Da jeg var gutt var det hesten som trakk den aller tyngste børa i landbruket. Og slik hadde det vært så lenge man kunne huske. Det var et samspill mellom menneske, dyr og natur.

English version

Et samkjørt og effektivt team
Jeg har alltid likt arbeidet med hesten på jorda. Bonde og arbeidshest er et samkjørt og effektivt team der ute på åkrene.

Det var min oppgave å sørge for god opplæring - samt å gi hesten den trygghet og det stellet som skulle til. Mye kunne stå på spill og tiden måtte nyttes til det fulle i de mest hektiske onne-periodene.

En halt eller dårlig skjøttet hest kunne fort bli den lille tue som veltet et stort lass.

Hestetypene og levealder
Østlandshesten – eller dølahesten som rasen offisielt het etter 1947 – var rasen som var mest vanlig her omkring.

Østlandshesten gikk på jorda og i skogen – og den fraktet mennesker og gods. En god arbeidshest mestret alle oppgaver.

En hest som fikk beholde helsen og solide bein kunne fort bli 20 år - om ikke mer - og ble således en trofast følgesvenn.

I de 95 årene jeg har levd på Sandaker har vi hatt et stort antall hester på gården: arbeidshester, lånte og leide hester, avlshester og ungdyr - og ikke minst en rekke travere. Akkurat som for menneskene ble noen av dem legender som vi skulle snakke om for resten av livet.

Du kan se et flott eksemplar av en dølahest på et av de opplastede bildene sammen med folunge og vår pappa Jakob Sandaker.

Fauna løp til både bedehus og kirke
Også på hviledagen ble seletøyet funnet fram og hesten spent for trilla. Da bar det til bedehus eller kirke. Eller vi dro på langtur med Fauna for å besøke tante Anette – gift med Almar Engh - på gården Kjærstad i Garder i Vestby kommune. Det var en lang reise og man kan bare lure på hvor mange timer det tok. Jeg kan ikke huske at vi ble værende natten over, så det var nok fram og tilbake på samme dag.

Fauna er en av legendene i vår familie og hun var sammen med oss i mange år. Hun var «rene traver'n» og veldig rask. På turen til Garder gikk hun i friskt trav foran trilla og var et vindpust av en hest som pappa Jakob måtte holde godt i tømmene.

Hun var uredd og gikk freidig opp hvilken låvebru det skulle være. Jeg husker ikke lenger hva vi skulle med Fauna opp låvebrua hos tante Anette og onkel Almar å gjøre, men opp den låvebrua der i gården husker jeg at hun fór. Og der oppe på låven kunne man kjøre både til høyre og til venstre. Det var en låvebru og en låve som imponerte slik jeg husker dem for mitt barndommens indre øye.

Fauna ble kjøpt som åring fra en av gårdene i nærheten av gamle Gammelsrød skole. Så vidt jeg kan huske kjøpte vi henne på auksjon i forbindelse med en konkurs.

Min lillebror Kjell Sandaker snakket også ofte om Fauna og trilletur til Garder - så både den ene og det andre må ha gjort et stort inntrykk også på ham.

Skulle vi ha reist en bauta for de viktigste hestene våre hadde nok Fauna stått på sokkel på Sandaker den dag i dag. Dessverre har vi ikke noe bilde av henne.

Hvor mange hester på gården
Sandaker var den gang et middels stort bruk og normalt hadde vi to egne arbeidshester på stallen. Det hendte også at vi lånte eller leide hester i de mest arbeidsomme periodene.

I tillegg til arbeidshestene kunne vi også ha avlshopper med føll og ungdyr ellers.

Ett år leide vi en hest i sommersesongen fra en som drev med utleie inn mot Oslo-kanten. Laum er navnet på utleieren som faller inn i hodet mitt, men jeg husker ikke helt. Vi lånte også av og til hester fra andre gårder i nærheten, som hadde jord som gjorde at de kunne både begynne og ferdigstille onnearbeidet tidligere enn oss.

Med flere hester kunne vi for eksempel kjøre et tospann foran harven og da ble det fart på arbeidet. Det var stor forskjell på hvor mange arbeidsoppgaver vi kunne få unnagjort dersom vi hadde tre eller fire hester til rådighet. I landbruket er vi avhengige av været og det er viktig å få arbeidet ferdig så raskt som mulig når godværsdagene kommer.

Ved å leie en hest kun i sommersesongen slapp vi også å måtte fôre hesten gjennom hele vinteren. Det koster å holde hest. Vi hadde relativt beskjedent med skog og det var derfor ikke like stort behov for hestekraft på vinterstid.

Henrik Solberg kommer løpende nedover jordet
Vi ungene var tidlig med i arbeidet på gården og jeg kunne ikke være gamle karen - en 8 - 10 tenker jeg - den dagen jeg var ute på jordet og tromlet med hest etter at kornet var sådd. Det var en tretrommel som rett og slett besto av en stor trestokk på tvers, drag til hesten og en slags sitteanordning over (se illustrasjonsbildet som viser en lignende anretning).

Hesten må ha bråstoppet og vesle meg må ha ramlet framover mellom trommel og hest. Jeg kan ikke huske at det skjedde så mye mer, men hadde hesten blitt redd og løpt framover kunne jeg fort ha fått både den og trommelen over meg.

Det kunne nok se dramatisk ut for en som så det på avstand og akkurat det gjorde bonden på nabogården Solberg (søndre) - Henrik Solberg. Han kom løpende nedover jordet for å sjekke at alt gikk bra.

Jeg tror nok fatter Jakob - rettferdig eller ikke rettferdig - fikk seg en liten lekse av Solberg'en den dagen for at han ikke passet skikkelig på ungene sine.

Henrik Solberg var for øvrig kommunekasserer i Råde kommune - og far til Olav Solberg som en tid var ungdomsleder for oss i «Gutteforeningen» på Betel (bedehuset). Der drev vi med litt snekkeri og den slags. På veien hjem til Solberg og Sandaker husker jeg Olav smatt fra oss andre og gikk på frierferd opp til Gudrun på Wiersholmen. I bygdeboka ser vi at de giftet seg i 1935 - så han ble nok godt mottatt av både Gudrun og folket hennes der oppe på gården.

Rebergsokka - den første traveren
Trav og travhesten har i veldig mange år vært en hobby og interesse. Den interessen delte jeg særlig med bror Kjell Sandaker. Pappa Jakob var også interessert i hest, men dette med travkjøring syntes han ikke noe om. Hesten skulle helst gå i arbeid.

Men verken Kjell eller jeg var å stoppe på det området. Vi brukte riktignok mange av de første travhestene våre både til konkurranseløp og i arbeidet - og vi var ikke alene om den kombinasjonen. Travsporten var en ganske annen den gangen enn den er nå. Blant annet ble det arrangert lokale travløp på Vannsjøisen om vinteren.

Min første travhest var Rebergsokka - en kaldblodshest (se bilde). Ifølge den fantastiske databasen til Det Norske Travselskap ble hun født i 1942. Dessverre står det ikke oppført hvem som var oppdretter og jeg husker ikke lenger. I travselskapets database kan du følge stamtavlen hennes helt tilbake til 1800-tallet (se link under). Hvor mye hun faktisk gikk i løp, eller om jeg fortrinnsvis kjøpte henne for avl husker jeg ikke lenger.

Rebergsokka fikk tre føll – Molynsvarta i 1951 som etterhvert ble solgt til min bror Kjell Sandaker – Reberg Steggi i 1952 – og Reberg Stegg i 1953. Føll nummer to husker jeg ikke hvor ble av, men ifølge Det Norske Travselskaps database havnet Reberg Stegg hos Rune Hamre i Fana ved Bergen.

Muligens kjøpte jeg Rebergsokka mens jeg fortsatt bodde hjemme på Sandaker – men mer trolig var det da jeg forpaktet Nordre Klommestein gård i Ås. Der bodde jeg – og min kjære kone Agnes, født Lippert - og vår førstefødte sønn Hans-Jacob – i mange år før vi flyttet tilbake til Sandaker omtrent i 1950.

De som fortsatt husker Rebergsokka husker henne nok som en rolig og sindig hest. Men når jeg tenker tilbake så kunne hun - særlig i yngre år - være ganske vaken. Det jeg husker spesielt er at hun kunne sparke ganske friskt i treveggen der hun sto i spilltauet på stallen. På den tiden var det vanlig med spilltau og ikke bokser i stallene. Det kunne gå så flisene føk og det er et under at beina holdt. Det var nok gjerne når det var fôringstid at dette skjedde.

Selv om jeg var interessert i trav så kjørte jeg ikke så mange løpene selv. Der måtte vi sette større kluter til skulle vi ha håp om premie. Karsten Buer var sjølve storkusken på Bjerke på den tiden – og ham var det om å gjøre å få i sulkyen til start. Den eldre broren hans - Nils Buer – og faren Anders E. Buer - er også storheter i travsportens historie.

Det ble vel ikke stort med premier i årenes løp, men moro var det.

Jeg hadde mange travere siden og travhest hadde jeg til jeg var 85 år. Vosse Gløgg var en av dem. Han ble født i 1971 og oppdretter var Jens Lyby, den gang bosatt i Hølen. Jens Lyby var for øvrig nærmeste nabo og bekjent fra tiden på Nordre Klommestein gård. Fra folketellingen i 1910 ser vi at Jens Lyby var født den 20. august 1905 og at han da var bosatt på Nordre Urstad gård i Rygge.

Det er ingen tvil om at Rebergsokka er en av legendene på Sandaker fra tiden hvor jeg og Agnes drev gården - noe vi gjorde fram til 1985.

Pappa Jakob på unghestskuet i Råde den 16. januar 1948
At pappa Jakob Sandaker var over gjennomsnittet interessert i dølahest og avl finner vi belegg for i det følgende. Moss Avis melder nemlig lørdag den 17. januar 1948 blant annet følgende:

Omkring et snes kuldegrader greide ikke å skremme 33 hesteeiere og flere tilskuere fra å møte til unghestskuet på Karlshus i Råde i går. En tung vintertåke gjorde nok sitt til at kulden bet surere enn den ville ha gjort i klarvær, og det kunne nok flere ganger skorte på lysten til å holde ut de 4 timene skuet varte. Men interessen var hele tiden stor. - Aviklingen gikk greit, og dommerne hadde heller ikke særlig vanskelig for å ta avgjørelsene. Det var mye pen hest - hvilket man kan forstå når 14 av 26 to- og treåringer fikk sløyfe. To hingster fikk sløyfe, en ble kåret og seks hopper ble stambokført.

Blant 3-årshoppene som fikk sløyfe finner vi: Mjøssnippa, eier Jakob Sandaker, Råde pr. Rygge.

Blant 2-års hoppene som fikk sløyfe finner vi: Fauna, eier Jakob Sandaker, Råde pr. Rygge (dette er for øvrig ikke samme Fauna som er nevnt over, hun levde mange år tidligere).

Blant seks av åtte hopper som ble ført til stambokføring finner vi: Svarta, eier Jakob Sandaker, Råde pr. Rygge.

Det å stille med tre hester og å få tre sløyfer i det samme skuet er slett ikke noen dårlig innsats.

Statskonsulent Aksel Bjørnstad – datidens autoritet på dølahesten og styrer for skuet sier blant annet: «Det er jo det syvende [skuet] på seks dager - og dette i Råde har vært det beste, uten sammenligning

Arbeidsdagen tar til
Uten mat og drikke - duger helten ikke. Slik var det for både mann og hest. Arbeidsdagen hadde et relativt fast mønster.

Vi var oppe ved seks-tiden om morgenen. Det ble gjerne et enkelt glass melk eller den slags før arbeidet med dyrene tok til. Da var det kuer som skulle melkes, dyr som skulle fôres og vannes - og det skulle gjøres rent og trivelig rundt dem. Det var viktig at det var rent og tørt.

Etter morgenstellet bar det inn til frokost. Da hadde klokka gjerne blitt både åtte og ni. Både arbeidshest og bonde trengte en solid frokost før arbeidet tok til.

Før seletøyet ble lagt på og redskapen spent for, ble hestene pusset og striglet. Vi brukte gjerne en skrape (se illustrasjonsfoto) og en børste. Og hestens fire bein – ledd, hover og sko - skulle sees over og holdes i orden.

Var hestene svette etter en særdeles arbeidsom økt på en varm sommerdag hendte det at vi vasket over dem med litt vann, men ellers er voksne hester ganske renslige dyr.

Så sant været ikke var for dårlig gikk dyrene mye ute på beite i sommersesongen. Friskt, grønt gress og god tilgang til vann var naturens eget spiskammers. Og det var godt for hestene å få tusle omkring i havnehagen etter tunge tak på jorda.

På seletøyet skal storfolk kjennes
Storfolk har vi vel aldri påstått å være på Sandaker, men seletøyet skulle være i orden. Selv har jeg gått på selekurs og er oppvokst i en tradisjon hvor seletøyet var noe man tok godt vare på.

Det første som slo meg da jeg så igjen bildet av Rebergsokka og meg var at akkurat det seletøyet - vel, det var ikke helt på plass. Det var nok helt på tampen av arbeidshestens karriere på Sandakerjorda og gamle standarder hadde begynt å vike.

På gården fulgte ulike oppgaver med de ulike årstidene. I tida etter jul og framover mot våren ble det alltid satt av en uke eller mer hvor vi benket oss i bryggerhuset med alt av gårdens seletøy og den slags utstyr.

Da skulle alt gjennomgås, repareres, pusses og stelles etter alle kunstens regler. Alt måtte være i tipp topp stand til våronna tok til utpå våren.

Slike oppgaver skilte den gode fra den middelmådige bonden. Tok man vare på gårdens redskap fikk man god og lang nytte av det. Slikt var i tillegg til å være et tegn på bondens skikkelighet også rett og slett god økonomi.

Hesten må skos
Takket være den store interessen for fritidshester og løpshester lever kunnskapen om hvordan man skal sko en hest og hovslageryrket fortsatt i beste velgående. I motsetning til så mange av de gamle bonderelaterte yrkene.

I gamle dager ble skoingen stort sett utført av den lokale smeden. Det å sko en hest er en egen vitenskap og kan ikke utføres av hvem som helst. Da kunne det lett gå riktig ille.

Selv har jeg aldri lært meg handlaget med å sko. Det overlot jeg som så mangt annet til spesialistene.

Fauna var et godt eksempel på at skoing måtte utføres av skikkelige fagfolk. I trav hadde hun en tendens til å stryke eller å slå beina mot hverandre og hun ble lett sårbeint. Vi forsøkte med stryksokker til henne, men skikkelig skoing var det eneste som nyttet. Og det var det kun smeden på Karlshus som klarte. Jeg husker ham med navnet Olavsen og han holdt til i smia i Skråtorpveien - rett nedenfor Furuly menighetssenter i Råde. Han må ha hatt et særlig godt håndlag med den slags skoing for dette fikk ikke smedene på Rygge - som vi vanligvis brukte - noe dreisen på. Jeg husker godt både smie og smed.

Smeden hadde en viktig funksjon i det gamle bondesamfunnet. I dag er de tradisjonelle smedene og smiene deres, akkurat som arbeidshesten, helt borte.

Rebergsokka og Jakken Kongen - de siste arbeidshestene på Sandaker
Rebergsokka er historisk i mitt liv fordi hun var den første travhesten jeg hadde. Dog er hun enda mer historisk i rollen som den siste skikkelige arbeidshesten i bruk på Sandaker gård. Hun og Jakken Kongen. Det er først når man setter seg ned og tenker over det litt grundig at man fullt ut forstår viktigheten av og storheten i det.

Det bildet av Rebergsokka og meg som du ser i sammenheng med denne artikkelen er tatt omtrent midt på 60-tallet - og da var hun 23 år eller der omkring – og jeg nærmet meg de femti.

Rebergsokka fikk bli gammel på gården – og hadde et langt og godt liv. Vi har mye å takke henne for. Hun var trygg og pålitelig i arbeidet og vi var et godt team.

Jakken Kongen, en rød vallak, hadde vi nesten parallelt med Rebergsokka. Han var født i 1946 og var sønn av Salome-Jakken (mor) og Mjøsvinn (far). Mjøsvinn står oppført med hele 184 etterkommere i Det Norske Travselskaps database - så det må ha vært en hest utenom det vanlige.

Mjøsvinn var for øvrig også far til Jovinn som igjen var far til Øresokken som tilhørte min bror Kjell Sandaker. Erling Sørensen er oppført som oppdretter av Jovinn. Han var på den tiden forpakter for Rabekk gård i Moss. 

Både Rebergsokka og Jakken ble til slutt uungåelig sendt til slakteriet i Moss - Rebergsokka tror jeg i 1966, da var hun 24 år gammel. De hadde begge et langt og godt liv på Sandaker, men det må allikevel ha vært en sorgens dag for alle oss som hadde gått sammen med dem i så mange år. Det markerte også slutten på en æra på Sandaker - og i landbrukets historie.

Traktor og tid for endring - så mange ting ble borte
Vi fikk vår første traktor til gården allerede på 30-tallet må det ha vært – jeg tror en McCormick Deering Traktor (se illustrasjonsfoto). Men det var et beist av en maskin og den ble kun brukt til de tyngste oppgavene som pløying og harving. Vi var av den oppfatning at jorda ble altfor tettpakket ved bruk av den store maskinen – og ikke luftig og fin slik den ble ved bruk av hesten.

Traktoren var ennå ikke et redskap vi kunne kjøre i rendene med. Det øvrige arbeidet ble fortsatt i mange år utført ved hjelp av hesten.

I 1952 fikk vi en Gråtass-traktor og med den begynte hestens rolle å avta for alvor. Allikevel brukte vi hesten i mange oppgaver til langt ut på 60-tallet.

Det er ikke bare hesten som har forsvunnet fra det gamle kulturlandskapet i Råde kommune og fra denne delen av landet. De fleste fjøs og grisehus står også etter hvert tomme. Der hvor man over alt for bare noen få tiår siden så dyrene beite ute om sommeren er det nå ikke et dyr å se. Snart er det ingen igjen som husker denne livsformen.

Jeg vet jo selv så altfor godt hvor mye arbeid som ligger i et aktivt dyrehold, og man kan forstå at mange har valgt bort denne delen av gårdsdriften. Det er kanskje allikevel rart at frafallet har vært så fundamentalt. I traktene her omkring er det kun et forsvinnende lite antall bønder igjen som driver med melkeproduksjon.

Selv hadde vi melkekuer på Sandaker fram til 1968 da fjøset ble bygget om til grisehus. Den veien gikk det også med stallen. Etter hvert ble grisene også bare et minne. I dag drives det kun fjørfedrift på gården – riktignok i stor skala.

Vi reiser en bauta
I dag er arbeidshesten helt borte fra landbruket. Som med alt av livets sterke inntrykk av det som er borte, er det med et visst vemod man tar innover seg de store endringene som har funnet sted i løpet av min livstid. Mon om vi får se hesten i arbeid igjen på Sandakerjorda noensinne i framtida. Eller om de dager er over for alltid. I så fall ble Rebergsokka og Jakken de siste av de arbeidende legendene på Sandaker gård. Og min generasjon ble den siste bondegenerasjonen som gikk bak og holdt i tømmene.

De fortjener en stor takk, Fauna, Rebergsokka, Jakken og alle de andre hestene som har trukket lasset her på gården i århundrenes løp. Om vi ikke reiser en bauta på tunet så reiser vi i alle fall en bauta med disse skrevne ordene. En takk skal jeg også rette til min mamma og pappa, Olava og Jakob Sandaker, som lærte meg alt jeg kan om både dyr og arbeidet på jorda. Kunnskap som jeg etter beste evne har forsøkt å videreutvikle og sende videre til mine etterkommere - som for øvrig gjør et formidabelt og imponerende arbeid med gården i dag.

Kanskje kommer det en bonde på Sandaker en gang i framtida som igjen setter ku på båsen og hest i stallen. Uansett sender jeg en hilsen til alle dem som er drivere av landbruket - både nå og i senere generasjoner. Uansett hvilke valg vi tar med hensyn på driftsform og retning, så viderefører vi et arbeid som er tuftet på eldgamle tradisjoner – og som er grunnleggende viktig for menneskehetens reise og overlevelse på jorda.

Artikkelen er skrevet på basis av samtaler mellom Trygve Sandaker og Lars Dahlmann Anstensen i 2013.

Kilder: Det Norske Travselskap, Moss Avis 17. januar 1948

 

Les også:

Høvdingen på Sandaker til minne

 

Har du en lignende historie å fortelle - eller kjenner du noen som forteller historier som kanskje burde skrives ned for ettertiden? Del dem gjerne som et brev til fremtiden her Sagahuus.no. Registrer deg som bruker og lag ditt første saga-kapittel - og del med venner og familie. Det koster ingenting å benytte dette nettstedet.

Relevante lenker

Vær oppmerksom på! Sagahuus.com er ikke ansvarlig for innholdet på eksterne nettsider

Del denne siden