Helt siden barndommen har jeg hatt et ønske om å besøke katakombene i Roma - og den 22. september 2014 var tiden endelig kommet. Mitt reisemål var katakombene Domitilla - i den sørlige utkanten av den evige stad. Det var en fascinerende og tankevekkende opplevelse.

English version

Når i Roma, gjør som romerne

Jeg husker ikke lenger hva det var i historiebøkene på skolen som gjorde at jeg ble så fascinert av disse underjordiske gravplassene - katakombene. Av en eller annen grunn ble tanken om dem sittende fast i hodet mitt: nekropoliser gravd ut langt under jordens overflate. De hørtes mystiske og mytiske ut.

Katakombene var gravplasser for tidlige og forfulgte kristne i Roma. I motsetning til hva mange i vår tid tror ble ikke katakombene benyttet til gjemmested for de forfulgte. Gravplassene var godt kjent av myndighetene og folk generelt. I antikkens Roma hadde alle rett til en skikkelig begravelse - uavhengig av tro og sosial status.

Skifte fra kremering til begravelser
Kremasjon var den vanligste begravelsesmåten i tidlig romersk tid, men i det første og andre århundre etter Kristus ble begravelse av de døde normen.

Generelt ble gravplassene lagt utenfor byene - langs hovedveiene.

Ettersom tiden gikk ble plassmangelen et problem og man begynte å lage små underjordiske gravkamre, ofte forbundet med korte tunneler. Disse gravkamrene ble den spede begynnelsen på det som etterhvert utviklet seg til store underjordiske kirkegårder - dypt nede under overflaten.

Katakombene ble gravd ut av tufa stein i grunnen, en myk stein av vulkansk opprinnelse som finnes i dette området. De eldste gravene er nærmest bakkenivå. Da det ikke var mer plass igjen gikk kirkegårdsgraverne dypere – og skapte flere høydenivåer - med sammenhengende gravgallerier, trapper og sjakter for transport, luft og lys.

Kirkegårdsgraverne sies å ha vært godt betalt, men det var hardt arbeid. De hadde kun små oljelamper til å vise vei der nede i mørket. Et stort antall av dem døde i ung alder som et resultat av dårlige arbeidsforhold.

Katakomben Domitilla - Flavia Domitilla
Katakomben Domitilla ligger på jordeiendommen som en gang tilhørte adelskvinnen Flavia Domitilla. Med sine 15 kilometer med underjordiske gravgallerier spredt over 4 nivåer er katakomben Domitilla en av Romas største. Den halvt underjordiske basilikaen legger sitt bidrag til den dystre skjønnheten ved dette anlegget.

Flavia Domitilla var medlem av den keiserlige familie og sies å ha vært en troende kristen. I løpet av de første århundrene etter Kristus ble de kristne forfulgt og ofte dømt til døden i det romerske riket. Til tross for sin privilegerte bakgrunn led også Flavia denne skjebnen.

Katakombene ble gradvis forlatt og glemt
Etterhvert som århundrene gikk ble katakombene Domitilla gradvis forlatt og forsvant fra minnet til de levende. Katakomben ble gjenoppdaget i 1593 av den første moderne arkeologen med fokus på kristne kirkegårder, Antonio Bosio. Senere utgravninger har brakt mange gravgallerier og deres gamle skatter tilbake i lyset.

Kun guidede turer
I min naivitet antok jeg at jeg bare kunne dukke opp ved katakomben for deretter å vandre ned i dypet alene - men slik fungerer det ikke. Det er kun tillatt med guidede turer. Og man kan fullt ut forstå hvorfor når man starter nedstigningen fra bakkenivå. Først og fremst kan man lett gå seg vill i trange trappeløp og korridorer. Dessuten er en kunnskapsrik guide et stort pluss når man besøker et historisk sted som dette. Det å se hva som åpenbarer seg rundt en er en ting - men å høre historiene og detaljene bak hva du ser er noe helt annet. Når du besøker de antikke stedene i Roma anbefaler jeg deg sterkt å sørge for en guidet tur. Enten det er påkrevet eller ikke.

Kulden fra de døde
Selv om jeg besøkte stedet i slutten av september var det fortsatt veldig varmt i Romas gater. Etter kun noen få skritt ned fra den moderne hovedinngangen til katakombene kunne man allikevel føle kulden legge seg rundt kroppen. Det var i det øyeblikket at det gikk skikkelig opp for meg hvor vi var på vei: inn i de dødes verden. For dem som ikke er varmblodige vil jeg foreslå at man tar med seg en jakke eller genser. Og for de lettskremte - kanskje en trygg arm å holde i.

Den halvt underjordiske basilikaen
Første stopp er den halvt underjordiske basilikaen som stammer fra det fjerde århundret. Den er enkel i sin skjønnhet. Kanskje var det her at begravelsesseremoniene fant sted før familiene fulgte sine elskede avdøde til sitt siste hvilested - dypt nede i de mørke, smale og kalde korridorene.

Gravnisjer i veggene
Gravnisjer ble gravd ut i de underjordiske veggene. Når man ser disse nisjene i dag er det vanskelig å forestille seg at voksne kvinner og menn kunne plasseres der. De må ha vært betydelig kortere enn de fleste av oss i dag. Spedbarns-dødeligheten var også veldig høy den gangen og det er et stort antall nisjer laget for barn.

Den avdøde ble kledd i et klede og lagt i graven. Hver nisjeåpning ble opprinnelig dekket med en marmor- eller terrakottaplate – av og til inngravert med et tegn eller en tekst - avhengig av den avdødes sosiale status. De fleste av gravene var dog anonyme - spesielt dem som tilhørte de fattige. I senere århundrer ble de fleste gravene åpnet og ødelagt av gravrøvere. Derfor er ofte bare biter av marmor- og terrakottaplatene tilgjengelig i dag.

Man kommer nærmere menneskene fra fortiden
Det å vandre gjennom korridorene og å se de enkle gravene ga meg en følelse av tilknytning - til folket fra fortiden. Deres verden og verdensorden var annerledes på mange måter - men menneskene og følelsene deres var de samme. Altfor ofte glemmer vi at menneskene av i dag og menneskene i fortiden er del av den samme enheten. Vi har lett for å tenke på dem som noe abstrakt.

Det var som om jeg kunne se ansiktene deres for meg når jeg gikk der nede. Jeg kunne høre latteren deres - jeg kunne høre dem gråte.

Gravkunst
Mye av den originale gravkunsten har forvitret eller blitt ødelagt gjennom århundrene, men noe er fortsatt bevart. I motsetning til nyere religiøs kunst er katakombenes bilder og skrift enkle – og symbolske. Men at det er enkelt betyr ikke at det ikke er vakkert. Det man ser gir hjernen og hjertet ting å tenke på.

Tilbake igjen i basilikaen
Den guidede turen dekker bare en brøkdel av de mange kilometerne med gravgallerier. Sakte flyttet gruppen av turister seg rundt før vi igjen befant oss oppe i den halvt underjordiske basilikaen - klokere og mer ettertenksomme nå enn da vi var i samme rom for bare en liten stund siden.

En dag kommer jeg kanskje tilbake hit til dette litt dystre stedet. Og jeg kommer definitivt til å besøke en av de andre katakombene neste gang jeg er i Roma. Livet er en reise - og noen ganger føles det godt å reise tilbake i tid - for å hilse på folket av fortiden. Jeg kan anbefale det.

***

Hvordan kommer man seg dit?
For å komme dit tok jeg Romas blå undergrunnslinje til stasjonen Garbatella. Det er litt av en spasertur derfra til katakomben, men jeg setter stor pris på det å vandre gjennom Romas gater. Det er annerledes - det er vakkert. Dette er ikke den mest fornemme delen av byen, men den har karakter i overflod. Det er ganske mye trafikk i området rundt katakombene og den beste måten å komme dit på for de mindre robuste er trolig med en turistbuss eller taxi.

Via Appia Antica-veien
Da jeg var tilbake oppe i dagslyset bestemte jeg meg for å gjøre bruk av apostlenes hester også på min vei tilbake mot Romas sentrum. Jeg satte av sted - inn på eiendommen til de nærliggende katakombene San Callisto - gjennom parken og ut på den gamle Via Appia Antica-veien. Uansett hva du gjør her i verden, ikke begå den samme feilen. Jeg har aldri vært nærmere den store slutten enn det jeg var under turen langs denne strekningen av Via Appia.

Veien er smal og det er høye murer på begge sider - og trafikken? Vel ordet kamikaze renner meg i hu. Italienske sjåfører er ikke de mest hensynsfulle av sjåfører – selv ikke på sine gode dager - men her var de tilsynelatende ute på et destruksjonsoppdrag. Med en hastighet på 80 - 100 kilometer i timen raste de forbi meg i begge retninger. Jeg sier dere: jeg var heldig som slapp unna med helsa i behold.

Ifølge Wikipedia var Via Appia-veien "en av de tidligste og strategisk mest viktige av de romerske veiene i den gamle republikken. Den strakk seg mellom Roma og Brindisi, Puglia, i sørøst Italia". En dag er jeg sikker på at jeg vil finne fram til en mer rolig og interessant strekning av denne gamle veien.

***

Kilder: Wikipedia | Brosjyren "Roman and Italian catacombs – Domitilla 1" utgitt av Pontificia Commissione di Archeologia Sacra | www.domitilla.info

Adresse: Katakombene Domitilla, Via delle Sette Chiese, 282-00147 ROMA

Relevant links

Please note! Sagahuus.com is not responsible for the content of external links

Share this page