Vi traff senere etterkommere av en lofotfisker i Fort Ransom Nord-Dakota. Etter en voldsom stormnatt på Vestfjorden hvor det bare var å lense unna over til fastlandet, sa han at dette var han ferdig med. Han dro til Amerika og slo seg ned hvor han ikke kunne se vann i det hele tatt.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

KANDIYOHI COUNTY - WILLMAR

Engellifolket (eller Follerøli-folket)
Erik og Brynhild fra Engellia (Follerølia) reiste til Stemshaug, forteller HH. Da de dro dit, hadde de barna Lars/Ola/Ragnhild. I Stemshaug ble Guri/Johanna/Johannes født. Alle dro til Amerika, unntatt Ragnhild, som ble gift i Norge og ble her. Evelyn Anderson, datterdatter til Ola, hevder at familien kom tilbake til Surnadal før de emigrerte.

 

Ole Eriksen fra ”Johan”
Ole dikterte en del opplysninger om seg selv til yngste datteren Florence for han døde (oversatt fra engelsk):

”Ole Edward Erickson, senior, ble født 13. sept. 1842 i Stangvik Sogn, Norge. Han seilte til America 2. mai 1868. Han landet i Quebec.

Fra Quebec reiste han til La Crosse, Wisconsin, hvor han bandt hvete. Fra La Crosse fortsatte han til Minneapolis, Minnesota. Her begynte han å arbeide på jernbanen, og holdt på med det et år. Han kom så til stedet som nå er Willmar. Det var bare noen få hytter der da. Han hjalp til med å bygge jernbanen fra St. Paul til Willmar.

Han tok homestead 9 miles syd for Willmar, hvor det nå kalles Whitefield. Senere kjøpte han mer land og la til land-claimet sitt. Der bodde han 34 år.

Han giftet seg med Ingeborg Olson i januar 1869. De fikk 10 barn. I 1902 flyttet de til Spicer. Her fikk de 3 barn til.”

Fotoreferanse 221/1: Ole Erickson Follerøli. Her med datteren Jeannie | Tilhører: Florence Erickson.

Ole døde 28. mai 1922, en søndagskveld kl. 9, og ble begravet 1. juni.

*

Oles opplysning om overfart 2. mai 1868, plasserer ham garantert på ”Johan”, som en av dem vi ikke finner på passasjerlisten. - Muligens gjemt i kopimaskinens svarte skygger i kantene av kopien. Han opplyser at han giftet seg med Ingeborg Olson i januar 1869, og det første barnet, datteren Betsy, ble født i april 1869, sier Evelyn. Familien tror Ingeborg var fra Nordmøre, i alle fall fra Norge, men de møttes i Amerika.

Ole og Ingeborg bodde først i et sodhouse - torvhus. Regnet vasket ut torva etter en tid, og en dag kom en slange inn gjennom torva til Ingeborg. Ole bygget skikkelig hus i en viss fart etter dette besøket, og det står fortsatt.

Barna oppgis slik av Evelyn: Betsy/Ole/Ragna/Emma/Inga/Marie Elivine (Mary)/Jennie - og flere døde småbarn (3).

Med kone nr. 2 - Brita Arthun (Årthun?) fra Bergenstraktene: Emil/Martin/Mabelle/Olive/Ole/Florence. (Det var Brita som kom til Spicer.)

Brita var 25 år yngre, og Ole var 67 år da Florence ble født.

Da første kona døde, var Jennie så liten, at de løftet henne opp så hun kunne se moren i kisten. Emma var 11 år da.

Det var forresten Ole som laget alle likkistene i sognet. Hardanger Kirke ble bygget på hans land. Da de satte opp gjerdet rundt kirkegården, som lå 3 km lenger nord, gav hvert medlem av menigheten 6 fjøler og 4-5 gjerdestolper hver (1872). Litt artig er det å se at menigheten i 1871 betaler 5 cent for nattverdsutgifter, og at de betaler 25 cent i en slags bot om de har med hund!

Ole produserte hvete for salg, og byttet til seg kolonialvarer for fløte, smør og egg. Kirkebyggingen betalte forresten farmerne i Whitefield Township med hvete.

Ole hadde vært lofotfisker i Norge, og snakket ofte om Lofoten. Når han kjørte til mølla med kornet sitt, stoppet han alltid på hjemturen ved Green Lake, et stykke nord for Willmar. Der bygget han seg hus som pensjonist. De to yngste barna, Ole og Florence, tok imot oss der. De fortalte at faren drev fiskeri med garn og laget sin egen tørrfisk som senere ble til lutefisk. Walleye og gjedde var fiskeslagene han brukte. Den gamle lofotfiskeren endte opp som innlandsfisker i Minnesota. Vi traff senere etterkommere av en lofotfisker i Fort Ransom Nord-Dakota. Etter en voldsom stormnatt på Vestfjorden hvor det bare var å lense unna over til fastlandet, sa han at dette var han ferdig med. Han dro til Amerika og slo seg ned hvor han ikke kunne se vann i det hele tatt.

Ole ble amerikansk borger allerede i april 1869. Han representerte Whitefield for republikanerne på lokalkonvensjonen i 1894.

Familien tror at Engelli-folket kom i 2 grupper. De tror Ole kom sammen med Johanna og Johannes, og at foreldrene kom sammen med Lars og Guri på skipet Orlando - avreise 12. juni 1870, destinasjon St. Paul. Noen mener at Johannes og Johanna også var på Orlando.

 

Lars
Alle kom ut til Ole i Willmar, unntatt Lars, som ble i ”The Twin Cities” et år. Han kjøpte farmen av et jernbanekompani i St. Paul, og ble farmer rett ved Ole. Han giftet seg med en enke som het Hannah Schreuder - tremenning av den kjente misjonæren. De fikk sønnen Edward sammen, som ble prest i Lutheran Free Church. Edwards datter Verna forteller at han ble sendt rett til Nord-Dakota etter ordinasjonen i 1902 av Home Mission. For å få et sted å bo, måtte presten skaffe seg homestead, og de bodde i torvhus. Første barnet ble født der. Da de bodde i Ambrose 1910-17, laget moren juletre av kosteskaft og snurret blad- og avissider til ”grener”. Det fantes ikke et tre å oppdrive. Hun satt alene med tre småjenter i lange kvelder, mens prestemannen hennes reiste rundt i sin prestegjerning. Sønnen er prest i Westwood kirke i Minneapolis i dag, og hadde besøk av Egges mannskor fra Kristiansund rett før vi traff ham!

Fotoreferanse 222/1: Lars Erickson Follerøli på bildet på veggen. Kona hans, Hannah Schreuder, med barn av sitt første ekteskap, og med Edward, sønnen til Lars, fremst til venstre | Tilhører: Odd Hamnes.

Lars flyttet til Willmar da han pensjonerte seg, 1900.

 

Guri
Guri bodde på farm rett ved brødrene. Hun var gift med en svenske, som familien sier mest satt på vedkassen og bommet tobakk. ”Fanken Ola, får e lån tobakk” – var omkvedet. Det samme med veden. Hverken tobakken eller veden så Ola igjen. Den gode John Youngberg var også i stand til å få svigermoren til å gi seg de 500 $ hun hadde lagret for å betale gravølet sitt, så Ola måtte gjøre det.

Barn: Josie (Josephine)/Ellen/Julia/Edward.

 

Johanna og Johannes
Disse to døde et par år etter ankomsten, Johanna av ukjent sykdom, og broren visstnok i en ulykke. Han var maler - håndverker.

 

Foreldrene Erik og Brynhild
Foreldrene bodde sammen med Ola, men faren døde også i samme tidsrom som Johanna og Johannes. Brynhild ble gift igjen med Caspar Swenson og bodde på farm i området. Da hun ble enke andre gangen, bodde hun hos Ola, og hos Guri. Brynhild ble kalt Betsy her. Erik brukte Larsen som familienavn.

Alle i familien er gravlagt på Hardanger-kirkegården, hvor de alle var blant grunnleggerne. Ingen av disse farmene er lenger i slekta, men familien har fremdeles sterk tilknytning til området ved Green Lake - Spicer og Willmar.

Fotoreferanse 223/1: Brynhild Engellia (Follerø) | Tilhører: Odd Hamnes | Foto: Carlson & Wold, Willmar.

Kilde: Mark Folkestad/Florence og Ole Erickson/Evelyn Anderson/Verna Holland/Odd Hamnes.

 

Ole Bendikson Glærumsdalen
Brynhild fra Engellia var morsøster til Ole B. Glærum. Han drev kystfiske før utreisen, så det er rimelig å anta at fetteren Ole og han hadde vært på Lofoten sammen, og det er derfor ikke tilfeldig at Ole Glærumsdalen har Willmar som reisemål i 1870.

Lokalhistorien for Kandiyohi County opplyser at Ole kom til Amerika 1870, og 12. juli var han kommet til St. Paul. Denne ”Olen” er derfor ikke identisk med Ole Glærum som drev skogen i Elberta, Michigan, i 1872, sammen med Sjur og Nils Glærum og Gudmund Kaarvand. Ole hadde en eldre bror, gift med Eli Olsdatter Gulla, og han har i skrivende stund ikke dukket opp i Amerika. Det kan være han som er i Elberta.

Ole gikk i skomakerlære i Norge, og ”Skomager Ole Bendixen Follerø, Kone Johanna, Datter Marith” - destinasjon St. Paul - utreist 17. juni 1870, må være våre folk som vi finner i Willmar. Fødselsdatoen på Ole er forskjellig i alle tre kildene, og det er ikke uvanlig for emigrantene.

Dagen etter ankomsten til St. Paul kom de til Willmar. Etter kort opphold i Willmar tok Ole arbeid i Minneapolis i 2 år, og åpnet så skomakerverksted i Willmar, på 3rd. street. Han tok også inn losjifolk. Neste sommer bygde han på huset, og kom i gang med hotelldrift som han har drevet til nå, sier boka, som er trykt i 1905. En kort periode leide han bort hotellet. Han bygde på og forbedret hotellet flere ganger. I 1905 hadde hotellet 26 rom, og en stor låve som hørte til. Låvebygningen gav stort tap to ganger da den brant, men Ole bygde begge gangene bygningen opp igjen i større og forbedret utgave.

I 1875 kjøpte Ole land som lå inntil byen i sydøst, og han drev både farm og hotell, men kona tok mer og mer over hotelldriften.

Med stadige landkjøp eide Ole omsider 560 acres. Pr. 1905 hadde han solgt 60 acres til tomteareal for byen, men hadde fremdeles godt over 2000 norske mål igjen. Bygningene på farmen var: Flott bolighus, mindre bolighus for tjenestefolk, to fjøs- og låvebygninger, stabbur/kornlager og maskinskur. Ole solgte farmen til Gesch, som ble den som virkelig gjorde pengene på tomtesalg til Willmar by.

Da vi kjørte inn i Willmar sommeren -85, tok vi inn på et tilfeldig motell midt i byen. Det viste seg at ”Timber's Café”, rett over gaten, lå på tomta til farmhuset til Ola Glærumsdalen!

Fotoreferanse 223/2: Maret Glærumsdalen (Follerø) | Tilhører: Odd Hamnes | G.A. Carlson, Willmar.

Mor til Ola, Maret O. Glærum, solgte alt på auksjon i 1895, sier Hyldbakk, og huset fra Dalen står i dag på Vikavollen. Hun reiste alene, 71 år gammel, uten følge til Willmar, og av familien var bare nest yngste datter igjen her, gift på Vorren. Yngste datter (begge het Ragnhild) - var gift med Johan Kristianson Marhaug fra Torjulvågen, bror til Johanna, g.m. Ole i Willmar. Ragnhild og Johan kom også til Amerika, men de er heller ikke dukket opp. Mest sannsynlig må de også ha vært i Willmar.

Maret Glærumsdalen hadde 4 barn, 2 het Ola, 2 het Ragnhild, så det er lett å blande.

I folketellingen er Maret Glærum satt opp som hotelleier, så om det er Oles datter eller mor skal være usagt. Helst er det vel datteren; men ”Kone” Maret Glærum – 71 år ved utreisen alene, 26/9 1894, er troendes til litt av hvert i høy alder. Kilder tyder på at hun var 78 år ved utreisen. Løy hun på alderen?

Barna til Ole og Johanna: Bastian født sept. -67, død 18. juli -70/Marit født sept. -69, død 22. juli -70/Marit -71/Berta Gusta -73/Oleana Johanna -75/Sebastian -78, død -79/Bendik Johan -80, død 2 mndr. senere/Louise Christine - Bendiks tvilling – død uken etter Bendik/Johan Bernhart -81/Christian Ludvig -83/Anna Louise -88, død 89. Lokalhistorien har bilde av Ole og Johanna med 5 barn.

Sønnen Bastian skulle ifølge dette vært oppført i emigrasjonsprotokollen. Vi ser at foreldrene mister begge barna få dager etter ankomsten til Willmar i 1870.

Jordfestingslistene i Calvary-kirken korrigerer datoene for tvillingene: Johan Bendek og Lovise Christine ble født 11. mai, døpt 18. juli, døde 8. aug. og jordfestet 9. aug.

Jordfestingslistene opplyser også at Johanna Glærum døde i juni 1906, 63 år gammel og Maret Glærumsdalen døde 91 år gammel i november samme året.

Lokalhistorien i Willmar daterer hotellstarten for Glarum Hotel til 1870, men gir året 1878 også. Ole drev hotellet noen år etter at Johanna døde. I 1905 kaller han hotellet ”Scandinavian Hotel”. I 1910 ble hotellet solgt, og i 1922 het det ”Pioneer Hotel”, det ble senere ”Nyquist Apartments”, og hadde ”Ann's Café” – på 3rd. Street.

En kilde opplyser at Ole giftet seg igjen. Ingen belegg for det.

Døtrene til Ole og Johanna skulle være meget vakre, og 3 gater ved farmen, nå omtrent i bykjernen i Willmar, er oppkalt etter dem: Olena Avenue/Augusta Avenue/Mary Ave.

Fotoreferanse 224/1: Veiskilt - Olena Avenue.

Familiehjemmet stod på en liten høyde opprinnelig, med utsikt over Grass Lake. I dag er innsjøen drenert, og området planert.

Mer om O.B. Glærum under siste avsnittet om Willmar.

Kilde: Lokalhistorien for Kandiyohi County/Margrethe Fostervold/Evelyn Anderson/Kathryn Maiolini/Odd Hamnes.

 

Sjur Sivertson Glærum fra ”Johan” og Eli Kaarvand Oren
Disse to er omtalt under ”Johan”, Northport, og Elberta i Michigan. De kom til Willmar i 1878. En må spørre seg hvorfor, da begge hadde hver sin bror i Elberta og ser ut til å ha hatt bra livsgrunnlag.

De kom til Minnesota om våren 1878, og er allerede etablert med kolonialforretning i Willmar samme året.

Lokalhistorien for Willmar opplyser at de først kom til Willmar, dro så på besøk til Chippewa og Otter Tail Counties, og kom så igjen til Willmar og begynte med butikken. Eli hadde nære slektninger oppe ved Fergus Falls - Kvande-familien, så ærendet var nok å besøke dem.

Lokalhistoriene i USA har ofte imponerende opplysninger om emigrantene for utreisen, som ikke er å finne på trykk i det hele tatt her hjemme. Etter at Willmarboka har fortalt om Sjurs arbeid hjemme på garden hos faren, listet opp foreldrene, fortalt om at han var formann på Løset-saga på Follerø som var eid av en slektning - og hvor han var boss for slepingen av tømmeret til saga, kommer følgende sjarmerende passasje: ”After a year or two of experience in this business he went on a fishing expedition to Smølen, and spent a winter in quest of the Norway codfish.” Ser man det! Så nett kan det sies! (Uoversettelig!)

Sjur slår seg altså ned i selskap med kameraten Ola Engellia fra ”Johan”, og barndomsvennen Ola B. fra Nerådalen på Glærum.

Willmar lokalhistorie opplyser at også Ola B. var på kystfiskeri, og tar vi ikke mye feil, var disse tre karene kjent fra felles ”fishing expeditions to Smølen” – og sikkert Lofoten også. De har sikkert ofte nydt felles lutefiskmiddag hos Ola innlandsfisker oppe i Spicer på sine eldre dager, samtaleemner hadde de uten tvil i rikt monn.

Sjur bruker navnet Sivert i USA, og som regel gikk han under navnet S.S. Glarum, og er begravet med denne innskriften. Eli heter Ella på gravsteinen. Rett ved huset deres, som står likedan som da Sjur døde i 1924, går ”Ella Avenue”. Jeg våger påstanden at den er oppkalt etter Eli, selv om en lokalkjent trodde noen i familien Spicer, rett ved, hadde fått denne æren. Calvary-kirken, hvor Sjur gjennom en mannsalder hadde diverse verv, og fungerte som frivillig vaktmester, som nabo med bare ett hus mellom seg og kirken – lå også rett ved Ella Avenue. I dag har motorveien fått kirken på flyttefot, og utvidet jernbanetrase skjærer mellom huset til Sjur og Eli - og Ella Ave. Sammenholdt med oppkallingen etter jentene til Ola B. - og at Eli gjentatt er beskrevet for sin hjelpsomhet, godhet og nestekjærlighet, Sjurs tallrike verv i kirken, og erkjentlighetsgave fra Willmar Lutherske menighet, er gateoppkallingen helt logisk etter Eli Oren.

Gaven Sjur fikk, ble sendt hjem til nevøen i Oppigard da han døde. Det er en spaserstokk av ibenholt med gullhåndtak - navnet hans er inngravert. Nevøen la stokken på korga til dattersønnen Sivert på dennes dåpsdag, og klenodiet blir prominert på store dager når amerikaslekta banker på.

Ola Engellias datterdatter Evelyn fortalte at faren, Sigurd Bjerknes, arbeidet på butikken til Sjur i tiden 1907-21. Han har fortalt at farmerne kom inn fra omlandet, satt rundt ovnen og spyttet snus og skrå, mens de innimellom forsynte seg med ”snacks” fra de åpne tønnene. De begynte aldri med handelen før butikken skulle til å stenge.

Butikken lå på hjørnet av Litchfield Ave. og 3rd. str. Han leide den først, og kjøpte huset senere. Det var bygget i 1870, og på bildet i Willmar-boka ser det ut som en riktig westernfilm-butikk. Sjur og Bjerknes står utenfor, og hunden Bruno breier seg oppe på butikkvogna. I dag er huset borte, og Willmar Travel Service holder til på dette gatehjørnet. Rett over gata ligger ”Torvik Office”, men det er ikke ”vår Torvik”, sier innehaveren. Ulvestad er ikke av samme mening. Han lister opp: Johannes Thorvig, Olaus Thorvig og Ole Thorvig, alle bosatt i Spicer. Johannes og Ole er nevnt som farmere, Olaus som jernbanearbeider. Han har dessuten Petter Thorvig, ”Gaardbruger” i Pine River, Minnesota. Så innehaveren må helt sikkert belage seg på at han er nordmøring!

Sjur satt en tid i skolestyret i Willmar, var medlem av bystyret, var aktiv innen avholdsbevegelsen, og var ellers engasjert i samfunnets velferd. Han var republikaner. Vi finner ham flere ganger i valgkomiteer for delegatsvalg til partikonvensjoner. Han er også selv delegert til statskonvensjonen - i 1896. Han er leder for innsamlingen til sultende i Nord-Skandinavia i 1903 – i 3 av Willmars 4 innsamlingsroder. 2.120,05 $ samlet folket i Willmar inn. Det ble delt mellom Nord-Sverige og Nord-Norge etter avlingssvikten i 1902. Mange betalte til innsamlingen med hvete.

Eli døde før jul 1921. Skaden etter et fall som nevnes i Elberta-brevene fra brødrene hennes, viser seg å hemme henne hele livet, og hun var satt tilbake også av et annet uhell, og ble sengeliggende fram til hun døde, stort sett. Nekrologen opplyser at hun mistet 2 småbarn.

Rett før vi returnerte fra USA, ble vi kontaktet av en dame som alle trodde var død - datter til dommer Quale, som var nærmeste nabo til Eli og Sivert. Hun fortalte at det var Mrs. Quale som tok seg mest av Eli. Rett før hun døde, kom fru Quale og skulle se til henne, og da drev Eli og vasket kjøkkenbenken. Det skulle være rent når hun forlot huset. Eli gav fru Quale gavene hun hadde fått av Sjur til sølv- og gullbryllup - 6 sølv dessertskjeer og en liten gullbrosje. Fru Quales datter ville nå gi disse tingene til denne slektningen som drev og rekte farene etter dette folket gjennom Amerika, og 2 dager før returen til Norge, kom pakkebudet på døra hos Sivert Glarum i Elberta. Datteren til dommer Quale sa hun hadde vært som en reservedatter for Eli og mannen, og Elis smultringer ”var ikke av denne verden”, sa hun. Nekrologen til Eli slutter med at hun alltid var bekymret for andres velferd, og aldri sparte seg i den sammenheng.

Etter besøket hos dem som bor i det uforandrete huset på Litchfield Ave. og med disse gavene, kontakten med giveren og en vakker ettermiddag på kirkegården i Willmar, er det nesten som en har lykkes i å komme fortiden helt inn på livet, etter å ha fjernet ”Slør” etter ”Slør” som har gjemt alt tidligere. En har nesten følelsen av å ha kommunisert med det hinsidige - etter besøkene i hjemmene til ”Johan”-farerne. Sjur døde i 1924.

Sjur testamenterte 1000 $ til vedlikehold av egne gravmonumenter, og resten til kirkegårdens forskjønnelse. Kirkegarden i Willmar er den vakreste vi så i USA. Store vakre trær i en park som går ned til innsjøen ved byen - hvor masse pelikaner utfolder seg.

Fotoreferanser 225/1: Ole B. Glarum og familie på trappa på Glarum farm i Willmar | Tilhører: Odd Hamnes.

Fotoreferanse 225/2: Skilt - The Torvik Office.

Fotoreferanse 225/3: "A Willmar Landmark". - "Glarum's Store", bygget av M. Abbott i 1870. S.S. Glarum t.v. En av betjentene i hvite skjorteermer er Ola Engellias svigersønn, Bjerknes. Sjurs hund, Bruno, på vogna.

Fotoreferanse 226/1: Annonse fra "The Willmar Cookbook", som Eli har eid. En kan legge merke til at det averteres med at betaling kan tas i form av jordbruksprodukter.

Fotoreferanse 226/2: Ella P. Glarum (Eli Kaarvand Oren) på trappa til hjemmet sitt i Willmar. | Tilhører: Ellen Larson Pickering (oppkalt etter Eli) | Kopi: Vassli.

Fotoreferanse 226/3: Veiskilt - Ella Avenue.

 

Gudmund Kaarwand
Nekrologen til Gudmund sier han dro til sjøs svært ung og så mange av verdens havner. I 1872 kom han til Elberta/Frankfort, og 1880 slo han seg ned i Willmar, hvor han først assisterte svogeren S.S. Glarum.

Fotoreferanse 227/1: Bak fra venstre: Gudmund Kaarvand, Nils Glarum. Foran fra venstre: Sjur (Sivert S. I USA) Glarum, Ole B. Glarum. Bildet er sannsynlighvis tatt i Willmar i 1880-årene, og Nils har vært på besøk | Kopi: Vassli

(Ulvestad sier i en fotnote i "Nordmændene i Amerika" at Sjur og Ole B. var de første utvandrerne fra Surnadal. Det stemmer ikke, men så langt fra sannheten er det ikke.)

Senere spesialiserte han seg på landbruksmaskiner og ble ansatt hos Sperry-brødrene i Willmar, og kjøpte denne forretningen. Forretningen står oppført som G.P. Karwand - landbruksmaskiner, i 1894. Han var også en tur til Alaska for å se på fiskeriaktiviteten på vegne av et hvalkompani han hadde interesser i.

Gudmund er opplistet blant byens notabiliteter som startet frimurerlosjen ”Elk Lodge” i 1893. Bare han har norsk/skandinavisk navn av dem som er opplistet. I 1900 sitter han i styret for losjen. Han har gravsteinen sin ved siden av det fornemme mausoleet til familien Rice på kirkegården. Gudmunds gravmonument er også uvanlig stort.

Han var medlem av ”People's Party”, et parti som lå nærmere Demokratene enn Republikanerne. Det var et minoritetsparti som fungerte ”av og på” inntil det gikk i stå i i 20-30-årene. Gudmund var svært aktiv, og var delegat både hit og dit, på statsnivå også. Han bodde sammen med søsteren og svogeren, så en kan regne med det var livlig bordkonversasjon og vel så det mellom svogere som var aktive i hver sin politiske leir.

Da Gudmund ble syk, tok Eli og Sjur vare på ham og pleide ham, og han døde hos dem i 1920, 69 år gammel. ”Pensjonert handelsmann” står det i dødsattesten.

Kilde: Margrethe Fostervold/Marit Vassli/Ellen Larson Pickering/Lokalhistorien for Kandiyohi Co./Evelyn Anderson/Florence Quale Westman.

 

Rolf Telstad
Ralph Telstad, kolonial, grunnlagt 1903, står det i lokalhistorien. Annen informasjon er ikke funnet. Dette er nok Rolf Utistua Telstad, som Johanna Øye har på besøk, og som også nevnes i dagbøkene til Ingeborg Øye.

 

John Sogge
Når en kjører inn i den vesle byen Spicer ved Green Lake, ser en det står SOGGE over døra til et verksted. Rett ved bor Willard Sogge om sommeren. Han er musikklektor og kordirigent som vinner premier med koret sitt lenger nord. (Han døde sommeren 1986.)

Bestefaren til Willard kom direkte hit i 1881 fra Halsa. John var sønn av Sivert Sogge på Halsa, fra Austre Einmoen - kjent legpredikant, misjonsmann, poståpner og klokker.

John var gift med Hanna Nelson (fra Ha1sa?), og kom med henne og sønnen Sigurd fra Norge. De homesteader ved Green Lake, rett ved kirken omtrent. De gravde seg først ”dugout”, fikk omsider opp ”sodhouse” - og også hus. De hadde ikke stor jordbiten - 10 acres. Hanna døde allerede i 1886, av TB. De hadde da hatt datteren Ida, som døde liten, og sønnen Carl Johan som var fysisk invalidisert av pukkelrygg.

John ble gift igjen med Mette Marie Jacobsen fra Moster. Barn: Anna Kathrina/Ingvald/Johanna/Esther Martha/Knute/Walter/Marcus/Agnes Ruth/Theodore.

Etter 5-6 år ved Green Lake, flyttet John inn til Willmar, hvor han drev som bygningssnekker. John var benyttet som solosanger og klokker. Han var klokker i kirken i Green Lake, mens han var der, han var klokker i Eagle Church, mellom Spicer og Willmar, og han var klokker i Den Lutherske Frikirke - Calvary senere – i Willmar.

I 1911 dro John og sønnen Ingvald ut til Sør-Dakota, hvor de homesteadet i Landeau, nær Mobridge. De andre kom etter, sa nær som Sigurd og Knute (Willards far), som ble igjen i Kandiyohi County.

John bygde flere kirker i Syd-Dakota, og andre større bygg.

Sønnen Carl Johan døde etter bare et år i Dakota. Sønnen Walter fortsatte til Oregon. Anna Kathrina døde bare 19 år gammel, og den lille sønnen hennes ble adoptert av en prest. Marcus opplevde at både hus, kone og to barn ble tatt av flommen i 1938, og han gjenopptok aldri farmingen, selv om vannet ble temmet med dam.

John var født 1854, og døde i 1936 hos Viola Sogge Smith i Sioux Falls i Sør-Dakota. Etterkommeren Jay Smith har vært hos slekta på Kleivset båtbyggeri på Halsa og lært båtbygging!

Vi kan ta med at John's bror, Mentz, giftet seg med en slektning av Edvard Grieg, og slo seg ned i Chicago, senere Canada.

Søsteren Marit ble skilt i Norge, og slo seg ned på østkysten med sønnen Sivert.

Kilde: Alma og Anne Kleivset/Willard Sogge.

 

Bjørnson og Skrefsrud på besøk

De første hvite slo seg ned i Willmar i 1857. De ble offer for den fryktelige massakren i 1862, uten at vi skal referere her historiene om det. Det ble 4 år uten hvite i området, og sporene grodde fort igjen. Ole Eriksen sier at da han kom på slutten av 60-tallet, bestod Willmar av bare noen hytter.

Willmar må ha hatt en kraftig vekst da jernbanen nådde fram, og må fort ha utviklet seg til et senter for området. Her hører en om kirkemøter og politiske møter og besøk utenfra av stort format.

I 1880 holder Bjørnstjerne Bjørnson foredrag med tittelen ”Norge og dets politiske status”. Willmar lokalhistorie forteller om et begeistret publikum av tidligere landsmenn. Bjørnson bodde hos District Attorney Arctander, som en tror var islending.

Misjonæren Lars Skrefsrud besøkte Willmar 2 ganger i 1890-årene. Første gangen holdt han friluftspreken på Glærum Farm hos O.B. G1arum, som var en av grunnleggerne for Den Frie Lutherske Kirken – senere Calvary. Andre gangen holdt han en kraftfull preken på plenen til S.S. Glarum. Skrefsruds besøk gjorde dypt inntrykk - det var den siste store vekkelsen i Willmar, forteller lokalhistorien. Etter prekenen utenfor S.S. Glarums hus, ble ikke folk stående og småprate som de pleide å gjøre. De gikk rett til hestene og kjørte rett hjem uten å si et ord. Foranledningen til Skrefsruds besøk denne gangen, var årsmøtet for Lutheran Free Church of America, i juni 1895. 61 prester og 419 legfolk var tilstede. Temaet var: ”Fornyelse av legfolkets arbeide”. Skrefsrud var årsmøtets store trekkplaster. Folkemengden var enorm, sier Sam Rasmussen i boken for Diamantjubileet til Calvary-kirken.

(Lena og Augusta - døtrene til O.B. Glarum, var organister i Calvary i 90-årene.)

”Johan”-farerne som etablerte seg i frontlinjen av bosettingen i Midt-Vesten kan ikke sies å ha 1evd i noen periferi i Willmar - der hjemlandets åndshøvdinger inkluderte dem i også norsk sivilisasjon og samtid med brask og bram!

Det er ikke å undres over, at Maret på Glærumsdalen, på tross av sine mange år, kvitter seg med alt, og vil til Amerika for å se på miraklet med sønnens 2000 mål Glærum Farm, hvor den store Skrefsrud holder friluftspreken, hvor Bjørnson er på besøk, og hvor han i tillegg har et Glærum Hotel med 26 rom og døtre som spiller orgel i kirken!

Hun nøyde seg ikke, som Sjurs mor Maret i Oppigard, med å stå med stortørkleet rundt seg om kveldene og stirre uti Trongfjorden.

Fotoreferanse 229/1: Eli og S.S. Glarums hus på Litchfield Avenue 1985, hvor Lars Skrefsrud holdt sin "kraftfulle" friluftspreken i 1895.

Kilde: Ulvestads ”Nordmændene i Amerika”/Kandiyohi lokalhistorie/Diamantjubileumsboken for Calvary-kirken.

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

Relevant links

Please note! Sagahuus.com is not responsible for the content of external links

Share this page