under) kan man følge deler av Molynsvartas stamtavle helt tilbake til 1800-tallet. Føllene hennes var:

1. Gullper - født 1959, far Atlasprinsen født 1939, oppdretter Helge Iversen, 1820 Spydeberg.

2. Svarten Sylfiden – født 1960, far Kvikk Sylfiden født 1946, oppdretter Anton Norum, 1640 Råde – solgt til Reidar Davidsen, Skaurom, 1827 Hobøl.

3. Årnseth Terna – født 1961, far Årnseth Rauen født 1949, oppdretter Andreas Dybdahl, 7100 Rissa. Årnseth Terna ble mor til Veslesvarten, født 1968.

4. Vesle Kvikk – født 1962, far Kvikk Sylfiden født 1946, oppdretter Anton Norum, 1640 Råde – solgt til Trygve Sandaker.

5. Øresokken født 1963, far Jovinn født 1953, oppdretter Erling Sørensen, Rabekk, 1500 Moss – solgt som 12-åring til Anders F. Breiby, 2180 Haga.

Av disse føllene beholdt jeg Gullper, Årnseth Terna og Øresokken selv.

Gullper

Gullper ble oppkalt etter vår eldste sønn, Per Olav, og var en mørkebrun kaldblods vallak. Han viste tidlig gode takter som traver, var vaken og hadde et lovende travertemperament. Hesten var veldig snill, men han kunne også være skvetten og lunefull - selv overfor meg som hadde vært rundt ham siden han kom til verden.

I tillegg til ønsket om å konkurrere med Gullper på travbanen brukte jeg ham også i arbeidet på gården. Det kunne ha sine utfordringer. En gang da vi holdt på med noe arbeid nede på Ørejordet slo han seg helt vrang og satte i å rase oppover mot gården - med meg hengende i sida på'n i et fåfengt forsøk på å roe ham ned. Stoppe gjorde han ikke før vi var helt oppe på gårdsplassen.

Ved en annen anledning lånte jeg ham bort til broren til Erling Sørensen (se over) som drev en gård ved Alby på Jeløya. Han skulle spre kunstgjødsel på jordene. Gullper fløy ut så gjødselssprederen ble slått til pinneved og det var bare å hente ham hjem igjen.

Etterhvert som han ble eldre bestemte han seg for at heller ikke trav var noe for ham og han nektet å løpe. Det var vel dette som til slutt førte til at jeg dessverre måtte ta ham. Beslutningen om å sende en hest ut på sin siste reis har alltid vært forferdelig vanskelig for meg. Men det er dessverre på ett eller annet tidspunkt uunngåelig.

Øresokken

Øresokken var det siste av føllene til Molynsvarta. Han var svart med hvite sokker på beina - derav navnet.

Øresokken var en hingst, ikke så høy av vekst og hadde et fantastisk godt lynne. På travselskapets hjemmeside kan vi lese at han løp inn kr. 23.650 i løpet av sin karriere og hadde 138 starter, en førsteplass og fem andreplasser.

Under "Bilder" over kan du se ham i aksjon da han løp inn til førsteplassen på Kalabanen som ligger i nærheten av Sarpsborg. Da var han i ferd med å gå mot slutten av sin traverkarriere og det var stor stas i stua. Og med hjem fikk vi vel med oss en slump penger og en pokal. På pokalen sto det riktignok gravert inn Øyesokken, men dog.

Travtrening tar tid

Det å ha 3-4 travhester på stallen er ikke bare bare når man i tillegg har dagen fyllt opp med andre arbeidsoppgaver. Skal man være med i kampen om pokalene og ha hester som orker å løpe til mål så må man også sørge for god trening.

Utallige var de ungene og ungdommene på Øre og ellers rundtomkring som hjalp meg i dette arbeidet opp gjennom årene. De viste en flott omsorg for dyrene og var iherdige treningsassistenter. Det var en flott tid både for dem, hestene og meg.

Hestene setter ut på tur til Buen - tilleggskommentar september 2013

Etter at en lenke til denne profilen ble lagt ut på Facebook kom disse tidskommentarene:

Alf Hvidsten: «Husker også at hestene hans stadig dro på egne turer og kom opp i vår have i Buen på Høyda og skremte livet av oss barna i området. Fikk også lov til å være med på griseslakt på gården. En spennende opplevelse dengang.»

Birgitta 'Gittan' Ringstad: «Hestene til Sandaker husker jeg godt. Jeg hadde besteforeldre boende på Høyda, men fikk ikke gå nedover Øreveien alene. Dette var jo før E6 og trafikken var stor (i den målestokken man brukte da)»

Miriam Hagen: «Jeg husker tre av hestene som var der på 70-tallet: Pernille, Veslesvarten og Goda ...»

Janne Olsen: «Husker godt hestene, men har også barndomsminner fra grisene på 60-tallet.»

Sigrid Hansen: «Oi... Moro å se dette bilde. Her har jeg vært mye :-)»


Om du som leser dette skulle ha bilder eller annen informasjon fra Østre Øre gård må du gjerne sende en melding til Sagahuus ved å klikke på "Kontakt oss" – eller du kan lage din egen minneprofil ved å registrere deg her.

 

Les også:

Kjell Sandaker - en hedersmann til minne

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden