Anne Kathrine Glærum (Søyset) Aune er en av dem som kommer fra gode forhold i Norge og ender opp i ekstreme livsforhold de nok aldri hadde forestilt seg, og som folk flest ikke har hørt noen versjon av.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

IRONTON

Anne Kathrine Glærum (Søyset) Aune
Anne Kathrine er en av dem som kommer fra gode forhold i Norge og ender opp i ekstreme livsforhold de nok aldri hadde forestilt seg, og som folk flest ikke har hørt noen versjon av.

Anne Kathrine bodde i Austigard på Glærum til hun var 12 år, da faren kjøpte Søyseten. Selv om barna vokser opp på Søyset, bruker de likevel Glærum som navn i USA.

Fotoreferanse 247/1: Lars Erikson Aune fra Rindal (Lewie Erickson i USA) | Foto: L.N. Liden, Duluth - Minnesota. | Tilhører: Kathryn Maiolini.

Fotoreferanse 247/2: Anne Kathrine Glærum Søiseth gift Aune. | Tilhører: Kathryn Maiolini.

Anne Kathrine ble godt voksen, før hun fikk noen livsledsager. Inderst Lars Erikson Aune, dreng f. 1866 i Rindal, og Ane Larsdatter Søiseth, giftet seg i Stangvik i 1889. Blekkete overstrykninger viser ikke måneden klart, men det ser ut som 4. januar.

De fikk døtrene Ingeborg f. 1890, og Maret f. 1892.

Anne Kathrine var 15 år eldre enn drengen hun giftet seg med, og det går fram av brev fra søsteren på Søyset til USA, at det var ansett som skandaleekteskap, både av familien og sladrekjerringene.

Anne Kathrine hadde et foto av en ung gutt, som hun aldri sa hvem var. Familien tror han er en sønn som Lars hadde i Norge. Bildet er tatt hos Knutsen på Surnadalsøra.

Lars reiste til Amerika, og Anne Kathrine kom etter med de to små døtrene. Da hun landet i New York, ble hun utsatt for ”runners” - landsmenn som robbet landsmenn, under foregivelse av å ville hjelpe dem til rette med å finne vei og framkomstmiddel. Nordmenn ranet nordmenn, svensker ranet svensker, tyskere tyskere etc. Anne Kathrine stod på kaia i New York, midt i livet - med to småjenter og en mann langt inne i Minnesota et sted. Alt hun hadde var håndveska si. I den hadde hun to sølvskeier som hun hadde etter slekta si på Glærum. Datterdatteren, Kathryn, som vi intervjuet i San Leandro i California, bar den dagen vi var der, smykker som var laget av ene skeia. Mønsteret er det samme som på ”Gammel-Sjur-skeiene” som eies i familien i Norge i dag. Gammel-Sjur var Anne Kathrines oldefar.

Anne Kathrine hadde mistet et rikholdig utstyr: Kopper og kar, duker, håndarbeider, sengklær - ja, alt.

Hun reiste til Michigan, videre til Wisconsin – via slektninger sannsynligvis, og kom til Ironton, en liten gruveby ved Mississippi, omtrent 3 timer med bil i dag, rett øst fra Fergus Falls og Otter Tail County.

Lars hadde allerede rukket å skaffe seg en sønn med en annen dame, og alt han hadde i denne verden, var ei tjærepapp-hytte med ett rom, en gang og et lite soverom. Han hadde først arbeidet i innhøstningen i Nord-Dakota, og deretter kjøpt dette landet, i håp om å gjøre malmfunn og bli rik i en fei. Det skjedde ikke, og gruveselskapet kjøpte senere landet.

Anne Kathrine tok sønnen til Lars til seg, og oppdro ham sammen med døtrene.

De satte opp enda ei tjærepapp-hytte, som sovehus for ti gruvearbeidere som Anne Kathrine kokte og vasket for. I ei lita hytte til hadde hun ei ku. De fikk tak i et par kyr til. Dyra fikk kyndig stell av Anne Kathrine. Hun vasket og skrubbet all tid, og var svært renslig. Hun kokte for 15 personer.

Fotoreferanse 248/1: Anne Kathrines hjelpemidler for å skaffe penger til livets opphold - kokeboka (engelsk), gryta og kokeredskap. (Fotografert hos datterdatteren Kathryn i Otter Tail i 1985.)

I armoden som ble permanent, hadde Anne Kathrine overskudd til å plante blomsterhage foran hytta si. Hun smilte aldri, lo aldri, men gråt ofte og mye. Ofte gikk hun til enden av Lake Menomin og satt og så utover vannet og gråt. Men nynnet gjorde hun alltid, og hun lærte døtrene alle sangene hun kunne. Anne Kathrine hadde et trist liv, sier datterdatteren, men hun prøvde å gjøre det beste ut av alt. Hun satte av og til døtrene i robåt og rodde over sjøen og drakk kaffe med folk hun kjente der.

Datteren Ingeborg ble sendt til Anne Kathrines søster Marit, i Scanlon ved Duluth, for å gå på skole da hun var i 6. klasse. Ingeborg var skarp og selvlært, ivrig leser. Hun snakket og skrev både norsk og engelsk - svensk også, sier Kathryn. Ingeborg kom hjem etter 10 mndr. - sluttet skolen fordi hun var redd læreren.

Anne Kathrine snublet en dag i fjøshytta, og slo hodet inn i en rusten spiker. Såret grodde ikke, og hun fikk kreft. Omtrent samtidig ble Lars kreftsyk i leppa av pipa, og det spredte seg ut over ansiktet. De lå samtidig på det siste, og de var svært bekymret for jentene. Den yngste red hver dag til Ironton, hvor hun jobbet på postkontoret. Ingeborg hadde tenkt seg bort for å ta sykepleierutdanning. Nå bad foreldrene om at hun skulle gifte seg med kjæresten - John Aune fra Rindal, så de kunne dø i den forvissning at det var en mann i familien som ville støtte dem når foreldrene døde.

Ingeborg og John dro til byen og giftet seg, men Ingeborg fikk ikke flytte sammen med John før en uke etter vielsen. Hun måtte pleie de dødssyke foreldrene som døde tre dager etter vielsen, med bare 24 timers mellomrom. En nabokone hjalp henne å vaske og stelle de døde, som ble lagt i hjemmesnekrete trekister og kjørt på slede til Woodland-kirkegården i Deerwood.

Fotoreferanse 248/2: Brudebilde av Anne Kathrines datter Ingeborg og John Aune fra Rindal. | Foto: Opsahl, Brainard - Minnesota. | Tilhører: Kathryn Maiolini.

Anne Kathrine døde 7. februar - 59 år gammel. Lars døde 8. februar 1911.

Fotoreferanse 249/1: Etter stort ”Aune-stemne” på en ”Bible-camp” mellom Ironton og Underwood, med store hærskarer av vellykkede etterkommere av John Aune og hans søsken, tok vi en stor omvei alene, opp til Ironton, og fant etter noen forespørsler fram til den ensomme gravplassen som lå for seg selv, langt fra bebyggelsen. Under en stor syrinbusk stod gravsteinen til Anne Kathrine og Lars - en stein, med antydning til kløft midt i.

Sønnen til Lars kalte seg Ole Aune, mens han bodde hos farens familie. Siden tok han morens navn Borseth, som må være rindalsnavnet Børseth. Ingeborg var dypt religiøs, hun var svært glad i faren, og prøvde å overse farens sidesprang og Oles eksistens. Ole ble gift og fikk to sønner og to døtre, og levde i en god familiesituasjon i Williston i Nord-Dakota. Ingeborg og Maret aksepterte ham aldri som bror, men Ingeborg gråt lenge da han døde, og familien sa: Du ignorerte ham hele livet - hvorfor bryr du deg nå?

John Aune, Ingeborgs mann, var oppsynsmann for jernkompaniet i Ironton, formann i boreundersøkelsene. Han og Ingeborg bygde seg fint hus, men de fant ut at de ikke ville bli i dette harde samfunnet, og solgte hus og land og flyttet til Underwood hvor de ble velhavende farmere. Det ble en ”levde lykkelig til sine dagers ende”, i et hus som putret med folk og musikk til alle døgnets tider, sier Kathryn.

Barn: Lawrence - snekker/Katherine – pianolærer og maler/Ruth - sykehusansatt, ”hobby-sopran”/Vernon - forretningsbestyrer i Fergus Falls/Ione - museumsarbeider, maler og hobbymusiker/John - lastebilsjafør/Gudrun - misjonær i Afrika, arbeider med kirkekor/Mary - laboratorietekniker/Philip - farmer og selger/Charlotte - skolesekretær/Beverley - sekretær/James - død.

Ingeborg ble kalt Inga i USA. Hun snakket flytende engelsk, men John snakket bare norsk. Datteren Kathryn snakket bare norsk helt til hun var 7 år, da læreren forlangte engelsk brukt hjemme også.

*

Marit - Mary i USA, ble gift med ”Candy Bill” - Bill Bertagnoli, som hadde konfeksjonsbutikk i Ironton. Marit ble katolikk som mannen, og de reiste til Hurley i Nord-Wisconsin, en by som gikk under navnet ”Sin City of USA” - Syndens by i USA. Byen var kjent som den mest lovløse og ”åpne” by i landet. Miljøet har ødelagt flere av denne familien, og det er lite kontakt mellom søstrenes familier.

Marits barn: Grace/Doris/William/Gloria/Loretta/Mary Jane/Patricia/Jimmy/Claire.

*

”Plutselig ble verden så tom,” sa Ingeborg da Marit døde. Marit døde i 1979, Ingeborg i 1980.

*

Etter stort ”Aune-stemne” på en ”Bible-camp” mellom Ironton og Underwood, med store hærskarer av vellykkede etterkommere av John Aune og hans søsken, tok vi en stor omvei alene, opp til Ironton, og fant etter noen forespørsler fram til den ensomme gravplassen som lå for seg selv, langt fra bebyggelsen. Under en stor syrinbusk stod gravsteinen til Anne Kathrine og Lars - en stein, med antydning til kløft midt i. Uvilkårlig måtte en tenke på dagens Anne Katherine på ”Aunestevnet”: Hun er en vakker 20-åring som bor i New York, har velstående latvisk jøde til far, og studerer violin og klaver på Wheaton-konservatoriet. Synd oldemoren ikke visste det, da hun stod på kaia, snapp og snau, med start på nullpunktet hun aldri fikk forlate. I minnet om sine vakre barndomshjem på Glærum og Søyset, endte hun opp i den ekstreme misere hvor akkurat den kontrasten må ha vært hard å leve med.

Kilde: Kathryn Aune Maiolini.

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

Relevant links

Please note! Sagahuus.com is not responsible for the content of external links

Share this page