Når vi forlater Gunnar, og grusveien går uendelig rett fram foran bilen, må vi stoppe og se oss tilbake og ta inn dette monumentale øde. Det å møte en mann som Gunnar oppi dette, det er noe en aldri glemmer, aldri.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

WILLIAMS COUNTY - WILLISTON - ALAMO

Folket fra Ytre Haltbakken - Søyset
Lars-Anton-Torvald-Sigvart-Gjertrud-Johan og moren Ane Henrikka Aasgaard
fra Bæverfjord

Gjertrud fra Ytre Haltbakken (forrige avsnitt) kom ikke alene. Folk fra denne plassen havnet ute i nordvestre hjørnet av Nord-Dakota, det nakneste og mest ødslige landskapet en kan tenke seg. Landet ligger som store, slake, grågrønne, tørre ”dyner”. Ikke et tre og ikke en busk. Midt på åkrene ligger digre steinrøyser som vitner om et blodslit en i dag har vanskelig for å fatte. Grusveiene går rett fram. Sommeren 1985 krydde det av digre grashopper når en satte beina ut på bakken. Dovre-fjell blir en oase i sammenligning.

Fotoreferanse 274/2: Skilt: «Soyseth's speedometer service».

 

Lars og Henrikka
Disse Søyset-ene har vært flinke til å skrive. Vi lar John Søiseth fortelle, oversatt fra skriv av 1984

”Lars, far min, kom til Amerika i 1903. Han kom til Decorah, Iowa. Han arbeidet hos en farmer nord for byen. Etter en tid tok han snekkerarbeid. Det var stor etterspørsel etter kyndige snekkere, siden så mange bygde farmhus i området, og far hadde gått snekkerskole i Norge i 1896.

I 1904 dro han til Nelson County i Nord-Dakota, hvor søsteren bodde (Gjertrud gift med Lars Fredrickson). Han fortsatte som snekker. Kort tid etter han kom dit, sendte han penger til Henrikka Aasgaard i Norge (datter til lærer Kristian Aa.). De var forlovet da far reiste over, og de giftet seg da hun kom i 1904. (De giftet seg øyeblikkelig, grunnet soveromsmangel hos Ole Fredrickson!)

Far fortsatte som snekker, og hun pleiet Fru O. Fredrickson som var syk, og var også husholder. Jeg, Johan Christian, ble født der i huset i oktober 1905. Kort tid etter reiste far og broren Anton til Williams County i vestre Nord-Dakota for å skaffe seg land. De registrerte seg for naboland for å kunne hjelpe hverandre. Dette var i Ellisville Township, ved ”byen” Angie, som bestod av et postkontor, en liten butikk og ei smie.

Våren 1905 dro brødrene ut til Williams County igjen, for å bygge hytter på homesteadene. Det var 100 m mellom hyttene. Flere kom fra Pekin, bl.a. Ole Kvande, som satte opp hytta si 100 m fra oss. Flere fulgte, og det tok ikke så lang tid før det var hytter å se bortover alle landstykkene.

Utpå sommeren sendte far bud på mor og meg. Smeden i Angie, som skulle til Ray etter nødvendige ting, skulle plukke opp oss og kona til Ole Kvande. Smeden var full da vi kom, og han ville ha Petrina til å sitte på sessen ved siden av seg, og mor måtte sitte på gulvet bak i vogna og holde meg. Petrina var svært tilfreds med arrangementet. Etter 30 km, mange timer og noen drammer til, konstaterte smeden at vi var på villspor. Det var ingen veier enda, og bare stier og hjulspor på prærien, så det kompliserte situasjonen betraktelig.

Endelig kom vi til en ensom hytte, og spurte folket om de kjente til noen som het Søyseth. Det gjorde de ikke! Her var det ikke lett å lokalisere folk. Omsider kom vi til en plass som mor syntes lignet på stedet far hadde beskrevet. Vi stoppet ved hytta, og ut kom to skjeggete menn med brede smil. Det var far og onkel Anton. Det ble stor gjensynsglede. Det første far spurte om, var om mor hadde penger, for han var helt blakk og uten mat i huset. Hun hadde 8$, og det var tilstrekkelig til at de kunne dra til Angie neste dag og kjøpe matvarer.

Far hadde bygd ei lita claim-hytte, slik som forskriftene forlangte. Den var 12 x 15 fot, satt opp av grovt tømmer, kledd med tjærepapp som ble holdt på plass med lekter og shingel-spiker. Huset vårt var likevel mer moderne enn de fleste, siden vi hadde kvistrom og spontekt tak. Det hadde også et lite vindu på vestsiden og et på sydsiden. Vi hadde en stige opp til kvistluken, som var hektet opp i taket når den ikke var i bruk. Jeg husker enda det blå papiret som dekket veggene innvendig, og de store spikerhodene som ble lodne av rim om vinteren. Etter en tid ble det bygd til et rom av torv, som var redskapslager og kollager. Etter det var gjort, bygde far et torvfjøs, hvor vi fikk plass til kua, oksene og kyllingene. Jeg tror far fikk dyra i lønn for snekkerarbeid.

Vi hadde 3 okser, og far pløyde opp 10 acres det første aret. Bill og Mink het de to største oksene. Somme tider ble de så varme at far måtte slå vann over dem. En dag det var varmt og fluene var plagsomme, la de avgårde ned til et myrhol og ga seg ikke før de var midt uti. Far rådde ikke med dem. En gang løp de ut med høyvogna p.g.a. fluene, og stoppet ikke før de var helt utkjørt.

De fleste av farmerne hadde ikke brønner på området sitt. Heller ikke hadde de trær eller ved til å fyre med. Hadde det ikke vært for de små kolminene i nærheten, ville nok ikke området fatt noen settlere på denne tiden.

Vi hadde heller ikke brønn, men det var en bekk ¾ km nord for huset. Senere ble det gravd brønn hos Anton, og godt drikkevann ble funnet. Far hentet vann med okser på steinsleden. Han satte to tønner på sleden, dekket til med seglduk, og sleden knaket for hvert skritt oksene tok. I 1907 kjøpte far hester, og alt gikk raskere da.

Folk hadde det hardt i disse første årene, men jeg tror de syntes det var spennende og utfordrende. Når de kom fra Norge, med få utsikter til å forbedre sin lodd i livet der, var det litt av en erfaring å være eier av 160 acres gratis land. Far var ung og sterk, 6 fot og 2 tommer, og hadde arbeidsvilje. Det var nok litt av en opplevelse dette livet, selv om det var hardt.

Mor fortalte om vinteren 1906, som sies å ha vært den verste i Williams County. De slapp opp for kol i januar, og far måtte dra avgårde for å skaffe mer. Det ble snøstorm, og far ble borte i tre døgn. Mor trodde hun var blitt enke og var også omtrent kolløs da far dukket opp. Hun sa hun aldri var blitt så glad over å se noen i hele sitt liv, som da han kom hjem igjen. Han hadde søkt ly hos folk på veien.

Livsvilkårene forbedret seg, og tingene gikk bedre. Mor, som kom fra et fint og godt hjem i Norge, må ha hatt underlige tanker, da hun kom til dette nakne, ugjestmilde landskapet. Ellisville Township må ha fortonet seg som en ørken for henne som var vant til skog og vann.

Far var en flink farmer, og gjorde det godt til tørken og depresjonen i 30-årene satte inn. Han hadde skaffet seg mer land, og bygd nytt hus, nytt fjøs og andre driftsbygninger. Bra redskaper og hester hadde han. Han interesserte seg for Hereford-kveg, og hadde litt av en flokk. Da kom ”The dirty thirties” (= de skitne 30-åra), med prisnedgang på jordbruksprodukter, og bankene gikk konkurs. Ikke kunne en låne, ikke betale gjeld. Samtidig ble jordbruket lammet av tørken. Regnmangel gjorde korndyrking umulig. Det verste var at det nyttet ikke å dyrke høy eller annet fôr. Det eneste som vokste var Canadisk tistel, som det var mengder av, og de høstet alt de kunne. De la tistelen i stakker og saltet den. Krøttera ville ikke ha det, men i mangel av annet, måtte de til pers. De ble løsmaget, så en måtte passe seg for å stå bak dem når møkka kom! Melken tok også smak av dette fôret.

I ukevis blåste vinden med orkans styrke. Jorda føk sammen som store snøskavler. Tistlene blåste mot gjerdene, og de stoppet jordrokket, slik at det bygde seg opp en voll som en kunne gå over. Så kom grashoppene og ”Army-ormene” og horder av ”Crickets”. De tok alt grønt som kunne være igjen. De åt til og med på klær som lå utendørs, så det ble hol i dem.

Krøttera måtte enten nødslaktes eller gis bort. Regjeringen trådte til og kjøpte opp for 5-20$ stykket. De som var OK ble ført ut av området, de andre ble avlivet og nedgravd.

Etter dette kom ikke far på beina igjen økonomisk. Han var helseløs, og i 1944 gjennomgikk han en kreftoperasjon. Det var slutten på hans farmerkariere. I 1944 flyttet han og mor inn til Williston. Han døde i 1972. De var begge troende kristne, men snakket aldri noe særlig om det.”

Lars og Henrikka feiret 65-års bryllupsdag i 1969. Henrikka var 105 år 3. mai 1980. John Søyset sier ikke noe i skrivet sitt av 1984 om at hun er død - og hun ser så sprek ut på bildene fra 101, 102, 103, 104 og 105-årsdagen sin, at det er ikke sikkert 105 ble siste åremålet!

Barn: Johan Christian 1905/Anne Ingeborg 1907/Christian Fredrick 1910/Ingeborg Thora 1912/Leonard Arnold 1915/Gina Louise - Hazel Marie, tvillinger 1918/Margaret Sylvia 1924.

 

Anton
Anton farmet til 1915, da han leide ut farmen til Lars, og tok arbeid som bestyrer av kornsiloen i Alamo. Han arbeidet der til han døde i 1944.

Anton giftet seg med Alice Hendrickson.

Pleiebarn: Dorothea Johnson/Roger (?).

 

Thorvald
Thorvald kom i 1905. Han begynte med farm i Ottofy, nær Pekin. I 1911 giftet han seg med Mabel Hagen, datter til Nels og Gertrude Hagen. Høsten 1923 tok de alt sitt og flyttet til Speers, Saskatchewan, Canada. Tidene var harde, og i 1938 f1yttet han.til Peace Riverdistriktet og farmet i værheten av LaGiace, Alberta. Han gjorde det ganske godt, og døde i 60-årene.

Barn: Gilmore Arnt/Nathalia Jeanette/Thomas Martin/Alvina Johana/Edna May/Lloyd Gordon/Mavis June

 

Sigvart - Johan - moren Ane
Sigvart kom over med moren i 1907, samtidig med Johan, broren. Sigvart har skrevet dagboksnotater og sier at Lars var hjemme i 1907, og tok dem over – men Lars er ikke i protokollen.

Johan arbeidet i 2 år for svogeren Lars Fredrickson i Pekin. Moren Ane reiste ut til Williams County og homesteadet (!) 3-4 km fra sønnen - 56 år gammel. John Søiset, som i dag eier ”Søiseth's Speedometer Service” i Williston, skriver i 1984: ”Hun må ha hatt et ensomt liv, der hun satt i hytta si, helt alene. Bestemor hadde god sangstemme, og ofte sang hun for folk, når de kom for å se til henne. Hun var omtrent 44 år gammel da hun kom (stemmer ikke med prot.) - og hun var full av pepp. Noen år senere satte de opp et lite hus til henne på farmen hos oss (Lars). Her levde hun til hun døde i 1923 eller -24. Både hun og vi barna likte overnattingene vi hadde hos henne. Hun hadde alltid noe godt på lur i det koselige vesle huset sitt. Hun elsket å lage mat, og til hver jul kokte hun sammen rene ”matstormen”: Flatbrød, fattigmann, kringler, sildball etc.”

Sigvart var 19 år da han kom over, Johan var 13. Sigvart forteller i dagboksnotatene sine at han var 7 år, og Johan bare 18 mndr. da faren døde av lungebetennelse og hjernefeber. Ungene ble satt bort. ”Mor var overlatt til seg selv, og hadde ingen ting å leve av.” Han forteller om hjemlengsel og om en redd liten gjetergutt, men alle var snille der han var bortsatt. Han var mest hos farfaren. Han ble dreng på Hals og på Mo, hadde 20 kr., klæer og mat for en tjenestesesong.

Sigvart arbeidet hos svogeren Lars i 2 år, og dro så ut til Williams County, hvor han bodde hos moren på homesteadet. I 1910 dro han til Canada og registrerte seg for land. Derfra bar det tilbake til slekta ved Williston i Williams County, hvor han angret på landregistreringen, sa den opp igjen og var dreng omkring på farmene i Williams County. Igjen dro han til Canada, denne gangen sammen med Sivert Aasgaard, bror til svigerinnen. De arbeidet en vinter i Calgary, og om våren bar det til Vestkysten med dem. De arbeidet med vedhogging og på sagbruk i halvannet år, og så bar det igjen tilbake til Williams County. ”Vi kom gjennom immigration-kontoret i Washington, hvor det var ganske mange polakker foran oss i køen. De ble ikke behandlet med silkehansker. De ble overhøvlet med grov kjeft, ble beskyldt for diverse og mistrodd. Det var hardt å være vitne til. Jeg var ganske mo i knærne da turen min kom. Da de fant ut at vi var skandinaver, ble de svært høflige.”

Sigvart syntes nå at omstreifertilværelsen fikk ta en ende, og kjøpte hester og maskinutstyr i 1916. Han leide seg farm, fikk moren til å koke for seg, og hadde brødrene nær ved. Han dro østover igjen til Pekin, og fant ut at Thorvalds kone hadde en bra søster – Jeanette Hagen, og giftet seg med henne i 1917. Han drev leid farm ved Pekin, og så drev han svigerfarens farm i 5 år, dro deretter til Saskatchewan og så på land. Han skaffet urørt land, men byttet det i brukt land med noen hus på. I 1923 flyttet de med hester, kyr og alt de hadde. En uke mecl gjenvordigheter tok det før alt var på plass i Canada. De reiste via Devils Lake og Minot. Da de kom fram til Speers, var Lars og John der, og drev med trøsking. Kona, svigerfaren og barna Nels, Art og Jasper kom en uke senere, og da er det han drar ut og kjøper land i Prince Albert. De leide seg inn hos en familie denne vinteren. John (bror? nevø?) hjalp ham om sommeren med steinplukking og dyrking. Han forteller at Joe Levik - barndomsvenn - kom, men fortsatte til Washington, hvor han fisket. 1927 ser det ut til å være. Ellers går livet sin gang - opp og ned.

Barn: Nels John/Arthur/Jasper/Solveig/Ralph Elsworth/Elsie Kathleen/Norman Edward/Inez Eleanor/Leonard Osborn. 24 barnebarn.

*

Yngstemann John, eller Johan, fartet rundt, enda mer enn Sigvart, og oppholdt seg hos familien på alle tre nevnte plasser og livnærte seg på tilfeldige jobber, inn til han giftet seg med en enke og slo seg til i Wheaton, Minnesota. Han døde i 1960.

 

Ole og Pettrine Kvande
Dette kan være Ole Kvande som bodde i Northport, Michigan, sønnen til Gammel-Ane Grytskog - Jacobson. Disse to reiste tilbake til Norge, ser det ut som. Pettrine ble sinnssyk eller sterkt forstyrret mentalt, og retur til Norge ble løsningen. De hadde 160 acres homestead ved Lars Søiseth.

Kilde: John Larsson Soiseth, som eier Soiseth Speedometer Service i Williston i dag.

 

Hans Hegseth og Rannei f. Johnsdatter Søiseth
Hans fra Nyhusan på Heggset dro over i 1901, alene, og Rannei fra Evjestad på Søyset kom etter med datteren Maret (Mary i USA).

Fotoreferanse 277/1: Hans Hegseth - Nyhusan. | Foto: The picture Shok - Minot ND. | Tilhører: Harald Kristiansen.

Fotoreferanse 277/2: Farmen til Hans Hegseth i big Stone Township - Williams County Nord-Dakota. Bilde sendt hjem til Norge i 1949 av Hans. | Tilhører: Harald Kristiansen.

Hans kom først til Kent i Minnesota i 1901. Der arbeidet han som snekker. Derfra kom han til Pekin, Nord-Dakota. Der fikk de tvillingene Minnie og Olaf. Rannei døde før tvillingene kunne gå. Mary ble oppfostret hos Lars og Gjertrud Fredrickson, og tvillingene ble bortadoptert. Minnie giftet seg Maulding og slo seg ned i Oregon City i Oregon, hvor hun levde i 1984 – 82 år gammel. Olaf døde i 1971 i Pekin. Mary ble gift Ensrud, og lever på et pleiehjem i Aneta, ikke langt fra Pekin. Mary hadde 9 barn.

1914 giftet Hans seg igjen med Anna Lindseth fra Lyngstad - Nordmøre. Han hadde homesteadet i Williams County, en times kjøring fra Williston, i 1905. Første huset var torvhus. Anna flyttet dit da de giftet seg, og Hans drev farmen til han var over 70. De ble gift i Lakota ved Pekin i 1914. De siste årene bodde de om vintrene inne i byen Williston. 160 acres hadde de, og i tillegg leide de like mye. De hadde 10 melkekyr/kyllinger/griser til eget bruk/kalkuner/8 hester. De solgte fløte/smør/egg, og dyrket hvete og bygg for salg. De måtte komme seg gjennom de harde vintrene. De hadde præriebranner - pløyde rundt husene alltid. Haglskader om sommeren tok alt de hadde - men de hadde forsikring. I 7-årstørken i 30-årene klarte de å holde noen kyr, ved hjelp av høy som de kjøpte i Montana.

Hans døde av kreft i 1957, på senhøsten. Anna døde i 1965.

Irene og Mary Jane Hegseth eier farmen i dag.

Barn: Herman/Inga/Erling/Martin/Olga/Anna.

Både Inga, Olga, Anna og Martin er farmere i området. Dvs. Martin er død, og Inga og mannen gav opp farmen for en tid siden. Farming er så vanskelig å få til å lønne seg i dag der ute, at årsrytmen utviklet seg til å ta opp lån for å investere i våronna, og innhøstningen betalte ikke lånet. Farmen ”yter” derfor mest ved å ligge brakk. Inga forteller at de fikk ikke elektrisk lys og springvann før i 50-årene.

Olga gift Stenberg bor l times biltur sør for Williston, ved Watford City. De driver med Hereford-kveg, og gjør det bra nok, ser det ut til. Olgas datter slengte 6-7 klapperslangestjerter på bordet og sa: ”I killed those!”- Jeg slo ihjel disse. Hun fortalte at faren sprang etter en slange og tråkket på den da den var i ferd med å forsvinne i et hull i jorda, og så trakk han kniven og skar den rett av. Alt liv er fredet i den store Theodore Roosevelt-parken i ”The Badlands” sør for Watford City, og der yngler klapperslangene og sprer seg i området. Det blir lenger og lenger mellom farmene i dag, så det blir stadig færre som dreper slanger, og dermed vokser bestanden. Sigmund Groven fortalte til forfatteren, at en gang skulle han og Iver Kleive opptre på en friluftscene i Dakota, og de gikk og ruslet og sparket småstein bak dekoren på scenen mens de andre framførte sitt program. Da kom en mann og spurte om det var Sigmund Groven som eide dokumentmappa ”der borte”. På noteveska til Groven lå det en stor feit klapperslange! Dette tas med for å vise ennå en side ved naturen i Nord-Dakota, som pionerene og etterkommerne har vært nødt til å leve med.

Det lyktes ikke å finne ut om Stenberg i Watford City er ”vårt” Stenberg i Stangvik.

Anna er gift med en av flere brødre Jørgensen, som driver kornfarming nordvest av Williston.

Det er overraskende å registrere at mange av etterkommerne har festet seg sterkt til stedet familiens pioner slo seg ned. Det har forundret forfatteren mer og mer, ettersom befolkningen i USA flytter på seg uvanlig hyppig, sammenlignet med andre land. Alle de ”lommene” med ”våre folk” som forfatteren besøkte, viste seg å være befolket av etterkommere i forbausende grad. Nå har det ikke vært poenget med denne boken å følge ”viften” av etterkommere i USA, det får være en oppgave for utvandrings-sosiologer med arbeidsoppgave i etterslektene.

Hans og Anna fikk 13 barnebarn og har pr. 1985 15 oldebarn.

Anna Lindseth Hegseth kom til Dakota etter en imponerende runde - via Spania, Frankrike, Tyskland, England og jobb i Buenos Aires i Argentina! 1911 kom hun til USA.

Kilde: Harald Kristiansen/Inga E. Hanson (nabo med John Soiseth i Williston).

 

Isak Aasbø
John Soiseth opplyser at Isac Aasboe homesteader i Williams County i 1913. Dette må være Isak Martinusson f. 1885 i Nausthaugen på Asbø. Broren Ola reiste til USA også, sier HH.

Isak var nabo med Lars Søyset, men bosatte seg i California i 30-årene. Gift med Clara Olson. 6 barn. Farmen i Williams County eies i dag av Alvin Kvande, sønn av Gunnar Kvande.

 

Lars Haltbakken
Denne Lars-en oppgis av John Soiseth å ha arbeidet som dreng i Williams County, senere bosatt i Canada. Ugift mens han arbeidet her. Han var fra Surnadal, sier John.

 

Gunnar Kvande
Av John Soiseth får vi også vite at en times kjøring nordover, litt sør for Alamo, kan vi treffe Gunnar Kvande, den siste av pionerene, som er 95 år og still going strong. Med sine 95 år, har han vært hjemme på Kvande 11 ganger på besøk, og planlegger sitt 12. besøk i sitt 96. år. Den dagen vi kommer, er hele familien på plass, for den gamle hedersmann er nettopp utskrevet fra sykehus etter hjerteanfall. Vi sitter på kjøkkenet hos Gunnar, og han ler og gjentar flere ganger: ”Innj at e sett her på kjøkena min e Nord-Dakota å sjer på en surn'daling!” Besøket kom uventet, varslet av en rask telefon. Det er en forfriskende opplevelse å snakke med Gunnar. Han virker som en jevnaldring og ser ikke ut til å være en dag over 70!

Fotoreferanse 279/1: Gunnar Kvande, 95 år - Alamo, Nord-Dakota, 1985.

Vi finner Gunnar i utvandringsprotokollen i 1912, sammen med farmer Lars Knutsen Kvande, reisemål er Jackson, Minnesota. Gunnar arbeidet sammen med Lars med grøfting og drensrørlegging i Jackson. Lars ble familisert, og bodde hele livet i Jackson. Gunnar forteller at Lars Knutsson Mo var i Jackson også. Han begynte å drikke, og kjørte inn i et tre og mistet livet. Det ble ikke oppklart med Gunnar hvor denne Lars Mo hører til. Det er ikke Lars fra Mo, Kvanne.

Morfolket til Gunnar var Moe fra Sunndalen. Alle der reiste over så nær som moren som ble gift i Øvergeilen, Kvanne, der Gunnar ble født.

Etter Jackson-oppholdet kom Gunnar til Iowa, Decorah-området. Der var han 4 år. Mormoren bodde der. Hun flyttet flere ganger og endte opp i Bonetrail, 45 km nordvest for Williston, hvor også Gunnar havnet hos morbroren, Johan Moe, fra Sunndalen, og drev med steinplukking på farmene. Onkelen var ”plasterer” – sement-arbeider, og Gunnar drev som håndlanger.

I 1930 homesteadet Gunnar på 40 acres, kjøpte et ”shack” og flyttet det ut på jordstykket sitt. Det utgjør i dag kjøkkenet vi sitter i. Jordregistreringen skjedde i Bismarck.

Gunnar livnærte seg og familien med diverse arbeid i tillegg til de 40 acrene. Kona og ungene drev jordbiten, for det meste. Han var steinplukker rundt på andre farmer, og var 2 år pa damarbeid i Montana – arbeidet i tunnellene.

Gunnar giftet seg i 1917, og 12 barn fikk de, en døde liten. De bodde hos andre til de fikk sitt eget, bl.a. Anton Søyset. Kona til Gunnar var født i Minnesota av norske foreldre - Mathilda Sandaker.

Barna: Alvin Tony -17 /Trygve Merle -19/Malinda Gena -20/Gordon Magnus -24/Erling Kenneth -26/Selmer Lawrence -27/Clarence Orrin -30/Verna Mae -32/Helen Lois -34/Bernice Vinetta -36/Florence Thelma -38.

Når en tenker på at Gunnar homesteadet i 1930, med denne barneflokken, og en har i mente 7-årstørken i 30-årenes Nord-Dakota, da kan en lett forestille seg situasjonen.

”Normalt” fødde de 5-6 melkekyr/kyllinger/griser/sauer en tid. De byttet fløte og egg i matvarer på butikken. 10 acres dyrket de høy på, 3 acres gikk til fôrhavre. Poteter ble dyrket til eget bruk.

Familien må ha vært norskspråklig, for læreren sendte brev hjem med barna og forlangte at de måtte lære engelsk.

I dag har sønnen til Gunnar 160 acres.

Vi konsulterte kartet og fant fram til Alamo, den dagen vi forlot Williston. Alamo bestod av en kornsilo og en håndfull hus. Etter flere kilometer med rette grusveier og vinkelrette veiskiller, mente vi å ha funnet farmen til Gunnar. Det stemte. For første og eneste gang satte vi foten på bakken og så det aulet av svære grashopper rundt skoene. Grashoppene satt oppover veggene på huset til Gunnar. Vi fikk syn for sagn for at de igjen er på frammarsj, sikkert grunnet tilbakegangen i farmingen. De grågrønne, tørre ”dynene” bølget svakt mot horisonten. Ikke noe tre, ikke noe vegetasjon overhodet. Vi spurte Gunnar, hvordan han kunne finne på å slå seg ned i et slikt landskap, han som er fra Kvanne - hvor fjorden ligger blank, og fjell og lier, friske bekker og yppig lauvskog sprudler av vitalitet en vakker junidag. Gunnar sier at for det første så var Amerika på moten, på sett og vis. Alle reiste til Amerika. For sin del, arbeidet han i skogen hos Kristen Bruset i Stangvik, og ble revet med i strømmen. Han dro av gårde med brødrene Martin og Edvard Stangvik - sønnene til Maria Bergja i Stangvik, og Lars, som var hjemme på besøk. Hele morslekta var i USA - og de flyttet stadig vestover alle. ”Så endte vi opp her,” sier Gunnar, ”og gradvis ble det hjemmet vårt.” Men han legger til at han har vært hjemme 11 ganger, og kommer neste år - 1986! Første gangen kom han hjem til jul i 1950 - alene. Siste gangen kom han 91 år gammel i 1980, med sønnen Clarence og svigerdatteren Martha.

Når vi forlater Gunnar, og grusveien går uendelig rett fram foran bilen, må vi stoppe og se oss tilbake – og ta inn dette monumentale øde. Fra hvor vi står, stiger jordene svakt mot de små husene vi nettopp har besøkt. Mellom oss ligger flere enorme steinurder midt i åkrene. Aldri har vi kjent oss så langt ute i verdens ytterkant som her. Det gir en følelse av monumental isolasjon som fjellvidda gir, men fra norske fjellvidder er det aldri langt til verdens sentra. Her er det enorme avstander. Likevel - en kan forstå at folk fra Nord-Dakota alltid må tilbake hit. Ødsligheten, de ekstreme klimabetingelsene, menneskenes avhengighet av hverandre for å eksistere, og den overveldende himmelen over uendeligheten i landskapet, gjør et kolossalt inntrykk. Og å møte en mann som Gunnar oppi dette, det er noe en aldri glemmer, aldri.

Kilde: John Soiseth/Gunnar Kvande/Marit A. Kvandei ”Driva” 20/8-80.

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

Relevant links

Please note! Sagahuus.com is not responsible for the content of external links

Share this page