Kanskje vil noen synes vi levde i store prøvelser. Nei! Alle var glade og tilfredse. I realiteten er våre behov her i verden 3 måltider om dagen og klær nok til å ta vare på kroppen. Det er en fordel med å være fattig: Forandringer skjer ikke til det verre, bare til det bedre.

Forrige kapittel - Liste over kapitler - List of chapters in English - Neste kapittel
* For disclaimer, please see end of text.

«UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»

MINOT

Peder Fugelsø
Peder ble født i Fugelsøystua 28. mars 1862, og var bare 3 uker gammel da faren døde. Allerede i 1875 mistet han moren Guri, opplyser HH, men familien i USA sier hun kom over - 70 år gammel. Det var 10 barn i Hokken, 2 Mali-er, 2 Lars-er, 2 Peder-er.

Fotoreferanse 280/1: Peter Fugelso - 75 år gammel. | Tilhører: Gerda Fugelso.

Peder kom til Quebec i 1881, samme dag som President Garfield ble myrdet. Han var helt pengelens da han kom i land i Quebec, men holdt seg for god til å spørre noen om mat på den flere dagers turen til Detroit. Etter noen dager der, fortsatte han til Chicago, som var reisemålet inntil videre. Derfra bar det til Canby i Yellow Medicine County i Vest-Minnesota, hvor han arbeidet i skogen og på farmer. Derfra kom han til Horace i 1882, et lite sted ved Fargo, hvor han fortsatte som dreng.

Sammen med broren Lars - Louis Peterson, og slektningen Lars Dønnem – Louis Dennem, og 9 til, dro han vestover. Han forteller selv: ”I 1886 satte vi ut fra Horace i 7 prærievogner, trukket av okser. Vi var 12 personer, derav 2 kvinner. Målet vårt var Mouse River Valley. Det tok oss tre uker å nå dit. Carrington var siste byen vi reiste gjennom. Der forlot vi sivilisasjonen, og kom til Mouse-elva en søndag morgen, hvor Velva ligger i dag. Vi prøvde å stoppe for å innta lunch, men Buffalo-fluene var så plagsomme at vi fortsatte. Vi nådde bestemmelsesstedet vårt - claimet til Pete Bjerke. Han var i følget vårt, og hadde tatt land her året før. Vi krysset elva ved landet til Pete Ehr, men det var ikke lett, for elvebredden var bratt og våtlendt.

Første juni forlot noen av oss eiendelene våre her, og la avgårde til fots for å se oss ut land. Vi gikk til Burlington, som da var county-setet. Det var også det sosiale sentrum for Mouse River-settlementet. Vi fortsatte opp Des Lacs-dalen. Vi overnattet der hvor Foxholm er nå. Det var ingen behagelig natt, for det la seg is på vannet denne 2. juni-natten! Vi nådde Mouse River den tredje dagen. Da hadde vi ikke matsåa igjen, og prøvde nå fram til det tyske settlementet der. Vi gikk hele natten. Vi var helt utslitt da vi kom dit kl. 5 i dagningen, og vi spurte om å få brød og melk. Fru Muir skar opp flere brød, og de tok 25 cents for maten, da de syntes det tilsvarte verdien av mjølet som de måtte frakte med okser 180 km. Mike Muir ble den første kommunekassereren i Ward County, og brukte syltetøykrukker i kjelleren til pengelager! Jeg følte meg senere forpliktet til å stemme politisk på Muir, når jeg tenkte tilbake på dette måltidet. Vi fortsatte etter maten. Jeg skal aldri glemme de 120 km uten søvn opp til Johnson's claim.

Vi gikk tilbake, og tok land-claim i Des Lacs-dalen, hvor Foxholm ligger nå. De to Lars-ene og jeg tok Claims ved siden av hverandre. Vi laget oss ”wigwams” av pilegrener for opphold og måltider om dagen, og gravde ”dugout” som vi dekket med vognpresenningen til nattelosji - i elvamelen. Senere bygde vi en 14 x 16 fots hytte med kvistetasje, på landet til bror min. Vi brukte elveslam til å sementere mellom stokkene. Påler, pilegrener, høy og torv ble brukt til takkonstruksjonen. Vi syntes det var en kongelig bolig, da vi var ferdig med dette. Vi slo gras med ljå og samlet fôr til oksene og 3 kyr. Det var smått med spiker, så vi brukte trenagler i innboet vi snekret. Første vinteren hadde vi nok med å snekre slede, hogge og drive fram mer tømmer til bygninger vi måtte ha. Vi stod opp kl. 5 hver dag, før det ble lyst. Maten skaffet vi med snarefangst av villfugl, hare og hjort. Hjort var det rikelig av, og en nabo som hadde børse, skaffet viltet. Vi kinnet smør, men det kunne vi ikke bruke i eget kosthold. Det var det eneste vi kunne selge for å skaffe penger. Vi samlet smør for salg, til vi kunne kjøpe gjerdestreng. Vi bøtte buksene og reparerte skoene i det uendelige, for det var ingen penger til å kjøpe nytt. Kona til Lars bror sydde undertøy og skjorter til oss. Jeg husker sensasjonen da Lars kom hjem med kaffekvern en dag. Vi hadde brukt ei flaske før. Jeg husker jeg investerte i en høykniv – vi hadde brukt øks før. Første jula spleiset Lars Dønnem med meg på en lampe som vi gav til svigerinnen min - 75 cents. Hun har den fremdeles, og selger den ikke for noen pris.

Vi tre slektningene arbeidet sammen. Om somrene arbeidet to av oss borte, og en var hjemme og tok seg av det som måtte gjøres der. Jeg husker en gang det var min tur til å være hjemme, og de to andre dro østover til innhøstningen. Jeg ville arbeide sent og tidlig, men for ikke å ergre kona til broren min, måtte jeg la være å arbeide om søndagene. Vi slapp opp for levnetsmidler. Vi hadde ingen penger og ingen kreditt. Jeg visste vel ikke hva kreditt var. Jeg spente for oksene og dro til Minot. I mitt enfold trodde jeg at jeg kunne få varer på kreditt, bare jeg fortalte om brødrene som ville komme hjem med penger når innhøstningen var over. De spurte om jeg hadde sikkerhet. Jeg visste ikke hva det var, og de forklarte meg at hvis jeg skrev under på at de hadde pant i oksene og vogna, så skulle jeg få varer for $ 17,50 på 30 dager. Jeg var verdens lykkeligste mann!

Velsignelsen for settlerne på denne tiden ble buffalobeina som lå strødd over prærien. Det lå hauger hvor buffaloen hadde frosset ihjel, eller strøket med av andre grunner. Det kom beinlass til Minot om høsten – like vanlig som kornlass. Det var mange kjøpere. Vi fikk 10$ for et tonn. Beinplukking ble nesten en sport. De ble jo sjeldnere etter hvert, og det kunne ta en uke før en hadde et lass. Vi sov på telen med lite mat for både mann og dyr. Finne vann for oksene var ofte et problem på disse turene. Det var det verste.

Første gangen jeg stemte, dreide det seg om hvor county-setet skulle ligge. De fra Minot møtte opp med 15 ølkagger og flere gallons med whiskey ved valgurnene. Vi hadde gått langt, 10 - 20 km, vi lesket oss på skjenken, men stemte ikke på Minot!

Det beste jeg kan si om meg selv er, at selv om jeg på denne tiden var ungkar, så deltok jeg i arbeidet med å få til et skolesystem. Problemet økonomisk var at ingen ennå eide landet de bodde på, så ingen kunne skattlegges. Vi måtte organisere skoledistriktet så vidt at vi nådde i områdene ved jernbanelinjene. Folket rundt Carpio ville holde omgangsskole på farmene, mens de rundt Foxholm ville ha subskripsjon for å kjøpe tømmer til skolehus. Jeg ble skolens første ansvarshavende. Farmerne fikk igjen pengene av det offentlige senere. (Peder var en av grunnleggerne og kirkebyggerne i Carpio også.)

Jeg må nevne pastor J.U. Peterson som gikk gjennom harde og mange prøvelser for å yte oss religiøse tjenester. Ingen snøstorm stoppet ham, dersom han hadde tillyst et møte. Gudstjenestene ble holdt i hjemmene, og var dermed også vårt sosiale liv. Gjestfriheten i dette samfunnet var utrolig: Enhver kunne gå inn i et hus når og hvor han trengte det, og selv om ingen var hjemme, kunne en ta for seg av det som var - om en trengte mat.

Doktor hadde vi ikke, men ingen døde på den tiden. En flaske terpentin og ”Dr. Davis Pain Killer” kurerte alt.

Kanskje vil noen synes vi levde i store prøvelser. Nei! Alle var glade og tilfredse. I realiteten er våre behov her i verden 3 måltider om dagen og klær nok til å ta vare på kroppen. Det er en fordel med å være fattig: Forandringer skjer ikke til det verre, bare til det bedre. Balansen i livet avhenger av hva vi venner oss til.” (Oversatt og noe forkortet - fra 80-årsintervju med Peder i 1942.)

Peder tok arbeid på Great Northern-jernbanen, da den ble bygd til Fort Benton i Montana. Han arbeidet også på linjen fra Willmar til Sioux Falls i Syd-Dakota.

I 1898 arbeidet han på Bugge og Matson Store i Burlington, da Martin Jacobson i Minot overtalte ham til å komme dit for å være bokholder og alt-muligansvarlig på jernvareforretningen hans. Varer kom inn i toglaster i store kvanta, så det var mye å ta vare på, og det ble lange dager. 2. mars 1899 var Peder alene i butikken med masse kunder, og i full fart fikk han tak i vikar, så han kom tidsnok til sitt eget bryllup med Sigrid Larsen fra Snåsa. Kl. 5 om ettermiddagen ble de gift i huset til Julius Fauchald.

Arbeidsgiveren til Peder ble valgt til senator i delstatsforsamlingen i 1900, og han fikk gjort Peder til postmester i Minot. Dette posthuset var overbelastet, og arbeidsdagen var fra 6 morgen til midnatt. Lønna steg fra 1.200$ første aret til 2.200$ i 1906. En dag hadde en byggmester lagt opp murstein på taket av posthuset, og dette raste gjennom taket og ned i kjelleren. Peder var nær ved å miste livet. En time etterpå hadde han leid nye lokaler, han hadde berget det meste av posten, og neste morgen kl. 8.00 åpnet han postkontoret igjen. Han endte i retten med den forrige huseieren i skadeserstatningssak fordi han flyttet så raskt!

Den politiske vinden snudde, og postmesterposten tok slutt. I 1907 gikk Peder i partnerskap med D.R. Jacobson. De hadde begge vært betrodde ansatte i Jacobsons jernvareforretning - nå kjøpte de den. Peder var aktiv i driften til 1945 - 83 år gammel.

I 1937 var Peder offentlig representant for staten Nord-Dakota ved avdukningshøytideligheten av monumentet over Ole Rynning i Snåsa – ”Den norske emigrasjon's far”. Samme år var han delegat til den internasjonale rotary-konvensjonen i Nice i Frankrike. Han reiste med båt til Europa, sammen med kona og datteren Gerda, og de reiste rundt i Europa med tog.

I 1947 ble Peder utnevnt til pioner-æresmedlem av Nord-Dakotas jernvarehandlerforbund. I årevis var han president i ”Northwest Pioneers and Oldtimers Assn.”. Han var en tid president i Rotary i Minot, også i Thor-losjen av Sons of Norway i Minot og i Northwestern Trønderlag. Han satt 7 år i skolestyret i Minot i den tidlige byekspansjonen. Ved århundreskiftet var han også forstander for Minot skoledistrikt.

Innen kirken var han en av de avholdte legfolkene i Den Lutherske Frikirken i Minot, og var sekretær i 35 år i Zion-menigheten i byen. Da ekteparet Fugelsø feiret gullbryllup i 1949, gav medlemmer av denne menigheten en mottakelse til ære for dem.

Også i Frelsesarmeen aktiviserte han seg. Han var i mange år medlem av rådet for Frelsesarmeen i Minot.

Røde Kors fikk også av Peders arbeidskraft.

I 27 år var han medlem av direksjonen for Trinityhospitalet.

Det blir opplyst, at da flokken til Peder dro vestover i 1886 med prærievognene sine, dreide samtalen seg om filosofi og teologi - i livlig disputt. En kan bli overrasket over at ikke næringssorgene var samtaleemnet. Det er de som regel i våre dager, når kjøleskapet er velfylt til enhver tid, og fagorganisasjonen ordner opp fundamentet for tilværelsen.

Peder døde i 1952, 89 år gammel.

Barn: Gerda - sykepleierske i New York/Ralph - arbeidet i jernvarehandelen/Alf - renseribransjen/Leif - leder av kontoret for gamle og etterlatte i Minot/Erling - lege og major i saniteten i hæren/Norman - arkitekt i Duluth. 11 barnebarn hadde Peder da han døde.

Peder ble oppfordret sterkt til å ta på som borgermester i Minot, men nektet.

Farmen sin i Des Lacs-dalen donerte Peder til grunn for utbyggingen av byen Foxholm.

Peder var hjemme i Norge 4-5 ganger. Han var amerikansk borger fra 1890.

I dette hjemmet ble det snakket lite norsk. Peder gikk på skole og lærte seg engelsk. Han tilbrakte 1 dag på sykehus hele sitt liv.

På 80-årsdagen sin summerte Peder opp livet sitt i Nord-Dakota i en avisartikkel. Vi sakser litt: ”Jeg kom til Minot, en by på 1200 personer. da - i 1898. Det var ingen telefoner, ingen elektriske lys eller brolagte gater, ikke noe kloakksystem, bare et utilstrekkelig vannsystem, og det var trefortau. Krøtter og griser sprang fritt i gatene. - Jeg har sett præriestiene forvandle seg til motorveier. Jeg har sett livlige småsteder og byer springe opp som ved trolldom - og visne bort da bilene kom. Vi sang til vi ble hese: ”Forever boosting Minot”. Slagordet vårt var: ”Why Not Minot”. Tømmerskolehuset er blitt til vårt store og allsidige utdanningssystem.”

Peder var kjent for sin enkelhet, sin lojalitet, sin rike sans for humor og sin røffe kapasitet for hardt arbeid.

 

Lars Fugelsø = Lewis Peterson
Dette er Peders bror Lars f. 1854, og den samme som homesteadet sammen med Peder. Kona het Jennie = Gjertrud Andersdatter Reppe født på Stiklestad i 1856. Jennie kom til Red River-dalen i 1880, og ble gift med Lars i 1886. Hun kom etter mannen til Des Lacs-dalen, da brødrene hadde ordnet bolig. Lars farmet hele tiden, mest kornproduksjon, med kyr til husbruk.

Barn: Gretha/Mayme/Henry/Alma/Ida/Albert/Annie/Agnes - død som barn.

Gretha ble county-clerk. (Rådmann el.l. etter norske forhold.)

”Stor-Tante” kaltes Jennie. Hun var storvokst. Lars var liten, men de kalte ham ”Stor-Onkel” i Peders familie.

 

Lars (Fugelsø) Fiske
Lars f. 1849 ble oppfostret hos Fiskefolk, og tok navnet Fiske. Han arbeidet ved jernbanen, og slo seg omsider ned i Minneapolis. Han giftet seg to ganger, men hadde bare sønnen Peder.

 

Moren Guri (Gurine)
Guri Fugelsøystua kom over 70 år gammel, og bodde hos Lars (Louis/Lewis) Peterson. Hun var i god form hele tiden til hun d0de - 90 år gammel.

 

Guris barnebarn fra Fiskjasgjeret
Peder, Lars og Olai
Disse tre dro til Montana, sikkert med gjennomreise Minot/Des Lacs-dalen ved Foxholm.

 

Lars (Louis) Dønnem
Lars var fra Dønnemsmelen. Faren var bror til Guri. Han ble værende i Des Lacs-dalen som farmer. Søsteren Eli og broren Ola er det ingen opplysninger om hos slekta i Minot.

Kilde: Arland Fiske/Gerda og Erling Fugelsø.

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Dersom du ønsker å skrive fortsettelsen på historien for de enkeltpersonene eller familiene som er nevnt i teksten over - eller om du har tilleggsinformasjon - hvorfor ikke registrere deg som bruker og skrive dine egne minneprofiler / artikler. Dersom du ønsker at vi legger inn en lenke fra et sted i teksten over til dine profiler / artikler kan du kontakte oss her.

A few copies of the book are still available for sale - see link to www.bokloftet.no under 'external links' below for further details.

* Copyright Dordi Glærum Skuggevik 1986 - ISBN 02-991394-0-6. Please note: The original text and photo captions in Norwegian – and any digitisation and translation thereof - contain information from public, private and personal sources and may contain unintended errors, inaccuracies or omissions. The author - and as applicable: the digitiser and translator - accepts no liability for any such errors, inaccuracies or omissions. To continue, the reader must accept all limitations of liability and the text ‘as is’ - or should refrain from further reading.

The above content is from the book "Utvandringshistorie fra Nordmøre - Stangvik og Surnadal Prestegjeld" (History of emigration from Nordmøre – Stangvik and Surnadal Parish (Norway)) - published in 1986 by Dordi Glærum Skuggevik - and is used by the author's kind permission. All photos are used by the owners' kind permission.

Relevant links

Please note! Sagahuus.com is not responsible for the content of external links

Share this page